torsdag 22. april 2010

Takk, Ludvigsen!

Gustav Lorentzen fra "Knutsen og Ludvigsen" døde i går kveld. Som en takk for mange, mange gode opplevelser:



- Helga Marie -

mandag 19. april 2010

Apropos askefast...

Fra Cora Sandel til alle askefaste:


Motivet er å finne i fortauet mellom Kirkegata og Jernbanegata på Lillehammer.

- Helga Marie -

søndag 18. april 2010

Solgult i regnet

Jeg skal ikke påstå at jeg er noen foregangskvinne når det gjelder mote og stil. Stort sett vil jeg nok karakterisere meg som ganske vanlig. Det tok derfor sin tid før jeg oppdaget at det var noe som het Ilse Jacobsen-støvler, og da min venninne i New York snakket om at hun hadde lyst på Hunter-støvler hadde jeg egentlig ikke lagt merke til at det eksisterte noe sånt.


Det regnet i New York. Kjæresten, min venninne og jeg søkte tilflukt inne på Metropolitan Museum of Art i regnværet sammen med noen hundre andre. I joggeskoene var føttene våte og kalde, og da vi forlot museet var vi to damene mer enn klare for å kjøpe støvler. Etter lunsj gikk Kjæresten gjennom Central Park til Upper West Side for å finne sykkelbutikk, og vi labbet nedover Lexington Avenue. Og der sto de i butikkvinduet hos San Francisco Clothing. Hunter-støvlene våre! Butikken hadde ringeklokke på døra - snakk om siling av kunder. Jeg vet sannelig ikke om jeg hadde turt å ringe på om jeg hadde vært alene. Men følget av en god venninne og vissheten om at vi var på seriøs støvlejakt gjorde oss modige. Og nå eier vi altså hvert vårt par Hunters. Jeg kjøpte gule. Det er fint med noe som lyser opp når verden er grå og overskyet.


Heldigvis ble det ikke bruk for støvlene så mye lenger derover akkurat i den omgangen. De ble kjøpt tirsdag, onsdag regnet det ikke, men jeg brukte dem likevel for sikkerhets skyld (og fordi de var nye!) og fra torsdag var det rene sommerstemningen. Men i dag, for eksempel, snødde det store kjerringer og da var det ganske salig med et par gule støvler på beina!

- Helga Marie -

P.S. Etter at jeg hadde fått kjøpt meg tørre sokker fikk jeg på meg de kule nye støvlene og labbet videre nedover Lex. Og på et gatehjørne ble jeg spurt om hvor jeg hadde kjøpt dem! Hun som spurte var en, etter utseendet å dømme, søreuropeisk rype, så jeg var temmelig fornøyd. Jeg - et moteforbilde! ;-)

lørdag 17. april 2010

Farvel Facebook

Jeg har slettet Facebook-kontoen min. Den var i ivrig bruk i drøye tre år, og jeg hadde mye glede av den, men jammen gikk det med mye tid der også... I perioder har det vært nærmest uimotståelig å dille rundt der istedet for å jobbe eller skrive oppgave. Og jeg må jo si at Facebook har vært en mulighet til å holde kontakt med venner fra ulike epoker. Mange av dem blir det mye vanskeligere å ha oversikt over nå, og jeg kommer garantert til å glemme enda flere fødselsdager.

Bruken av fjesboka har imidlertid avtatt og blitt gradvis mindre og mindre. I dag hadde tankeprosessen tydeligvis kommet så langt at da jeg hørte "Kurer" på P2 i tolvtiden ble jeg overbevist om at sletting av Facebook-profilen er et ledd i å ta tiden tilbake. Kanskje. Jeg sitter jo her og blogger.

Problematikken de tok opp i "Kurer" handlet ikke bare om Facebook, men om nettbruk generelt. Blant annet nevnte de hvordan mange opplever at tålmodigheten til å lese bøker, for eksempel, har blitt langt dårligere etter at internett ble allemannseie. De siste ukene har jeg hatt et gjensyn med nettopp den lesegleden som har preget store deler av livet mitt, og som jeg har savnet de siste årene. Ingenting slår følelsen av å dykke inn i et bokunivers og glemme verden rundt, og jeg vil gjerne holde på den gleden. Det handler naturligvis også om å finne de rette bøkene og ikke kaste bort tiden på det jeg ikke liker. Og det er helt sikkert mange grunner til at det har blitt mindre lesing med årene. Jobb, for eksempel, tar ganske mye tid. Men det står ikke til å nekte at den samlede internettbruken helt sikkert har forhindret noen tusen boksider fra å bli lest av undertegnede. Så får vi som sagt se, da, om jeg er på rett spor, eller om det bare blir et slag i løse luften.

Uansett - jeg fortsetter lesingen av Lost, og ute blir det stadig mer vår. Hurra!


- Helga Marie -

torsdag 15. april 2010

Go' bok

Etter internetts inntog i våre liv er det ikke like moro å shoppe i utlandet lenger. Man kan stort sett handle det meste gjennom en eller annen nettbutikk. Dessuten dukker stadig nye merker opp i vanlige butikker her hjemme. Ta Pylones, for eksempel. I 2005, på en tur til London med Søster, kjøpte jeg et utrolig kult, og ikke minst unikt, brillehus. Det ropte på meg fra en liten butikk i Portobello Road på Notting Hill, og jeg var helt sikker på at dette fikk jeg ikke tak i hjemme. Så gikk det kanskje to år, og så dukket varene opp hos Ting i Oslo. Det er med andre ord ikke slik at det man har handlet i utlandet nødvendigvis er vanskelig å få tak i hjemme. Bøker, som det dessuten er tungt å dra på, er det i alle fall ingen grunn til å handle på reise skulle man tro.

Det er imidlertid slik at man oppdager andre bøker når man tar seg en tur i bokhandelen der bøkene er lagt frem og presentert enn man gjør i nettbutikken. Den dagen jeg dro til Hampstead Heath var jeg innom en bokhandel, Daunt Books, i Hampstead. Den var liten, oversiktlig og hyggelig, og vips hadde jeg oppdaget et par bøker jeg antakelig hadde oversett et annet sted. En av disse har jeg lest ut nå og anbefales på det varmeste: The Time Traveller's Guide To Medieval England av Ian Mortimer. Den er ingen roman, men den kunne nesten vært det.

Jeg tror det var tittelen som trigget interessen min. Som over gjenomsnittet historieinteressert har jeg alltid fundert på hvordan det var å leve til ulike tider for lenge, lenge siden, og jeg synes at Mortimer gir meg en ganske god pekepinn på hvordan det kan ha vært i England (som jeg også er over gjenomsnittet interessert i) på 1300-tallet. Han tar for seg reisemåter, mat, bolig, klessikker, sosial lagdeling, lov og rett, byer, landsbygda, hygiene, medisin og på en troverdig og levende måte klarer han å skape et bilde av en forlengst tapt tid. Som innehaver av doktorgrad i historie har han også relativt stor troverdighet i mine øyne, derfor aksepterer jeg glatt hans forsøk på å gjenskape England i Svartedaudens dramatiske (og traumatiske) århundre. Når vi er inne på temaet helse vil jeg gjerne få komme med et par sitater fra boka:
The aligments of the planets and stars have significance for the health of individuals as well as communities. Letting blood at some stages of the lunar cycle can be beneficial; at other times it is deemed harmful. Specialists use astrology to determine when a particular patient might recover, based on the positions of the planets at the time he fell ill. (s. 191)
 og dette:
There is no shadow of a doubt that every one of these people you see in 1348 - whether they will die or survive - deserves your compassion. When you see women dragging their parents' and children's corpses into ditches, weeping and screaming - when you listen to a man who has buried all five of his sons with his own hands, and, in his distress, he tells you that there was no divine service when he did so, and that the death bell did not sound - you know that these people have entered a chasm of grief beyond description. (s. 203)
Jeg anbefaler boka på det varmeste. Jeg ble så hekta som jeg ikke har vært på lenge, og leste så snart jeg hadde et ledig øyeblikk i påskeferien. Da jeg var ferdig hadde jeg neste bokprosjekt klart: Lost. A Search for Six of Six Million av Daniel Mendelsohn

I motsetning til førstnevnte bok hadde jeg hørt om denne før og kjøpte den fordi jeg var helt sikker på at dette var en bok jeg ville like, og det stemmer. Mendelsohns jakt på slektninger som omkom i Holocaust er både rørende, spennende, trist, tankevekkende... Men dette kommer jeg tilbake til senere. Jeg har bare kommet halvveis enda, og ettersom ferien er over er det mindre tid til å lese. Sukk.

Men altså, anbefalt go' bok: The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer.

- Helga Marie -

onsdag 14. april 2010

Det ER grønnere på den andre siden

Det våres ute. Søndag nevnte jeg for Kjæresten og svigerfar at det bare er snakk om en måneds tid til vi kan spise rabarbrapai fra helt ferske stilker igjen, men da lå snøen fortsatt i et tynt teppe over rabarbraen. Nå er området bart, og jeg kan begynne å følge med på utviklingen. Når titter de første, skrukkete bladene frem i lyset?

Men fortsatt er verden utenfor ganske grå selv når sola skinner på den, og jeg tenker med en viss lengsel på London og New York der våren helt klart hadde kommet mye lenger og sommeren snart titter rundt hjørnet. Så ordtaket om at gresset er grønnere på den andre siden kan faktisk stemme ganske godt - det ER grønnere i både London og New York om dagen. Så dette blir innledningen til nok et lite reisebrev. Også denne gangen er fokuset en kafé i London, men likevel med en liten tvist.

Jeg fikk jo den vesle dukken "Little Traveller" til jul og lovet at hun skulle få være med på reise. Og det fikk hun. På Gardermoen ble hun døpt Amanda av en elev. Jeg syntes det passet perfekt - hun er en liten Amanda. Men Amanda fikk ikke se så veldig mye av verken London eller New York. Hun lå for det meste i veska, og jeg husket bare å ta henne frem et par ganger for å ta bilde. Likevel tror jeg hun var relativt fornøyd med valgene jeg gjorde. Hun fikk være med til Hampstead Heath og til The Orangery.

Hampstead Heath er et deilig sted i storbyen. Det er fantastisk at man kan finne et så "vilt" område i en så enorm by. Jeg har vært der mange ganger, men av en eller annen grunn hadde jeg aldri kommet meg til utsiktspunktet Parliament Hill. Været var dessverre ikke det beste, men utsikten var likevel storslagen. Jeg kom på Amanda i vesken, og hun fikk titte frem litt hun også. Litt vanskelig å få frem utsikten på bildet, men det er i alle fall et bevis på at hun var der:













Det var imidlertid på The Orangery jeg fikk tatt det beste bildet av henne rett før jeg fikk min Afternoon Tea.

The Orangery er en restaurant i tilknytning til Kensington Palace, og navnet kommer av at dette var stedet der dronning Annes appelsintrær overvintret en gang på 1700-tallet. Jeg hadde aldri hørt om stedet før nå og er lykkelig over nyoppdagelsen. Fra York kjenner jeg godt Betty's Tea Room som jeg fremdeles er svært glad i, men det var fint å oppdage at det finnes et sted for elegant te så lett tilgjengelig i London også. De store hotellene som Savoy og Ritz har Afternoon Tea, men der må man bestille bord. På The Orangery kunne man møte opp, og eventuelt vente på et ledig bord. Og det var det verdt! Egentlig kan jeg bare la bildene tale for seg selv - jeg fikk servert "Signature Orange Tea":

SIGNATURE ORANGE TEA
£14.85 per person


An assortment of finger sandwiches,
signature orange scented scone with Cornish
clotted cream & strawberry jam. Finished
with a delectable éclair and orange and
passion fruit tart.
Served with a choice of teas or coffee.
Recommended tea - Rooibos breakfast
(Orange tea)

Istedet for Rooibos valgte jeg imidlertid Tregothnan og den var så deilig at jeg bestilte en kanne til. Servitrisen kikket litt rart på meg, men hvem bryr seg vel om det?



Hva kan jeg si, annet enn at jeg nok må sjekke ut Tea Time neste gang jeg er i Oslo. Jeg kan jo dessuten bake scones... Det er jo enda enklere! Og snart er det helg...

- Helga Marie -

lørdag 10. april 2010

Kafélivet i storbyen

Noe av det deiligste jeg vet når jeg er i en storby er å kunne sette meg på kafé, hvile beina, drikke en god kopp kaffe (og gjerne spise en kake til) mens jeg betrakter folkelivet. Den anonymiteten som storbyen gir, der jeg uforstyrret kan glane på folk fordi jeg likevel aldri kommer til å se dem igjen, er noe jeg av og til savner i småbytilværelsen. Da er en liten gatekafé i London perfekt.

Det året jeg bodde der, og i flere år etter, da jeg hadde venninner jeg besøkte der (venninner som nå har flyttet) bodde jeg alltid i kjente strøk, som regel i nærheten av sjømannskirka i Rotherhithe. Men de to siste gangene jeg har vært i byen har jeg vært der med skoleklasser og fått sjansen til å bli kjent med andre bydeler. Denne gangen bodde vi i Bloomsbury, et strøk jeg mest av alt forbinder med forlag, Virginia Woolf og The British Museum. Først trodde jeg at ungdomsherberget vi skulle bo på lå nærmere Kings Cross, og det var jeg nokså skeptisk til, ettersom strøkene rundt jernbanestasjoner ofte er nokså tvilsomme, men det viste seg altså at Generator Hostel London lå rett ved Tavistock Square, og altså i en helt alminnelig gate i et helt alminnelig strøk. (I parentes bemerket må jeg si at prisen var det positive ved ungdomsherberget, og at jeg forøvrig føler meg for gammel til å stå i dusjkø i nærmere tre kvarter for så å dusje i iskaldt vann. Jeg foretrekker tvilsomme småhoteller med eget bad.)

I nærmeste kryssende gate lå dessuten Costa, en liten avdeling av en større kafékjede, som absolutt kan konkurrere med Starbucks når det gjelder kvaliteten på kaffen! Et perfekt sted å starte dagen, ettersom frokosten på nevnte ungdomsherberge heller ikke var mye å skryte av. Costa i Marchmont Street er herved anbefalt! Det er heller ikke mer enn drøye fem minutter å gå til Russel Square om du heller vi sitte der og nyte en stille morgentime! Da er heller ikke The British Museum langt unna, og de åpner kl. 10:00, så da har du god tid til å drikke opp kaffen før du labber videre.













Følg med for neste kafétips fra Londons gater og parker!

- Helga Marie -

fredag 9. april 2010

En London-perle

I det siste har jeg levd et særdeles kosmopolittisk liv: Søndag 21. mars reiste jeg på tur til London med en av engelskklassene mine. Vi kom hjem natt til fredag 26. mars, og søndag 28. mars reiste Kjæresten og jeg på påskeferie til The Big Apple. Det er flust med inntrykk fra begge turer, og de kommer nok ikke kronologisk inn på bloggen, men jeg starter uansett med London, nemlig med H's Café. Denne herlige, lokale perlen i Rotherhithe er selvsagt ingen hemmelighet, så det var ikke så overraskende at jeg fant et bilde av den på Flickr, men den er ikke umiddelbart kjent for turister i byen, så nå vil jeg slå et (bitte)lite slag for at flere skal få med seg at den er verdt et besøk og en lunsj.


Mitt kjennskap til kafeen kommer av at den ligger nærmest vegg-i-vegg med den norske sjømannskirken der jeg jobbet et år i 1999/2000, og der var det allment kjent at bedre egg-and-bacon-sandwicher enn hos H's skal man lete lenge etter. Men det er ikke bare maten som er god. Det er hele konseptet. Bittelite lokale, brune respateksbord, fullt innsyn til det minimale kjøkkenet bak disken, skikkelige krus med sterk te og sukker i en isboks på disken, menyen håndskrevet på en diger tavle ved inngangen og ikke minst: Særdeles trivelig betjening.


Ofte har jeg bare vært innom for å kjøpe med meg sandwicher hjem, men av og til, som nå, har jeg satt med ned og nytt atmosfæren. Og det er åpenbart en populær "hang out" for lokalbefolkningen. Denne regnfylte torsdagen i slutten av mars var det etter hvert sprengfullt. Kollegaen min og jeg koste oss med sandwicher og te og gledet oss til å utforske den mystiske retten "Spotted Dick" - en skikkelig klassiker uti engelsk matlaging. Det var dessverre tomt for desserten med det snodige navnet, men vi fikk brødpudding med deilig, varm vaniljesaus, så vi var godt fornøyde.

Vil du ta deg en tur? I såfall er buss nr. 188 et godt alternativ. Du kan for eksempel stige på ved Aldwych, eller på sørsiden av Waterloo Bridge og gå av ved den norske kirken - du ser den i god tid i enden av en rundkjøring ikke så lenge etter Tower Bridge. God tur!

- Helga Marie -