fredag 17. desember 2010

Et lite hverdagsdrama

Tirsdag skulle jeg på teater! En god venninnekollega hadde ekstra billett til Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill med Liv Ullmann i Riksteatrets oppsetning. Aller siste forestilling på Nationaltheatret. Samme venninnekollega er hjemme i mammapermisjon og kunne reise til Oslo noen timer før meg og bli til neste dag. Jeg skulle derimot ta første mulige tog etter skolen og (nå kommer kilden til dramaet) ta nattoget hjem. Trodde jeg.

Det er i ettertid litt pussig at følgende utsagn fra min venninnekollega "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog" ble til "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog før nattoget" i mitt hode. Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvordan denne kortslutningen skjedde. Resultatet var i alle fall at jeg hadde forhåndskjøpt billett til nattoget mot Trondheim kl. 23.05 fra Oslo S.

Da jeg møtte følget mitt kom det imidlertid for en dag at jeg nok ikke ville rekke hverken nattog eller det aller siste toget (som var det venninnekollegaen snakket om...) kl. 23.37. Stykket skulle nemlig vare i omtrent tre og en halv time. Så den knappe timen frem til stykket begynte gikk med til intens sms-ing og ringing for å sikre meg overnatting i byen om jeg ikke skulle rekke toget. Imidlertid påsto en av vaktene/programselgerskene at stykket skulle slutte ca. kl. 23.15, så jeg antok at det var en viss mulighet for å få i både pose og sekk (i dette tilfellet både slutten av stykket og siste tog hjem).

Uten å ha fått klarhet i dette gikk jeg til første del av teateropplevelsen og det var flott! Det var en opplevelse å se Liv Ullmann på scenen. Det er virkelig ikke uten grunn at hun ble verdensstjerne i sin tid.

Da pausen kom hadde jeg to napp, så jeg var adskillig roligere da vi startet opp igjen. Men da jeg tilfeldigvis så at klokka var 23.15 (en dame på raden foran sjekket tiden på mobilen sin) fikk jeg litt småpanikk. Det var helt klart at stykket nærmet seg slutten, men det var også klart at det nok var mer en fem og ti minutter igjen. Jeg tok en rask avgjørelse, pilte til Nationaltheatret stasjon og tok det siste toget hjem. Utsiktene til å sove noen korte timer for så å måtte reise med det grytidlig tog og rett på jobb uten mulighet til å skifte klær ble utslagsgivende.

Vel hjemme spiste jeg nattmat og leste slutten av stykket mens jeg så for meg Liv Ullmann i sluttscenen. Det var litt bittert å ikke få med seg avslutningen, inkludert hyllesten av en stor kunstner helt til slutt. Men på den andre siden ble det jo en liten historie ut av det, dog ikke like dramatisk som den som foregikk på scenen. Og jeg fikk jo egentlig i pose og sekk. For alternativet var egentlig å ikke bli med på teater, og nå fikk jeg både sett Liv Ullmann og rakk toget hjem. At jeg måtte lese slutten av stykket i The Norton Anthology of American Literature er egentlig sekundært.

- Helga Marie -

torsdag 9. desember 2010

Hurra - en ny bokliste å kose seg med!

Det har gått fryktelig trått med bloggingen i det siste. Ikke at jeg ikke diller på nettet, men inspirasjonen til å skrive har vært nokså laber. Heldigvis fant jeg en morsom liste på bloggen til Hanne som jeg også fikk lyst til å leke med:

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here. Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen

2 The Lord of the Rings -JRR Tolkien


3 Jane Eyre – Charlotte Bronte

4 Harry Potter series – JK Rowling

5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee


6 The Bible

7 Wuthering Heights – Emily Bronte

8 Nineteen Eighty Four – George Orwell

9 His Dark Materials – Philip Pullman

10 Great Expectations – Charles Dickens


11 Little Women – Louisa M Alcott

12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy

13 Catch 22 – Joseph Heller

14 Complete Works of Shakespeare

15 Rebecca – Daphne Du Maurier

16 The Hobbit – JRR Tolkien


17 Birdsong – Sebastian Faulk

18 Catcher in the Rye – JD Salinger

19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger

20 Middlemarch – George Eliot

21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell

22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald

24 War and Peace – Leo Tolstoy

25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams

27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky

28 Grapes of Wrath – John Steinbeck

29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll

30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame


31 Anna Karenina – Leo Tolstoy


32 David Copperfield – Charles Dickens

33 Chronicles of Narnia – CS Lewis

34 Emma -Jane Austen

35 Persuasion – Jane Austen

36 Uncle Tom’s Cabin – Harriet Beecher Stowe

37 The Kite Runner – Khaled Hosseini

38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres

39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden

40 Winnie the Pooh – A.A. Milne

41 Animal Farm – George Orwell

42 The Da Vinci Code – Dan Brown

43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez

44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving

45 The Woman in White – Wilkie Collins

46 Anne of Green Gables – LM Montgomery

47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy

48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

49 Lord of the Flies – William Golding

50 Atonement – Ian McEwan

51 Life of Pi – Yann Martel

52 Dune – Frank Herbert

53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons

54 Sense and Sensibility – Jane Austen

55 A Suitable Boy – Vikram Seth

56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon

57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens

58 Brave New World – Aldous Huxley

59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon

60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez

61 Of Mice and Men – John Steinbeck

62 Lolita – Vladimir Nabokov

63 The Secret History – Donna Tartt

64 The Lovely Bones – Alice Sebold

65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas

66 On The Road – Jack Kerouac

67 Jude the Obscure – Thomas Hardy

68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding

69 Midnight’s Children – Salman Rushdie

70 Moby Dick – Herman Melville

71 Oliver Twist – Charles Dickens

72 Dracula – Bram Stoker

73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett

74 Notes From A Small Island – Bill Bryson

75 Ulysses – James Joyce

76 The Inferno – Dante

77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome

78 Germinal – Emile Zola

79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray

80 Possession – AS Byatt

81 A Christmas Carol – Charles Dickens

82 Cloud Atlas – David Mitchell

83 The Color Purple – Alice Walker

84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro


85 Madame Bovary – Gustave Flaubert

86 A Fine Balance – Rohinton Mistry

87 Charlotte’s Web – E.B. White

88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom

89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle

90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton

91 Heart of Darkness – Joseph Conrad

92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery


93 The Wasp Factory – Iain Banks

94 Watership Down – Richard Adams

95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole

96 A Town Like Alice – Nevil Shute

97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas

98 Hamlet – William Shakespeare


99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl

100 Les Miserables – Victor Hugo

søndag 31. oktober 2010

Det er halloween, altså!

Tre små damer i heksekostyme ser på meg, dels bebreidende, dels medlidende. Stakkars halvgamle dame som ikke har fått med seg at Halloween er 31. oktober og ikke lørdagen før.


Heldigvis for den halvgamle dama har hun massevis av deilige epler fra hagen, så de skumle og søte små heksene fikk med seg blanke, fristende epler en ond stemor fra Snehvit verdig og løp videre. I døra sto jeg, barnløs (og dermed uforberedt på begivenheten) og dessuten usikker på hva jeg egentlig mener om Halloween.

Det vil si, jeg har gjort meg noen flere tanker nå og er kommet til at jeg er klar til å godta denne ny-gamle tradisjonen som opplagt er kommet for å bli. Det er selvsagt mulig å være anti-Halloween av mange grunner, både kommersielle, religiøse og kulturelle, men tiåringen i meg har stor forståelse for at det er vanvittig spennende å kle seg ut en mørk høstkveld og løpe rundt med venner, skremme hverandre og tigge godteri. Jeg hadde garantert elsket det! Så kanskje går det an å dele ut økologiske epler som en motvekt til alt godteriet og glede seg over at barna har det gøy. Selvsagt er det greit å være klar over hvordan tradisjonen har blitt til, og det er utvilsomt mye død og gru og ånder i høstmørket i forbindelse med natt til allehelgensdag, men det er vel ikke nødvendigvis slik at man støtter opp om hele den pakka fordi om man syns det er moro med litt skrekk og gru iblant?

Jeg er i alle fall lei av å være moralist og ønsker barna i nabolaget velkommen innom på Halloween. Men det blir epler neste år også, jeg gidder ikke kjøpe godteri.

- Helga Marie -

P.S. Illustrasjonen er av Salvatore Vuono og er funnet hos FreeDigitalPhotos.net.

søndag 17. oktober 2010

Søndagstanker: En plass i Guds store favn

Det hender av og til på gudstjeneste at jeg kjenner sterkt og varmt at jeg er i Guds nærvær og at jeg kan komme og være i kirka med hele meg, akkurat som den jeg er. Følelsen er ikke der like sterkt alltid. Riktignok føles det som oftest godt å gå til gudstjeneste, men noen ganger altså ekstra godt. Og i dag var det en slik dag. Tomasmesse i Nordre Ål kirke med tid til ettertanke, vakker musikk, nattverd og fellesskap med alle de andre som var tilstede. Og selv om vi ikke sang denne salmen i kveld ble jeg minnet om den:

Som når et barn kommer hjem om kvelden
og møter en vennlig favn,
slik var det for meg å komme til Gud,
jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Det var en plass i Guds store rom,
en plass som lenge ventet meg.
Og jeg kjente: Her er jeg hjemme,
jeg vil være et barn i Guds hjem.

(Göte Strandsjö, 1967 - Salmer 1997 nr. 55)

God søndagskveld, og god natt!

- Helga Marie - 

lørdag 16. oktober 2010

En perfekt oktoberlørdag

Dette har vært en aldeles perfekt lørdag. Den startet med at jeg våknet tidligere enn jeg pleier - helt av meg selv (i alle fall nesten helt av meg selv). Kjæresten og jeg har besøk av Svigermor i helgen, og vi møttes alle tre glade og fornøyde til frokost på kjøkkenet i halv ni-tiden. I min bok er det en meget anstendig, relativt tidlig frokosttid på en lørdag.

Mens Kjæresten og Svigermor tok en snartur på posten (for å kjøpe billetter til Kristin Asbjørnsens Dølajazz-konsert i Lillehammer kirke i ettermiddag) og handle noen småting fikk jeg gjort flere små husting som har ventet på oppmerksomhet uten å få det en stund: Pelargoniaene er nå god plassert i kjelleren for vinteren og det er ny pære i utelampa utenfor kjøkkendøra. Jeg fikk hengt opp klesvask på verandaen i høstsola, og da de to shopperne kom tilbake dro Kjæresten og jeg på joggetur.

Jeg har nemlig et prosjekt om å komme i bedre form. Jeg har funnet et ypperlig opptreningsprogram for sånne noviser som meg på Löplabbets nettsider, og på 12 uker skal jeg altså bli betydelig sprekere og istand til å følge mosjonistprogrammet deres. Jeg har aldri likt å jogge. Jeg har nesten aldri gjort det og har forsøkt å lure meg unna stort sett hver gang jeg har blitt nødt tidligere. Men nå er jeg snart ferdig med min åttende joggeuke med tre ganger pr. uke og i dag jogget jeg 30 og et halvt minutt i strekk uten en eneste gåpause!! Det er revolusjon! Jeg er så stolt! Det hjalp veldig at Kjæresten var med og heiet på meg når jeg begynte å bli sliten, og det hjalp også en hel del at det var nydelig sol, men uansett gode forhold: Jeg gjennomførte dagens program med glans! Hurra!!

Dagens fysiske aktiviteter var ikke over med dette. Vi tre dro nemlig en tur på fjellet og kom oss nesten opp på Nevelfjell før jeg forlangte lunsj. Da vi nærmet oss bunnen av nisteboksen fant vi ut at tiden frem til konserten var i knappeste laget til å nå toppen denne gangen, så vi snudde og rakk hjem til dusj og fasadefiksing før jazzkonsert i kirka.

Og konserten var virkelig rosinen i pølsa i dag. Jeg har ikke vært på konsert med Kristin Asbjørnsen før, og jeg må bare si: For en artist! For et band! Og for en stemning! Jeg var helt revet med og det er jeg slett ikke alltid på konsert. Den særegne stemmen hennes og instrumentene krøp inn under huden på meg og gjorde meg både lykkelig og rørt på samme tid. En fantastisk opplevelse!


Nå sitter vi mette og late i stua. Jeg med Mac'en i fanget, Kjæresten med Top Gear på tv og Svigermor med avis. Det er godt å være mennesker på en slik lørdag, og jeg håper at verdens beste Elisabeth som har bursdag i dag har hatt en like bra dag som vi. Gratulerer, Elisabeth! :)

- Helga Marie -

P.S. Jeg skal være den første til å innrømme at bildet mitt fra konserten ikke yter rettferdighet til opplevelsen på noen som helst måte - mobilkamera har sine begrensninger - men det var nå litt kjekt med et bilde likevel.

mandag 11. oktober 2010

Litt åndssnobberi på en mandag

Jeg har ikke lest noe av Mario Vargas Llosa. Det er tredje året på rad jeg ikke har lest noe av årets nobelprisvinner i litteratur. Ikke at det er ofte jeg har lest noe av vinneren før vedkommende annonseres som vinner, dessverre. Til tross for mastergrad i litteratur er det sørgelig mye jeg ikke har lest. Når det gjelder nobelprisvinnere er det vel bare Harold Pinter og Doris Lessing jeg har lest før de fikk prisen. Noen har jeg lest uavhengig av om de hadde vunnet noe eller ei, og noen har jeg lest fordi jeg lurte på hva de som vinner sånne priser skriver. Og nå har jeg laget en oversikt til meg selv som jeg har tenkt å ta frem neste år for å se om jeg kan legge til noen:
  • Bjørnstjerne Bjørnson (1903)
  • Rudyard Kipling (1907)
  • Selma Lagerlöf (1909)
  • Knut Hamsun (1920)
  • Sigrid Undset (1928)
  • Thomas Mann (1929)
  • William Faulkner (1949)
  • Pär Lagerkvist (1951)
  • Ernest Hemingway (1954)
  • Albert Camus (1957)
  • John Steinbeck (1962)
  • Isaac Bashevis Singer (1978)
  • Gabriel García Márquez (1982)
  • William Golding (1983)
  • Nadine Gordimer (1991)
  • Toni Morrison (1993)
  • Seamus Heaney (1995)
  • Elfride Jelinek (2004)
  • Harold Pinter (2005)
  • Doris Lessing (2007)
Noen av disse forfatterne har jeg hatt virkelig store, gode leseropplevelser med. De har ikke fått nobelprisen for ingenting for å si det slik. Spesielt må jeg nevne Pianolærerinnen av Elfride Jelinek. Det må være en av de mest spesielle bøker jeg har lest. Ubehagelig, virkelig ubehagelig. Men for et språk! Og strålende oversatt av Mons Andreas Finne Vedøy.

Jeg har også gjort et halvhjertet forsøk på å lese Klosterkrønike av Jose Saramago, men den fanget meg ikke spesielt, så jeg kommer vel kanskje ikke til å lese ham mer, tror jeg. Dessuten holder jeg på med Blikktrommen av Günter Grass. Kanskje blir jeg ferdig med den til neste år? Noen av vinnerne er dessuten poeter. Da holder det vel å lese et dikt?

- Helga Marie -

søndag 10. oktober 2010

Eplehagen i oktober

Kjæresten og jeg har fått eplene i hus. I hagen "vår" er det tre epletrær og nå er alle tømt. Transparent kan ikke lagres, så den er allerede fortært eller har endt i pai og som eplemos. Kassene med Åkerø og James Grieve står klare til å fylle munnen med deilig eplesmak og magen med eplegodt i ymse varianter. Nå er det bare gulnet løv igjen på trærne, og det tar nok ikke lang tid før det også er historie. Eplene varer forhåpentligvis litt lenger...

Det var lenge siden sist jeg hadde høstet epler, og plutselig fikk jeg fullt av nostalgiske og hyggelige flashbacks til eplehøst i barndommen. Grå oktoberdager med fruktkasser rundt omkring på plenen, søsken og jeg som tok lange, uautoriserte pauser fra arbeidet, eplehåv, pappas stemme som formaner: "behandle dem som egg!", iskalde fingre rundt iskalde epler og duften av frukt i kjelleren etter at kassene var kommet i hus.

Her er et glimt av gårsdagens innsats:


Ok, rosen hadde ikke så mye med eplene å gjøre, men jeg syns det er ganske kult at den blomstrer og har knopper fremdeles. Men nå kommer frosten, så da er det vel slutt for i år.

- Helga Marie -

fredag 1. oktober 2010

Ukeslutt med Hans Børli



Oktoberkveld

Det dirrer som en streng av mørk oktober
mot klangbunn av den avgrunns-djupe natt.
Og haustens prakt av gull og rød sinober
blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.
Hør, vinden ånder gjennom visne kroner
som bruset i ei enkes sørgeslør.
Og bakom alt - i kuldens barske soner -
slår nordlysflammer over stjerneglør.

Det klager inne fra de øde moer
der lauvfall demper potemjuke steg,
når villdyr lister over månebroer
på villmarksnattas endelause veg. -

Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel
på evighetens djupe, stille sjø.
Se, som en moreld lyser vintergatens vrimmel
av stjerner som spår vinter, frost og snø.


Hans Børli

tirsdag 28. september 2010

Høstferielengsel

I et par dager nå har jeg gått rundt og påstått at jeg har lengtet mer etter høstferien før. Jeg gjentok det på personalrommet i lunsjen - jeg føler meg så godt i gang og en pause nå passer dårlig. Jeg kan ta det senere i oktober eller november.

Men nå sitter jeg godt plantet i godstolen med et kvart øye på værmeldinga og kjenner at det hadde vært godt å ha fri i morgen. Jammen hadde det vært deilig å kunne sove lenge da. Så det kan vel hende at jeg egentlig lengter mer etter høstferien enn jeg trodde.

Det var bare det!

- Helga Marie -

fredag 24. september 2010

Gressenke-nostalgi

Med Kjæresten på etterutdanningskurs i hovedstaden har jeg plutselig kveldene for meg selv i noen dager. Uvant. Svært uvant. Og samtidig er det såpass kort tid siden jeg tilbrakte de fleste kvelder på egenhånd at gamle mønstre gjentar seg. Ingen foreslår å legge seg tidlig. Klokken tikker. Det begynner å bli sent. Senga står alene der inne på soverommet.

For ute på stua sitter gressenka og surfer på nettet og lar seg besnære tilbake til 80-tallet. YouTube, dette fantastiske univers av nostalgi... Her kan man se hele Pretty Woman (som egentlig ikke er fra 80-åra og som jeg nå skjønner at jeg må skaffe meg på dvd så jeg kan se den uforstyrret i stort format når jeg måtte ønske). Et utdrag fra en av mine favorittscener her:



Anyways. Gressenker på noen-og-tretti som har en jobb som starter ganske tidlig på morgenen må på et tidspunkt avslutte nostalgien for å legge seg. Men først - en siste kikk på et høydepunkt fra Dirty Dancing.

- Helga Marie -

tirsdag 21. september 2010

Vil ikke vite, vil ikke se...


... for det er så trist og får meg til å skamme meg! Nå er ikke det å skamme seg særlig konstruktivt, så jeg tenker ikke å holde på med det så veldig lenge. Når jeg har skammet meg ferdig skal jeg forsøke å kanalisere kreftene mine i en mer matnyttig retning. Men når man er så uforskammet heldig å være født og oppvokst i verdens rikeste land, hvordan kan man la være å føle en form for skam når man blir minnet om alle de som lever i den verste fattigdom og nød? Ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi de tilfeldigvis er født i deler av verden der mulighetene er så fullstendig annerledes enn her.

Hva var det så som satte i gang denne flommen av dårlig samvittighet akkurat i dag? Jo, jeg tok meg omsider tid til å lese nyhetsbrevet fra JOY som jeg fikk i innboksen min for to uker siden. Hva er så JOY? Jeg anbefaler et besøk på nettsidene deres - de gir et flott innblikk i arbeidet organisasjonen driver, men altså: For noen år siden var min søster med som frivillig på en sommerleir ved barnehjemmet Internat nr. 3 i Baku. Leiren ble drevet av Røde Kors/Røde Halvmåne og Normisjon i fellesskap, men av ulike grunner ble dette samarbeidet nedlagt og de frivillige, som hadde opplevd hvor viktig leiren var for barnehjemsbarna, startet på egenhånd for i første omgang å drive leiren videre. Slik ble JOY etablert, og siden har de utvidet aktiviteten og jobber nå målrettet med kursing av de ansatte og lokale frivillige for å bedre hverdagen for de barna som er så uheldige å havne på barnehjem.

Hver gang Søster kommer hjem fra Aserbajdsjan er hun full av inntrykk, og inspirert til innsats for disse barna som gjemmes og glemmes av storsamfunnet. Jeg lar meg imponere av henne og blir utrolig stolt, samtidig som jeg skjemmes over å være så lite engasjert selv. Så, Søster, om du leser dette, så gir jeg deg herved tillatelse til å minne meg om dette innlegget, for jeg vil gjerne bidra mer enn jeg har gjort til nå. Selvsagt med penger, men kanskje er det på tide å gi litt mer av tiden sin også? Det er slutt på å ikke ville vite og ikke ville se!

- Helga Marie -

P.S. Jeg har lånt illustrasjonen fra JOY's hjemmeside i bloggposten min og håper organisasjonen synes det er greit.

lørdag 10. juli 2010

En evig juli-brud

Lukten fra duftskjærsminen i hagen er et sterkt sommertegn for meg. Så sant det er mulig holder jeg meg hjemme når hun tar på seg brudestasen noen uker i juni-juli. I år er hun senere enn i fjor, men like vakker. Det er ingen som friserer henne fra år til år, så hun har fått velte seg utover og har etter hvert blitt ganske så omfangsrik til stor glede for oss som ser og lukter henne nå om dagen. Se bare her:


Synd jeg ikke kan sende med lukt også, men den kommer helt sikkert fra en annen duftskjærsmin nær deg. Gå og stikk nesa i en blomst!

- Helga Marie -

onsdag 7. juli 2010

De er faktisk ikke interessert...

Nordmenn elsker Sverige. Vi har alltid sett opp til "storebror" i øst, det er vårt nærmeste Amerika. Alt er litt større, vareutvalget litt bedre, de store bandene har alltid konsert på Nya Ullevi... Men vi elsker Sverige. Vi er (relativt) oppdatert på hva som skjer der borte og da er det jo lett å tro at dette går andre veien også. Det gjør det ikke. Og det vet vi selvsagt også, egentlig, men det er så lett å glemme det. Helt til man blir konfrontert med sin egen ubetydelighet og liker det dårlig.

For å ta nok en liten omvei, så kan jeg bekjenne at jeg ikke er spesielt nasjonalistisk av meg. Jeg trodde i alle fall ikke at jeg var det. Jeg er selvsagt glad i Norge og alt det der, men jeg har ingen problemer med å se at andre land er minst like bra på mange måter, og jeg kan for eksempel få litt hetta av 17. mai med norsk glad-nasjonalisme i fri flyt. Jeg kjenner ikke lenger den dype lykkefølelsen når norske idrettsutøvere gjør det bra i OL. Jeg blir heller flau over sjåvinistiske bemerkninger fra sportskommentatorene, særlig når det gjelder svenskene, og de samme til det kjedsommelige forutsigbare spørsmålene om Petter Northug.

Men nå lurer jeg på om jeg har ombestemt meg litt. For jeg har vært i Stockholm og blitt oversett. Ikke så å forstå at jeg ikke har hatt en fin tur. Jeg koste meg noe aldeles vanvittig. Været var himmelsk, Kjæresten og jeg forelska, Stockholm er en av de fineste byene jeg vet, og i det hele tatt var de tre dagene hos "storebror" svært hyggelige. Likevel, jeg fikk altså kjenne litt på den der følelsen når man elsker en som ikke merker at en er der.

Først var det dette med "Skandinavias hovedstad" som svenskene, eller Stockholmerne, har begynt å snike inn i turistbrosjyrene sine. Greit nok, Stockholmer er større og finere enn Oslo, og jeg ville blitt alvorlig syk av skam om noen kom på at Oslo skulle få et sånt tilnavn. Det hadde bare ikke gått. Jeg er glad i Oslo, men det får være grenser. Litt realitisk må man være på "egne" vegne. Men Stockholm er da vel for søren ikke hovedstad for hele Skandinavia. Og hva med København? Er ikke det en minst like ærverdig by, kanskje? Jeg snurpet munnen sammen og ladet fingrene til en gretten bloggpost.

Så var det denne utstillingen på Nationalmuseum, da. Denne sommeren vises utstillingen "Hemma - skandinaviska interiör i konsten" uten at en eneste norsk kunstner var representert. Snurt lette jeg etter Harriet Backer og Kitty Kielland og andre. Det var både danske og (tror jeg) finske kunstnere der, så begrepet "skandinavisk" var forsåvidt dekkende, men hvorfor i himmelens navn skulle ikke vi også få være med på moroa? Senere oppdaget jeg at utstillingen, med unntak av ett maleri, utelukkende besto av malerier i museets eie. Ok, da. Så har de ikke noe "norsk" maleri som passet i kategorien. Men skaden var likevel skjedd. Jeg følte meg ikke medregnet. Som representant for oljerike lillebror i vest var det uansett for sent.

Vasamuseet kom "siste stikk". På et stort, flott kart som viste Sverige i Nord-Europa figurerte erkefienden under navnet Danmark. Det var overhodet ikke snakk om noe Danmark-Norge, og Norge, på det aktuelle kartet, var en samling grå fjelltopper. Og greit nok, det er ikke så langt fra sannheten heller, men at vi ikke engang kunne nevnes som fiende var nedtur. Men det er klart, det var på 1600-tallet de tok Härjedalen, Jämtland og Båhuslen, så slik sett bød vi selvsagt ikke på stor motstand.

Jeg fikk en liten revasj på Stockholm Central mandag morgen. Vi skulle låse inn bagasjen før vi tok en siste runde i byen og ble vitne til et sant kaos: Boksene kunne bare betales med femmere eller tiere og det var en eneste stakkars vekselmaskin til alle de sinte, overopphetede turistene (hvorav mange norske...) og den tok bare 20- og 50-lapper. Ojojoj - det haglet med forbannelser over et slikt tungrodd system og jeg sukket tilfreds inni meg: "På Oslo S er det jo evigheter siden de begynte med kortbetaling"! Alltid velorganiserte storebror har altså noen brister i systemet. Hah!

Men om noen lurer, så reiser jeg til Stockholm igjen så snart jeg får sjansen. Jeg elsker den byen og taktikkene fra Han er faktisk ikke interessert virker så dårlig på byer.

- Helga Marie -

lørdag 3. juli 2010

En annen verden

Mitt faderlige opphav har denne vinteren skrevet på "mors og fars historie". Han har nedtegnet det han husker av det de har fortalt om oppvekst og voksenliv, samt det han husker av eget samliv med dem. Kjæresten og jeg var på besøk hos mor og far i begynnelsen av denne uka, og da fikk jeg lese manuset hans. Nå venter han bare på å få noen bilder av en nevø før han skal sende det hele til trykking.

Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.

Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.




































Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.

- Helga Marie -

onsdag 30. juni 2010

Skal det være en rød stol med havutsikt?

Kunstneren Astri Eidseth Rygh har utstilling på tidligere nevnte Alnes fyr i sommer. Den mest interessante delen av utstillingen var plassert på gresset litt nedenfor fyret og besto av en samling røde stoler med ryggen mot land og utsikt mot horisonten. Responsen på kunsten var litt forskjellig blant oss, og spørsmålet om "hva er vitsen?" lå nok ytterst på tungespissen hos enkelte. Akkurat det spørsmålet er det kanskje ikke så vanskelig å svare på. Vitsen med kunst må vel være å få oss som ser den til å oppleve noe ved å se - bli glade, lei oss, sinte? Kanskje stille spørsmål? Apropos det - på P1 i dag hørte jeg om kjølebagen i Svolvær, en installasjon som har provosert til gjentatte hærverk ved at forbipasserende har revet den løs og kastet den på sjøen når de skjønner at den ikke er en vanlig kjølebag. Det er jo egentlig ganske kult at kunst kan gjøre folk så rasende.

Men hva har kunstneren ment med de røde stolene? Hva er det hun vil si? Det fikk jeg ikke med meg - mulig at det sto forklart noe om det på veggen der det også hang noen bilder. Tittelen på verket fikk jeg heller ikke tak i. Sånn sett er jeg en dårlig observatør. Men jeg har tenkt på stolene etterpå. Hvorfor står de akkurat der? De så ikke ut som hvilestoler. Alle hadde stokker som kunne minne om årer festet på hver side, men det var ingen åreblad der, altså ville det være umulig å ro. Kanskje betyr det at når man kommer til grensen mellom land og hav kan man sette seg ned og se. Man behøver kanskje ikke ro ut på havet hvis man ikke vil? Men hvis man vil blir det vanskelig uten ordentlige årer. Faktisk nesten  umulig. Kanskje er det det som uttrykkes? Lengselen etter å komme til et punkt der fremme og maktesløshet over å ikke klare det?

Røde stoler eller kjølebag - det er godt med det som provoserer oss til å tenke litt. Det er nok av dager som sklir motstandsløst avgårde. Kjekt, da, å kunne sette seg ned på en rød stol og ta en liten pustepause.

 - Helga Marie -

tirsdag 29. juni 2010

Et "jordbærsted"







Jeg tilbrakte noen viktige barneår på Hareid på søre Sunnmøre. Til tross for mange år som østlending (deriblant familiebånd i Oppland) er det likevel noen røtter som fortsatt sitter godt plantet ute ved havet og jeg er alltid lykkelig over å være tilbake. Ingen luft er friskere enn sjølufta, få ting så spennende som "fjørasteinane". Helgens Sunnmørstur var i utgangspunktet vemodig - en gravferd i sunnmørsgreina av familien.

Samtidig var det utrolig flott å være på Sunnmørstur igjen. Dagen etter tantes begravelse var Kjæresten og jeg på besøk hos fetter og familien. Det var fint å møtes en gang til etter stunda vi hadde dagen før, og de tok oss med til et av sine viktigste "jordbærsteder" i nærmiljøet - Alnes fyr.


Jeg sier bare - dra dit! For et herlig sted! Ta en runde på fyret først. Se det lille museet. Kikk i butikken. Se kunstutstillingen i tårnet (Ørnulf Opdahl). Nyt utsikten. Spis kake og drikk kaffe i kafeen (druknet flue i kaffen kan forekomme...). Nyt livet! Og ta så en tur ned i fjøra. Se på alle de underlige og flotte dyr og planter som overlever i en pytt mellom steinene imellom kastene. Hopp og sprett på steinene, men pass deg for de svarte, våte og sleipe. Før du kommer så langt kan du kikke på bildene mine fra lørdagens ekspedisjon:











- Helga Marie -

fredag 18. juni 2010

Bridezilla-minner

Det er blitt sommerferie igjen. Herlige, deilige, lange lærerferie! Ikke at det er så sommerlig ute. Det blåser kraftig og jeg har nettopp berget de stakkars betlehemsstjernene som hang ved inngangsdøra og pelargonien "Dronning Ingrid" som var i ferd med å knekkes fullstendig i kastene. Det er altså typisk vær for inneliv. Kjæresten og jeg har sett "The Proposition" - en skikkelig god westernfilm og deretter har han kost seg med VM-kamp mellom England og Algerie mens jeg har dillet på internett. Og så tar den ene tanken den andre og jeg kom ad ymse omveier til den tidligere omtalte bryllupsdagen i fjor sommer. På denne tiden for et år siden var det to uker igjen, og det var bare å brette opp ermene og ordne alt det som man ikke får ordnet før rett før.

Selv syntes jeg at jeg kontrollerte Bridezilla-tendensene ganske bra, men det var jo noen tilløp, det skal jeg innrømme. Kjæresten og jeg hadde for eksempel en kopieringssekvens der jeg (noe urutinert til lærer å være) klarte å legge sangarkene slik at heftet ble oppned og bakfram. Da Kjæresten, løsningsorientert og optimistisk, foreslo at vi kunne bruke heftene slik de var ble det bare glefset tilbake - Bridezilla hadde en plan, og den måtte for enhver pris følges. Det mener jeg forresten fortsatt. Jeg syns det var verdt å ta den ekstra runden for at sangheftene skulle bli akkurat slik de skulle være.

Den verste krisen kom imidlertid på vei til kirka på selve bryllupsdagen. Mitt faderlige opphav, som i egenskap av å være prest skulle vie oss, ringte for å melde fra om at han hadde foretatt en endring i salmeutvalget vårt. En ting hadde jeg nemlig glemt å sjekke på generalprøven: Hadde kirken Salmer 1997? Og nei, viste det seg. Det hadde de ikke. Så i siste liten ble "Så grønn en drakt, så rik en duft" på nummer 136 i Salmer 1997 byttet ut med "Den blomstertid nå kommer" i den vanlige salmeboka. Dette tok den ferdigpyntede Bridezilla ille opp.

Først forlangte hun delegasjoner sendt ut til de nærliggende menighetene for å rane til seg den manglende boken, eller i det minste kopier av sangen. Dernest "slengte" hun på røret (en klar mangel ved mobiltelefoner at man ikke får til det herlige smellet av røret når man legger på) og satte seg til å furte. Brudgommen ved siden av så usikker og ulykkelig ut. Brudgommens forlover stirret taust på veien og konsentrerte seg om kjøringen, mens Bridezillas forlover forsiktig antydet at dette ikke måtte få ødelegge dagen. Heldigvis nådde den snille omtanken i stemmen hennes inn til furtebruden i baksetet. Vel fremme ved kirken ble fredshilsner sendt inn til prestefar før brudeparet tok oppstilling i våpenhuset. Da organisten stemte i "Den blomstertid nå kommer" som siste salme sang bruden lykkelig av full hals og hadde glemt hele saken.

Men ukeslutt-diktet denne uka må være sangen vi aldri fikk sunget. For den er så vakker. Og her synges den på originalspråket av Göteborgs Gosskör:



God sommerferie!

- Helga Marie -

torsdag 17. juni 2010

Rabarbraens venner

For noen dager siden kom nyeste utgave av "Fjell og vidde" i posten, alltid et høydepunkt her i heimen. Kjæresten og jeg leser ivrig og drømmer om turer i Guds frie. Nå er det straks sommerferie for lærerstanden, og det blir litt enklere å oppfylle drømmer om friluftliv. Det var imidlertid Inge Eidsvågs forsvarstale for rabarbraen som fanget oppmerksomheten min mest. Først og fremst fordi jeg, i likhet med Inge Eidsvåg, bekjenner meg til rabarbraens venner. Som han knytter jeg sterke og gode sommerminner til smaken av rabarbra, det være seg syltetøy, suppe eller pai. Jeg er imidlertid ikke så bekymret over rabarbraens fravær fra butikkhyllene. Jeg har nemlig rett som det er kjøpt rabarbramarmelade fra Bonne Maman. Den står i butikkhylla på CC-mat. Og Nora har Noras hjemmelagede med jordbær og rabarbra. I sesongen har jeg også observert rabarbrastilker til salgs her og der på markeder og i enkelte butikker. Men disse er alltid tørre og ser lite fristende ut.

Det er noe eget med rabarbra fra hagen. I hagen "vår" har vi en gammel jordbærrabarbra. Den er kjempestor og blir til mye deilig, og trenger jeg nye ideer til oppskrifter er internett tingen. Bare på mat.no fikk jeg 59 treff på "rabarbra". Så jeg tror ikke, Inge, at det er noen fare med rabarbraen. Den klarer seg. Akkurat som du sa - den står der etter at jordbæra og bærbuskene er forsvunnet. Men derfor kan man jo gjerne være en rabarbravenn.

Siste oppskrift jeg prøvde var rabarbradrikk. Dette har resultert i flere flasker med deilig, delikat rosa saft. Jeg skal snart lage en ny runde, og da skal jeg justere oppskriften etter egen smak og bruke mer rabarbra og mindre sitron. Ellers smakte den fortreffelig! Og se denne lekre fargen:


 Kjæresten og jeg har kost oss med en flaske til hver middag så langt denne uka. Jeg har en klar følelse av at det snart er på tide å lage mer. Og ettersom det snart er sommerferie har jeg jo god tid til sånt. Jeg er klar til å realisere en og annen husmorambisjon. Og Inge, det er bare å stikke innom. Du skal få smake rabarbradrikke!

- Helga Marie -

lørdag 12. juni 2010

Hverdagslykke

Snart har Kjæresten og jeg vært gift i et helt år. Det skal feires med kjærestetur til Stockholm og det blir stor stas. Rett som det er mimrer vi om den store dagen vår i fjor sommer, og jeg har sagt ved et par anledninger at vi godt kan gifte oss en gang til fordi det var så gøy.

Men det er hverdagene det tross alt er flest av, og de er for det aller meste gode. Det er enda finere enn jeg hadde forestilt meg på forhånd å være to til å dele på opplevelser av alle slag.

Da vi planla bryllupet var en idé at vi skulle pynte middagsbordet med massevis av kjærlighetsdikt som betydde noe for oss, og vi forsøkte også å få gjestene våre til å komme med ideer. Responsen var ikke like stor hos alle (men takk til dem som bidro, selv om vi ikke brukte denne pynteideen likevel), men fra en kjær venninne fikk jeg et dikt av Karin Boye. Nå har det seg sånn at jeg er veldig glad i Karin Boye, men dette var ukjent for meg, og jeg skjønte at jeg nok må ta meg på tak og lese flere enn de gode gamle som jeg allerede er begeistret for.

Men her er i alle fall "Idyll":

Din röst och dina steg faller mjuka som dagg på min arbetsdag. 
Där jag sitter är det vår i luften omkring mig av din levande värme. 
Du blommar i min tanke, du blommar i mitt blod, och jag undrar bara, 
att inte mina lyckliga händer slår ut i tunga rosor.
 

Nu sluter sig vardagens rymd kring oss två, lik en len lätt dimma. 
Är du rädd at bli fånge, är du rädd att drunkna i det gråa? 
Var inte rädd: i vardagens innersta, 
i allt livs hjärta, 
brinner med stilla nynnande lågor en djup, hemlig helg.

Hverdagene, de skal vi være glade for. Og uten dem hadde festdagene mistet mye av glansen.


God, regnfull junilørdag!

- Helga Marie -

fredag 14. mai 2010

Ukeslutt med Hans Børli


Kvitveis

Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?

Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.

Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.

Å, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.

Hans Børli

torsdag 13. mai 2010

Bøker på reise

For flere år siden gav en venn meg boken Salamanderkrigen av Karel Capek. Han hadde funnet den i Oslo et sted, muligens på Blindern der vi begge var studenter på den tiden, hadde lest den og gav den videre til meg. Boken var registrert hos BookCrossing og hadde et eget ID-nummer skrevet for hånd på tittelsiden sammen med en liten hilsen. Jeg likte ideen med å dele bøker på denne måten, noe som ikke hindret meg i å ruge på Salamanderkrigen i flere år før jeg sendte den videre. Den ble satt fri på venterommet hos tannlegen min, og jeg er spent på om den finner veien ut derfra. Ser jeg den der neste gang jeg er der bør jeg kanskje finne et annet sted.

Samtidig ble jeg inspirert til å scanne bokhylla etter kandidater til et spennende, eierløst liv borte fra bokhyllas trygge, kjedelige vegger og endte med å sende Jeg drømte om fred av Dang Thuy Tram med bussen. Ingen har lagt igjen noen melding om at de har funnet den, men jeg håper at den i alle fall har unngått søppelbøtta. Det har den ikke fortjent.

Ellers er det ikke lett å sende bøker jeg er genuint glad i ut i det store intet, derfor blir det enten de jeg ikke har likt så godt, eller bøker jeg ikke tror jeg kommer til å lese igjen. Og nå har jeg to nye klare til å sendes avgårde: Dorés bibel av Torgny Lindgren som jeg faktisk likte svært godt, og Rabbit, Run av John Updike som jeg aldri kom meg gjennom.

 
 
I vår verden av ekstremt forbruk er det en fantastisk tanke at man kan skape et kjempestort, verdensvidt bibliotek på denne måten. Jeg ble minnet om dette forrige helg da jeg hadde besøk av gode, leseglade venninner og vi endte opp med å lete oss gjennom bokavdelingen på Hammartun skolekorps' loppemarked. Så vanvittig mange bøker folk kjøper, eier og ikke leser... Og jeg hører definitivt med i denne kategorien. Og klarte selvsagt å dra med meg hjem tre bøker (egentlig godt gjort at det ikke ble mange flere!) som nå bidrar til å fylle bokhylla. Så da kan det jo lette litt på samvittigheten, eller jeg vet ikke helt hva, at det går an å la noen av bøkene vandre videre til et hemmelig liv på reise.


God bok!

- Helga Marie -

P.S. Bildene av bøkene har jeg finnet hos Gyldendal og Esquire. Takk for lånet! Og takk til bokmerker.org som minnet meg om BookCrossing akkurat i dag.

søndag 2. mai 2010

Forsvunnet

Ved siden av rettearbeid har jeg fått tid til å lese litt denne helgen, og nå nærmer jeg meg slutten av Daniel Mendelsohns erindringsbok The Lost. A Search for Six of Six Million, som jeg nevnte i en bloggpost tidligere. Nå er jeg snart kommet til endes med begge deler, og det er vel ingen tvil om at det er boka som har gjort sterkest inntrykk!

Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.

Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.

Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.

Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.

Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.

- Helga Marie -

lørdag 1. mai 2010

Gratulerer med dagen, farfar!

Farfar døde da jeg var to år gammel, og av den grunn har jeg ingen egne minner om ham. Det var heller ikke mange gangene vi møttes i løpet av de par årene vi eksisterte sammen her på jorden. Foreldrene mine og jeg bodde på en annen kant av landet, og de få bildene som finnes av ham og meg er fra vinteren 1976 og sommeren 1977. Han døde den høsten. De andre besteforeldrene mine levde til jeg var i slutten av tenårene, og selv om jeg fortsatt var litt for ung til å interessere meg for dem som annet enn besteforeldre husker jeg dem i alle fall godt.

I dag er det 1. mai, og jeg innrømmer gjerne at den dagen først og fremst er en ekstra fridag for meg (hvis den faller på en vanlig hverdag, vel å merke). I år skulle statsministeren hit til byen for å holde tale, men jeg holdt meg hjemme sammen med rettebunken min. Ikke helt i farfars ånd, skal jeg tro familiefortellingene.

Som ung mann engasjerte farfar seg i fagbevegelsen og var med på å starte lokallag av Arbeiderpartiet i bygda der han bodde. Jeg vet ikke sikkert hvilket år det var, men gjetter på 20-tallet, eller tidlig på 30-tallet. Så kom krigen. Farfar var familieforsørger uten arbeid. Det eneste arbeidet som var å få var for tyskerne. Farfar tok jobb for okkupasjonsmakten, og det ble slutten på den politiske karrieren. Ikke at han skiftet ståsted politisk, men i etterkrigstiden var det ikke bruk for medløpere, så farfar ble spilt ut på sidelinjen.

Dette er gammel familiehistorie, og farfar har vært død i over tretti år. Det er umulig å få vite sikkert hvordan han taklet å bli fryst ut av det miljøet som hadde vært så viktig for ham. Men det er vel rimelig å anta at han opplevde det vanskelig, og han tok seg stort sett arbeid som tømmerhogger for arbeidsgivere langt unna hjembygda.

Arbeiderpartimann var han uansett på sin hals resten av livet, og jeg antar at arbeidernes internasjonale kampdag var viktig for ham, så da jeg, til tross for labert politisk engasjement, sto opp for å heise flagget klokka 8 i dag tidlig var det like mye for å hedre farfar (og forsåvidt farmor) som for å hedre arbeiderne. De hadde vel helst sett at jeg var mer politisk engasjert istedet for bare å vise symbolsk støtte gjennom flagget, men samtidig tror jeg de ville satt pris på gesten.


 - Helga Marie - 

torsdag 22. april 2010

Takk, Ludvigsen!

Gustav Lorentzen fra "Knutsen og Ludvigsen" døde i går kveld. Som en takk for mange, mange gode opplevelser:



- Helga Marie -

mandag 19. april 2010

Apropos askefast...

Fra Cora Sandel til alle askefaste:


Motivet er å finne i fortauet mellom Kirkegata og Jernbanegata på Lillehammer.

- Helga Marie -

søndag 18. april 2010

Solgult i regnet

Jeg skal ikke påstå at jeg er noen foregangskvinne når det gjelder mote og stil. Stort sett vil jeg nok karakterisere meg som ganske vanlig. Det tok derfor sin tid før jeg oppdaget at det var noe som het Ilse Jacobsen-støvler, og da min venninne i New York snakket om at hun hadde lyst på Hunter-støvler hadde jeg egentlig ikke lagt merke til at det eksisterte noe sånt.


Det regnet i New York. Kjæresten, min venninne og jeg søkte tilflukt inne på Metropolitan Museum of Art i regnværet sammen med noen hundre andre. I joggeskoene var føttene våte og kalde, og da vi forlot museet var vi to damene mer enn klare for å kjøpe støvler. Etter lunsj gikk Kjæresten gjennom Central Park til Upper West Side for å finne sykkelbutikk, og vi labbet nedover Lexington Avenue. Og der sto de i butikkvinduet hos San Francisco Clothing. Hunter-støvlene våre! Butikken hadde ringeklokke på døra - snakk om siling av kunder. Jeg vet sannelig ikke om jeg hadde turt å ringe på om jeg hadde vært alene. Men følget av en god venninne og vissheten om at vi var på seriøs støvlejakt gjorde oss modige. Og nå eier vi altså hvert vårt par Hunters. Jeg kjøpte gule. Det er fint med noe som lyser opp når verden er grå og overskyet.


Heldigvis ble det ikke bruk for støvlene så mye lenger derover akkurat i den omgangen. De ble kjøpt tirsdag, onsdag regnet det ikke, men jeg brukte dem likevel for sikkerhets skyld (og fordi de var nye!) og fra torsdag var det rene sommerstemningen. Men i dag, for eksempel, snødde det store kjerringer og da var det ganske salig med et par gule støvler på beina!

- Helga Marie -

P.S. Etter at jeg hadde fått kjøpt meg tørre sokker fikk jeg på meg de kule nye støvlene og labbet videre nedover Lex. Og på et gatehjørne ble jeg spurt om hvor jeg hadde kjøpt dem! Hun som spurte var en, etter utseendet å dømme, søreuropeisk rype, så jeg var temmelig fornøyd. Jeg - et moteforbilde! ;-)

lørdag 17. april 2010

Farvel Facebook

Jeg har slettet Facebook-kontoen min. Den var i ivrig bruk i drøye tre år, og jeg hadde mye glede av den, men jammen gikk det med mye tid der også... I perioder har det vært nærmest uimotståelig å dille rundt der istedet for å jobbe eller skrive oppgave. Og jeg må jo si at Facebook har vært en mulighet til å holde kontakt med venner fra ulike epoker. Mange av dem blir det mye vanskeligere å ha oversikt over nå, og jeg kommer garantert til å glemme enda flere fødselsdager.

Bruken av fjesboka har imidlertid avtatt og blitt gradvis mindre og mindre. I dag hadde tankeprosessen tydeligvis kommet så langt at da jeg hørte "Kurer" på P2 i tolvtiden ble jeg overbevist om at sletting av Facebook-profilen er et ledd i å ta tiden tilbake. Kanskje. Jeg sitter jo her og blogger.

Problematikken de tok opp i "Kurer" handlet ikke bare om Facebook, men om nettbruk generelt. Blant annet nevnte de hvordan mange opplever at tålmodigheten til å lese bøker, for eksempel, har blitt langt dårligere etter at internett ble allemannseie. De siste ukene har jeg hatt et gjensyn med nettopp den lesegleden som har preget store deler av livet mitt, og som jeg har savnet de siste årene. Ingenting slår følelsen av å dykke inn i et bokunivers og glemme verden rundt, og jeg vil gjerne holde på den gleden. Det handler naturligvis også om å finne de rette bøkene og ikke kaste bort tiden på det jeg ikke liker. Og det er helt sikkert mange grunner til at det har blitt mindre lesing med årene. Jobb, for eksempel, tar ganske mye tid. Men det står ikke til å nekte at den samlede internettbruken helt sikkert har forhindret noen tusen boksider fra å bli lest av undertegnede. Så får vi som sagt se, da, om jeg er på rett spor, eller om det bare blir et slag i løse luften.

Uansett - jeg fortsetter lesingen av Lost, og ute blir det stadig mer vår. Hurra!


- Helga Marie -

torsdag 15. april 2010

Go' bok

Etter internetts inntog i våre liv er det ikke like moro å shoppe i utlandet lenger. Man kan stort sett handle det meste gjennom en eller annen nettbutikk. Dessuten dukker stadig nye merker opp i vanlige butikker her hjemme. Ta Pylones, for eksempel. I 2005, på en tur til London med Søster, kjøpte jeg et utrolig kult, og ikke minst unikt, brillehus. Det ropte på meg fra en liten butikk i Portobello Road på Notting Hill, og jeg var helt sikker på at dette fikk jeg ikke tak i hjemme. Så gikk det kanskje to år, og så dukket varene opp hos Ting i Oslo. Det er med andre ord ikke slik at det man har handlet i utlandet nødvendigvis er vanskelig å få tak i hjemme. Bøker, som det dessuten er tungt å dra på, er det i alle fall ingen grunn til å handle på reise skulle man tro.

Det er imidlertid slik at man oppdager andre bøker når man tar seg en tur i bokhandelen der bøkene er lagt frem og presentert enn man gjør i nettbutikken. Den dagen jeg dro til Hampstead Heath var jeg innom en bokhandel, Daunt Books, i Hampstead. Den var liten, oversiktlig og hyggelig, og vips hadde jeg oppdaget et par bøker jeg antakelig hadde oversett et annet sted. En av disse har jeg lest ut nå og anbefales på det varmeste: The Time Traveller's Guide To Medieval England av Ian Mortimer. Den er ingen roman, men den kunne nesten vært det.

Jeg tror det var tittelen som trigget interessen min. Som over gjenomsnittet historieinteressert har jeg alltid fundert på hvordan det var å leve til ulike tider for lenge, lenge siden, og jeg synes at Mortimer gir meg en ganske god pekepinn på hvordan det kan ha vært i England (som jeg også er over gjenomsnittet interessert i) på 1300-tallet. Han tar for seg reisemåter, mat, bolig, klessikker, sosial lagdeling, lov og rett, byer, landsbygda, hygiene, medisin og på en troverdig og levende måte klarer han å skape et bilde av en forlengst tapt tid. Som innehaver av doktorgrad i historie har han også relativt stor troverdighet i mine øyne, derfor aksepterer jeg glatt hans forsøk på å gjenskape England i Svartedaudens dramatiske (og traumatiske) århundre. Når vi er inne på temaet helse vil jeg gjerne få komme med et par sitater fra boka:
The aligments of the planets and stars have significance for the health of individuals as well as communities. Letting blood at some stages of the lunar cycle can be beneficial; at other times it is deemed harmful. Specialists use astrology to determine when a particular patient might recover, based on the positions of the planets at the time he fell ill. (s. 191)
 og dette:
There is no shadow of a doubt that every one of these people you see in 1348 - whether they will die or survive - deserves your compassion. When you see women dragging their parents' and children's corpses into ditches, weeping and screaming - when you listen to a man who has buried all five of his sons with his own hands, and, in his distress, he tells you that there was no divine service when he did so, and that the death bell did not sound - you know that these people have entered a chasm of grief beyond description. (s. 203)
Jeg anbefaler boka på det varmeste. Jeg ble så hekta som jeg ikke har vært på lenge, og leste så snart jeg hadde et ledig øyeblikk i påskeferien. Da jeg var ferdig hadde jeg neste bokprosjekt klart: Lost. A Search for Six of Six Million av Daniel Mendelsohn

I motsetning til førstnevnte bok hadde jeg hørt om denne før og kjøpte den fordi jeg var helt sikker på at dette var en bok jeg ville like, og det stemmer. Mendelsohns jakt på slektninger som omkom i Holocaust er både rørende, spennende, trist, tankevekkende... Men dette kommer jeg tilbake til senere. Jeg har bare kommet halvveis enda, og ettersom ferien er over er det mindre tid til å lese. Sukk.

Men altså, anbefalt go' bok: The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer.

- Helga Marie -

onsdag 14. april 2010

Det ER grønnere på den andre siden

Det våres ute. Søndag nevnte jeg for Kjæresten og svigerfar at det bare er snakk om en måneds tid til vi kan spise rabarbrapai fra helt ferske stilker igjen, men da lå snøen fortsatt i et tynt teppe over rabarbraen. Nå er området bart, og jeg kan begynne å følge med på utviklingen. Når titter de første, skrukkete bladene frem i lyset?

Men fortsatt er verden utenfor ganske grå selv når sola skinner på den, og jeg tenker med en viss lengsel på London og New York der våren helt klart hadde kommet mye lenger og sommeren snart titter rundt hjørnet. Så ordtaket om at gresset er grønnere på den andre siden kan faktisk stemme ganske godt - det ER grønnere i både London og New York om dagen. Så dette blir innledningen til nok et lite reisebrev. Også denne gangen er fokuset en kafé i London, men likevel med en liten tvist.

Jeg fikk jo den vesle dukken "Little Traveller" til jul og lovet at hun skulle få være med på reise. Og det fikk hun. På Gardermoen ble hun døpt Amanda av en elev. Jeg syntes det passet perfekt - hun er en liten Amanda. Men Amanda fikk ikke se så veldig mye av verken London eller New York. Hun lå for det meste i veska, og jeg husket bare å ta henne frem et par ganger for å ta bilde. Likevel tror jeg hun var relativt fornøyd med valgene jeg gjorde. Hun fikk være med til Hampstead Heath og til The Orangery.

Hampstead Heath er et deilig sted i storbyen. Det er fantastisk at man kan finne et så "vilt" område i en så enorm by. Jeg har vært der mange ganger, men av en eller annen grunn hadde jeg aldri kommet meg til utsiktspunktet Parliament Hill. Været var dessverre ikke det beste, men utsikten var likevel storslagen. Jeg kom på Amanda i vesken, og hun fikk titte frem litt hun også. Litt vanskelig å få frem utsikten på bildet, men det er i alle fall et bevis på at hun var der:













Det var imidlertid på The Orangery jeg fikk tatt det beste bildet av henne rett før jeg fikk min Afternoon Tea.

The Orangery er en restaurant i tilknytning til Kensington Palace, og navnet kommer av at dette var stedet der dronning Annes appelsintrær overvintret en gang på 1700-tallet. Jeg hadde aldri hørt om stedet før nå og er lykkelig over nyoppdagelsen. Fra York kjenner jeg godt Betty's Tea Room som jeg fremdeles er svært glad i, men det var fint å oppdage at det finnes et sted for elegant te så lett tilgjengelig i London også. De store hotellene som Savoy og Ritz har Afternoon Tea, men der må man bestille bord. På The Orangery kunne man møte opp, og eventuelt vente på et ledig bord. Og det var det verdt! Egentlig kan jeg bare la bildene tale for seg selv - jeg fikk servert "Signature Orange Tea":

SIGNATURE ORANGE TEA
£14.85 per person


An assortment of finger sandwiches,
signature orange scented scone with Cornish
clotted cream & strawberry jam. Finished
with a delectable éclair and orange and
passion fruit tart.
Served with a choice of teas or coffee.
Recommended tea - Rooibos breakfast
(Orange tea)

Istedet for Rooibos valgte jeg imidlertid Tregothnan og den var så deilig at jeg bestilte en kanne til. Servitrisen kikket litt rart på meg, men hvem bryr seg vel om det?



Hva kan jeg si, annet enn at jeg nok må sjekke ut Tea Time neste gang jeg er i Oslo. Jeg kan jo dessuten bake scones... Det er jo enda enklere! Og snart er det helg...

- Helga Marie -

lørdag 10. april 2010

Kafélivet i storbyen

Noe av det deiligste jeg vet når jeg er i en storby er å kunne sette meg på kafé, hvile beina, drikke en god kopp kaffe (og gjerne spise en kake til) mens jeg betrakter folkelivet. Den anonymiteten som storbyen gir, der jeg uforstyrret kan glane på folk fordi jeg likevel aldri kommer til å se dem igjen, er noe jeg av og til savner i småbytilværelsen. Da er en liten gatekafé i London perfekt.

Det året jeg bodde der, og i flere år etter, da jeg hadde venninner jeg besøkte der (venninner som nå har flyttet) bodde jeg alltid i kjente strøk, som regel i nærheten av sjømannskirka i Rotherhithe. Men de to siste gangene jeg har vært i byen har jeg vært der med skoleklasser og fått sjansen til å bli kjent med andre bydeler. Denne gangen bodde vi i Bloomsbury, et strøk jeg mest av alt forbinder med forlag, Virginia Woolf og The British Museum. Først trodde jeg at ungdomsherberget vi skulle bo på lå nærmere Kings Cross, og det var jeg nokså skeptisk til, ettersom strøkene rundt jernbanestasjoner ofte er nokså tvilsomme, men det viste seg altså at Generator Hostel London lå rett ved Tavistock Square, og altså i en helt alminnelig gate i et helt alminnelig strøk. (I parentes bemerket må jeg si at prisen var det positive ved ungdomsherberget, og at jeg forøvrig føler meg for gammel til å stå i dusjkø i nærmere tre kvarter for så å dusje i iskaldt vann. Jeg foretrekker tvilsomme småhoteller med eget bad.)

I nærmeste kryssende gate lå dessuten Costa, en liten avdeling av en større kafékjede, som absolutt kan konkurrere med Starbucks når det gjelder kvaliteten på kaffen! Et perfekt sted å starte dagen, ettersom frokosten på nevnte ungdomsherberge heller ikke var mye å skryte av. Costa i Marchmont Street er herved anbefalt! Det er heller ikke mer enn drøye fem minutter å gå til Russel Square om du heller vi sitte der og nyte en stille morgentime! Da er heller ikke The British Museum langt unna, og de åpner kl. 10:00, så da har du god tid til å drikke opp kaffen før du labber videre.













Følg med for neste kafétips fra Londons gater og parker!

- Helga Marie -

fredag 9. april 2010

En London-perle

I det siste har jeg levd et særdeles kosmopolittisk liv: Søndag 21. mars reiste jeg på tur til London med en av engelskklassene mine. Vi kom hjem natt til fredag 26. mars, og søndag 28. mars reiste Kjæresten og jeg på påskeferie til The Big Apple. Det er flust med inntrykk fra begge turer, og de kommer nok ikke kronologisk inn på bloggen, men jeg starter uansett med London, nemlig med H's Café. Denne herlige, lokale perlen i Rotherhithe er selvsagt ingen hemmelighet, så det var ikke så overraskende at jeg fant et bilde av den på Flickr, men den er ikke umiddelbart kjent for turister i byen, så nå vil jeg slå et (bitte)lite slag for at flere skal få med seg at den er verdt et besøk og en lunsj.


Mitt kjennskap til kafeen kommer av at den ligger nærmest vegg-i-vegg med den norske sjømannskirken der jeg jobbet et år i 1999/2000, og der var det allment kjent at bedre egg-and-bacon-sandwicher enn hos H's skal man lete lenge etter. Men det er ikke bare maten som er god. Det er hele konseptet. Bittelite lokale, brune respateksbord, fullt innsyn til det minimale kjøkkenet bak disken, skikkelige krus med sterk te og sukker i en isboks på disken, menyen håndskrevet på en diger tavle ved inngangen og ikke minst: Særdeles trivelig betjening.


Ofte har jeg bare vært innom for å kjøpe med meg sandwicher hjem, men av og til, som nå, har jeg satt med ned og nytt atmosfæren. Og det er åpenbart en populær "hang out" for lokalbefolkningen. Denne regnfylte torsdagen i slutten av mars var det etter hvert sprengfullt. Kollegaen min og jeg koste oss med sandwicher og te og gledet oss til å utforske den mystiske retten "Spotted Dick" - en skikkelig klassiker uti engelsk matlaging. Det var dessverre tomt for desserten med det snodige navnet, men vi fikk brødpudding med deilig, varm vaniljesaus, så vi var godt fornøyde.

Vil du ta deg en tur? I såfall er buss nr. 188 et godt alternativ. Du kan for eksempel stige på ved Aldwych, eller på sørsiden av Waterloo Bridge og gå av ved den norske kirken - du ser den i god tid i enden av en rundkjøring ikke så lenge etter Tower Bridge. God tur!

- Helga Marie -