Junikvelder er spesielle. De er så fulle av liv og forventning og tidlig sommer og løfter om bare føtter, berusende blomsterduft, forelskelse og en egen sårhet som bare finnes i juni...
Et raskt tilbakeblitt viser at jeg blir ekstra lyrisk innstilt i juni. Antakelig har det en sammenheng. Dikt (andres, vel og merke) er det jeg må ty til når egne ord blir platte og uten evne til å fange øyeblikket. For tre år siden dukket blant annet Junikveld av Hans Børli opp på bloggen og her er en reprise for den som ønsker det.
Forøvrig kan jeg melde at det er knyst stille i huset. Mann og barn sover, uten for stuevinduet blomstrer endelig den hvite syrinen og jeg skal legge meg jeg også. Det er bare så deilig å sitte opp i det nattstille huset og være alene littegrann. Deilig fordi jeg vet at jeg ikke egentlig er alene. Bare her i stua akkurat nå.
I morgen tidlig når Poden vil opp samtidig med at pappaen hans står opp kl. 5 og ikke har tid til å ta morgenstellet kommer jeg nok til å angre på at jeg ikke la meg for en time siden. Men akkurat nå syns jeg det er verdt det - å sitte her og bare være meg i all stillhet.
- Helga Marie -
Viser innlegg med etiketten livet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten livet. Vis alle innlegg
søndag 10. juni 2012
mandag 12. mars 2012
Huseierbekymringer
Kjæresten og jeg ble jo huseiere her i november. Det har ingen av oss vært før, vi har levd leieboernes glade dager der en telefon til huseier om ymse problemer fikset det meste. Eller i allefall fritok det oss for ansvar når vi vel hadde meldt fra.
Nå, derimot, har vi ansvaret selv, og det tynger. Jeg begynner å lure på om det ikke var likegreit å betale husleie "rett ut av vinduet" som det populært benevnes når selveierstatusen skal fremheves som eneste saliggjørende tilstand. Nå må vi både oppdage feil og mangler selv, finne ut hva det er eller eventuelt ringe til noen som kan hjelpe oss med å finne ut hva det er. Det siste koster selvsagt penger.
Forleden uke bemerket Kjæresten at varmtvannet vårt var så ekstremt varmt. Virkelig, virkelig varmt. Det var nesten som å ha sånn kran der det til enhver tid kommer ut kokende vann (husker ikke hva det heter...). Jeg hadde tenkt over det samme, men istedet for å reagere med mistenksomhet var jeg glad til. Oppvarmingen av vannet her i huset er nemlig stilt inn slik at det skal ta knekket på legionellabakterier nå og da, men ellers er det aldri så varmt at man brenner seg, selv ikke på det varmeste. (Derfor brenner jeg meg stadig når jeg vasker hendene mine hjemme hos andre, men det er en annen sak.) Kjærestens observasjon førte imidlertid til aksjon. Først telefon til vår gamle utleier (min far) og deretter til vakthavende rørlegger hos GK rør som i sin tid la inn varmepumpe i huset. Dette førte videre til utrykning fra samme vakthavende, til følgende diagnose: ødelagt sirkulasjonspumpe og nytt besøk av "legen" neste morgen. En tid etter kom regningen på kalaset. Det kostet søren hakke meg over 10 000,- kroner!! Av dette var litt i underkant av halvparten ny sirkulasjonspumpe. Akk, akk. Det koster å være huseier.
Og det stopper selvsagt ikke her. Innimellom er det tydelig at det av en eller annen grunn slår opp lukt fra kloakksystemet i området, og denne kommer på finurlig vis inn på vårt vaskerom. Somregel lukter det bare "vanlig" kloakk, noe som er ille nok, men i kveld stinker hele vaskerommet og gangen fra første etasje til loft av bensin! Skikkelig ekkelt. Ny telefon til tidligere huseier/utleier, denne gangen min mor som sukket tungt og mente at vi fikk prøve å henvende oss til kommunen denne gangen, ettersom rørleggerfirmaet som i sin tid koblet oss på det kommunale systemet har gått konkurs og før det ikke var så overivrige etter å gjøre noe med saken.
Jeg må si jeg begynner å føle meg voksen nå. Og i morgen blir det telefon til kommunen. Sånn for moro skyld. For å se hva som skjer.
- Helga Marie -
Nå, derimot, har vi ansvaret selv, og det tynger. Jeg begynner å lure på om det ikke var likegreit å betale husleie "rett ut av vinduet" som det populært benevnes når selveierstatusen skal fremheves som eneste saliggjørende tilstand. Nå må vi både oppdage feil og mangler selv, finne ut hva det er eller eventuelt ringe til noen som kan hjelpe oss med å finne ut hva det er. Det siste koster selvsagt penger.
Forleden uke bemerket Kjæresten at varmtvannet vårt var så ekstremt varmt. Virkelig, virkelig varmt. Det var nesten som å ha sånn kran der det til enhver tid kommer ut kokende vann (husker ikke hva det heter...). Jeg hadde tenkt over det samme, men istedet for å reagere med mistenksomhet var jeg glad til. Oppvarmingen av vannet her i huset er nemlig stilt inn slik at det skal ta knekket på legionellabakterier nå og da, men ellers er det aldri så varmt at man brenner seg, selv ikke på det varmeste. (Derfor brenner jeg meg stadig når jeg vasker hendene mine hjemme hos andre, men det er en annen sak.) Kjærestens observasjon førte imidlertid til aksjon. Først telefon til vår gamle utleier (min far) og deretter til vakthavende rørlegger hos GK rør som i sin tid la inn varmepumpe i huset. Dette førte videre til utrykning fra samme vakthavende, til følgende diagnose: ødelagt sirkulasjonspumpe og nytt besøk av "legen" neste morgen. En tid etter kom regningen på kalaset. Det kostet søren hakke meg over 10 000,- kroner!! Av dette var litt i underkant av halvparten ny sirkulasjonspumpe. Akk, akk. Det koster å være huseier.
Og det stopper selvsagt ikke her. Innimellom er det tydelig at det av en eller annen grunn slår opp lukt fra kloakksystemet i området, og denne kommer på finurlig vis inn på vårt vaskerom. Somregel lukter det bare "vanlig" kloakk, noe som er ille nok, men i kveld stinker hele vaskerommet og gangen fra første etasje til loft av bensin! Skikkelig ekkelt. Ny telefon til tidligere huseier/utleier, denne gangen min mor som sukket tungt og mente at vi fikk prøve å henvende oss til kommunen denne gangen, ettersom rørleggerfirmaet som i sin tid koblet oss på det kommunale systemet har gått konkurs og før det ikke var så overivrige etter å gjøre noe med saken.
Jeg må si jeg begynner å føle meg voksen nå. Og i morgen blir det telefon til kommunen. Sånn for moro skyld. For å se hva som skjer.
- Helga Marie -
lørdag 10. mars 2012
Mysterium
Har bloggen min plutselig blitt populær, eller er det bloggurat som tøyser med meg? Plutselig har jeg over 180 lesere! Har jeg virkelig det? Hm... Merker at jeg blir skikkelig nysgjerrig på hvem dere er hvis det nå skulle stemme, altså. Jeg føler meg ikke helt overbevist for såvidt jeg vet har jeg ikke skrevet noe spesielt mer bemerkelsesverdig i det siste enn jeg har gjort før.
Hvis det nå er slik at jeg plutselig har flere lesere enn jeg pleier å ha hadde det vært stas å vite litt mer om hvem dere er. Legg gjerne inn en kommentar!
Ellers en liten oppdatering om livet i heimen: Vi deler, som jeg nok har nevnt opptil flere ganger, hus med mine foreldre. Det vil si at de har "kårboligen" sin i huset vårt, men de bor også store deler av uka i ferieboligen sin, derfor er de bare her i huset av og til foreløpig og slik vil det nok fortsette en god stund etter at de begge er blitt pensjonister. Men denne helgen er de altså på plass. Og i kveld hadde de sagt ja til å være barnevakter og Kjæresten og jeg skulle på kino. Men kom vi oss avgårde? Å nei, det ble med den vakre tanken. Men det er jo sånn når man bor i småbyen - det er ikke gitt at det som går på kino er det man har lyst til å se. Og noen ganger går det man har lyst til å se på ukurante tidspunkt. Så vi ble altså hjemme.
Nå har vi ikke så mye å klage over, for vi har ikke vært foreldre med barnevaktbehov i mer enn ca. 3 måneder, og det har helt sikkert gått så lang tid (og mere til) mellom kinobesøk også i vårt barnløse liv, men det var jo likevel, hva skal jeg si, klassisk, da, at når vi hadde muligheten så strandet det på noe annet. Det kan jo komme en dag da vi er så lykkelige for å komme ut at vi går på hva som helst så lenge vi kommer oss ut av huset, men der er vi ikke ennå, og vi hadde en riktig koselig hjemmelørdagskveld istedet.
Velvel. Klokken er ennå ikke 22, men vi er allerede på vei til sengs. Lørdagskvelder er ikke hva de en gang var, men det har de kanskje heller aldri vært?
God natt i alle fall, dere som leser, enten dere er 10, 50 eller 180.
- Helga Marie -
Hvis det nå er slik at jeg plutselig har flere lesere enn jeg pleier å ha hadde det vært stas å vite litt mer om hvem dere er. Legg gjerne inn en kommentar!
Ellers en liten oppdatering om livet i heimen: Vi deler, som jeg nok har nevnt opptil flere ganger, hus med mine foreldre. Det vil si at de har "kårboligen" sin i huset vårt, men de bor også store deler av uka i ferieboligen sin, derfor er de bare her i huset av og til foreløpig og slik vil det nok fortsette en god stund etter at de begge er blitt pensjonister. Men denne helgen er de altså på plass. Og i kveld hadde de sagt ja til å være barnevakter og Kjæresten og jeg skulle på kino. Men kom vi oss avgårde? Å nei, det ble med den vakre tanken. Men det er jo sånn når man bor i småbyen - det er ikke gitt at det som går på kino er det man har lyst til å se. Og noen ganger går det man har lyst til å se på ukurante tidspunkt. Så vi ble altså hjemme.
Nå har vi ikke så mye å klage over, for vi har ikke vært foreldre med barnevaktbehov i mer enn ca. 3 måneder, og det har helt sikkert gått så lang tid (og mere til) mellom kinobesøk også i vårt barnløse liv, men det var jo likevel, hva skal jeg si, klassisk, da, at når vi hadde muligheten så strandet det på noe annet. Det kan jo komme en dag da vi er så lykkelige for å komme ut at vi går på hva som helst så lenge vi kommer oss ut av huset, men der er vi ikke ennå, og vi hadde en riktig koselig hjemmelørdagskveld istedet.
Velvel. Klokken er ennå ikke 22, men vi er allerede på vei til sengs. Lørdagskvelder er ikke hva de en gang var, men det har de kanskje heller aldri vært?
God natt i alle fall, dere som leser, enten dere er 10, 50 eller 180.
- Helga Marie -
søndag 4. mars 2012
Gode, gamle venner
Når har nye venner blitt gode gamle? Jeg tror at når man treffer noen som, for å sitere min fordums heltinne Anne fra Bjørkely, tilhører "slekta som kjenner Josef" så er man gamle venner med en gang.
I helgen har jeg vært så heldig å ha besøk av to slike gamle venner. Vi møttes første gang som mastergradsstudenter på Blindern høsten 2005 og våren 2006 og det er jo ikke så lenge siden selv om det faktisk begynner å bli noen år, men vi har vært på nett fra første stund, og det er alltid så stas når de tar turen ut av storbyen Oslo og kommer seg helt til lille Lillehammer.
Denne helgen var ingen av oss helt i toppform av ymse grunner, så det ble en sofagris-helg med mye Jane Austen attåt. Herlig! I går kveld så vi Fornuft og følelser, selvsagt den med Kate Winslet og Emma Thompson, og i dag har vi kost oss med bonusmaterialet. Da vi var ferdige med å se kommentarsporet med Emma Thompson og produsent Lindsay Doran hadde vi enda ikke fått nok, så vi kjørte på med BBCs nyeste Persuasion, eller Overtalelse om du vil. Vi var dog skjønt enige om at denne filmen ikke er like god som den første, men så er jo også boka langt mer alvorlig og "mørk" enn de andre bøkene Jane Austen skrev.
Men for å knytte tilbake til dette med gode gamle venner, så er det så herlig å kunne ha en sånn helg selv om man ses sjelden. Fordi man kjenner hverandre så godt trenger man ikke snakke absolutt hele tiden og kan faktisk kose seg med å se på film sammen.
Og da passer det godt å runde av med et dikt av Jan Erik Vold:
- Helga Marie -
I helgen har jeg vært så heldig å ha besøk av to slike gamle venner. Vi møttes første gang som mastergradsstudenter på Blindern høsten 2005 og våren 2006 og det er jo ikke så lenge siden selv om det faktisk begynner å bli noen år, men vi har vært på nett fra første stund, og det er alltid så stas når de tar turen ut av storbyen Oslo og kommer seg helt til lille Lillehammer.
Denne helgen var ingen av oss helt i toppform av ymse grunner, så det ble en sofagris-helg med mye Jane Austen attåt. Herlig! I går kveld så vi Fornuft og følelser, selvsagt den med Kate Winslet og Emma Thompson, og i dag har vi kost oss med bonusmaterialet. Da vi var ferdige med å se kommentarsporet med Emma Thompson og produsent Lindsay Doran hadde vi enda ikke fått nok, så vi kjørte på med BBCs nyeste Persuasion, eller Overtalelse om du vil. Vi var dog skjønt enige om at denne filmen ikke er like god som den første, men så er jo også boka langt mer alvorlig og "mørk" enn de andre bøkene Jane Austen skrev.
Men for å knytte tilbake til dette med gode gamle venner, så er det så herlig å kunne ha en sånn helg selv om man ses sjelden. Fordi man kjenner hverandre så godt trenger man ikke snakke absolutt hele tiden og kan faktisk kose seg med å se på film sammen.
Og da passer det godt å runde av med et dikt av Jan Erik Vold:
TA VAREGod natt!
på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.
- Helga Marie -
søndag 1. januar 2012
Godt nytt år!
Tenk, så er 2012 i gang. Et helt flunkende nytt år med nye og uante muligheter. Jeg går inn i det nye året med tett nese og sår hals, men er plassert i en godstol foran nyttårshopprennet fra Garmisch-Partenkirchen og har det ganske bra likevel. Bare for å si det - jeg er ikke spesielt hoppinteressert, men så lenge jeg kan huske har familien benket seg foran NRK og nyttårskonserten fra Wien (ganske kjedelig bortsett fra ballettinnslagene) og altså hopprennet som også egentlig er ganske kjedelig (dette ifølge meg).
Året som ligger foran inneholder forøvrig noe helt nytt. Jeg skal ha permisjon fra jobb og være mamma på heltid. Fryktelig spennende. Jeg har blitt grundig bortskjemt i løpet av desember med lærerkjæresten min hjemme: først to ukers velferdspermisjon etter fødselen og deretter juleferie og dessuten et par særdeles velvillige og entusiastiske besteforeldre i første etasje. Nå reiser de hjem fra juleferie og Kjæresten returnerer til jobb og min lille sønn og jeg skal klare oss toene på dagtid. Det blir sikkert helt supert. Vi skal på barseltreff, babysang og trilleturer med Barnas Turlag, så vi får sikkert nok å gjøre.
Vel, vel - året er i gang og uansett hvilke spenstige planer man har er det her og nå som gjelder, og med den påminnelsen vil jeg ønske alle der ute et riktig godt nytt år i 2012.
- Helga Marie -
Året som ligger foran inneholder forøvrig noe helt nytt. Jeg skal ha permisjon fra jobb og være mamma på heltid. Fryktelig spennende. Jeg har blitt grundig bortskjemt i løpet av desember med lærerkjæresten min hjemme: først to ukers velferdspermisjon etter fødselen og deretter juleferie og dessuten et par særdeles velvillige og entusiastiske besteforeldre i første etasje. Nå reiser de hjem fra juleferie og Kjæresten returnerer til jobb og min lille sønn og jeg skal klare oss toene på dagtid. Det blir sikkert helt supert. Vi skal på barseltreff, babysang og trilleturer med Barnas Turlag, så vi får sikkert nok å gjøre.
Vel, vel - året er i gang og uansett hvilke spenstige planer man har er det her og nå som gjelder, og med den påminnelsen vil jeg ønske alle der ute et riktig godt nytt år i 2012.
- Helga Marie -
mandag 23. mai 2011
I just love your books!
Lørdag kveld var jeg på Litteraturhuset for å høre Nadine Gordimer samtale med Jakob Lothe om Sør-Afrika, om kampen mot apartheid, om tiden etter 1994 og selvsagt mest av alt om forfatterskapet hennes.
Det var en opplevelse! Jeg har lest langt mindre av Gordimer enn jeg skulle ønske, men det er jo heldigvis ikke forsent å gjøre noe med det, så nå har jeg fått en enda lengere liste over bøker jeg skal lese. Uansett har jeg likt svært godt det jeg har lest, og allerede på videregående gjorde hun et sterkt inntrykk da vi leste "The Moment Before the Gun Went Off" i engelsken i tredjeklasse.
Jeg satt på andre rad og strakte hals for å se forbi giraffen foran meg og nøt (nesten) hvert sekund. Jakob Lothe er nemlig ingen god intervjuer, hvor dyktig han enn er som foreleser og forsker. Han var grundig forberedt, men klarte ikke å frigjøre seg fra notatene sine, eller fra hangen til lange innledninger, så istedet for at det meste av tiden ble viet Gordimer ble det lange passasjer der Lothe leste opp fra notatene sine for så omsider å komme til et spørsmål som han kunne stilt mye før. Og han var ikke god på oppfølgingsspørsmål. En sånn type samtale er en kunst som Gordimer behersker, men ikke intervjueren. Likevel ble det bra, takket være henne vi alle hadde kommet for å høre på.
Etter at samtalen var over var det tid for signering av bøker og jeg kjente det rykke i meg, for det hadde jo vært så fantastisk å få si "hei" til den vevre damen som sa så mye klokt og som jeg gjerne kunne lyttet til i flere timer. Men klok av skade tok jeg med meg inntrykkene mine og ruslet ut i byen igjen.
Hvorfor klok av skade, lurer du kanskje på? Jo, det har seg nemlig slik at jeg alltid har følt meg litt flau over å be om autografer, så det er ikke noe jeg har drevet mye med. Og jeg har ikke gode erfaringer med det de gangene jeg faktisk har spurt. Det har igrunnen alltid bekreftet det jeg egentlig vet - at det er flaut å be noen om å skrive navnet sitt på en papirlapp for å ta vare på det etterpå, uansett hvor kjent personen er. Her kommer et utvalg av mine triste møter med kjendiser jeg har hatt autografen til:
Og bare så det er sagt, Nadine: "I just love your books!"
- Helga Marie -
Det var en opplevelse! Jeg har lest langt mindre av Gordimer enn jeg skulle ønske, men det er jo heldigvis ikke forsent å gjøre noe med det, så nå har jeg fått en enda lengere liste over bøker jeg skal lese. Uansett har jeg likt svært godt det jeg har lest, og allerede på videregående gjorde hun et sterkt inntrykk da vi leste "The Moment Before the Gun Went Off" i engelsken i tredjeklasse.
Jeg satt på andre rad og strakte hals for å se forbi giraffen foran meg og nøt (nesten) hvert sekund. Jakob Lothe er nemlig ingen god intervjuer, hvor dyktig han enn er som foreleser og forsker. Han var grundig forberedt, men klarte ikke å frigjøre seg fra notatene sine, eller fra hangen til lange innledninger, så istedet for at det meste av tiden ble viet Gordimer ble det lange passasjer der Lothe leste opp fra notatene sine for så omsider å komme til et spørsmål som han kunne stilt mye før. Og han var ikke god på oppfølgingsspørsmål. En sånn type samtale er en kunst som Gordimer behersker, men ikke intervjueren. Likevel ble det bra, takket være henne vi alle hadde kommet for å høre på.
Etter at samtalen var over var det tid for signering av bøker og jeg kjente det rykke i meg, for det hadde jo vært så fantastisk å få si "hei" til den vevre damen som sa så mye klokt og som jeg gjerne kunne lyttet til i flere timer. Men klok av skade tok jeg med meg inntrykkene mine og ruslet ut i byen igjen.
Hvorfor klok av skade, lurer du kanskje på? Jo, det har seg nemlig slik at jeg alltid har følt meg litt flau over å be om autografer, så det er ikke noe jeg har drevet mye med. Og jeg har ikke gode erfaringer med det de gangene jeg faktisk har spurt. Det har igrunnen alltid bekreftet det jeg egentlig vet - at det er flaut å be noen om å skrive navnet sitt på en papirlapp for å ta vare på det etterpå, uansett hvor kjent personen er. Her kommer et utvalg av mine triste møter med kjendiser jeg har hatt autografen til:
- 1984 eller 1985: Kfuk-speiderne på Gjøvik har jubileumsmarsj fra Jaren på Hadeland til Raufoss på Toten (tror jeg). En del av programmet er at Kirsten Langbo skal ha barnetime for oss utenfor huset sitt, noe jeg gleder meg voldsomt til fordi jeg har et nært og intenst forhold til spesielt Barna på Mikkelsplassen. De som vil får autograf etterpå viser det seg, men jeg mangler både penn og papir og får ingen autograf av Kirsten Langbo som blir irritert og går inn og smeller døren igjen etter seg. En av mine barndomshelter får en stygg ripe i lakken.
- 1987 (eller noe sånt): Anne-Cath Vestly har barnetime for barn i Øyer i gymsalen på Solvang barneskole. Etterpå deler hun ut autografer ferdigskrevet på en skriveblokk. Som ansvarlig storesøster har jeg påtatt meg å få med autografer til yngre søster og bror. Når jeg ber Vestly om hele tre ark med navnet hennes på "til søstera og broren min" påstår hun at "det sier alle", men tross alt får jeg autografene. Vestly har imidlertid fått en stygg ripe i lakken. Hun var ikke den søte og hyggelige dama jeg hadde sett på tv og hørt i radio likevel.
- 1988 (eller noe sånt): Bjørn Eidsvåg har konsert i Øyer kirke og skriver autografer i sakristiet etterpå. Igjen har jeg påtatt meg å skaffe autografer til to yngre søsken, og Eidsvåg lurer på om jeg har tenkt å selge autografene hans utenfor kirka etterpå. Jeg blir flau og synes at Eidsvåg er en dust.
- Lang pause til januar 2000. Isabel Allende er i London og skal intervjues av en journalist i en av de store salene på National Theatre. Dette er egentlig på slutten av min Allende-periode. Jeg har slukt bøkene hennes i flere år, men den siste, som danner utgangspunkt for turneen hun nå er på, syns jeg var dårlig. Jeg lar meg likevel fascinere voldsomt av dette fyrverkeriet av en bitteliten dame, og etterpå står jeg leeeeeenge i kø for å få boken min signert. Hele tiden mens jeg står i køen prøver jeg å tenke ut noe virkelig klokt å si om hvor stor pris jeg har satt på bøkene hennes. Noe jeg kan rekke å si på de sekundene jeg har til rådighet før min tid er omme. Det eneste jeg klarer å hoste frem er "I just love your books!" Allende takker høflig. Hun er helt klart den hyggeligste kjendisen jeg har møtt til da, og jeg får til og med bilde av henne og meg sammen. Jeg er likevel nokså flau over at jeg ikke klarte å få trykket utav meg noe smartere når jeg hadde sjansen.
Og bare så det er sagt, Nadine: "I just love your books!"
- Helga Marie -
lørdag 17. april 2010
Farvel Facebook
Jeg har slettet Facebook-kontoen min. Den var i ivrig bruk i drøye tre år, og jeg hadde mye glede av den, men jammen gikk det med mye tid der også... I perioder har det vært nærmest uimotståelig å dille rundt der istedet for å jobbe eller skrive oppgave. Og jeg må jo si at Facebook har vært en mulighet til å holde kontakt med venner fra ulike epoker. Mange av dem blir det mye vanskeligere å ha oversikt over nå, og jeg kommer garantert til å glemme enda flere fødselsdager.
Bruken av fjesboka har imidlertid avtatt og blitt gradvis mindre og mindre. I dag hadde tankeprosessen tydeligvis kommet så langt at da jeg hørte "Kurer" på P2 i tolvtiden ble jeg overbevist om at sletting av Facebook-profilen er et ledd i å ta tiden tilbake. Kanskje. Jeg sitter jo her og blogger.
Problematikken de tok opp i "Kurer" handlet ikke bare om Facebook, men om nettbruk generelt. Blant annet nevnte de hvordan mange opplever at tålmodigheten til å lese bøker, for eksempel, har blitt langt dårligere etter at internett ble allemannseie. De siste ukene har jeg hatt et gjensyn med nettopp den lesegleden som har preget store deler av livet mitt, og som jeg har savnet de siste årene. Ingenting slår følelsen av å dykke inn i et bokunivers og glemme verden rundt, og jeg vil gjerne holde på den gleden. Det handler naturligvis også om å finne de rette bøkene og ikke kaste bort tiden på det jeg ikke liker. Og det er helt sikkert mange grunner til at det har blitt mindre lesing med årene. Jobb, for eksempel, tar ganske mye tid. Men det står ikke til å nekte at den samlede internettbruken helt sikkert har forhindret noen tusen boksider fra å bli lest av undertegnede. Så får vi som sagt se, da, om jeg er på rett spor, eller om det bare blir et slag i løse luften.
Uansett - jeg fortsetter lesingen av Lost, og ute blir det stadig mer vår. Hurra!
- Helga Marie -
Bruken av fjesboka har imidlertid avtatt og blitt gradvis mindre og mindre. I dag hadde tankeprosessen tydeligvis kommet så langt at da jeg hørte "Kurer" på P2 i tolvtiden ble jeg overbevist om at sletting av Facebook-profilen er et ledd i å ta tiden tilbake. Kanskje. Jeg sitter jo her og blogger.
Problematikken de tok opp i "Kurer" handlet ikke bare om Facebook, men om nettbruk generelt. Blant annet nevnte de hvordan mange opplever at tålmodigheten til å lese bøker, for eksempel, har blitt langt dårligere etter at internett ble allemannseie. De siste ukene har jeg hatt et gjensyn med nettopp den lesegleden som har preget store deler av livet mitt, og som jeg har savnet de siste årene. Ingenting slår følelsen av å dykke inn i et bokunivers og glemme verden rundt, og jeg vil gjerne holde på den gleden. Det handler naturligvis også om å finne de rette bøkene og ikke kaste bort tiden på det jeg ikke liker. Og det er helt sikkert mange grunner til at det har blitt mindre lesing med årene. Jobb, for eksempel, tar ganske mye tid. Men det står ikke til å nekte at den samlede internettbruken helt sikkert har forhindret noen tusen boksider fra å bli lest av undertegnede. Så får vi som sagt se, da, om jeg er på rett spor, eller om det bare blir et slag i løse luften.
Uansett - jeg fortsetter lesingen av Lost, og ute blir det stadig mer vår. Hurra!
- Helga Marie -
torsdag 4. juni 2009
Skjørt som glass, eller som nattgammel is
Det tok noen dager før jeg klarte å ta det inn. Vi hørte det på radionyhetene på vei hjem fra pinseferie på mandag, men det vi hørte passet så dårlig med varme, avslappede feriekropper og inntrykk vi skulle fordøye at det først er nå de siste par dagene jeg har klart å forholde meg litt mer til nyheten om den mystiske flyulykken over Atlanterhavet.
Egentlig har jeg ikke så lyst til å vite noe særlig. Det er så fælt. Begynner jeg å tenke ser jeg for meg skrekkslagne mennesker som skjønner at de skal dø - kaos inne i flyet i kort eller lang tid før det er ugjenkallelig over. Det er ille nok å forholde seg til helt ukjente mennesker som opplever en katastrofe. Men så kommer bildene. Menneskene får ansikter. De er unge og gamle. Noen er på forretningsreise, noen har vært på ferie. Noen skal snart gifte seg. På grotesk vis har døden gjort dem til kjendiser.
Så for å slippe ansiktene fokuserer man heller på tekniske ting. Som hvorvidt de har funnet vrakrester og jakten på ferdskriveren på flere tusen meters dybde. På en måte føles det mer håndgripelig - i det minste noe man kan lete etter. Men selv det er ganske enormt. Kan man virkelig klare å finne en tingest fra et så ødelagt fly etter at den har fått synke til bunns og lagt seg godt til rette under hva-det-nå-er som vokser på sånne dyp. Med bare dypvannsfisk som vitner.
Må forresten innrømme at jeg syns det er merkelig at familier deler seg fordi de er redde for flystyrt. At foreldre kan gjøre sånne valg hvis er på reise uten barna sine og vil unngå at de blir helt foreldreløse om ulykken er ute er nå en ting, men hvordan kan man leve videre etterpå i vissheten om at man tilfeldigvis havnet på rett fly? Ville det ikke være bedre å få gå i døden sammen? Eller er sånne tanker bare dødsromantikk?
Og så den lille gutten som reiste alene. Store ører og tykke brilleglass. En liten pjokk, ikke mer. Som går på skole så uendelig langt fra foreldrene sine. En verden og en tankegang så fjernt fra min at jeg har vondt for å fatte det. Jeg får i et glimt se Helga Marie 11 år og blir dypt takknemlig over å ha ubemidlede, vanlige foreldre jeg fikk se hver dag. Som riktignok presset meg til å overvinne hjemlengsel ved å dra på orkestertur og skoletur, men som aldri ville tenkt tanken en gang på å sende meg bort i måneder av gangen for å gå på en spesiell skole.
Man skal ikke felle dom over andre, neida, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vondt for å la være. Ulykker kan skje uansett, de har ingenting med om man har sendt barnet sitt på aleneflytur å gjøre. Ingen fortjener å oppleve slike skrekkelige ting.
Til syvende og sist blir det en påminnelse om hvor skjørt livet er. Som glass, eller som nattgammel is.
- Helga Marie -
Egentlig har jeg ikke så lyst til å vite noe særlig. Det er så fælt. Begynner jeg å tenke ser jeg for meg skrekkslagne mennesker som skjønner at de skal dø - kaos inne i flyet i kort eller lang tid før det er ugjenkallelig over. Det er ille nok å forholde seg til helt ukjente mennesker som opplever en katastrofe. Men så kommer bildene. Menneskene får ansikter. De er unge og gamle. Noen er på forretningsreise, noen har vært på ferie. Noen skal snart gifte seg. På grotesk vis har døden gjort dem til kjendiser.
Så for å slippe ansiktene fokuserer man heller på tekniske ting. Som hvorvidt de har funnet vrakrester og jakten på ferdskriveren på flere tusen meters dybde. På en måte føles det mer håndgripelig - i det minste noe man kan lete etter. Men selv det er ganske enormt. Kan man virkelig klare å finne en tingest fra et så ødelagt fly etter at den har fått synke til bunns og lagt seg godt til rette under hva-det-nå-er som vokser på sånne dyp. Med bare dypvannsfisk som vitner.
Må forresten innrømme at jeg syns det er merkelig at familier deler seg fordi de er redde for flystyrt. At foreldre kan gjøre sånne valg hvis er på reise uten barna sine og vil unngå at de blir helt foreldreløse om ulykken er ute er nå en ting, men hvordan kan man leve videre etterpå i vissheten om at man tilfeldigvis havnet på rett fly? Ville det ikke være bedre å få gå i døden sammen? Eller er sånne tanker bare dødsromantikk?
Og så den lille gutten som reiste alene. Store ører og tykke brilleglass. En liten pjokk, ikke mer. Som går på skole så uendelig langt fra foreldrene sine. En verden og en tankegang så fjernt fra min at jeg har vondt for å fatte det. Jeg får i et glimt se Helga Marie 11 år og blir dypt takknemlig over å ha ubemidlede, vanlige foreldre jeg fikk se hver dag. Som riktignok presset meg til å overvinne hjemlengsel ved å dra på orkestertur og skoletur, men som aldri ville tenkt tanken en gang på å sende meg bort i måneder av gangen for å gå på en spesiell skole.
Man skal ikke felle dom over andre, neida, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vondt for å la være. Ulykker kan skje uansett, de har ingenting med om man har sendt barnet sitt på aleneflytur å gjøre. Ingen fortjener å oppleve slike skrekkelige ting.
Til syvende og sist blir det en påminnelse om hvor skjørt livet er. Som glass, eller som nattgammel is.
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)