En tankevekker dagen derpå...
- Helga Marie -
Viser innlegg med etiketten politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten politikk. Vis alle innlegg
onsdag 18. mai 2011
lørdag 3. juli 2010
En annen verden
Mitt faderlige opphav har denne vinteren skrevet på "mors og fars historie". Han har nedtegnet det han husker av det de har fortalt om oppvekst og voksenliv, samt det han husker av eget samliv med dem. Kjæresten og jeg var på besøk hos mor og far i begynnelsen av denne uka, og da fikk jeg lese manuset hans. Nå venter han bare på å få noen bilder av en nevø før han skal sende det hele til trykking.
Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.
Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.
Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.
- Helga Marie -
Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.
Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.
Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.
- Helga Marie -
onsdag 27. mai 2009
Aktiv dødshjelp
I tidligere innlegg har jeg skrevet og uttalt meg mot dødsstraff. Jeg like sterk motstander av aktiv dødshjelp og syns det er tragisk at FrP har vedtatt å legalisere dette. Ikke at jeg har så mange forventninger til partiet, men dette var et lavmål. Forøvrig er jeg slett ikke alltid enig med KrF heller, men her er en artikkel fra Aftenposten der en av kandindatene på Oslos stortingsliste uttaler seg med et perspektiv som er helt sentralt i dødshjelpdebatten, nemlig at få antakelig ville valgt aktiv dødshjelp om det ikke var for at de følte seg til bry. Jeg er enig med Even Westerveld - jeg tror heller ikke FrP er klar over hva de har åpnet opp for.
- Helga Marie -
- Helga Marie -
mandag 25. mai 2009
Lærerikt å være lærer
Denne bloggposten handler ikke om at det er lærerikt å ha elever selv om det gamle fyndordet "man lærer så lenge man har elever" helt klart har noe for seg. Nei, dette handler om at jeg kommer borti mye interessant jeg ikke visste om før i denne jobben, gjennom kanaler jeg ikke hadde tenkt kom til å gi meg så mye for egen del. Hør bare her:
Før jul i 2007 fikk alle engelskelevene på vg1 og vg2 en heldagsprøve der vi hadde sakset fra tidligere eksamensoppgaver og de to langsvarsalternativene handlet begge om ulike aspekter ved bruk av internett. Vedlagt som utgangspunkt var en liten artikkel som blant annet nevnte den uavhengige amerikanske nettavisen t r u t h o u t. Jeg hadde aldri hørt om denne før, men jeg må si at den er et svært interessant bekjentskap og jeg er stadig innom og leser spennende artikler om ulike aktuelle tema. I dag ble jeg spesielt berørt av artikkelen "The Day of the Dead" skrevet av Cindy Sheehan.
Hun berører sentrale spørsmål rundt ideen om at noen slåss og dør for egen og andres frihet og jeg kom i tanker om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland (som jeg oppdaget da jeg fortsatt var elev, forøvrig), der noen strofer lyder:
Det finnes heldigvis stemmer som taler mot krig og vold, men du verden, det er behov for mange, mange flere!
- Helga Marie -
Før jul i 2007 fikk alle engelskelevene på vg1 og vg2 en heldagsprøve der vi hadde sakset fra tidligere eksamensoppgaver og de to langsvarsalternativene handlet begge om ulike aspekter ved bruk av internett. Vedlagt som utgangspunkt var en liten artikkel som blant annet nevnte den uavhengige amerikanske nettavisen t r u t h o u t. Jeg hadde aldri hørt om denne før, men jeg må si at den er et svært interessant bekjentskap og jeg er stadig innom og leser spennende artikler om ulike aktuelle tema. I dag ble jeg spesielt berørt av artikkelen "The Day of the Dead" skrevet av Cindy Sheehan.
Hun berører sentrale spørsmål rundt ideen om at noen slåss og dør for egen og andres frihet og jeg kom i tanker om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland (som jeg oppdaget da jeg fortsatt var elev, forøvrig), der noen strofer lyder:
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Det finnes heldigvis stemmer som taler mot krig og vold, men du verden, det er behov for mange, mange flere!
- Helga Marie -
fredag 8. mai 2009
Ufrivillig farløs?!
Opphavet er på cruise i Storbritannia og Irland og i mellomtiden er jeg den glade mottaker av avisene deres, deriblant Vårt Land. I går ble jeg sittende og fundere en lang stund etter at jeg hadde lest avisen. Fastlege Dagrun Gunnarson vil ikke henvise lesbiske par til assistert befruktning, og begrunner det på følgende vis:
Det jeg har hengt meg mest opp i er egentlig ikke at det finnes leger som har problemer med å gå på akkord med sin overbevisning selv om det også kan være et tema å ta tak i. Hva om en lege er mot sex før ekteskapet, for eksempel? Er det da grunn til å nekte folk som ikke er gift prevensjon? Jeg har derimot blitt litt opphengt i begrepet "ufrivillig farløs" - hva er det for noe tøys? Hvor mange frivillig farløse finnes det der ute? Jeg vil tro at de er i et mindretall.
Og et spebarn er ikke verken frivillig eller ufrivillig farløs. Det blir født, uten å ha bedt om det på forhånd og er totalt overgitt omgivelsene for omsorg, kjærlighet, veiledning... At et barn har så lite det skulle sagt om hva slags liv det fødes inn i er uansett et tankekors. Men barnet stiller med åpent sinn og godtar og blir glad i de omsorgspersonene som omgir det til daglig. Det er i alle fall det min sunne fornuft sier meg. Jeg er ikke akkurat forsker på feltet.
At mange barn nok har behov for å få svar på hvem som er far er nok en realitet man må regne med. For et par-tre år siden så jeg en amerikansk dokumentar på NRK fra det homofile og lesbiske miljøet i San Francisco. De var tidlig ute med å etablere familier med barn og mange av barna er voksne nå og deltok i programmet om hvordan det hadde vært å vokse opp med to mødre eller to fedre.
Ikke overraskende var det ulike svar på det, men alle som deltok i programmet hadde et godt og nært forhold til sine foreldre. Hvor viktig fraværet av f.eks. en farsfigur var varierte ganske mye. To søsken, den eldste en voksen jente og den andre en gutt i 12-års alderen hadde reagert forskjellig. Gutten savnet en pappa. Og mødrene var åpne på at dette var en problemstilling de ikke hadde tenkt så mye på før den dukket opp. De hadde trodd at hvis de var to kjærlige foreldre ville ikke barnet savne en far, men så gjorde altså yngstesønnen det likevel.
Et annet poeng som ble trukket frem i programmet var at mange av de homofile og lesbiske foreldrene håpet at barna deres ville bli heterofile. Det overrasket meg veldig. Man skulle jo tro at de - om noen - ville være åpne for alle varianter? En datter som hadde vist seg å være lesbisk fortalte (sammen med moren) om hvor vanskelig det hadde vært for moren å godta dette. Hun følte at hun hadde mislyktes i oppdragelsen og det tok tid før hun innså hvor håpløst det var å ha en sånn holdning. Teorien programmet forfektet var at å få et barn som var heterofilt var et bevis på at miljøet ikke hadde noe å si for legningen og altså en viktig anerkjennelse av evnene til foreldreskap.
Det kan ikke være lett å skulle drive banebrytende familieliv. "Alle" omkring har en mening om saken og det er mange faktorer man ikke er herre over i forhold til barna sine. Men det er det da jammen for alle foreldre. Man aner ikke hva de små kommer til å møte på sin vei. Av vanskeligheter i forhold til skole, venner, selvbilde... Det er mange, mange skjær i sjøen og det viktigste foreldre kan gjøre enten de er mor og far, mor og mor, far og far eller alene med oppdragelsen er å møte barnet med kjærlighet, åpenhet og respekt, lytte, snakke med, oppmuntre, lære dem respekt for medmennesker og våge å ta del i smerte over ting i livet som er vanskelige. Det er det som betyr noe. Det står forresten mye spennende å lese om tilknytning mellom barn og foreldre på Hannes hjørne, så ta gjerne en kikk innom om emnet interesserer deg.
Å være født ufrivillig farløs er uansett en håpløs språklig konstruksjon fordi:
1. Når man er spebarn vet man ikke at man "skal" ha en far og en mor.
2. Å være ufrivillig farløs forutsetter, språklig sett, at man kan være "frivillig farløs" og det begrepet er nesten enda verre fordi det indikrer at man har tatt grep for å kvitte seg med en uønsket far (og noen gjør jo det...).
Hadde legen derimot sagt "planlagt farløs" skulle jeg ikke kranglet. Jeg lover!
- Helga Marie -
"Mitt syn er at det blir heilt feil av helsevesenet å bidra til at det blir fødd ufrivillig farlause barn."
Det jeg har hengt meg mest opp i er egentlig ikke at det finnes leger som har problemer med å gå på akkord med sin overbevisning selv om det også kan være et tema å ta tak i. Hva om en lege er mot sex før ekteskapet, for eksempel? Er det da grunn til å nekte folk som ikke er gift prevensjon? Jeg har derimot blitt litt opphengt i begrepet "ufrivillig farløs" - hva er det for noe tøys? Hvor mange frivillig farløse finnes det der ute? Jeg vil tro at de er i et mindretall.
Og et spebarn er ikke verken frivillig eller ufrivillig farløs. Det blir født, uten å ha bedt om det på forhånd og er totalt overgitt omgivelsene for omsorg, kjærlighet, veiledning... At et barn har så lite det skulle sagt om hva slags liv det fødes inn i er uansett et tankekors. Men barnet stiller med åpent sinn og godtar og blir glad i de omsorgspersonene som omgir det til daglig. Det er i alle fall det min sunne fornuft sier meg. Jeg er ikke akkurat forsker på feltet.
At mange barn nok har behov for å få svar på hvem som er far er nok en realitet man må regne med. For et par-tre år siden så jeg en amerikansk dokumentar på NRK fra det homofile og lesbiske miljøet i San Francisco. De var tidlig ute med å etablere familier med barn og mange av barna er voksne nå og deltok i programmet om hvordan det hadde vært å vokse opp med to mødre eller to fedre.
Ikke overraskende var det ulike svar på det, men alle som deltok i programmet hadde et godt og nært forhold til sine foreldre. Hvor viktig fraværet av f.eks. en farsfigur var varierte ganske mye. To søsken, den eldste en voksen jente og den andre en gutt i 12-års alderen hadde reagert forskjellig. Gutten savnet en pappa. Og mødrene var åpne på at dette var en problemstilling de ikke hadde tenkt så mye på før den dukket opp. De hadde trodd at hvis de var to kjærlige foreldre ville ikke barnet savne en far, men så gjorde altså yngstesønnen det likevel.
Et annet poeng som ble trukket frem i programmet var at mange av de homofile og lesbiske foreldrene håpet at barna deres ville bli heterofile. Det overrasket meg veldig. Man skulle jo tro at de - om noen - ville være åpne for alle varianter? En datter som hadde vist seg å være lesbisk fortalte (sammen med moren) om hvor vanskelig det hadde vært for moren å godta dette. Hun følte at hun hadde mislyktes i oppdragelsen og det tok tid før hun innså hvor håpløst det var å ha en sånn holdning. Teorien programmet forfektet var at å få et barn som var heterofilt var et bevis på at miljøet ikke hadde noe å si for legningen og altså en viktig anerkjennelse av evnene til foreldreskap.
Det kan ikke være lett å skulle drive banebrytende familieliv. "Alle" omkring har en mening om saken og det er mange faktorer man ikke er herre over i forhold til barna sine. Men det er det da jammen for alle foreldre. Man aner ikke hva de små kommer til å møte på sin vei. Av vanskeligheter i forhold til skole, venner, selvbilde... Det er mange, mange skjær i sjøen og det viktigste foreldre kan gjøre enten de er mor og far, mor og mor, far og far eller alene med oppdragelsen er å møte barnet med kjærlighet, åpenhet og respekt, lytte, snakke med, oppmuntre, lære dem respekt for medmennesker og våge å ta del i smerte over ting i livet som er vanskelige. Det er det som betyr noe. Det står forresten mye spennende å lese om tilknytning mellom barn og foreldre på Hannes hjørne, så ta gjerne en kikk innom om emnet interesserer deg.
Å være født ufrivillig farløs er uansett en håpløs språklig konstruksjon fordi:
1. Når man er spebarn vet man ikke at man "skal" ha en far og en mor.
2. Å være ufrivillig farløs forutsetter, språklig sett, at man kan være "frivillig farløs" og det begrepet er nesten enda verre fordi det indikrer at man har tatt grep for å kvitte seg med en uønsket far (og noen gjør jo det...).
Hadde legen derimot sagt "planlagt farløs" skulle jeg ikke kranglet. Jeg lover!
- Helga Marie -
tirsdag 5. mai 2009
Når noen andre har sagt det bedre
På toget i går hadde noen glemt Morgenbladet. Det likte jeg, for Morgenbladet setter jeg pris på. Og der fant jeg en interessant kommentar av Marit K. Slotnæs i anledning bråket rundt tildelingen av Fritt Ords pris 2009 til Nina Karin Monsen. Les den!
- Helga Marie -
- Helga Marie -
mandag 27. april 2009
Dagens bursdagsbarn: Mary Wollstonecraft
En av mine heltinner er Mary Wollstonecraft her portrettert av John Opie. I dag er det 250 år siden hun ble født, så jeg feirer henne litt her fra mikrofonstativet mitt: Gratulerer med dagen, Mary!
Mary Wollstonecraft levde dramatisk og uten å bry seg særlig mye om konvensjoner, men jeg har ikke tenkt å la dette være noen sensasjonslysten biografi. De som har lyst til å finne ut mer om damen har gode muligheter til det andre steder. Det eneste jeg vil kommentere i sakens anledning er at å leve som hun gjorde krevde mot, og det er opplagt at det motet også var nødvendig for å både tenke og publisere som hun gjorde - helt utenom det som var vanlig og ønskelig for en dame den gangen.
Jeg har lest skammelig lite av det hun skrev, bare Min nordiske reise som ble til i løpet av et opphold i Norge, Sverige og Danmark i 1795. For en nordmann er det selvsagt spennende å lese hvordan en verdensdame som Wollstonecraft oppfattet våre fortidige landsmenn og naturen rundt dem for over 200 år siden og boken er herved anbefalt!
A Vindication of the Rights of Woman er likevel hennes mest kjente verk og et av de jeg skal lese - når jeg bare får tid. Men i en kort oppsummering av innholdet, så var Wollstonecraft av de første som tok til orde for at kvinnen ikke var (eller er) mannen naturlig underlegen, men at hun ble gjort slik av mangel på utdannelse og intellektuell stimulans. Med dette gikk hun rett i strupen på Rousseau som mente at kvinnens bestemmelse var å behage mannen og at jenters utdannelse best mulig måtte forberede dem til dette.
Ideene hennes om likestilling mellom kjønnene er selvsagte i dag, men hadde kanskje ikke vært så selvsagte om det ikke var for modige kvinner som dagens heltinne.
Så hurra for Mary Wollstonecraft på 250 års dagen og les gjerne om henne i dagens Aftenposten for utfyllende informasjon.
- Helga Marie -
fredag 24. april 2009
I de voksnes vold
I forlengelsen av gårsdagens bloggpost om Delara Darabi kom jeg på en annen sak som har figurert i nyhetsbildet den siste tiden: Drapet på ni år gamle Christoffer Kihle Gjerstad som A-magasinet hadde en lengre artikkel om forrige fredag. Stefaren er dømt for drapet i tingretten og denne uka startet ankesaken i lagmannsretten.
Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!
Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?
Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.
Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).
- Helga Marie -
Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!
Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?
Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.
Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).
- Helga Marie -
torsdag 23. april 2009
Du må ikke tåle så inderlig vel...
... den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg henger meg her på den verdensomspennende bloggaksjonen for å redde Delara Darabi fra dødsstraff. Dødsstraff er noe av det mest avskyelige jeg kan tenke meg! Uansett hvilken forbrytelse man har begått skal ikke noen stat ha rett til krenke en annens rett til liv. I det siste har jeg vært ekstra opptatt av spørsmålet om dødsstraff fordi en episode (som ikke har med Delara å gjøre) har minnet meg om at det faktisk er en del mennesker som er for dødsstraff. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an å argumentere for at det skal være greit å med kaldt blod dømme et annet menneske til døden.
One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)
Inspirert av Hannes hjørne limer jeg inn teksten til bloggaksjonen her og oppfordrer alle andre til å delta i aksjonen:
Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.
Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.
(fra Amnesty Norge)
Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.
Du kan bidra på flere måter:
* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986
No man is an island, entire of itself...any man's death diminishes me, because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.
(John Donne)
- Helga Marie -
Jeg henger meg her på den verdensomspennende bloggaksjonen for å redde Delara Darabi fra dødsstraff. Dødsstraff er noe av det mest avskyelige jeg kan tenke meg! Uansett hvilken forbrytelse man har begått skal ikke noen stat ha rett til krenke en annens rett til liv. I det siste har jeg vært ekstra opptatt av spørsmålet om dødsstraff fordi en episode (som ikke har med Delara å gjøre) har minnet meg om at det faktisk er en del mennesker som er for dødsstraff. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an å argumentere for at det skal være greit å med kaldt blod dømme et annet menneske til døden.
One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)
Inspirert av Hannes hjørne limer jeg inn teksten til bloggaksjonen her og oppfordrer alle andre til å delta i aksjonen:
Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.
Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.
(fra Amnesty Norge)
Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.
Du kan bidra på flere måter:
* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986
Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency
Your Excellency
I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.
I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.
I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”
Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.
I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.
Yours sincerely
No man is an island, entire of itself...any man's death diminishes me, because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.
(John Donne)
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)