Et lite hverdagsdrama

Tirsdag skulle jeg på teater! En god venninnekollega hadde ekstra billett til Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill med Liv Ullmann i Riksteatrets oppsetning. Aller siste forestilling på Nationaltheatret. Samme venninnekollega er hjemme i mammapermisjon og kunne reise til Oslo noen timer før meg og bli til neste dag. Jeg skulle derimot ta første mulige tog etter skolen og (nå kommer kilden til dramaet) ta nattoget hjem. Trodde jeg.

Det er i ettertid litt pussig at følgende utsagn fra min venninnekollega "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog" ble til "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog før nattoget" i mitt hode. Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvordan denne kortslutningen skjedde. Resultatet var i alle fall at jeg hadde forhåndskjøpt billett til nattoget mot Trondheim kl. 23.05 fra Oslo S.

Da jeg møtte følget mitt kom det imidlertid for en dag at jeg nok ikke ville rekke hverken nattog eller det aller siste toget (som var det venninnekollegaen snakket om...) kl. 23.37. Stykket skulle nemlig vare i omtrent tre og en halv time. Så den knappe timen frem til stykket begynte gikk med til intens sms-ing og ringing for å sikre meg overnatting i byen om jeg ikke skulle rekke toget. Imidlertid påsto en av vaktene/programselgerskene at stykket skulle slutte ca. kl. 23.15, så jeg antok at det var en viss mulighet for å få i både pose og sekk (i dette tilfellet både slutten av stykket og siste tog hjem).

Uten å ha fått klarhet i dette gikk jeg til første del av teateropplevelsen og det var flott! Det var en opplevelse å se Liv Ullmann på scenen. Det er virkelig ikke uten grunn at hun ble verdensstjerne i sin tid.

Da pausen kom hadde jeg to napp, så jeg var adskillig roligere da vi startet opp igjen. Men da jeg tilfeldigvis så at klokka var 23.15 (en dame på raden foran sjekket tiden på mobilen sin) fikk jeg litt småpanikk. Det var helt klart at stykket nærmet seg slutten, men det var også klart at det nok var mer en fem og ti minutter igjen. Jeg tok en rask avgjørelse, pilte til Nationaltheatret stasjon og tok det siste toget hjem. Utsiktene til å sove noen korte timer for så å måtte reise med det grytidlig tog og rett på jobb uten mulighet til å skifte klær ble utslagsgivende.

Vel hjemme spiste jeg nattmat og leste slutten av stykket mens jeg så for meg Liv Ullmann i sluttscenen. Det var litt bittert å ikke få med seg avslutningen, inkludert hyllesten av en stor kunstner helt til slutt. Men på den andre siden ble det jo en liten historie ut av det, dog ikke like dramatisk som den som foregikk på scenen. Og jeg fikk jo egentlig i pose og sekk. For alternativet var egentlig å ikke bli med på teater, og nå fikk jeg både sett Liv Ullmann og rakk toget hjem. At jeg måtte lese slutten av stykket i The Norton Anthology of American Literature er egentlig sekundært.

- Helga Marie -