Mamma og pappa på vift

Snart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og Abigail's Party på Nationaltheatret som avslutning.

Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.

Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.

Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.

Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:

• Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra Safteriet - anbefales på det varmeste!) på Åpent Bakeri ved Damplass
• Koste oss en lang stund på Tronsmo (oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!)
• Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra!
• Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen
• Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)
• Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med How to Be a Woman av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)
• Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...

... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.

I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...

Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!

På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.

Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.

Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!

- Helga Marie -

Chicagos farligste mann

Bor du langs ruta til Riksteatret? Har du ikke allerede kjøpt billett til Dickie Dick Dickens? Da gjelder det å handle nå!

Radioteatrets gamle helt er på turné og fredag var han i Maihaugsalen på Lillehammer. På scenen: Johannes Joner som Dickie og Monica Hjelle som Effie Marconi. I øvrige roller: En gjeng elleville, herlige dukker styrt av Hans Rønning, Knut Wiulsrød, Christine Stoesen og Bo Anders Sundstedt. I salen: Undertegnede sammen med mor og andre Dickie-fans fra Lillehammerområdet og enda lengere borte fra (mor møtte kjente fra Fetsund som hadde kommet ens ærend for Dickie).

Det ble to hysterisk artige timer takket være strålende samspill mellom skuespillere og dukkespillere og fantastiske kulisser som sammen dro oss med til Chicagos underverden, til Jim Coopers hovedkvarter, bananselgerstrøket, Opa Crackles gård osv.

Kjennskap til hørespillserien fra 60-tallet var nok en fordel, men selv uten det tror jeg det var fullt mulig å la seg totalt fascinere av alle mulighetene dukketeater-elementet gav. Jeg er full av beundring for scenografer og rekvisitører og regissører og hva de nå heter alle sammen. I tillegg til skuespillerne, da, selvsagt.

Så bor du i eller ved Vikersund, Drammen, Horten, Sandefjord, Notodden, Bø, Skien, Haugesund, Aksdal, Egersund, Sandnes, Kvinesdal, Lyngdal, Grimstad, Risør, Larvik, Nøtterøy, Fagernes, Ål, Elverum, Rena, Tynset, Oppdal, Alta, Tromsø, Finnsnes, Harstad, Svolvær, Stokmarknes, Bodø, Mo i Rana, Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Røros eller Orkanger, så løp og kjøp! Det er mitt beste råd i dag.

- Helga Marie -

P.S. Tirsdag 20. september skal jeg på Lillehammer amatørteaters oppsetning av Lorcas Bernarda Albas hus. Det blir nok noe helt annet. Jeg gleder meg til det også!

Et lite hverdagsdrama

Tirsdag skulle jeg på teater! En god venninnekollega hadde ekstra billett til Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill med Liv Ullmann i Riksteatrets oppsetning. Aller siste forestilling på Nationaltheatret. Samme venninnekollega er hjemme i mammapermisjon og kunne reise til Oslo noen timer før meg og bli til neste dag. Jeg skulle derimot ta første mulige tog etter skolen og (nå kommer kilden til dramaet) ta nattoget hjem. Trodde jeg.

Det er i ettertid litt pussig at følgende utsagn fra min venninnekollega "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog" ble til "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog før nattoget" i mitt hode. Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvordan denne kortslutningen skjedde. Resultatet var i alle fall at jeg hadde forhåndskjøpt billett til nattoget mot Trondheim kl. 23.05 fra Oslo S.

Da jeg møtte følget mitt kom det imidlertid for en dag at jeg nok ikke ville rekke hverken nattog eller det aller siste toget (som var det venninnekollegaen snakket om...) kl. 23.37. Stykket skulle nemlig vare i omtrent tre og en halv time. Så den knappe timen frem til stykket begynte gikk med til intens sms-ing og ringing for å sikre meg overnatting i byen om jeg ikke skulle rekke toget. Imidlertid påsto en av vaktene/programselgerskene at stykket skulle slutte ca. kl. 23.15, så jeg antok at det var en viss mulighet for å få i både pose og sekk (i dette tilfellet både slutten av stykket og siste tog hjem).

Uten å ha fått klarhet i dette gikk jeg til første del av teateropplevelsen og det var flott! Det var en opplevelse å se Liv Ullmann på scenen. Det er virkelig ikke uten grunn at hun ble verdensstjerne i sin tid.

Da pausen kom hadde jeg to napp, så jeg var adskillig roligere da vi startet opp igjen. Men da jeg tilfeldigvis så at klokka var 23.15 (en dame på raden foran sjekket tiden på mobilen sin) fikk jeg litt småpanikk. Det var helt klart at stykket nærmet seg slutten, men det var også klart at det nok var mer en fem og ti minutter igjen. Jeg tok en rask avgjørelse, pilte til Nationaltheatret stasjon og tok det siste toget hjem. Utsiktene til å sove noen korte timer for så å måtte reise med det grytidlig tog og rett på jobb uten mulighet til å skifte klær ble utslagsgivende.

Vel hjemme spiste jeg nattmat og leste slutten av stykket mens jeg så for meg Liv Ullmann i sluttscenen. Det var litt bittert å ikke få med seg avslutningen, inkludert hyllesten av en stor kunstner helt til slutt. Men på den andre siden ble det jo en liten historie ut av det, dog ikke like dramatisk som den som foregikk på scenen. Og jeg fikk jo egentlig i pose og sekk. For alternativet var egentlig å ikke bli med på teater, og nå fikk jeg både sett Liv Ullmann og rakk toget hjem. At jeg måtte lese slutten av stykket i The Norton Anthology of American Literature er egentlig sekundært.

- Helga Marie -

Det hemmelige teater

Til tross for at jeg var nokså skuffet over at jeg ikke fikk sett "Jerusalems skomaker" i går har jeg lyst til å reklamere litt for Det hemmelige teater som sto bak forestillingen. Det var tross alt ikke deres feil at avisen blingset, så om jeg skulle anklage noen og lage bråk ville det slik sett være mer naturlig å gå løs på lokalavisa. Det var forresten en tanke - jeg kunne jo bare bedt om at regningen ble sendt dit! Hvilken genial idé. At jeg ikke kom på det i går kveld.

Samme det, men forestillingen var i alle fall en del av Det hemmelige teaters program og jeg var på en av forestillingene deres i fjor sommer. Det var første gang jeg hørte om dem. Broren min gryntet noe om at: - de er jo ikke så veldig hemmelige, da, men jeg hadde ikke hørt om dem før. En god venninne som er mer "inside" på det som skjer av teaterliv i distriktet hadde fått med seg at teateret hadde sommerfestival og feiret 25-årsjubileum og at forestillingen "Sommerboken" basert på Tove Janssons fantastiske roman var et av tilbudene.

Turen til Bødal i Vestre Gausdal der Frydenlund Teater (en av scenene Det hemmelige teater bruker) var vakker og sensommersolfylt. Og der, høyt oppi lia ligger det altså et helt ordentlig teater. Langt, langt, langt unna asfalt og alle paradegater og storslagne teaterbygg fra forrige århundreskifte. Og hvilken teateropplevelse det var å få være med Helena Klarén til en sommerøy i den finske skjærgården og til den siste sommeren med bestemor...

Det hemmelige teater anbefales varmt. Til sommeren er det festival igjen og det eneste "hemmelige" ved dette tiltaket bør være navnet!

- Helga Marie -

Naturdrama og idyll

Etter at jeg flyttet fra storby til småby og fra blokkleilighet til villa har jeg blitt fast matstasjon for et relativt stort antall småfugler gjennom vinteren. De propper i seg solsikkefrø, usaltede peanøtter og meiseboller og nå som våren nærmer seg ligger solsikkeskallene i hauger under buskene der matbeholderne henger. Det skal bli en liten jobb å samle det opp igjen, men det er verdt det. For den som ikke har oppdaget dette selv så kan jeg fortelle at det er godt selskap i disse småttingene som spiser og spiser på harde livet for å overleve gjennom vinteren. Jeg har tenkt litt på det her jeg har lukket hendene om en varm kopp te og kikket ut på livet der. Det er godt å slippe akkurat den kampen for tilværelsen, kjenner jeg.

Det kan se så idyllisk ut. Til tider er det forbrødring mellom mange arter der ute, men kjøttmeis, blåmeis og sisik er de mest trofaste. Og midt i all idyllen så kan jeg ikke unngå å legge merke til at søte og nusselige som de er disse fuglene, så er de ikke spesielt glade i hverandre. Det er kjekling og angrep, lynraske utfall og strategiske tilbaketrekninger stadig. Og den bittevesle søte blåmeisen er den aller hissigste. Innimellom har jeg hatt lyst til å stikke hodet ut av verandadøra til dem og hvese at: "Har dere noen gang opplevd at matfatet ble tomt?" slik mitt faderlige opphav kunne finne på å gjøre når jeg og søsknene mine kranglet om en eller annen pannekake eller pølsebit ved middagsbordet. Men så tar jeg meg i det og tenker at disse småttingene har vel faktisk opplevd det. I motsetning til meg og søsknene mine. Dessuten tror jeg evnen til å resonnere er relativt begrenset. Skal tro hvor stor (eller liten) en blåmeisehjerne er?

I nabolaget bor det også en og annen katt, men i år har jeg ikke sett spor av fuglemassakre i mateområdet. Før i går. Jeg var på vei for å fylle på med solsikkefrø da avslørende rester av fjær og dun viste seg under en busk der snøen hadde smeltet... Jeg kjente temperamentet stige da en liten tass av en halvstor kattunge patruljerte hagen litt senere på dagen. Men jeg er glad i katter også, og tross alt er det mange fugler igjen. Men å være katte- og fugleelsker samtidig er nesten vanskeligere å forene enn å like både hunder og katter.

Men siden jeg ikke trenger å kjempe for livet ved solsikkefrø-automaten og må tjene til livets opphold på andre måter er det vel best at jeg vender tilbake til didaktikkoppgaven min.

Jeg hadde ellers tenkt å skrive litt om teateropplevelsen i dag, men den ble det ikke noe av. Det var nemlig ikke gratis likevel og undertegnede hadde fornøyd trasket avgårde uten lommebok og den var det uansett ingen kontanter i. Så jeg måtte slukøret rusle meg en tur i vårkvelden i stedet. Men anmeldelsene i avisa i dag er gode og det blir kanskje en fast tradisjon så da får jeg vel sjansen neste år?

- Helga Marie -

En urpremiere?

I dagens utgave av lokalavisen GD leser jeg at det skal være en mulig urpremiere i Nordre Ål kirke i kveld kl. 20. Gratis til og med! Morten Jostad (på bildet, lokal dramatiker og skuespiller) har dramatisert fortellingen "Jerusalems skomaker" av Sigrid Undset og denne fremføres altså i nærmeste kirkebygg denne mandagskvelden ledsaget av klassisk musikk. Såvidt Jostad vet har denne fortellingen ikke vært dramatisert før, derfor altså en mulig urpremiere. Jeg skal - og vil du væra med, så heng på!

- Helga Marie -