En ganske ok fredagskveld

Her er noen grunner til at dette er en ganske (egentlig VELDIG) ok fredagskveld:

1. Jeg har verdens skjønneste baby og har vært mamma i nøyaktig en måned
2. Jeg har overlevd min første uke i mamma permisjon alene 
3. Jeg kom meg ut på en bitteliten trilletur med Poden i vintersola
4. Kjæresten laget sin sedvanlig herlige pizza og Poden sov slik at mamma og pappa fikk spise og skravle akkurat som i gamledager
5. Kjæresten har tatt med seg Poden til sengs og jeg ser krim på og diller på nettet samtidig
6. Når jeg skal legge meg om en stund får jeg sove mellom de to mennene i mitt liv: En stor og kjekk en på høyre side, og en bitteliten og søt en på den venstre.

Livet er sannelig ikke verst!

Riktig god natt og god helg, alle sammen.

- Helga Marie -

Ukeslutt en fredag i juni

For mange år siden, da jeg så "Vi på Saltkråkan", ble jeg så betatt av visen "Ute blåser sommarvind" og av en eller annen grunn ble jeg minnet om den akkurat nå. Kanskje fordi det såvidt blåser en liten sommervind der utenfor vinduet. Jeg fant i alle fall en innspilling av sangen på YouTube, og sammen med teksten (se nedenfor) får det være ukas dikt:



Ute blåser sommarvind,
göken gal i högan lind.
Mor hon går på grönan äng,
bäddar barnet blomstersäng,
strör långa rader
utav ros och blader.

Ängen står så gul och grön,
solen stänker guld i sjön,
bäcken rinner tyst och sval
mellan viden, asp och al.
Bror bygger dammar
åt sin såg och hammar.

Syster sopar stugan ren,
sätter löv i taket sen.
Uppå golvet skall hon så
liljor och konvaljer små,
rosor så rara:
där skall barnet vara.

Skeppet gungar lätt på våg
med sitt segel, mast och tåg,
gångar sig åt främmand´ land
hämtar barnet pärleband,
kjortel av siden,
skor med granna smiden.

Lilla gula gåsen ung,
len liksom en silkespung,
ror med moder sin i säv,
pillar vingen med sin näv.
Vallherden vilar
vid sitt horn och pilar.

Lindorm solar sig på sten,
som ett sammet vit och len
vill i barnets vagga gå,
men det skall han aldrig få
han skall bli bunden,
uti gröna lunden.

Trollet sitter vid sin vägg,
kammar ut sitt silverskägg,
sjunger vid den gråa häll:
"Liten kind, kom hit i kväll!
Dig vill jag lova
under guldås sova."

Far han gjordar om sitt liv
sitt bälte och sin blanka kniv,
tar järnsporrar på sin sko,
rider över berg och mo,
trollet att förstöra,
som vill barnet röra.

Snart är liten kind en man;
gångarn grå då sadlar han,
tager brynja, svärd och spjut,
och i kamp han rider ut,
spänner sitt bälte,
strider som en hjälte.

Til jenter lyder siste verset: 
 
Liten fager jungfru opp
växer fort som rosens knopp;
virkar sen åt ungersven
kappan blå och får igen
fästring och spänne
och guldspann på änne.

Av Samuel Hedborn

God helg!

- Helga Marie -

Et godt minne

I dag er det 21 år siden jeg ble konfirmert, og jeg har mange gode minner om den dagen. Det hadde vært forberedelser i lang tid på forhånd, både i form av undervisning, selvsagt, men også praktiske forberedelser hjemme. Intivasjoner til familievenner rundt omkring, husvask, rydding i hagen, gjester som kom langveisfra, kvelden før med masse folk rundt bordet til kveldsmat...

Da dagen opprant var det surt og kaldt. Enda mer enn i dag, men det regnet ikke. Derimot hadde det vært frost om natta, for vi hadde glemt sprederen på ute i hagen og stikkelsbærbuskene hadde istapper! Jeg var litt ute av meg fordi det ikke var fint vær, men den gangen bodde vi i en diger prestegård, så det var ikke akkurat snakk om at vi hadde dårlig plass inne. Spisesal og flere stuer på rekke og rad sørget for det perfekte selskapslokale, og det var moro å være midtpunkt. Det var flere taler til middagen, musisering til kaffen og selvsagt mange fine gaver. Noen av dem har jeg fortsatt glede av.

Fra konfirmasjonspresten min og kona fikk jeg en minnebok fra konfirmasjonstiden. Det var både plass til å lime inn bilder og skrive egne tanker og minner og i tillegg var det en seksjon med dikt og sanger med oppbyggelig innhold. Jeg kom av en eller annen grunn til å tenke på et av disse diktene nå, et som gjorde stort inntrykk på meg den gangen, og som jeg fortsatt har stor sans for:

VÅG

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
Er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
Må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
Og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
Er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
Og at du er sann!

av Hans Olav Mørk 

God helg!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Hans Børli

Oktoberkveld

Det dirrer som en streng av mørk oktober
mot klangbunn av den avgrunns-djupe natt.
Og haustens prakt av gull og rød sinober
blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.
Hør, vinden ånder gjennom visne kroner
som bruset i ei enkes sørgeslør.
Og bakom alt - i kuldens barske soner -
slår nordlysflammer over stjerneglør.

Det klager inne fra de øde moer
der lauvfall demper potemjuke steg,
når villdyr lister over månebroer
på villmarksnattas endelause veg. -

Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel
på evighetens djupe, stille sjø.
Se, som en moreld lyser vintergatens vrimmel
av stjerner som spår vinter, frost og snø.


Hans Børli

Ukeslutt med Hans Børli

Kvitveis

Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?

Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.

Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.

Å, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.

Hans Børli

Et vinterferie-hurra!

Endelig er det vinterferie for "resten av landet" også! De siste dagene har jeg virkelig kjent hvor godt det skal bli å kunne gjøre noe annet enn å være på jobb hver dag. Som den ustrukturerte læreren jeg er har jeg imidlertid ordnet meg med litt retting til ferien, men uansett. Jeg skal nok få prøvd skiene også. Og her kommer et dikt til ukeslutt, eller egentlig en sang, som jeg syns passer umåtelig godt nettopp foran vinterferien:

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk! så glad og så fri
mot store hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei,
blant vinterkledte stubber og steiner.
Den susende vind, meg stryker om kinn,
og snøen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot, gir liv og lyst og mot!
nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp
den lyse dal og skoglier blandet,
da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst:
Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!

Margrethe Munthe

 

Bildene ble tatt midt i februar på Dovre, mitt barndoms fjellparadis. Fotograf: Erling Brenn.

- Helga Marie -

Litt julestemning til ukeslutt:

Nå er det snart jul - lytt og nyt!



- Helga Marie -

Ukeslutt med Einar Skjæråsen

AUGUST

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stillhet:
Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen,
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

Einar Skjæråsen

God helg!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Kolbjørn Falkeid

Denne uka startet lærernes planleggingsdager og på mandag kommer håpefulle barn og ungdom tilbake etter sommerferien. Som åpning på den første planleggingsdagen leste rektor diktet "God tur skolepike" for oss. En betimelig påminnelse. Det er kanskje ikke alltid vi er like flinke til å kjenne på ydmykheten over ansvaret som er lagt på oss lærere.

GOD TUR SKOLEPIKE

God tur, skolepike.
Med den røde ranselen som en soloppgang på
ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, den hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
vær rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kaster ut
er spilt korn, men jeg vet:
alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert
og uvettig vergeløst
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.

Kolbjørn Falkeid

God helg!

- Helga Marie -

Love is not Love

Sonnet No. CXVI

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments; love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove.
O no, it is an ever-fixèd mark
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth's unknown although his height be taken.
Love's not Time's fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle's compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

William Shakespeare

Begge bildene er tatt av Erling Brenn (nederst til venstre)

Ukeslutt med Hans Børli

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli (Dagene, 1958)

Ukeslutt med Karin Boye

MORGON

När morgonens sol genom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vill överraska
tidigt, tidigt en festlig dag --
då sträcker jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundande dag --
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra,
väntande livet är du!

Karin Boye (Moln, 1922)

- Helga Marie -

Ukeslutt med Henrik Wergeland

Denne helgen er det 17. mai, og i den anledning altså et dikt av nasjonaldagsfeiringens far, Henrik Wergeland. Jeg er litt spesielt glad i dette diktet fordi jeg deklamerte det på 17. maifest på samfunnshuset i 1990 da det var 45 år siden Norge ble fritt etter krigen. Vi var en håndfull ungdomsskoleelever som fikk bidra med ulike dikt om 17. mai, og dette var det diktet jeg hadde funnet.

Vi øvde og øvde og øvde under fast og kyndig veiledning av norsklærer Hilchen og da dagen endelig var der fikk jeg til og med bruke den nye bunaden min som egentlig ikke skulle brukes før konfirmasjonsdagen ti dager etter. Er det rart jeg husker det godt?

Det kan jo ellers, i en slik patriotisk stund være på sin plass å minne om at Henrik Wergeland også kjempet for at jødene skulle få tillatelse til å bo og arbeide i Norge.

Men altså:

LEVE SYTTENDE MAI!
SANG TIL CONSTITUTIONSDAGEN

Du qvalte Røst i Salen,
brus fræm som Fossens Væld!
Og rung igjennem Dalen
som Storm fra Dovrefjeld,
fra alle Dølehjerter
som under Vadmel slaae,
mens Fryds og Friheds Kjærter
i kjække Øine staae.

See, over Storm af Latter
(den Første vist i Aar)
den hulde Majens Datter
rundt Norges Himmel gaaer!
Og hvor hun bliver baaren,
den Majens favre Dag,
i Jubl hensvinder Taaren,
som ved et Trylleslag.

Thi Meer end Guld hun øste
vidtover Norges Land;
thi Slavejern hun løste
af Norges gjæve Mand.
De Frie sig da fryde!
Men Trællen sidde qvar!
Hvad rager Goth og Jyde
Klenodet, Norge har?

Kom raske Gut og Gjente
til Majens grønne Vold!
Vi skal Fiolen hente:
der boer den muntre Trold,
som løser Glædens Vinger,
som over Gubbens Haar
og Kjærringskoutet klinger:
"Heihopsan! det er Vaar!"

Se, Friheds Dag i Majen,
din tro og kjække Hær!
Dit Jubelbanners Vajen
den lyse Fjeldbirk er.
Dens muntre Grønne taler:
"Jeg er det skjønne Haab,
at rundt i Norges Dale
idag er Jubelraab."

Et Bæger skjæmmer Ingen, hvor Folket staaer som Brud, med Loven -- den er Ringen -- til Frihed viet af Gud. Den Ring i ærlig Næve som Lynild straaler; men, hvis Skurken den vil hæve, han brænder sig paa den. Straal da i rene Hænder, du Norriges Klenod! Men slukkes du, da ender Stolt-Norrige i Blod: Da aldrig meer jeg griber mit maiblomkrandste Glas; men -- hui! -- paa Dovre sliber min gode Tollebas! Henrik Wergeland

Dessverre får jeg ikke til å sette opp linjene i diktet her på bloggen slik de står i trykket, men for de som gjerne vil de hvordan det ser ut går det an å besøke Dokumentasjonsprosjektet - tekstsamling.

God nasjonaldag!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Sigbjørn Obstfelder

REGN. (IMPROMTU)

En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og råt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,

det regner idag.

Sigbjørn Obstfelder

- Helga Marie -

Ukeslutt med Marie Takvam

DET LIGG EIT HAV MELLOM OSS

Det ligg eit hav imellom oss,
mellom deg og meg.

Det ligg eit hav mellom
bringa di og mine bryst.

Men augo set kvarandre stemne på polstjerna
og hjarto kan møtast over bylgjene.

Og vinn du over havet
så er eg løna di
og varme hender
kan leite over mjuk hud.

Men møtet mellom hjarto
over havet er det heilage.

Marie Takvam, 1952

Ukeslutt ved Edward Monkton