onsdag 30. mars 2011

Hos tannleggen. Eller: En identitetskrise

Altså. Jeg har sterke tenner, la meg bare ha sagt det med en gang. Jeg fikk alltid skryt for tennene mine hos tannlegen. På hver eneste kontroll. "For noen flotte tenner!" sa tannlegen.

Riktignok hadde jeg sånn ekkelt svart belegg, men dette, sa tannlegen, var bare nok et tegn på sterke tenner som tålte nesten hva som helst. Belegget ble forøvrig pusset bort ved hvert tannlegebesøk og etter hvert forsvant det fra den synlige siden av tennene.

Da jeg var åtte år fikk tennene mine, ikke bare riper i lakken, men et skikkelig hakk. Det var etterjulsvinter og god, gammeldags vinter med skøyteis på den asfalterte banen som tilhørte barneskolen der jeg gikk. En populær aktivitet var selvsagt ishockey for dem som var tøffe nok og hadde kølle. De av oss, som ikke var like tøffe, og som holdt beinhardt på de feminine idealene prøvde oss på ymse kunster som med litt (mye) velvilje kunne minne om kunstløp. Her var piruetter en viktig øvelse, og i ettertid kan jeg ikke huske om dette var første gangen jeg prøvde.

Noen uker tidligere hadde familien vært på bruktkjøp- og byttedager på en av de andre skolene i byen, og jeg hadde fått noen flotte brukt-nye skøyter. De var hvite og fine. Og ikke kunstløpskøyter med pigger, men en slags veldig damete bandyskøyter. Så da jeg skulle ta en piruett på isen denne ettermiddagen, mest av alt for å vise meg frem for søte Mads fra klassen, da tryna jeg skikkelig og da jeg reiste meg lå halve tanna igjen på isen. Den andre halvdelen var slått løs og mellom tann og tannkjøtt kunne man se helt til nerven. Og ettersom jeg vrælte med åpen munn da mamma åpnet døra var dette omtrent det første hun så.

Denne nokså triste hendelsen, sett fra et tannsynspunkt, avsted kom talløse turer til tannlegen, først for å redde stumpene ved å lime på en plastikkdel, deretter for å rotfylle ettersom nerven døde og så en runde for å forsøke å bleke den døde delen av tanna. Det positive var at jeg faktisk fikk en del oppmerksomhet fra den tidligere nevnte Mads som syntes skikkelig synd på meg.

Utover dette, var det fremdeles bare ros å høre, helt frem til og med våren 2004. Da ble det en lang pause mellom meg og tannlegen.

Det var ikke tilsiktet, men ulike forhold gjorde likevel at det plutselig gikk seks år, men jeg hadde jo sterke tenner, så jeg bekymret meg bare litt innimellom, og jeg hadde jo ikke vondt noe sted. Den tannlegen jeg hadde gått hos noen år i 2004 hadde påpekt at jeg hadde noen antydninger til hull, men så lenge jeg var flink til å pusse tennene og i allefall ta tanntråd noen ganger i uka ("en og annen gang er bedre enn aldri") ville de holdes i sjakk.

Så kom 2010 og jeg hadde fått ny tannlege i ny by. En tannlege som ikke var det miste imponert av tennene mine. Det var minst seks hull (jada, et for hvert år jeg ikke hadde vært hos tannlegen) og lange tirader om tannhygiene. Og han hadde meg fanget, for der satt jeg og gapte og kom ingen vei mens han la ut om at det fort kunne bli rotfylling av dette, ja. Du snakker om nye toner. Jeg skjønte raskt at det var liten vits i å komme trekkende med mine tidligere pokaler for fine tenner, så jeg lyttet meg motvillig gjennom tre-fire besøk til alle hullene var tettet.

Vel ute på gata måtte jeg erkjenne at det sved litt å ikke få den sedvanlige rosen. Jeg var ikke lengere "hun som aldri har hull". Og i går lærte jeg både å pusse tenner og ta tanntråd. Tannlegen min er streng. Han sjekket at jeg hadde forstått. Jeg måtte se på ham og nikke mens jeg holdt et speil for å se hva han bedrev der inne.

Det er igrunnen ikke like moro å gå til tannlegen som det en gang var...

- Helga Marie -

mandag 28. mars 2011

Dagens heltinne, c'est moi!

Hvem har kjørt med søsters gjenglemte iPod for å avskjære ekspressbussen og avlevere livsnødvendigheten så hun skulle ha underholdning på turen tilbake til nordvestlandet, tro? Jeg klapper meg selv på skulderen trygg i overbevisningen om at jeg er dagens heltinne!

- Helga Marie -

lørdag 26. mars 2011

Hvordan jeg ble en museumsjunkie

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg har likt å gå i museer, så det enkle svaret på hvordan jeg ble en museumsjunkie er vel at jeg ble flasket opp med det. Likevel kan jeg ikke huske at museer var noe vi oppsøkte så ofte, men når jeg tenker på hvor vi bodde er det kanskje ikke så rart. Selv om det absolutt finnes museer på søre Sunnmøre var det nok ikke så mange som lå i kjapp og enkel rekkevidde for en barnefamilie med etter hvert tre små.

Herøy gard kan jeg huske at vi besøkte en gang sammen med tante og kusine, men hukommelsen henger nok mest sammen med et bilde der vi alle sitter i sensommersola utenfor et av de gamle husene. Jeg kan ha fylt fem år, og det var nok før Bror ble født i såfall. Jeg kan ikke huske at han er tilstede på bildet. Hva vi så har jeg vagere erindringer om, men jeg husker at jeg beundret voldsomt de vakre dypgrønne glasskulene til oppdrift for fiskegarn. Mamma forklarte hva de var til, men jeg hadde vondt for å se for meg akkurat det. Jeg ville gjerne ha en sånn, men selv om de sikkert er å få tak i for den som ønsker seg det har jeg vel landet på at de egner seg best i kystmiljø og ikke så godt i innlandet.

Hos mormor og morfar på Lillehammer var vi sikkert på Maihaugen av og til, og jeg vet at vi var på Malerisamlingen. Minnene derfra er sterkere - det var et og annet bilde der som fascinerte meg voldsomt. Spesielt husker jeg et bilde jeg så da jeg kan ha vært rundt 10 år av en ung kvinne som akkurat har født. Hun ligger på kne i halmen med hendene rundt barnets hals og med blikket vendt oppover, og i det ansiktet har maleren fremkalt en slik nattsvart fortvilelse og håpløshet at det rystet meg da, slik minnet gjør nå mange år senere. Jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller maler og aner ikke hvor bildet befinner seg i dag. Kanskje like greit. Jeg har ikke egentlig behov for å se det igjen.

Det må antakelig være denne typen opplevelser som har gjort at jeg syns det er verdt å både betale for, og tråkke rundt i museer i timesvis, på jakt etter en sterk historie og en sjelelig rystelse. Hm. I så måte må jeg si at Imperial War Museum var et godt valg. Kjæresten og jeg tilbrakte fire timer der mandag i høstferien, og da vi kom oss ut var vi temmelig pumpa. Det er ikke ofte jeg holder ut FIRE timer i et museum, bare så det er sagt.

Skoleturer til museer var jeg i utgangspunktet ikke glad i. Jeg fikk aldri fred til å granske det jeg var mest interessert i, det var alltid noe vi måtte videre for å se på istedet. Men det har kanskje hatt sin misjon likevel, for jeg lærte i det minste at når man oppsøker museer på egenhånd kan man være så kort eller lenge man vil og se det som er interessant og blåse i resten. Det kan jeg like!

Tilbake til familiens museumsvaner har jeg forresten bare gode minner fra en Oslotur vi hadde sommeren i 1987. Tante og onkel var på feriestedet sitt og lånte velvillig ut leiligheten på Ulsrud til provinsfamilien som skulle "gjøre" hovedstaden. På de dagene vi var der rakk vi i alle fall både Akershus festning, Vikingskipshuset og Kon-Tiki Museet, alle tre svært vellykkede besøk, det var vi skjønt enige om. Særlig syns jeg å minnes at vi var fornøyde med de to siste. Jeg tror jeg hadde forventet meg noe høyere glamour-faktor på Akershus. Jeg var likevel ganske tilfreds med å ha vært på et slott for første gang, og lignet slik sett som 12-åring ganske mye på meg selv noen år før da jeg høylydt skrøt av, til de som ville høre, at jeg hadde reist med Kong Olav. Det var selvsagt hurtigruta MS "Kong Olav" jeg hadde reist med, men den detaljen utelot jeg glatt. Those were the days!

Hvordan jeg ble en museumsjunkie kan nok altså relateres til oppveksten min. Vi var på museer av og til, passe ofte, fikk sikkert være med på å velge selv hvor vi ville og hvor lenge vi skulle være der. Det tror jeg er noe jeg bør berømme foreldrene mine for: Det har vært svært lite tvang i min oppvekst slik jeg husker det. Det var for eksempel aldri noe mas om at vi skulle være med på gudstjeneste hvis vi ikke ville selv, og jeg tenker nå at det var en klok strategi uansett utfall. Og museene vi gikk på trigget interessen, men gjorde oss ikke lei.

Og når jeg besøker museer, hva er det jeg er på jakt etter? Å lære noe mer om historie, f.eks. Se vakre bilder, møbler, bygg, parker osv. Drømme meg tilbake i tid. Sikkert et element av "been there, done that" også vil jeg tro, men mest av alt generell vitebegjærlighet. Man blir jo også ganske god i TP av sånne tilbøyeligheter...

- Helga Marie -

fredag 25. mars 2011

Selvmedlidenhet er en uting...

... men når jeg er syk har jeg fryktelig vondt for å ikke bli det. Jeg kikker lengselsfullt ut på sola og våren som er i anmarsj og glemmer at om jeg var frisk hadde jeg uansett ikke vært ute. Jeg hadde vært på jobb. Men så er det jo det at i skolebransjen er det så som så med vikarmuligheter sånn på sparket, derfor sitter man også i godstolen og vet at undervisningen ikke akkurat går som planlagt i ens fravær. Jeg trives utrolig godt i jobben min, men akkurat sånne forkjølelsesuker hadde det vært deilig med en jobb der man føler seg noe mindre uunnværlig. Så ja, jeg er litt selvmedlidende. Dessuten er det fryktelig kjedelig å være forkjøla og full av slim.

Men med papirlommetørklær, halstabletter, nesedråper og ymse andre remedier som ukjente mengder sjokolade og te er det jo egentlig helt utholdelig å være forkjølet. Tilgangen til internett fungerer fint. Og ikke minst: Jeg kan se film! Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Jeg skal se "Chicken Run". Det begynner å bli en stund siden sist, så nå er det på tide. Sammen med Istid-filmene er dette blant mine favorittfilmer innenfor animasjonssjangeren. (Ikke at jeg har sett så mange, eller er så bevandret uti denne typen film, altså.)

Før jeg snurrer film må jeg dessuten mimre litt. Jeg så Chicken Run på studentkinoen på universitetet i York høsten 2000. Det var en utrolig kjip høst som endte med at jeg avbrøt studiene rett over nyttår, og jeg har ikke så mange gode minner fra det ene semesteret jeg gikk på mastergradsstudiet der, så kanskje er det derfor jeg husker denne filmen så godt? Vi var en hel gjeng som gikk sammen, og jeg skal aldri glemme stemningen rett før filmen var slutt da en hel sal hoppet i setene og brølte "cut the wire, cut the wire". Akk, ja. Sånn var det.

Her er en smakebit:



- Helga Marie -

torsdag 24. mars 2011

Til Afghanistan via London

For noen uker siden var det vinterferie, og Kjæresten og jeg tilbrakte det meste av uka i London. Det var første gangen Kjæresten var der og det var fantastisk fint å få vise frem byen jeg er så glad i! Vi var ganske utslitt begge etter å ha tråkket rundt i bygatene, besøkt et utall museer, spist på både gode og mindre gode restauranter og frosset en hel del (er det ikke ganske underlig at man fryser i London iført klær som er helt akseptable for norsk februar/mars?).

Noe vi ikke hadde ventet oss var en lynrask reise i tid og rom til Afghanistan. Åh, det er ganger da jeg desperat savner å bo i en verdensmetropol! Det kreves kanskje litt forklaring her: British Museum (som helt klart ruger på kulturskatter som strengt tatt hører hjemme i Egypt, Irak og også Afghanistan) åpnet 3. mars en utstilling som heter "Afghanistan. Crossroads of the Ancient World" med objekter utlånt fra nasjonalmuseet i Kabul. Utstillingen varer til 3. juli og bor du i verdensmetropolen har du sjansen så løp dit og se. Men vær forberedt på å stå en del i kø!

I løpet av borgerkrigen og under Talibanstyret klarte altså lojale, dedikerte ansatte ved nasjonalmuseet å gjemme unna viktige kulturskatter i safer, kjellere og hemmelige rom. Det er rene røverromanen i seg selv. Det å få gå rundt og se på disse gamle smykkene for mennesker, møbler, bygninger og byer er som å gå et skritt til siden, som å få reise dit det på 300-tallet f.Kr. (og lenge etter det også) tok et år å reise fra Athen. Der, i skjæringspunktet mellom øst og vest, langs Silkeveiens mange ruter, lå og ligger Afghanistan. Etter Aleksander den stores erobringer ble deler av dette området kolonisert av grekere og kulturen ble en god blanding av alle som møttes i dette området. Enkelte av skattene kom fra utgravingene av den greske bosetningen Aï Khanum, andre fra Begram, Tepe Fullol og Tillya Tepe. Vakre navn med eventyrklang... Og det var et eventyr å gå der og se hodeplagg, klespynt og våpenforsiringer i rent gull, møbeldekor i elfenben og det tynneste, fineste glass dekorert med emalje...

Kvinnekrone fra Tillya Tepe
 Det svimler for meg når jeg tenker på det nettverket av kontakt og handel det har vært i en verden uten andre fremkomstmidler enn egne føtter, hest for noen få, heldige, kanskje vogn i visse områder der veiene var bra nok. Og skip selvsagt. Likevel har kulturpåvirkningen funnet sted. Også i Norge har utgravninger kunnet vise til relativt tett kontakt mellom vår utkant i bronsealderen og det romerskdominerte Europa, men langs Silkeveien var altså både avstanden og risikoen større vil jeg anta.

Vi var ikke de eneste som gjerne ville se de afghanske skattene på åpningsdagen. For oss var dette egentlig helt spontant, vi hadde tenkt oss på utstillingen "Book of the Dead" om egypternes skikker rundt død og begravelse. Det ble umulig fordi det ikke var ledige billetter før så sent på dagen at vi ville måtte reise til flyplassen, og istedet for å se begge utstillinger ble det altså den afghanske. Sammen med mange andre! Jeg må gang på gang beundre britenes køkultur. De sto tålmodig og ventet på å få se de mest omsvermede skattene, hørte nøye på lydguiden sin på øret og leste grundig informasjonen på montrene før de gikk videre.

Kjæresten og jeg ble litt utålmodige til slutt. Nordmenn som vi er, og dessuten med nesten en ukes museumsinnsats bak oss allerede ble det til slutt litt for mye. Vi smatt ut i friheten og rakk afternoon tea på The Orangery, tidligere omtalt her, for andre gang (min tredje) før vi måtte forlate byen.

Angående Afghanistan har jeg tygd endel på noe som ble sagt i en video ved inngangen til utstillingen; at det er viktig å huske at det krigsherjede bildet vi har av Afghanistan er en liten parentes i historien og at disse skattene minner oss om en stolt historie med lange perioder av fredelig handel og samkvem mellom ulike kulturer. Det er ganske greit at bildet nyanseres litt! Og ikke minst er det et tankekors at denne utstillingen til dels sparker beina under forestillingen om at det bare er vestlige institusjoner som British Museum og andre som kan ta vare på gamle kulturskatter. Det selvsagt også kommet for en dag at det foregikk plyndring av det egyptiske museet i Kairo under urolighetene der i vinter, men alt i alt er det kanskje grunn til å vise litt mer tiltro til andre lands evne til å verne om sine egne kulturskatter.

På den andre siden, og det er jo dette som gjør det vanskelig: Det er tross alt så mye enklere å få sett disse skattene når de dukker opp i London.

Jaja. Disse skattene er uansett bare på utlån, og den som ikke ser muligheten for en Kabul-ferie med det første bør gjøre en Londonreise denne våren. God tur!

- Helga Marie -

søndag 20. mars 2011

Cityscape: Kensington Gardens

Jeg elsker å reise til storbyer, og i storbyer elsker jeg å gå i parker. Muligens et paradoks, ettersom noe av attraksjonen ved storbyen er livet, støyen, menneskene, husene, museene, eksosen, skulpturene, butikkene... Og i parkene er det (nesten) stille. Helt stille blir det selvsagt aldri i en storby, men i parken kan man lade batteriene litt til neste runde i folkehavet.

I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:

Sky Mirror
C-Curve
C-Curve
Kjærestepar
 
Det var også to andre verk som vi ikke tok bilde av. Et rødt "Sky Mirror" og et som het "Non-Object". Klikk på lenken til Serpentine Gallery for å se flere bilder.

- Helga Marie -

P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.

torsdag 17. mars 2011

Det er travelt å bo på hotell!

Jeg er på kurs for nye tillitsvalgte i Norsk Lektorlag og bor på hotell. Og jeg bare sier det: Det er travelt å bo på hotell! Presisering: Det er travelt å bo på hotell for den som ikke bor på hotell særlig ofte.

For det første skal man jo være sosial med alle sine nye venner, spise en bedre middag og henge i baren. Men samtidig skal man også rekke å ligge i badekaret og ikke minst skal man nyte at man har et stort rom helt for seg selv!

Det er det siste jeg gjør akkurat nå. Jeg diller på nettet og ser på Kveldsnytt samtidig, akkurat som hjemme, men forskjellen er at jeg er på hotell.

Når sant skal sies håper jeg at jeg ikke blir så mye mer blasert enn dette. Det er helt greit å synes at det er skikkelig stas å bo en natt på hotell.

- Helga Marie -

P.S. Jeg har utsikt til flyplassen fra vinduet mitt. Ett bonuspoeng for å gjette hvilket hotell jeg er på!

tirsdag 8. mars 2011

Et dikt på kvinnedagen

Lurte du på hvorfor kvinnedagen var viktig, sa du? Vel... Her er noen av mine svar:
  • fordi tusener av jenter rundt om i verden ikke får gå på skole
  • fordi mange, mange, mange kvinner dør hver dag som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel
  • fordi det ikke er en eneste kvinne i Egypts grunnlovskomité
  • fordi mange jenter stadig lever med et umenneskelig press om å være pene og attraktive og glatt aksepterer å bli kalt hore og klådd på puppene for å få oppmerksomhet
 Jeg kunne nevnt flere ting, men jeg beveger meg videre til André Bjerkes dikt. Han er kanskje ikke først og fremst kjent som feminist og diktet ble skrevet under andre verdenskrig, men jeg syns diktet passer bra i dag likevel, så med et fromt ønske om at alle de flotte jentene jeg kjenner må heve stemmen, bli hørt og føle seg frie til å være seg selv:
Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var en av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.
- Helga Marie -

søndag 6. mars 2011

Femmila betraktet fra sofakroken

Kjæresten og jeg sitter og multitasker. I bakgrunnen halser unge, sterke skiløpere rundt og rundt i Holmenkollen, og i sofaen sitter vi med hver vår laptop og multitasker.

I går kveld var vi inne på tanken om en impulstur til VM for å få med oss avslutningen på skifesten, men det ble med tanken, gitt. Unnskyldninger som at "vi kom jo nettopp hjem fra London" og "hmmm... vi må jo faktisk ta toget kl. 0523 for å rekke det" og "det er sikkert helt kaos på t-banen" bekrefter det vi lenge har mistenkt: Vi er blitt noen skikkelige sofagriser. Og ikke nok med det - vi sitter og multitasker også. Begge med hver sin bærebare i fanget. Åh, herlige latskap! Jeg kjenner at jeg lever veldig godt med at vi ikke kastet oss på toget i de tidlige morgentimer i dag.

Men det er jo for all del fint at noen har tatt turen for å heie frem de som raser rundt på ski der inne i hovedstaden er den personifiserte konsentrasjon og evne til fokus i motsetning til oss to som ser tv og diller med data.

- Helga Marie -