Bildespesial

Noen glimt fra dagene i Paris:

Poden gransker "kjærlighetslåser" på Pont de l'Archevêché. Notre Dame i bakgrunnen.

Blomsterflor i Versailles

Ved Grand Canal

Poden syntes det mest spennende var å granske gartnerne som ryddet blomsterbed for vinteren. (Blomsterfloret var altså på hell!)

Napoleon er borte, men Triumfbuen består!

- Helga Marie -

Reiseberetning fra Paris

Storbyferie med baby? Ikke noe problem! Vi leier en leilighet med eget soverom, så går det så fint, så! Det er klart vi må legge opp ferien på hans premisser - sørge for at det ikke blir for lange opphold på museer og sånt. Være i parker så han kan få kose seg i gresset og skulle det bli dårlig vær får han vel lov til å krype litt på gulvet i Louvre? En venninne som kjenner Paris tipser om at det er ikke alltid så lett å finne stellerom og metroen er ikke særlig egnet for barnevogner, men vi har jo tenkt på alt og har skaffet oss en reisetrille for anledningen. Riktignok ikke av typen paraplytrille for Poden trenger et sted å sove innimellom.

Søndag ettermiddag reiste vi, lettere småstressa, fra heimen i retning Gardermoen. Som de ihuga togfantaster vi er likte vi ikke helt å skulle kjøre bil til flyplassen. Hvor mye tid må man egentlig beregne når det gjelder parkering? Vi skal jo dessuten hente Prampack'en - er det kø der, tro? Da vi skulle til Berlin i fjor høst var det helt sykt lange køer i sikkerhetskontrollen, det kan vi ikke ta sjansen på i år... Mange ting å bekymre seg over, og når fylling av bensin ble utvidet til bæsjepause bare en snau time hjemmefra ble mor enda litt heitere i toppen. Men ting roet seg ned. Trafikken fløt fint. Vi fant parkeringsplass uten problemer. Det var ikke kø for å hente Prampack og ikke var det særlig kø ved sikkerhetskontrollen heller. Vi følte oss som verdensmestre i reising der vi ruslet inn på flyet med baby i pysj etter en hyggelig middag i ro og fred etter taxfree-shopping. Men verre skulle det bli.

Vi landet litt forsinket på Orly. Det tok litt tid å komme seg inn til byen og da vi endelig kom frem til 26  Bis Boulevard Diderot var det blitt ganske sent. Og vi kom oss inn den første døra til leiegården, men ikke til den andre. Vi skjønte ikke instruksjonene til husverten om hvor han hadde lagt nøkkelen og trøtte og grinete som vi var alle tre ble det tilløp til krisestemning. Husverten tok ikke telefonen (det var rundt midnatt) og hadde ikke en av de innfødte fra gården berget oss er det ikke godt å si hvor vi hadde tilbragt natta... Men inn i leiligheten kom vi oss endelig og lagt oss fikk vi også. Og så kunne storbybyeventyret begynne:

Mandag:

Vi spaserer langs Seinen, beskuer Notre Dame, nyter solen, spiser sandwicher i parken bak Notre Dame, nyter synet av vakre blomster, tester en karusell på lekeplassen (mor og far holder på å le seg skakke mens Poden troner stø og alvorlig på pappas fang), Poden flørter med folk han møter, vi spaserer i Jardins de Luxembourg, Poden får leke seg i gresset en stund, vi spaserer i Latinerkvarteret, vi spiser på restaurant. Mange ting fungerer helt fint. MEN. Poden vil ikke spise. Bare bittelittegranne mat går han med på å smake på. Drikke gjør han heldigvis, men mat - NEI TAKK. Han skyver irritert fra seg de fleste forsøk på å tilby ymse smaksprøver. Og mor er litt sår i halsen.

Tirsdag:

Vi spaserer til Gare d'Austerlitz og tar RER til Versailles. Planen er å spasere i parken (temaet for hele ferien kunne kanskje vært "spasere") men på veien fra stasjonen i Versailles til selve slottet får mor fryktelig lyst til å se alt som har skjedd med oppussing siden hun var der sist for ti år siden. Det blir tilløp til diskusjon og misstemning, men fars sunne fornuft avgjør saken. Tur på Podens premisser, remember! Det viser seg å være lurt å holde seg til plan A, for rett innenfor portene får vi et minneverdig bleieskift i delvis ly av noen hekker som dundrer Händel mot oss. Glad som jeg er i klassisk musikk får jeg faktisk ettertrykkelig nok av barokkmusikk som skal skape Solkonge-stemning i absolutt hver en krok av parken. Jeg tviler på at det dundret så voldsomt da Louis XIV holdt hoff der. Parken er ellers aldeles fantastisk og vi nyter det fine været alle tre. Og spaserer og spaserer. På vei tilbake til stasjonen stanser vi for å spise og her blir det på ny litt krisestemning da Poden viser seg å ha diare og det viser seg at foreldrene hans ikke har tenkt på å ta med klesskift. Skulle kanskje trodd at 10 måneder som foreldre hadde gjort oss litt mer drevne, men ikke det, nei. Vi får likevel pakket ham inn på et vis og drar temmelig raskt tilbake til Boulevard Diderot. Han vil fortsatt ikke spise og mor har fortsatt sår hals.

Onsdag:

Triumfbuen er dagens store mål og på veien spaserer vi (nok en gang) gjennom vakre parker, nærmere bestemt Jardin des Tuileries og langs Champs-Elysees. Litt småsultne er vi voksne og ikke i umiddelbar nærhet av en hyggelig kafé så vi faller for fristelsen til å kjøpe crèpes i ei lita sjappe langs avenyen. Der og da virker det som en utmerket idé. Litt senere har vi funnet Starbucks og selv om det antakelig er forkastelig å oppsøke noe så erkeamerikansk i Paris så er vi likevel lettet over valget da det viser seg at stelleromsfascilitetene er greie. Det trenger vi nemlig sårt! Heldigvis har vi lært fra dagen før. Poden vil ikke ha mat nå heller, men litt melk er greit. Også far begynner å skumle om at den der crèp'en, altså... Vi spaserer videre og beskuer triumfbuen, men kun på avstand. Det er dessuten gråvær og regn. Vi tar turen til toppen neste gang. Den kvelden viser det seg at fars teori om crèp'en nok hadde en viss sammenheng med virkeligheten og ikke bare for ham... 

Torsdag:

Hjemreisedag. Mor og far er i elendig forfatning etter natten. Poden er derimot rimelig tilfreds. Vi har leiligheten til kl. 12 og flyet går ikke før kl. 2030 og hva gjør vi i mellomtiden? Den opprinnelige planen om å sette bagasjen i oppbevaringsboks og ha en siste hyggelig Paris-dag virker lite tiltalende for å si det mildt. Mors forkjølelse blomstrer forresten (for den som lurte på det) og alt i alt virker det som om vi ikke har så mye annet å finne på enn å komme oss til Orly for å slå ihjel noen timer frem til vi omsider kan sjekke inn bagasjen. Så litt over kl. 13 er vi på plass. Heldigvis finner vi oss raskt et bortgjemt hjørne, nok en gang på Starbuck (you've gotta love those Americans!) der vi har plass til oss selv, all bagasjen og litt gulvplass så Poden kan leke seg mens de sjabre foreldrene hans bytter på å "leke". Det blir noen timer, for å si det sånn. En og annen tur til disken for å kjøpe et eller annet så vi kan forsvare at vi klamrer oss til lenestolene i time etter time blir det jo. Et par turer til stellerommet likeså. Etter innsjekking går resten av Orly-oppholdet raskt. Vi føler oss til og med ganske ovenpå der vi serverer Poden grøt (som han faktisk spiser!) og melk og da han like etterpå presterer å sovne tvert på mors fang før take-off og sover seg gjennom hele flyturen føler vi oss som ganske vellykkede foreldre på tur. Mor er pottetett i nesa, men hva gjør vel det - vi er snart hjemme igjen!

Til ettertanke:

Det finnes sikkert andre og mer fornuftige feriemål for småbarnsforeldre enn Paris og andre storbyer. Det er for eksempel helt riktig at metroen er et tungvint sted når man har med barnevogn (heldigvis hadde vi bæresele også) og at brukbare stellerom er mangelvare. Kanskje er det like greit for de som kommer etter oss på restauranten i Versailles at de ikke vet at det ble skiftet diarébleie på sofaen ved et dekket bord der (det var faktisk servitrisen som henviste oss dit!).

Jeg vil likevel med overbevisning hevde at Podens tenner (som jeg etter hvert velger å gi ansvaret for matvegring og diaré), mors forkjølelse og dårlig mage på grunn av crèpe eller annet ikke er så lett å gjøre noe med og at man også kan bli syke på fjelltur eller hjemme hos seg selv eller hvor som helst. Så jeg reiser til Paris igjen! (Men jeg bør kanskje gjøre noe med fransken min først. Det hadde gjort en del ting både lettere og hyggeligere!)

- Helga Marie - 

Hvordan jeg ble en museumsjunkie

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg har likt å gå i museer, så det enkle svaret på hvordan jeg ble en museumsjunkie er vel at jeg ble flasket opp med det. Likevel kan jeg ikke huske at museer var noe vi oppsøkte så ofte, men når jeg tenker på hvor vi bodde er det kanskje ikke så rart. Selv om det absolutt finnes museer på søre Sunnmøre var det nok ikke så mange som lå i kjapp og enkel rekkevidde for en barnefamilie med etter hvert tre små.

Herøy gard kan jeg huske at vi besøkte en gang sammen med tante og kusine, men hukommelsen henger nok mest sammen med et bilde der vi alle sitter i sensommersola utenfor et av de gamle husene. Jeg kan ha fylt fem år, og det var nok før Bror ble født i såfall. Jeg kan ikke huske at han er tilstede på bildet. Hva vi så har jeg vagere erindringer om, men jeg husker at jeg beundret voldsomt de vakre dypgrønne glasskulene til oppdrift for fiskegarn. Mamma forklarte hva de var til, men jeg hadde vondt for å se for meg akkurat det. Jeg ville gjerne ha en sånn, men selv om de sikkert er å få tak i for den som ønsker seg det har jeg vel landet på at de egner seg best i kystmiljø og ikke så godt i innlandet.

Hos mormor og morfar på Lillehammer var vi sikkert på Maihaugen av og til, og jeg vet at vi var på Malerisamlingen. Minnene derfra er sterkere - det var et og annet bilde der som fascinerte meg voldsomt. Spesielt husker jeg et bilde jeg så da jeg kan ha vært rundt 10 år av en ung kvinne som akkurat har født. Hun ligger på kne i halmen med hendene rundt barnets hals og med blikket vendt oppover, og i det ansiktet har maleren fremkalt en slik nattsvart fortvilelse og håpløshet at det rystet meg da, slik minnet gjør nå mange år senere. Jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller maler og aner ikke hvor bildet befinner seg i dag. Kanskje like greit. Jeg har ikke egentlig behov for å se det igjen.

Det må antakelig være denne typen opplevelser som har gjort at jeg syns det er verdt å både betale for, og tråkke rundt i museer i timesvis, på jakt etter en sterk historie og en sjelelig rystelse. Hm. I så måte må jeg si at Imperial War Museum var et godt valg. Kjæresten og jeg tilbrakte fire timer der mandag i høstferien, og da vi kom oss ut var vi temmelig pumpa. Det er ikke ofte jeg holder ut FIRE timer i et museum, bare så det er sagt.

Skoleturer til museer var jeg i utgangspunktet ikke glad i. Jeg fikk aldri fred til å granske det jeg var mest interessert i, det var alltid noe vi måtte videre for å se på istedet. Men det har kanskje hatt sin misjon likevel, for jeg lærte i det minste at når man oppsøker museer på egenhånd kan man være så kort eller lenge man vil og se det som er interessant og blåse i resten. Det kan jeg like!

Tilbake til familiens museumsvaner har jeg forresten bare gode minner fra en Oslotur vi hadde sommeren i 1987. Tante og onkel var på feriestedet sitt og lånte velvillig ut leiligheten på Ulsrud til provinsfamilien som skulle "gjøre" hovedstaden. På de dagene vi var der rakk vi i alle fall både Akershus festning, Vikingskipshuset og Kon-Tiki Museet, alle tre svært vellykkede besøk, det var vi skjønt enige om. Særlig syns jeg å minnes at vi var fornøyde med de to siste. Jeg tror jeg hadde forventet meg noe høyere glamour-faktor på Akershus. Jeg var likevel ganske tilfreds med å ha vært på et slott for første gang, og lignet slik sett som 12-åring ganske mye på meg selv noen år før da jeg høylydt skrøt av, til de som ville høre, at jeg hadde reist med Kong Olav. Det var selvsagt hurtigruta MS "Kong Olav" jeg hadde reist med, men den detaljen utelot jeg glatt. Those were the days!

Hvordan jeg ble en museumsjunkie kan nok altså relateres til oppveksten min. Vi var på museer av og til, passe ofte, fikk sikkert være med på å velge selv hvor vi ville og hvor lenge vi skulle være der. Det tror jeg er noe jeg bør berømme foreldrene mine for: Det har vært svært lite tvang i min oppvekst slik jeg husker det. Det var for eksempel aldri noe mas om at vi skulle være med på gudstjeneste hvis vi ikke ville selv, og jeg tenker nå at det var en klok strategi uansett utfall. Og museene vi gikk på trigget interessen, men gjorde oss ikke lei.

Og når jeg besøker museer, hva er det jeg er på jakt etter? Å lære noe mer om historie, f.eks. Se vakre bilder, møbler, bygg, parker osv. Drømme meg tilbake i tid. Sikkert et element av "been there, done that" også vil jeg tro, men mest av alt generell vitebegjærlighet. Man blir jo også ganske god i TP av sånne tilbøyeligheter...

- Helga Marie -

Til Afghanistan via London

For noen uker siden var det vinterferie, og Kjæresten og jeg tilbrakte det meste av uka i London. Det var første gangen Kjæresten var der og det var fantastisk fint å få vise frem byen jeg er så glad i! Vi var ganske utslitt begge etter å ha tråkket rundt i bygatene, besøkt et utall museer, spist på både gode og mindre gode restauranter og frosset en hel del (er det ikke ganske underlig at man fryser i London iført klær som er helt akseptable for norsk februar/mars?).

Noe vi ikke hadde ventet oss var en lynrask reise i tid og rom til Afghanistan. Åh, det er ganger da jeg desperat savner å bo i en verdensmetropol! Det kreves kanskje litt forklaring her: British Museum (som helt klart ruger på kulturskatter som strengt tatt hører hjemme i Egypt, Irak og også Afghanistan) åpnet 3. mars en utstilling som heter "Afghanistan. Crossroads of the Ancient World" med objekter utlånt fra nasjonalmuseet i Kabul. Utstillingen varer til 3. juli og bor du i verdensmetropolen har du sjansen så løp dit og se. Men vær forberedt på å stå en del i kø!

I løpet av borgerkrigen og under Talibanstyret klarte altså lojale, dedikerte ansatte ved nasjonalmuseet å gjemme unna viktige kulturskatter i safer, kjellere og hemmelige rom. Det er rene røverromanen i seg selv. Det å få gå rundt og se på disse gamle smykkene for mennesker, møbler, bygninger og byer er som å gå et skritt til siden, som å få reise dit det på 300-tallet f.Kr. (og lenge etter det også) tok et år å reise fra Athen. Der, i skjæringspunktet mellom øst og vest, langs Silkeveiens mange ruter, lå og ligger Afghanistan. Etter Aleksander den stores erobringer ble deler av dette området kolonisert av grekere og kulturen ble en god blanding av alle som møttes i dette området. Enkelte av skattene kom fra utgravingene av den greske bosetningen Aï Khanum, andre fra Begram, Tepe Fullol og Tillya Tepe. Vakre navn med eventyrklang... Og det var et eventyr å gå der og se hodeplagg, klespynt og våpenforsiringer i rent gull, møbeldekor i elfenben og det tynneste, fineste glass dekorert med emalje...

Kvinnekrone fra Tillya Tepe

 Det svimler for meg når jeg tenker på det nettverket av kontakt og handel det har vært i en verden uten andre fremkomstmidler enn egne føtter, hest for noen få, heldige, kanskje vogn i visse områder der veiene var bra nok. Og skip selvsagt. Likevel har kulturpåvirkningen funnet sted. Også i Norge har utgravninger kunnet vise til relativt tett kontakt mellom vår utkant i bronsealderen og det romerskdominerte Europa, men langs Silkeveien var altså både avstanden og risikoen større vil jeg anta.

Vi var ikke de eneste som gjerne ville se de afghanske skattene på åpningsdagen. For oss var dette egentlig helt spontant, vi hadde tenkt oss på utstillingen "Book of the Dead" om egypternes skikker rundt død og begravelse. Det ble umulig fordi det ikke var ledige billetter før så sent på dagen at vi ville måtte reise til flyplassen, og istedet for å se begge utstillinger ble det altså den afghanske. Sammen med mange andre! Jeg må gang på gang beundre britenes køkultur. De sto tålmodig og ventet på å få se de mest omsvermede skattene, hørte nøye på lydguiden sin på øret og leste grundig informasjonen på montrene før de gikk videre.

Kjæresten og jeg ble litt utålmodige til slutt. Nordmenn som vi er, og dessuten med nesten en ukes museumsinnsats bak oss allerede ble det til slutt litt for mye. Vi smatt ut i friheten og rakk afternoon tea på The Orangery, tidligere omtalt her, for andre gang (min tredje) før vi måtte forlate byen.

Angående Afghanistan har jeg tygd endel på noe som ble sagt i en video ved inngangen til utstillingen; at det er viktig å huske at det krigsherjede bildet vi har av Afghanistan er en liten parentes i historien og at disse skattene minner oss om en stolt historie med lange perioder av fredelig handel og samkvem mellom ulike kulturer. Det er ganske greit at bildet nyanseres litt! Og ikke minst er det et tankekors at denne utstillingen til dels sparker beina under forestillingen om at det bare er vestlige institusjoner som British Museum og andre som kan ta vare på gamle kulturskatter. Det selvsagt også kommet for en dag at det foregikk plyndring av det egyptiske museet i Kairo under urolighetene der i vinter, men alt i alt er det kanskje grunn til å vise litt mer tiltro til andre lands evne til å verne om sine egne kulturskatter.

På den andre siden, og det er jo dette som gjør det vanskelig: Det er tross alt så mye enklere å få sett disse skattene når de dukker opp i London.

Jaja. Disse skattene er uansett bare på utlån, og den som ikke ser muligheten for en Kabul-ferie med det første bør gjøre en Londonreise denne våren. God tur!

- Helga Marie -

Det ER grønnere på den andre siden

Det våres ute. Søndag nevnte jeg for Kjæresten og svigerfar at det bare er snakk om en måneds tid til vi kan spise rabarbrapai fra helt ferske stilker igjen, men da lå snøen fortsatt i et tynt teppe over rabarbraen. Nå er området bart, og jeg kan begynne å følge med på utviklingen. Når titter de første, skrukkete bladene frem i lyset?

Men fortsatt er verden utenfor ganske grå selv når sola skinner på den, og jeg tenker med en viss lengsel på London og New York der våren helt klart hadde kommet mye lenger og sommeren snart titter rundt hjørnet. Så ordtaket om at gresset er grønnere på den andre siden kan faktisk stemme ganske godt - det ER grønnere i både London og New York om dagen. Så dette blir innledningen til nok et lite reisebrev. Også denne gangen er fokuset en kafé i London, men likevel med en liten tvist.

Jeg fikk jo den vesle dukken "Little Traveller" til jul og lovet at hun skulle få være med på reise. Og det fikk hun. På Gardermoen ble hun døpt Amanda av en elev. Jeg syntes det passet perfekt - hun er en liten Amanda. Men Amanda fikk ikke se så veldig mye av verken London eller New York. Hun lå for det meste i veska, og jeg husket bare å ta henne frem et par ganger for å ta bilde. Likevel tror jeg hun var relativt fornøyd med valgene jeg gjorde. Hun fikk være med til Hampstead Heath og til The Orangery.

Hampstead Heath er et deilig sted i storbyen. Det er fantastisk at man kan finne et så "vilt" område i en så enorm by. Jeg har vært der mange ganger, men av en eller annen grunn hadde jeg aldri kommet meg til utsiktspunktet Parliament Hill. Været var dessverre ikke det beste, men utsikten var likevel storslagen. Jeg kom på Amanda i vesken, og hun fikk titte frem litt hun også. Litt vanskelig å få frem utsikten på bildet, men det er i alle fall et bevis på at hun var der:

Det var imidlertid på The Orangery jeg fikk tatt det beste bildet av henne rett før jeg fikk min Afternoon Tea.

The Orangery er en restaurant i tilknytning til Kensington Palace, og navnet kommer av at dette var stedet der dronning Annes appelsintrær overvintret en gang på 1700-tallet. Jeg hadde aldri hørt om stedet før nå og er lykkelig over nyoppdagelsen. Fra York kjenner jeg godt Betty's Tea Room som jeg fremdeles er svært glad i, men det var fint å oppdage at det finnes et sted for elegant te så lett tilgjengelig i London også. De store hotellene som Savoy og Ritz har Afternoon Tea, men der må man bestille bord. På The Orangery kunne man møte opp, og eventuelt vente på et ledig bord. Og det var det verdt! Egentlig kan jeg bare la bildene tale for seg selv - jeg fikk servert "Signature Orange Tea":

SIGNATURE ORANGE TEA
£14.85 per person


An assortment of finger sandwiches,
signature orange scented scone with Cornish
clotted cream & strawberry jam. Finished
with a delectable éclair and orange and
passion fruit tart.
Served with a choice of teas or coffee.
Recommended tea - Rooibos breakfast
(Orange tea)

Istedet for Rooibos valgte jeg imidlertid Tregothnan og den var så deilig at jeg bestilte en kanne til. Servitrisen kikket litt rart på meg, men hvem bryr seg vel om det?

Hva kan jeg si, annet enn at jeg nok må sjekke ut Tea Time neste gang jeg er i Oslo. Jeg kan jo dessuten bake scones... Det er jo enda enklere! Og snart er det helg...

- Helga Marie -

Kafélivet i storbyen

Noe av det deiligste jeg vet når jeg er i en storby er å kunne sette meg på kafé, hvile beina, drikke en god kopp kaffe (og gjerne spise en kake til) mens jeg betrakter folkelivet. Den anonymiteten som storbyen gir, der jeg uforstyrret kan glane på folk fordi jeg likevel aldri kommer til å se dem igjen, er noe jeg av og til savner i småbytilværelsen. Da er en liten gatekafé i London perfekt.

Det året jeg bodde der, og i flere år etter, da jeg hadde venninner jeg besøkte der (venninner som nå har flyttet) bodde jeg alltid i kjente strøk, som regel i nærheten av sjømannskirka i Rotherhithe. Men de to siste gangene jeg har vært i byen har jeg vært der med skoleklasser og fått sjansen til å bli kjent med andre bydeler. Denne gangen bodde vi i Bloomsbury, et strøk jeg mest av alt forbinder med forlag, Virginia Woolf og The British Museum. Først trodde jeg at ungdomsherberget vi skulle bo på lå nærmere Kings Cross, og det var jeg nokså skeptisk til, ettersom strøkene rundt jernbanestasjoner ofte er nokså tvilsomme, men det viste seg altså at Generator Hostel London lå rett ved Tavistock Square, og altså i en helt alminnelig gate i et helt alminnelig strøk. (I parentes bemerket må jeg si at prisen var det positive ved ungdomsherberget, og at jeg forøvrig føler meg for gammel til å stå i dusjkø i nærmere tre kvarter for så å dusje i iskaldt vann. Jeg foretrekker tvilsomme småhoteller med eget bad.)

I nærmeste kryssende gate lå dessuten Costa, en liten avdeling av en større kafékjede, som absolutt kan konkurrere med Starbucks når det gjelder kvaliteten på kaffen! Et perfekt sted å starte dagen, ettersom frokosten på nevnte ungdomsherberge heller ikke var mye å skryte av. Costa i Marchmont Street er herved anbefalt! Det er heller ikke mer enn drøye fem minutter å gå til Russel Square om du heller vi sitte der og nyte en stille morgentime! Da er heller ikke The British Museum langt unna, og de åpner kl. 10:00, så da har du god tid til å drikke opp kaffen før du labber videre.

Følg med for neste kafétips fra Londons gater og parker!

- Helga Marie -

En London-perle

I det siste har jeg levd et særdeles kosmopolittisk liv: Søndag 21. mars reiste jeg på tur til London med en av engelskklassene mine. Vi kom hjem natt til fredag 26. mars, og søndag 28. mars reiste Kjæresten og jeg på påskeferie til The Big Apple. Det er flust med inntrykk fra begge turer, og de kommer nok ikke kronologisk inn på bloggen, men jeg starter uansett med London, nemlig med H's Café. Denne herlige, lokale perlen i Rotherhithe er selvsagt ingen hemmelighet, så det var ikke så overraskende at jeg fant et bilde av den på Flickr, men den er ikke umiddelbart kjent for turister i byen, så nå vil jeg slå et (bitte)lite slag for at flere skal få med seg at den er verdt et besøk og en lunsj.

Mitt kjennskap til kafeen kommer av at den ligger nærmest vegg-i-vegg med den norske sjømannskirken der jeg jobbet et år i 1999/2000, og der var det allment kjent at bedre egg-and-bacon-sandwicher enn hos H's skal man lete lenge etter. Men det er ikke bare maten som er god. Det er hele konseptet. Bittelite lokale, brune respateksbord, fullt innsyn til det minimale kjøkkenet bak disken, skikkelige krus med sterk te og sukker i en isboks på disken, menyen håndskrevet på en diger tavle ved inngangen og ikke minst: Særdeles trivelig betjening.

Ofte har jeg bare vært innom for å kjøpe med meg sandwicher hjem, men av og til, som nå, har jeg satt med ned og nytt atmosfæren. Og det er åpenbart en populær "hang out" for lokalbefolkningen. Denne regnfylte torsdagen i slutten av mars var det etter hvert sprengfullt. Kollegaen min og jeg koste oss med sandwicher og te og gledet oss til å utforske den mystiske retten "Spotted Dick" - en skikkelig klassiker uti engelsk matlaging. Det var dessverre tomt for desserten med det snodige navnet, men vi fikk brødpudding med deilig, varm vaniljesaus, så vi var godt fornøyde.

Vil du ta deg en tur? I såfall er buss nr. 188 et godt alternativ. Du kan for eksempel stige på ved Aldwych, eller på sørsiden av Waterloo Bridge og gå av ved den norske kirken - du ser den i god tid i enden av en rundkjøring ikke så lenge etter Tower Bridge. God tur!

- Helga Marie -