Filosofering i nesleåkeren

I helgen kom det så sterkt for meg at det var på tide med neslesuppe. Jeg kikket ut stuevinduet og så hvordan brennesla struttet ved den gamle steinmuren nederst i hagen. (I parentes bemerket: andre, mer utholdende og dyktige hageeiere enn oss hadde antakelig skapt litt av et romantisk arrangement ut av denne steinmuren, og det er for så vidt min langsiktige plan også, men vi er ikke helt der enda.)

Som tenkt, så handlet. Mens Kjæresten og Poden var på sykkeltur skred jeg til verket og fylte tre store boller med nesler, og mens jeg satt der på huk kom jeg tanker om det fantastiske i at noen, en gang for utlenge siden, kom på at de skulle teste om det gikk an å spise denne stikkende, brennende planta. Og alt annet vi også spiser med største selvfølge. Jeg antar at slik utprøving kan ha skjedd med livet som innsats. Det er i alle fall ikke åpenbart for meg alltid, bare ved et blikk, hva som er spiselig eller giftig. Det hadde vært artig om jeg kunne klare å overføre noe av denne forundringen til historieelevene mine, tenkte jeg videre. Hvert år, i starten av vg2 har vi om de tidligste samfunn mennesker har levd i: jakt og sanker-samfunn. Det er sjelden det virkelig svinger av de timene må jeg ærlig innrømme. Selv er jeg jo, når jeg tar meg tid til å tenke over det, ganske fascinert av at folk har levd slik i små grupper som har streifet omkring og sanket mat (inkludert nesler, antar jeg) og jaktet inntil de fant på at de skulle dyrke maten istedet. Selvsagt har jeg andre epoker jeg finner det enklere å engasjere meg i og ikke minst, engasjere elevene i, men disse tidlige formødrene og forfedrene våre fortjener både respekt og beundring har jeg mange ganger tenkt. Og dessuten er det jo svimlende å tenke på at noen av dem faktisk, rent genetisk er våre egne tipptipptipptipptipptipp... osv. 

Så slik kan man falle i tanker mens man høster noen stakkars nesler i hagen en solblank mailørdag i 2013. Jeg merket meg også at det tok lang tid å a) plukke neslene og b) rense dem. Resten gikk ganske raskt, inkludert å fortære suppa. Helt forenlig med et vanlig, hektisk moderne liv er det dog ikke å skulle drive betydelig matauk av nesle kom jeg til. Det blir nok mest en kuriositet i sesongen.

Jeg har ellers et annet ugress i hagen jeg har et langt dårligere forhold til enn brennesla, nemlig den forhatte ugressklokka. På et eller annet tidspunkt etter at besteforeldrene mine, de som bygde huset vårt og anla hagen, ble for gamle og slitne til å holde hagen i hevd kom denne skrekkelige veksten snikende og den er nærmest umulig å komme til livs. Selv om jeg satte av all ferie og avspasering hele sommeren til å luke den bort ville jeg aldri kunne føle meg sikker på at jeg hadde fått bukt med uvesenet. Men i min jakt på miljøvennlige metoder for å bli kvitt den har jeg lest på nettet at det går an å bruke de små, spede røttene i salater blant annet. Kanskje det er det som er veien å gå? Se på dem som mat og sette i gang å grave med sankerformødrenes blikk for næringsrik kost til familien? I nevnte, vakre gamle steinmur "bor" det også en ukjent antall små og store ugressklokkerøtter, så det går jo an å starte der. 

Det får bli en oppfølger senere hvorvidt jeg får integrert ugressklokkerøtter i familiens grønnsaksrepertoar.

- Helga Marie - 

Lokal oppstandelse

Det har blåst noe voldsomt (til våre kanter å være, vel å merke) i går og i dag. I tillegg graver smeltevannet seg nye veier her og der, og til tross for varm aprilsol er verden støvete og grå. På jobb i dag, det siste kvarteret av skoleskrivinga til elevene mine gikk strømmen. Kanskje har det noe med vinden å gjøre, kanskje ikke. Uansett følte vi det som et sterkt signal om å ta helg.

Hjemme på kjøkkenet noen timer senere var det imidlertid snakk om "lokal oppstandelse", for plutselig oppdaget mor, som er på besøk, at naboens store grantre manglet de øverste tre-fire metrene! Hun snakket i telefonen og kunne derfor ikke gjøre seg skikkelig forstått til oss samtidig som hun forhørte seg om barnebarnets ve og vel, men hun fikk til slutt pekt såpass iherdig at Kjæresten og jeg også kikket ut og konkluderte med at innlandsvindens herjinger hadde funnet sitt offer i nabolaget. Heldigvis så det ut til at toppen av treet hadde landet i hagen og ikke på huset, og nå venter vi spent på å høre alle detaljer.

Som dere skjønner bor vi i et fredelig nabolag!

- Helga Marie -

En perfekt oktoberlørdag

Dette har vært en aldeles perfekt lørdag. Den startet med at jeg våknet tidligere enn jeg pleier - helt av meg selv (i alle fall nesten helt av meg selv). Kjæresten og jeg har besøk av Svigermor i helgen, og vi møttes alle tre glade og fornøyde til frokost på kjøkkenet i halv ni-tiden. I min bok er det en meget anstendig, relativt tidlig frokosttid på en lørdag.

Mens Kjæresten og Svigermor tok en snartur på posten (for å kjøpe billetter til Kristin Asbjørnsens Dølajazz-konsert i Lillehammer kirke i ettermiddag) og handle noen småting fikk jeg gjort flere små husting som har ventet på oppmerksomhet uten å få det en stund: Pelargoniaene er nå god plassert i kjelleren for vinteren og det er ny pære i utelampa utenfor kjøkkendøra. Jeg fikk hengt opp klesvask på verandaen i høstsola, og da de to shopperne kom tilbake dro Kjæresten og jeg på joggetur.

Jeg har nemlig et prosjekt om å komme i bedre form. Jeg har funnet et ypperlig opptreningsprogram for sånne noviser som meg på Löplabbets nettsider, og på 12 uker skal jeg altså bli betydelig sprekere og istand til å følge mosjonistprogrammet deres. Jeg har aldri likt å jogge. Jeg har nesten aldri gjort det og har forsøkt å lure meg unna stort sett hver gang jeg har blitt nødt tidligere. Men nå er jeg snart ferdig med min åttende joggeuke med tre ganger pr. uke og i dag jogget jeg 30 og et halvt minutt i strekk uten en eneste gåpause!! Det er revolusjon! Jeg er så stolt! Det hjalp veldig at Kjæresten var med og heiet på meg når jeg begynte å bli sliten, og det hjalp også en hel del at det var nydelig sol, men uansett gode forhold: Jeg gjennomførte dagens program med glans! Hurra!!

Dagens fysiske aktiviteter var ikke over med dette. Vi tre dro nemlig en tur på fjellet og kom oss nesten opp på Nevelfjell før jeg forlangte lunsj. Da vi nærmet oss bunnen av nisteboksen fant vi ut at tiden frem til konserten var i knappeste laget til å nå toppen denne gangen, så vi snudde og rakk hjem til dusj og fasadefiksing før jazzkonsert i kirka.

Og konserten var virkelig rosinen i pølsa i dag. Jeg har ikke vært på konsert med Kristin Asbjørnsen før, og jeg må bare si: For en artist! For et band! Og for en stemning! Jeg var helt revet med og det er jeg slett ikke alltid på konsert. Den særegne stemmen hennes og instrumentene krøp inn under huden på meg og gjorde meg både lykkelig og rørt på samme tid. En fantastisk opplevelse!

Nå sitter vi mette og late i stua. Jeg med Mac'en i fanget, Kjæresten med Top Gear på tv og Svigermor med avis. Det er godt å være mennesker på en slik lørdag, og jeg håper at verdens beste Elisabeth som har bursdag i dag har hatt en like bra dag som vi. Gratulerer, Elisabeth! :)

- Helga Marie -

P.S. Jeg skal være den første til å innrømme at bildet mitt fra konserten ikke yter rettferdighet til opplevelsen på noen som helst måte - mobilkamera har sine begrensninger - men det var nå litt kjekt med et bilde likevel.

En evig juli-brud

Lukten fra duftskjærsminen i hagen er et sterkt sommertegn for meg. Så sant det er mulig holder jeg meg hjemme når hun tar på seg brudestasen noen uker i juni-juli. I år er hun senere enn i fjor, men like vakker. Det er ingen som friserer henne fra år til år, så hun har fått velte seg utover og har etter hvert blitt ganske så omfangsrik til stor glede for oss som ser og lukter henne nå om dagen. Se bare her:

Synd jeg ikke kan sende med lukt også, men den kommer helt sikkert fra en annen duftskjærsmin nær deg. Gå og stikk nesa i en blomst!

- Helga Marie -

Et "jordbærsted"

Jeg tilbrakte noen viktige barneår på Hareid på søre Sunnmøre. Til tross for mange år som østlending (deriblant familiebånd i Oppland) er det likevel noen røtter som fortsatt sitter godt plantet ute ved havet og jeg er alltid lykkelig over å være tilbake. Ingen luft er friskere enn sjølufta, få ting så spennende som "fjørasteinane". Helgens Sunnmørstur var i utgangspunktet vemodig - en gravferd i sunnmørsgreina av familien.

Samtidig var det utrolig flott å være på Sunnmørstur igjen. Dagen etter tantes begravelse var Kjæresten og jeg på besøk hos fetter og familien. Det var fint å møtes en gang til etter stunda vi hadde dagen før, og de tok oss med til et av sine viktigste "jordbærsteder" i nærmiljøet - Alnes fyr.

Jeg sier bare - dra dit! For et herlig sted! Ta en runde på fyret først. Se det lille museet. Kikk i butikken. Se kunstutstillingen i tårnet (Ørnulf Opdahl). Nyt utsikten. Spis kake og drikk kaffe i kafeen (druknet flue i kaffen kan forekomme...). Nyt livet! Og ta så en tur ned i fjøra. Se på alle de underlige og flotte dyr og planter som overlever i en pytt mellom steinene imellom kastene. Hopp og sprett på steinene, men pass deg for de svarte, våte og sleipe. Før du kommer så langt kan du kikke på bildene mine fra lørdagens ekspedisjon:

- Helga Marie -

Et eventyr går mot slutten

Jeg er av dem som elsker vinteren. Det er herlig når snøfillene fyller himmelen og dekker bakken, slik at alt blir hvitt og rent. Jeg liker å gå på ski, og jeg fryder meg over iskalde stemninger når små kvister blir fire ganger større av alt rimet. I tillegg har jeg ikke noe i mot å måke snø (selv om det er Kjæresten som har måkt mest i vinter).

Men når det bikker mars kan jeg ikke annet enn glede meg over at vinteren er på hell. Tirsdag måkte jeg verandaen, og ettersom sola sto hardt på hele dagen smeltet nesten all snøen som var igjen. Etterpå har det riktignok ikke vært temperatur til å oppholde seg i ro der ute, men vi titter ut og minnes om at det ikke er så fælt lenge til vi kan ta med oss kaffekoppen ut i solkroken på en lørdag formiddag. For eksempel.

I går kveld hadde jeg dessuten en sånn rar vemodsfølelse jeg kan få når jeg et øyeblikk gjenopplever mange tidligere års møter med sen vinter eller tidlig, tidlig vår. Jeg var uten med søpla rett før jeg skulle krype til køys, og da kjente jeg denne iskalde kvelden som kommer etter en varm dag i mars. Snøen har sunket sammen av solsteken, men om natta tar den sitt monn igjen og sender gradene ned under -10. Likevel - kulda er dømt til å tape. I løpet av den neste måneden blir det vår!

Så om ett eventyr går mot slutten, så er det bare fordi et annet eventyr er på vei til å begynne!

- Helga Marie -

P.S. Bildene har Kjæresten og jeg tatt på skiturer på Nordseter, i Øvre Rendal og på Dovre.

Julepynt på fuglebrettet

Jeg har også tidligere bekjent at jeg liker å betrakte aktiviteten på fuglebrettet. Er du interessert kan du lese om det her og her. Jeg innrømmer at jeg ler litt av meg selv innimellom og tenker at sånn fugletitting fra kjøkkenvinduet er noe som hører sammen med folk som er en del eldre enn meg, men jeg er vel miljøskadd av oppveksten, antar jeg. Og takk for det.

I dagens morgenkåseri på P2 ble jeg minnet om betydningen av å leve livet langsomt, i alle fall av og til, og at det å kikke på fuglebrettet og de som holder til der kan være et sånt pustehull i hverdagen der ingenting egentlig skjer.

Jeg hadde et sånt øyeblikk av fuglebrettlykke på søndag. Det dukket nemlig opp et dompappar ved fuglemateren. For meg er det et klart tegn på at det nærmer seg jul. Dompapen dukker opp og pynter med sin herlige røde bringe og har gjerne fruen med, litt mer beskjeden i klesdrakten, men likevel nydelig med sin grårosa farge. Og hun balanserer det intense røde hos hannen. Snakk om å passe sammen. Jeg nøt synet i flere minutter og vet at Inge Eidsvåg har rett: Vi trenger virkelig pustehull der livet går litt langsommere, enten det nå er fuglebrettet eller noe annet som fungerer slik. Ikke minst i adventstiden er det godt å minne seg selv om hva som egentlig betyr noe. Det blir jo jul uansett om vi stresser på forhånd eller ei. Så kanskje vi bare skulle la dompapene pynte og sette oss ned og nyte livet og tenke over julemysteriet?

- Helga Marie -

P.S. Bildet er hentet fra Wikipedias engelske artikkel om dompapen og er tatt av Mark S. Jobling som har gitt rettighetene til å bruke bildet til den som måtte ønske det.

Når lykken er bedre enn forstanden

Dette innlegget burde nok kommet litt tidligere i soppsesongen til, om ikke skrekk og advarsel, så i det minste som en påminnelse. Nå er tiden ute for både steinsopp og rødskrubb i år. Når neste års soppsesong kommer skal jeg være litt bedre forberedt - jeg har nå kjøpt en soppbok, og det var da den kom i hus nå på tampen av soppsesongen at jeg skjønte at jeg hadde tatt feil av steinsopp og rødskrubb.

Nå er jo ikke dette krise, for begge er matsopper (selv om rødskrubben faktisk er giftig hvis den ikke varmebehandles godt før den spises). Men jeg trodde altså at jeg hadde plukket steinsopp når det egentlig var rødskrubb jeg hadde funnet. Erfarne soppkjennere ler kanskje av at det går an å ta feil av disse to. I ettertid syns jeg det er litt snodig selv også. For den som gjerne vil se selv kan dere titte her. Begge sopper kan forveksles med andre sopper, men ikke med hverandre. Så ja, jeg er litt flau. Og tenker at jammen er vi heldige, Kjæresten og jeg, ettersom det altså sto mellom to spiselige arter. Noen ganger er rett og slett lykken bedre enn forstanden.

Her er et bilde av noen av eksemplarene jeg fant. Ganske fine? Og de ble gode også, da de vel var stekt.


- Helga Marie -

P.S. Soppboken min heter Sikre sopper og omtale av den finnes her.

694 nye venner på en uke

Med denne overskriften kan det hende noen tror at jeg prøver meg på ny Facebook-rekord eller noe lignende. Dette har imidlertid intet med sosiale nettsteder å gjøre, bortsett fra at jeg finner opplevelsen verdt en bloggpost.

Dette imponerende antall nye venner har ingen anelse om at jeg har blitt så begeistret. Sant å si er det på ingen måte et gjensidig vennskapsforhold. De nevnte 694 nye vennene (tallet er tilfeldig valgt og kun ment for å anslå et høyt antall) har vist lite ønske om å ha noe med meg å gjøre. De har stort sett rømt som bittesmå, olja lyn da jeg kom trampende gjennom sommervarmen bortsett fra denne vesle frøkna i Mausoleo (liten landsby på Cap Corse) som ble sittende lenge nok til at jeg fikk tatt et halvdårlig bilde (klikk på bildet for en større utgave):



Det dreier seg som dere ser om firfisler og frem til i sommer hadde jeg hatt fint lite med dem å gjøre. Jeg har muligens observert et par småtasser på tur i Nordmarka. Men via naturprogram på tv (jeg er en stor, stor tilhenger av naturprogram) har jeg med interesse lagt merke til at de blant annet har evne til å kaste halen om noen forsøker å fange dem den veien. Og at halen faktisk vokser ut igjen. I tillegg har jeg gode minner om det fornøyelige kapitlet fra Matilda av Roald Dahl der Matildas venninne har iverksatt straffetiltak mot Mrs. Trunchbull og lagt en firfisle i vannmuggen hennes.

Men på Korsika fikk jeg altså anledning til å se i alle fall snurten av et enormt antall små firfisler. De satt og solte seg overalt på murkanter og vegger, stier og steiner. De kunne sitte alene eller flere sammen og se helt lammet ut inntil noen forstyrret freden og de pilte til tryggheten ute av syne. Jeg ble fullstendig fascinert, særlig av farten. Stadig, selv etter mange titalls glimt av det samme, måtte jeg peke og le av de små skapningene som rømte foran meg på stien eller på en mur.

Det nærmeste vi kom dem var da vi solte oss og badet i elven Tavignano i nærheten av Corte. Der slo de seg ned på steinene rundt oss, og så lenge vi lå stille lå de også stille. Da jeg forsøkte meg som naturfotograf forsvant de indignert, dessverre.

Interessant nok knytter det seg myter og forestillinger til et dyr som firfisla. Store norske leksikon kan fortelle følgende:

I egyptisk og gresk symbolikk stod firfislen for hell og lykke og for guddommelig visdom, mens den i kristendommen representerte det onde.

Det skulle ikke forundre meg om firfislens utseendemessige likhet med en viss slange har hatt en uheldig innvirkning her, men jeg har ikke funnet ut noe om saken. Er det noen som vet mer? Fortell, fortell. I mellomtiden sympatiserer jeg helt klart mest med egyptisk og gresk forståelse av firfislen.

- Helga Marie -

En travel tid

Det er virkelig vår i hagen. De siste dagene har vært nesten sommervarme og nå er det rett før løvet spretter over alt. Og alt syder av liv - barna sykler i gatene og leker, lukta av grillkull brer seg...

Ettersom jeg er flittig student om dagen lar jeg hagearbeidet være, til glede for noen små naboer viser det seg. I går morges ble jeg stående og kikke ut kjøkkenvinduet på en blåmeis som strevde voldsomt. Han basket rundt nede i en liten grop og det kunne nesten se ut som om han var fanget under gammelt gress. Jeg begynte nesten å lure på om jeg måtte sette i gang en redningsaksjon da han brått dukket frem fra gresset og fløy - med nebbet fullt av materiale til reir selvfølgelig! Han satte kursen direkte mot naboens tak og smatt inn mellom to planker i raftet (er det ikke det det heter?) Skal si de har ordnet seg! Rom med utsikt og matfat rett ved siden av. Materen henger nemlig fortsatt oppe. De kan jo i det minste få tømme den før jeg lar dem finne all maten selv. Bildet er forresten hentet fra FreeDigitalPhotos.net.

Et ekorn lengre nede i hagen var også ivrig opptatt med å samle seg et eller annet hvorpå det turnerte epletrær og garasjetak elegant før det forsvant med fangsten. Og rabarbraen har nettopp sprunget ut. Bittesmå, skrukkete nyfødte blad. Snart blir det rabarbrapai! Hurra!

- Helga Marie -

Naturdrama og idyll

Etter at jeg flyttet fra storby til småby og fra blokkleilighet til villa har jeg blitt fast matstasjon for et relativt stort antall småfugler gjennom vinteren. De propper i seg solsikkefrø, usaltede peanøtter og meiseboller og nå som våren nærmer seg ligger solsikkeskallene i hauger under buskene der matbeholderne henger. Det skal bli en liten jobb å samle det opp igjen, men det er verdt det. For den som ikke har oppdaget dette selv så kan jeg fortelle at det er godt selskap i disse småttingene som spiser og spiser på harde livet for å overleve gjennom vinteren. Jeg har tenkt litt på det her jeg har lukket hendene om en varm kopp te og kikket ut på livet der. Det er godt å slippe akkurat den kampen for tilværelsen, kjenner jeg.

Det kan se så idyllisk ut. Til tider er det forbrødring mellom mange arter der ute, men kjøttmeis, blåmeis og sisik er de mest trofaste. Og midt i all idyllen så kan jeg ikke unngå å legge merke til at søte og nusselige som de er disse fuglene, så er de ikke spesielt glade i hverandre. Det er kjekling og angrep, lynraske utfall og strategiske tilbaketrekninger stadig. Og den bittevesle søte blåmeisen er den aller hissigste. Innimellom har jeg hatt lyst til å stikke hodet ut av verandadøra til dem og hvese at: "Har dere noen gang opplevd at matfatet ble tomt?" slik mitt faderlige opphav kunne finne på å gjøre når jeg og søsknene mine kranglet om en eller annen pannekake eller pølsebit ved middagsbordet. Men så tar jeg meg i det og tenker at disse småttingene har vel faktisk opplevd det. I motsetning til meg og søsknene mine. Dessuten tror jeg evnen til å resonnere er relativt begrenset. Skal tro hvor stor (eller liten) en blåmeisehjerne er?

I nabolaget bor det også en og annen katt, men i år har jeg ikke sett spor av fuglemassakre i mateområdet. Før i går. Jeg var på vei for å fylle på med solsikkefrø da avslørende rester av fjær og dun viste seg under en busk der snøen hadde smeltet... Jeg kjente temperamentet stige da en liten tass av en halvstor kattunge patruljerte hagen litt senere på dagen. Men jeg er glad i katter også, og tross alt er det mange fugler igjen. Men å være katte- og fugleelsker samtidig er nesten vanskeligere å forene enn å like både hunder og katter.

Men siden jeg ikke trenger å kjempe for livet ved solsikkefrø-automaten og må tjene til livets opphold på andre måter er det vel best at jeg vender tilbake til didaktikkoppgaven min.

Jeg hadde ellers tenkt å skrive litt om teateropplevelsen i dag, men den ble det ikke noe av. Det var nemlig ikke gratis likevel og undertegnede hadde fornøyd trasket avgårde uten lommebok og den var det uansett ingen kontanter i. Så jeg måtte slukøret rusle meg en tur i vårkvelden i stedet. Men anmeldelsene i avisa i dag er gode og det blir kanskje en fast tradisjon så da får jeg vel sjansen neste år?

- Helga Marie -