onsdag 25. april 2012

Det går opp noen lys av og til

Nyhetssendingene nå om dagen er selvsagt fulle av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det er naturlig at den tar så mye plass - det er tross alt ingen vanlig "tretten-på-dusinet" straffesak det er snakk om. Det som skjedde 22. juli i fjor var uhyrlig på alle vis og selv om jeg var blant de heldige som ikke var direkte berørt på den måten at jeg mistet noen jeg kjente og var glad i ble jeg likevel berørt så til de grader som samfunnsborger og medmennske. Jeg tror vanskelig jeg kan glemme hvordan det var å våkne til nyhetene tidlig lørdag 23. juli og få nyheten om hvor mange av Utøya-ungdommene som var drept.

Likevel er det noe som hele tiden har gjort meg både optimistisk og håpefull: De mange direkte berørte som så tydelig markerer at de ønsker gjerningsmannen stilt for retten i en vanlig rettssak og dømt etter de lover og regler som gjelder i vårt samfunn. Jeg er selvsagt enig. Å dømme gjerningsmannen i en rettferdig rettssak der han får anledning til å forsvare seg mot anklagene er det eneste riktige, og at de som er sterkest berørt så klart ønsker dette gjør meg rørt, ydmyk og imponert.

Og det er på mange måter det lyset som har gått opp for meg nå etter at rettssaken startet: Jeg innrømmer at jeg av og til har lekt med tanken på hvor deilig det ville være å fly i synet på tiltalte og klore ut øynene på ham. Men dette ønsket er heldigvis ikke like sterkt som ønsket om at samfunnet vårt må ta et realt oppgjør med denne terroristen i form av en rettferdig rettssak. At vi skal slippe å ha ham i gatene våre noe mer er selvsagt. Men han skal behandles skikkelig slik at alle hans forestillinger om det samfunnet han vil ødelegge blir gjort til skamme. Vi skal vise ham! Så kan han sitte der med skjegget i postkassa og se multikulturalismen blomstre utenfor fengselsmurene. Det er igrunnen den beste (verste) straffen han kan få.

Forøvrig er jeg helt enig med Hanne.

- Helga Marie -