tirsdag 31. mars 2009

Aldri mer hamster


Jeg er ikke så glad i hamster. Broren min hadde en hamster en gang. Det var ikke mye moro med det dyret. Han motsatte seg for eksempel enhver form for fysisk kontakt med sine "nærmeste". Rastløst løp han over hendene våre, det var bare å flytte dem i raskt tempo, ellers falt han i gulvet og slo seg. Broren min var nok ganske skuffa over dette dyret. En gang, i ren frustrasjon over manglende kosebehov hos gnageren pakket han det vesle krypet inn i genseren sin for i det minste å holde ham på plass. Hamsteren godtok ikke sånn behandling. Han gnagde seg ut. For de som leser Pondus kunne det minne litt om da Günther redder seg fra kvelningsdøden ved å gnage seg ut gjennom madrassen etter at Else har veltet seg over ham i søvne (ja, jeg er litt Pondus-nerd, men jeg vet at det er flere der ute).

Uansett - brors genser ble ødelagt - den var ny og ble lappet så godt det lot seg gjøre, men den ble jo aldri det samme. Etter en tid flyttet hamsteren til besteforeldrene våre. Jeg tror han hadde det bedre der. Han slapp blant annet å bryte seg ut av buret sitt mer, for i det nye hjemmet sitt fikk han løpe fritt. Noe enkelte elektriske ledninger fikk merke viste det seg senere. Dyret døde fredelig i favorittkroken bak tv'n en helg. Og besteforeldrene våre var oppriktig lei seg. De hadde stor glede av å følge golvreseren når han pilte fra hjørne til hjørne i stua med et eller annet han skulle hamstre.

Noen "madness hamster" var han vel ikke akkurat. Men tegninga til Edward Monkton beskriver likevel en mistenksomhet som jeg til en viss grad kan kjenne meg igjen i. Ellers har Monkton utrolig mange andre minst like artige, absurde og filosofiske betraktninger på The INTERESTING thoughts of Edward Monkton, så jeg anbefaler et besøk!

Avslutningsvis har jeg en bekjennelse å komme med: Jeg gruer meg skikkelig til morgendagen. Jeg har en inngrodd engstelse for 1. april og lever hvert år i redsel for å bli lurt. Uansett hvor mye jeg gruer meg på forhånd pleier jeg likevel å glemme dagen når den er der så hva er det egentlig å grue seg til? Tiden vil vise!

- Helga Marie -

mandag 30. mars 2009

Det var en gang




Det var akkurat som jeg tenkte - når jeg har tusen andre ting å gjøre blir blogging ekstra moro. Så da skriver jeg freidig i vei. Og i dag blir faktisk temaet til en viss grad relatert til det som var den opprinnelige planen med bloggen, nemlig å være historiedidaktisk.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag hadde jeg besøk. Opphavet (hvis hus jeg leier for tiden) er innom for å rydde i noen gamle saker og pakke bort og om mulig kaste ting de ikke trenger lenger. Og så hadde de med seg den nesten nye bygdeboka for Dovre der morsslekta mi har røttene sine. Denne har de visst gransket med iver de siste dagene, særlig far, og dette avstedkom en tur innom Digitalarkivet. Vi ble sittende en godt stund far og jeg, ivrig opptatt med å finne forfedrene våre og spore opp vigsler, barnefødsler ("måtte" de gifte seg, tro), dåp og begravelser. Moro å leke detektiv.

Og så er det flere ting som slår meg på en gang mens jeg klikker hit og dit og forsøker å tyde snirklete gammel håndskrift: Så mye levd liv som finnes mellom disse korte besøkene innom kirkeboka! Mange av forfedrene mine (omtrent alle) var fattigfolk. De har møtt øvrigheta, med en skamfullt gravid mage til bryllup. Måtte for all del unngå at det ble stående "uægte" i rubrikken "ægte eller uægte født". De har sendt bud på lege da ungene ble så syke at det ikke var mer å gjøre fordi de ikke hadde råd til å få legebesøk før. De har flytta fra husmannsplass til husmannsplass, enten i håp om å få det bedre eller kanskje fordi de ble kasta ut der de bodde? Et oldeforeldrepar fikk fire unger på åtte år og bodde en ny plass for hver unge. For et liv.

Det finnes noen bilder her og der. Innsunkne munner fordi det ikke var tenner igjen. Slitte arbeidsnever i fanget. Jeg blir ganske så ærbødig når jeg tenker på hvilken reise denne slekta mi har foretatt. Jeg jobber i samme kommunen som der oldeforeldrene mine flytta fra sted til sted. Der de bodde er det til nød feriesteder nå, og det tror jeg gjelder bare den siste plassen de bodde. Selv leier jeg et stort hus sentralt i nabokommunen. Jeg har mangeårig universitetsutdannelse i likhet med foreldrene mine. Vi sliter oss ikke ut. Opphavet nærmer seg pensjonsalderen. De har tennene sine i god behold. De ser ganske bra ut, egentlig. Friske og sunne som bare det. Det skjer jo at vi sitter i telefonen ei stund før vi kommer gjennom til fastlegen om vi skulle trenge en konsultasjon, men mer dramatisk enn venting i noen minutter er det sjelden. Et besøk i Digitalarkivet setter virkelig tankene i sving.

Historiedidaktisk lurer jeg på om ikke elevene mine skal få prøve seg på en reise i gamle kirkebøker. Det er noe med å se med egne øyne disse sirilige sidene som nå bare er navn, men som har vært levende mennesker en gang.

- Helga Marie -

søndag 29. mars 2009

Sånn egentlig

Denne bloggen ble opprettet som en del av PPU-studiet ved universitetet i Oslo våren 2008. Nå er våren 2009 kommet og mappeinnlevering og muntlig eksamen nærmer seg. Jeg har skrevet tre poster som har noe med historiedidaktikk å gjøre og det er neimen ikke mange som har lest bloggen min (knapt jeg selv) så derfor foretar bloggen min et hamskifte og blir til min private blogg der jeg kan skrive om historiedidaktikk hvis det opptar meg, men sannsynligvis om helt andre ting. Så egentlig var dette en strengt faglig relatert blogg som utviklet seg videre og lot historie være historie.

Jeg har hatt blogg tidligere og spesielt i innspurten av mastergraden min skrev jeg flittig. Pussig hvordan denne situasjonen ligner. Her skal jeg skrive fordypningsoppgave i pedagogikk, men se, det er jo så mye mer spennende å skrive en bloggpost om, for å være litt brutal, ingen verdens ting av betydning.

Det er forsåvidt noe å tenke over dette med blogging. Hvorfor gjør vi det? "Alle" blogger jo. Og hvem leser bloggene sånn rent bortsett fra folk vi kjenner som likevel kjenner innholdet i bloggen? Og hvorfor tror vi at det vi skriver er interessant nok til å publisere og sende ut til evig liv i cyberspace?

Generell skrivekløe kan jo være en diagnose. Med min egen blogg står det ingen redaktør mellom meg og potensielle lesere. Jeg kan skrive om det som faller meg inn når jeg vil og håpe at noen kikker innom. Samtidig skal det litt til å oppnå status som blogger. Det er som i andre skrivende situasjoner: Det krever noe ekstra å bli lagt merke til. Og jeg må ha noe å si.

Så da er spørsmålet: Har jeg noe jeg vil si? Er det noe av det jeg tenker på som er så viktig at andre må få del i det?

Jeg har ikke noe svar, bare en pedagogikkoppgave som venter på at jeg skal vende skrivekløen min dit. Det får stå åpent - hvorvidt jeg har noe å si. Finner jeg ut at jeg ikke har det så får det heller være. Men inntil da skriver jeg og ser hvor det ender.

- Helga Marie -