tirsdag 22. desember 2009

Tapt og funnet del II

Det er liksom ikke ende på service fra offentlige instanser om dagen. I dag kom det gamle førerkortet mitt (som forsvant med veska, dukket opp hos generalkonsulatet og ble sendt til Statens vegvesen på Lillehammer) i et brev fra nettopp Vegvesenet. Jeg blir rett og slett litt varm om hjertet av sånt. Kjekt at noen tar seg bryet med å bruke tid og porto på å gi meg, nostalgiske menneske, den vesle plastbiten med bilde av meg selv på.

Forøvrig er det juleferie, og DET er deilig, det!

- Helga Marie -

mandag 21. desember 2009

Tapt og funnet

Jeg fikk en pakke fra det kgl. norske generalkonsulat i Göteborg i dag og dro, skjelvende av forhåpninger til post i butikk på Kiwi. Mor har et uttrykk som sier "det kjøm att alt som 'kje æ brænt 'ell stole". Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal tro om sannhetsgehaltet i dette. Historien kommer her:

Et kafébesøk i Jönköping med gode venner 1. august i sommer resulterte i ett stk. stjålet veske, inneholdende lommebok, mobiltelefon, to paracet, en blyantstump, en tampong og ett bind i metalletui. Det var så inmari surt! Verst var det med veska. En nydelig brun skinnveske som jeg fikk av Kjæresten da vi var innom Firenze på bryllupsreise. Så var det det utrolig ergerlige i å miste lommebok og mobiltelefon. Så upraktisk - sperre kort, bestille nye. Vente på å få nytt førerkort. Samle inn igjen telefonnumre. Sukk. Og som uforbederlig nostalgiker syntes jeg det var skrekkelig å miste det utgåtte studiebeviset mitt fra universitetet i Oslo som jeg ikke hadde ryddet ut av lommeboka enda fordi det var gyldig til 31. august. (Så mye for grådigheten!) Annet innhold i lommeboka: tilgodelapper for tilsammen omkring 1 000,- kroner etter bytte av bryllupsgaver, innlandskortet nettopp påfylt 300,- kroner... Jaja. Ting, ting. Ikke noe man dør av. Men surt.

Og så dukker jammen ta meg veska med innhold opp i rekommandert sending i posten i dag. Ingenting var borte, bortsett fra sporveiskortet fra Göteborg som inneholdt ca. 20,- kroner. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden! For det var jeg selv som egenhendig glemte veska på gulvet der jeg hadde satt den da vi kom til kafeen.



I det vesle følgebrevet fra generalkonsulatet (se nedenfor, klikk på bildet for større, lesbar versjon) heter det at den kom dit fra hittegodsavdelingen i Jönköping. Jeg lurer på hvordan den kom dit? Var det en skuffet tyv som fikk dårlig samvittighet? Uansett er jeg lykkelig gjenforent med min brune skinnveske fra Firenze. Den lukter fortsatt nytt lær. Den gamle lommeboka ser mer sliten ut enn jeg husket, så det er vel ikke sikkert jeg tar den i bruk igjen siden den nye er så fin, det samme gjelder mobiltelefonen, men hurra, likevel!



Og takk til den som leverte veska på hittegodskontoret! Tusen, tusen takk! You made my day!


- Helga Marie -

fredag 18. desember 2009

Litt julestemning til ukeslutt:

Nå er det snart jul - lytt og nyt!



- Helga Marie -

mandag 7. desember 2009

Julepynt på fuglebrettet




Jeg har også tidligere bekjent at jeg liker å betrakte aktiviteten på fuglebrettet. Er du interessert kan du lese om det her og her. Jeg innrømmer at jeg ler litt av meg selv innimellom og tenker at sånn fugletitting fra kjøkkenvinduet er noe som hører sammen med folk som er en del eldre enn meg, men jeg er vel miljøskadd av oppveksten, antar jeg. Og takk for det.

I dagens morgenkåseri på P2 ble jeg minnet om betydningen av å leve livet langsomt, i alle fall av og til, og at det å kikke på fuglebrettet og de som holder til der kan være et sånt pustehull i hverdagen der ingenting egentlig skjer.

Jeg hadde et sånt øyeblikk av fuglebrettlykke på søndag. Det dukket nemlig opp et dompappar ved fuglemateren. For meg er det et klart tegn på at det nærmer seg jul. Dompapen dukker opp og pynter med sin herlige røde bringe og har gjerne fruen med, litt mer beskjeden i klesdrakten, men likevel nydelig med sin grårosa farge. Og hun balanserer det intense røde hos hannen. Snakk om å passe sammen. Jeg nøt synet i flere minutter og vet at Inge Eidsvåg har rett: Vi trenger virkelig pustehull der livet går litt langsommere, enten det nå er fuglebrettet eller noe annet som fungerer slik. Ikke minst i adventstiden er det godt å minne seg selv om hva som egentlig betyr noe. Det blir jo jul uansett om vi stresser på forhånd eller ei. Så kanskje vi bare skulle la dompapene pynte og sette oss ned og nyte livet og tenke over julemysteriet?

- Helga Marie -

P.S. Bildet er hentet fra Wikipedias engelske artikkel om dompapen og er tatt av Mark S. Jobling som har gitt rettighetene til å bruke bildet til den som måtte ønske det.

fredag 4. desember 2009

Romantisk jul, og innpakket? Ja, takk!

Etter en telefonsamtale med min søster her om dagen har jeg funnet ut at jo, jeg syns at det kan være romantisk og gi og få gaver, selv om det ikke skjer mellom kjærester. Jeg syns nemlig det er direkte uromantisk å bestille julegave til søster på nettet og sende den direkte til henne uten at den har vært innom hos meg først, selv om dette helt klart er det praktiske alternativet for oss begge i år. Jeg kjenner at jeg angrer som en hund på at jeg ikke tok bryet og kostnaden med å få den hjem til meg selv først for så å sende den videre. Jeg har lært til neste år. Da skal jeg la romantikeren i meg blomstre, også overfor kjære søster.

Hun lo forresten litt av meg da jeg brukte uttrykket "romantisk" på denne måten, men jeg mener det. Romantikk handler ikke bare om det som skjer mellom kjærester, og julefeiringen vår har klart romantiske elementer (som også har en tendens til å skuffe oss når ting ikke blir som vi hadde tenkt). Når jeg bruker uttrykket i forbindelse med å gi gaver, så tenker jeg både på hvor herlig jeg selv syns det er å få en vakkert innpakket gave, men også på gleden over å ha kjøpt noe som jeg vet mottakeren vil bli veldig glad for, velge lekkert papir og pakken den inn så pent jeg bare kan.

Antakelig var det denne romantikken som drev meg da jeg var innom St. Olav bokhandel i Oslo her om dagen. Jeg har samlet på en fantastisk serie julekrybbefigurer i noen år nå, og disse har ofte dukket opp som julegaver. Mitt moderlige opphav kom med en figur hun hadde kjøpt tidligere i år, men som hun skjønte jeg hadde fra før, så oppdraget mitt ble å stikke innom bokhandelen for å bytte den selv når jeg nå først skulle innom hovedstaden. Men det var fortsatt en del av årets julepresang. Etter litt research i kjelleretasjen fant jeg ut at den lille kameldriveren kunne byttes i et esel. De to butikkansatte som hjalp meg med å finne det jeg ville ha virket lite inspirert over å arbeide med håndlagede krybbefigurer fra Tyskland. Det så ut som om de kjedet seg umåtelig da jeg spurte om priser (figurene var bare unntaksvis dekorert med prislapp) og diskuterte hviskende oppe ved kassen på en måte som gjorde at jeg lurte på om jeg plaget dem. Om noen fra St. Olav bokhandel skulle slumpe innom her, så kan jeg altså fortelle at det er ganske lydt ned til kjelleren.



Da jeg nå omsider hadde fått vite hva kameldriveren var verdt, og hva jeg kunne bytte den i, og i tillegg hadde fått min egen eske med eselet i sa butikkdamen (som jeg, dumt nok, hadde fortalt bakgrunnen for byttehandelen til) "du skal vel ikke ha den innpakket?" Men selvsagt ville jeg det! Jeg vet at det ligger et esel der inne, men jeg vil ha en innpakket gave under juletreet UTEN prislapp. Damen himlet med øynene over en slik tåpelig ide og pakket gaven min stygt inn mens hun kommenterte at papiret var litt gjennomsiktig, men at det sikkert ikke gjorde noe. Jeg knep munnen sammen og da jeg kom hjem pakket jeg inn gaven på nytt. Da oppdaget jeg at prislappen fortsatt var der på esken. Jeg tror ikke de ansatte på St. Olav bokhandel er spesielt romantiske av seg stakkars...

Men jeg gleder meg til jeg har pakket ut eselet mitt på ordentlig og kan plassere det i krybben sammen med den hellige familie, hyrdene med saueflokken, vismennene og kameldriveren deres (og kamelen, selvsagt). Livet som romantiker er ganske fint!


- Helga Marie -

P.S. Bildene er hentet fra St. Olav bokhandels nettbutikk

tirsdag 1. desember 2009

Hjerteblod

Virrvar skriver om blodgiving på bloggen sin i dag og oppfordrer til deltakelse i blodgiver-bloggstafett og den har jeg herved tenkt å delta i. Min vinkling er: Det er ikke egentlig så skummelt å gi blod. Ikke så veldig i alle fall.

Jeg ble blodgiver i 2002 etter å ha grudd meg en god stund. En kollega oppfordret sterkt til å melde seg, og jeg hadde tenkt på det før også, men det strandet på angsten for å se sitt eget hjerteblod strømme ut av åren. Og ikke bare ned i et bittelite rør, men i en pose. Skumle saker.

Så fikk jeg omsider en time og møtte opp hos blodbanken på Ullevål universitetssykehus. Det viste seg å være både hyggelig og lærerikt. Først måtte jeg fylle ut et skjema (som man må fylle ut hver gang) som jeg etterpå ble intervjuet grundig om. Mens jeg fylte ut skjemaet kunne jeg, til min umåtelige glede, drikke brus eller eplemost aldeles gratis. Stor stas! Etter å ha fylt ut diverse om alt fra utenlandsopphold, seksualpartnere og narkotikavaner til legebesøk de siste ukene ble jeg grundig intervjuet om svarene mine.

Det er mange skjær i sjøen for en fremtidig blodgiver. Narkotikabruk, for eksempel, er så utbredt nå at det hindrer mange i å bli blodgivere. Andre ting som kan diskvalifisere er sykdommer, medisinbruk og fødeland. Det siste gjør det enda vanskeligere å ha nok blod til mange av innvandrergruppene i Norge, noe som bør være en svært god grunn til å se litt på reglementet.

Ettersom jeg slapp gjennom intervjunåløyet fikk jeg komme til den fryktede stolen. Med eplemostflaska godt klemt fast i den ene hånda gikk jeg min skjebne skjelvende i møte. Jeg la meg til rette og fikk en liten gummiball å klemme på for å hjelpe til med pumpingen. Remmen ble strammet rundt venstre overarm - stikket kom.

Jeg kjente det knapt. Etterpå kjente jeg den rare (og bittelittegranne ekle) følelsen av det varme blodet mitt som strømmet over armen gjennom en slange og ned i posen. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle svime av, at jeg skulle bli kvalm, eller at de skulle glemme meg så alt blodet mitt forsvant ut der og da. Men jeg ble passet godt på, og intet ondt skjedde. Etterpå fikk jeg drikke mer eplemost mens jeg slappet av i stolen et kvarters tid, og før jeg gikk fikk jeg et Mummikrus. Jeg kan gjerne gi litt blod for et Mummikrus har jeg funnet ut, og har skaffet meg både et gult krus med flere figurer på, Mummimamma-krus og Snusmumrik-krus på denne måten.

Alt i alt var møtet med blodbanken positivt. Men gjennom årenes løp har jeg måttet kansellere mange avtaler på grunn av munnsår, en liten forkjølelse eller andre småtterier som hører dagliglivet til. Så det har ikke blitt så mange gangene jeg har gitt blod tross alt. Men jammen er det godt å vite at de er nøye med å sjekke blodgiverne til den dagen man ligger der og trenger en blodoverføring.

Tenk på saken - det er ganske greit, egentlig!

- Helga Marie -