Filosofering i nesleåkeren

I helgen kom det så sterkt for meg at det var på tide med neslesuppe. Jeg kikket ut stuevinduet og så hvordan brennesla struttet ved den gamle steinmuren nederst i hagen. (I parentes bemerket: andre, mer utholdende og dyktige hageeiere enn oss hadde antakelig skapt litt av et romantisk arrangement ut av denne steinmuren, og det er for så vidt min langsiktige plan også, men vi er ikke helt der enda.)

Som tenkt, så handlet. Mens Kjæresten og Poden var på sykkeltur skred jeg til verket og fylte tre store boller med nesler, og mens jeg satt der på huk kom jeg tanker om det fantastiske i at noen, en gang for utlenge siden, kom på at de skulle teste om det gikk an å spise denne stikkende, brennende planta. Og alt annet vi også spiser med største selvfølge. Jeg antar at slik utprøving kan ha skjedd med livet som innsats. Det er i alle fall ikke åpenbart for meg alltid, bare ved et blikk, hva som er spiselig eller giftig. Det hadde vært artig om jeg kunne klare å overføre noe av denne forundringen til historieelevene mine, tenkte jeg videre. Hvert år, i starten av vg2 har vi om de tidligste samfunn mennesker har levd i: jakt og sanker-samfunn. Det er sjelden det virkelig svinger av de timene må jeg ærlig innrømme. Selv er jeg jo, når jeg tar meg tid til å tenke over det, ganske fascinert av at folk har levd slik i små grupper som har streifet omkring og sanket mat (inkludert nesler, antar jeg) og jaktet inntil de fant på at de skulle dyrke maten istedet. Selvsagt har jeg andre epoker jeg finner det enklere å engasjere meg i og ikke minst, engasjere elevene i, men disse tidlige formødrene og forfedrene våre fortjener både respekt og beundring har jeg mange ganger tenkt. Og dessuten er det jo svimlende å tenke på at noen av dem faktisk, rent genetisk er våre egne tipptipptipptipptipptipp... osv. 

Så slik kan man falle i tanker mens man høster noen stakkars nesler i hagen en solblank mailørdag i 2013. Jeg merket meg også at det tok lang tid å a) plukke neslene og b) rense dem. Resten gikk ganske raskt, inkludert å fortære suppa. Helt forenlig med et vanlig, hektisk moderne liv er det dog ikke å skulle drive betydelig matauk av nesle kom jeg til. Det blir nok mest en kuriositet i sesongen.

Jeg har ellers et annet ugress i hagen jeg har et langt dårligere forhold til enn brennesla, nemlig den forhatte ugressklokka. På et eller annet tidspunkt etter at besteforeldrene mine, de som bygde huset vårt og anla hagen, ble for gamle og slitne til å holde hagen i hevd kom denne skrekkelige veksten snikende og den er nærmest umulig å komme til livs. Selv om jeg satte av all ferie og avspasering hele sommeren til å luke den bort ville jeg aldri kunne føle meg sikker på at jeg hadde fått bukt med uvesenet. Men i min jakt på miljøvennlige metoder for å bli kvitt den har jeg lest på nettet at det går an å bruke de små, spede røttene i salater blant annet. Kanskje det er det som er veien å gå? Se på dem som mat og sette i gang å grave med sankerformødrenes blikk for næringsrik kost til familien? I nevnte, vakre gamle steinmur "bor" det også en ukjent antall små og store ugressklokkerøtter, så det går jo an å starte der. 

Det får bli en oppfølger senere hvorvidt jeg får integrert ugressklokkerøtter i familiens grønnsaksrepertoar.

- Helga Marie - 

Dagen derpå

Ja, nå er det slutt på nasjonaldagsfeiringen for i år. I stua henger flagget fortsatt til tørk etter at jeg berget det inn fra nok en regnskur rett før klokka 21 i går kveld.

Kjæresten og jeg bor i et respektabelt villastrøk der omtrent annethvert hus har flaggstang, og både vi og naboen over gata setter vår ære i å heise og fire flagget presis. I går vant naboen på morgenen med Kjæresten rett bak, men jeg fikk ikke med meg finalen fordi jeg hadde øynene fulle av regn mens jeg fulgte med for å fange flagget før det tok bakken. Et flagg som har sopt bakken må nemlig brennes, det sa de på speider'n da jeg var sju år, og det er en regel jeg tror fullt og fast på enda. Jeg er stadig nervøs for at flaggpolitiet skal komme og ta meg på et eller annet. Feil knute i festet, for eksempel. Forøvrig har jeg mye å gå på når det gjelder både heise- og fireteknikk. Jeg skulle nok hatt en runde hos Garden for å perfeksjonere meg.

Men nok om det. Gårsdagen ble altså veldig bra. Kanskje er det en sammenheng mellom frustrasjonen over bunadskjortestrykingen kvelden før og gleden over å pynte seg neste morgen? I alle fall var Kjæresten og jeg iført vårt staseligste festantrekk i god tid til å spasere til byen for å se barnetoget. I byen var det masse folk, selvsagt. Stor stemning og vakkert vårvær. Da barnetoget var over burde vi selvsagt hørt tale og sunget nasjonalsang på Stortorvet, men istedet trodde vi naivt at alle andre gjorde det slik at vi kunne fyke avgårde til Søndre Park for å kapre et bord i solskinnet. Det var bare det at omtrent en fjerdedel av byen hadde samme tanke som vi. Likevel fikk vi, ved hjelp av flaks og freidighet, presset oss ned ved et bord og rakk å spise oss litt for mette på kyllingsandwich før vi måtte labbe hjemover i tide til neste post på programmet.

For ære være de som inviterer hjem folk hjem til seg på 17. mai-feiring, så man kan hygge seg med gode venner og god mat! Herlig. Dette var dagens virkelige høydepunkt. Alle hadde med seg litt hver, og det ble mye deilig mat samlet på et sted! Kjæresten og jeg hadde laget spansk omelett, tortilla, som er uhyre enkelt og inmari godt. Det tar litt tid å lage, men det er ikke vanskelig. Jeg har lært å lage det av en spanjol, så jeg vet at jeg gjør det riktig og her er triksene:

Tortilla (spansk omelett med poteter og løk)

Poteter:
Her er det størrelsen som bestemmer, selvsagt. Er de store holder det kanskje med 10, er det små eller mellomstore mandelpoteter som de vi tilfeldigvis hadde ble det nesten 20. Det skal være mye potet! Og den skal skjæres i tynne, tynne skiver. Personlig foretrekker jeg å bruke ostehøvel, men min spanske læremester syntes dette var i skumleste laget. Man må helt klart passe fingertuppene litt, men skivene blir perfekte!

Løk:
En stor løk holder. Denne skal hakkes ganske fint.

Poteter og løk blandes og passe med salt strøs over og blandes godt inn. Her gjelder det å bruke hendene slik at saltet fordeler seg best mulig. Det kan være fint å gjøre dette i et stort dørslag f.eks., for det trekker en del vann ut av potetene når saltet blandes inn.

Poteter og løk stekes i olje til potetene er møre. De skal ikke få særlig farge, så her må man passe på. Dette er den kjedeligste delen av jobben. Stekepanna skal være ganske full. Så full at det av og til detter ut en potetbit.

Mens potetene blir møre må man vispe sammen eggene. Til en sånn porsjon som dette bruker jeg tre egg. Vispe, vispe, vispe, vispe og så helle potetene over i eggeblandingen og røre godt rundt så egget får fordelt seg rundt potetene før du har det tilbake i stekepanna. Det kan være lurt med en ekstra dæsj olje før dette skjer.

Så må omeletten steken en stund før det er på tide å snu den for å steke den andre siden til alt er gjennomstekt. Snuoperasjonen foregår ved å bruke en tallerken (eller tilsvarende) som er stor nok til å dekke stekepanna, hvelve omeletten over på tallerkenen og deretter forsiktig få lurt den ned i panna igjen (gjerne litt mer olje) for å steke ferdig. Dette har gått bra til nå, men det har også hendt at det henger litt igjen i stekepanna. I såfall er det bare å holde hodet kaldt, skrape alt sammen ut av panna og ned på omeletten, lappe så godt man kan og snu den sist stekte siden opp når den skal serveres. Det pleier å gå veldig fint.

Ferdig stekt ser den gyllenbrun og deilig ut, og den smaker inmari godt! Jeg lover! Omeletten er god med salat og brød til og kan spises varm eller kald, alt etter ønske og behov.

Enjoy!

Dette var en "liten" digresjon, men vi fikk så mye skryt for den i går at jeg ble inspirert til å dele oppskriften her.

I dag var det tid for jobb igjen, og ute høljeregner det. Mai er jammen en mangfolding måned.

- Helga Marie -

Svigermors fantastiske fruktsalat med krydderlake

Svigermor er en racer til å lage god mat; brød, middager, kaker, desserter... Å være på besøk hos svigers er som regel et eneste langt etegilde, og som den matmonsen jeg er nyter jeg det hemningsløst! Blant all den gode maten er det imidlertid en fruktsalat som er den store favoritten, og da Kjæresten og jeg giftet oss for snart to år siden var den selvskreven på kakebordet. Etterpå har jeg tenkt at det var den som burde vært desserten etter middagen, men av en eller annen grunn kom jeg ikke på det den gangen. Og de som var smarte nok fikk jo smake den til kaffen, og vi hadde MYE!

Egentlig er det nok Arne Brimi som er hjernen bak desserten, og ikke minst laken som er helt essensiell, men jeg kaller alltid opp oppskrifter etter dem jeg får dem av, derfor blir dette altså


SVIGERMORS FANTASTISKE FRUKTSALAT MED KRYDDERLAKE


Krydderlake til fruktsalat:

• 5 dl vann
• 600 g sukker
• 2 kanelstenger
• 5 grønne kardemommefrø
• 1 vaniljestang

• Kok opp vann, sukker, kanel og kardemomme.
• Splitt vaniljestanga, og skrap ut frøene. Ha vaniljefrø og den splittede stanga over i laken. Kok videre.
• Når alt sukkeret er oppløst, settes laken til side for avkjøling.

Denne krydderlaken kan være god å ha stående i kjøleskapet. Når den blir kald, tykner den. Passer godt som smakstilsetning i krem eller sammen med frukt og is. (Svigermor anbefaler å oppbevare den på norgesglass, noe jeg har tenkt å følge.)

Fruktsalat, vinteroppskrift:

• 1 frisk ananas
• 2 bananer
• 1 melon
• 1 klase druker
• 100 g pekannøtter

Fruktsalat, sommeroppskrift:

• 1 vannmelon
• 1 honningmelon
• 1 kurv nektariner
• 1 kurv jordbær
• 100 g pekannøtter

• Vask og rens frukten, og skjær den i fine biter.
• Vend frukten i laken og sett kaldt. Strø over nøtter før servering.

Bon apetit!

- Helga Marie -

Et yoghurt-tips

Jeg tror jeg har funnet verdens aller beste yoghurt! På besøk hos venner i Stockholm for et par år siden ble jeg introdusert for Omiras deilige dessertyoghurt med vaniljesmak. Den var ment som dessert for oss tre - venneparet og meg. Det var bare vi to jentene som var hjemme til middag, og vi skulle bare smake litt på desserten fordi det fortsatt var en stund til husets herre kom hjem fra jobb. Aiaiai. Det var ikke lett å gi seg i tide... Jeg tror jammen vi spiste opp hele kiloen med yoghurt så den stakkars mannen måtte kjøpe en ny liten blå bøtte for å få smake.

Det som er litt trist (eller veldig bra, kanskje) er at yoghurten ikke selges i Norge. Jeg har i alle fall ikke funnet den noe sted på denne siden av Kjølen. Jeg har lett, det kan jeg love. Jeg hadde visse forventninger til Ultra på Brynsenteret, men nei, ingen luksusyoghurt.

Når jeg tenker meg om er det egentlig fint at den ikke finnes her hjemme. Da blir den enda mer eksklusiv. Og nå har jeg endelig funnet den i en svensk matbutikk (ok, jeg har ikke vært i så mange der sjansen var særlig stor, så jeg bør vel ikke fremstille det som om det har vært en smertefull jakt) så nå vet jeg hvordan jeg skal få med meg hjem en liten smakebit fra tid til annen.

Til alle dere andre vil jeg bare si: Reis til Sverige og kjøp yoghurt!

- Helga Marie -

Sommermat

Hver sommer er ukebladene fulle av fristende sommerretter: salater, grilltips, sommerdrinker... Man kunne gjerne brukt hele sommeren på å kose seg med god mat. Jeg er et skikkelig matvrak og prøver gjerne nye retter, men om sommeren har jeg likevel to superfavoritter som har lite med fancy og fargerike salater å gjøre. Den ene er spekesild og den andre er kokt blomkål.

Kokt blomkål har jeg alltid likt, og slik mor lager den er selvsagt best i verden. Man lager hvit saus og smaks- og fargesetter den med et par gode "dæsjer" tomatpuré samt litt salt og pepper. Sausen får en oransjeaktig farge som muligens ikke virker like heftig tiltrekkende på alle, men jeg elsker den. Blomkålhodet kokes helt og potetene kokes for seg. Blomkålhodet legges på et dertil egnet fat og sausen helles over. Kokte poteter og spekekjøtt serveres ved siden av. Deilig!

Spekesild likte jeg ikke særlig godt da jeg var liten. Likevel måtte jeg alltid smake. Ikke fordi jeg ble tvunget til det, men fordi jeg følte et intenst behov for å være en del av det sukkende tilfredse fellesskapet rundt matbordet når silda ble servert. I starten ble det med en halv filet som jeg kjempet med en laaaaaang stund. Det ble mye potet og kålstuing i starten. Etter hvert fikk jeg mer dreis på den salte, salte silda og dessuten rå løk og rødbeter til. Og så, en dag, var jeg en helfrelst spekesild-eter.

Nå om dagen er det tilfredse fellesskapet rundt spekesilda noe redusert. Det var mormor, morfar, mor og jeg som syntes dette var stas. Far spiser spekesild av lojalitet og plikt. Han gir ikke høylydt uttrykk for misnøye, men er heller ikke entusiastisk. Han spiser sin ene filét og lar det være med det. Jeg føler derfor behov for å rekruttere flere sildespisere i familien og i dag fikk jeg kloa i Kjæresten. Mor hadde lagt igjen to pakker spekesild i kjøleskapet mitt, og vi ville gjerne ha en lettvint middag. Valget var altså enkelt. Og underholdende.

Kjæresten var meget, meget skeptisk. Han stirret vantro på den noe enkelt anrettede fisken med løkringer på toppen og ettersom undertegnede gapskrattet under hele serveringen er det ikke til å undres på om han trodde at han var i ferd med å lures trill rundt. Jeg opptrådte derfor som munnskjenk hvorpå han forsynte seg med både sild, poteter, stuing og rødbeter. Etter noen innledende runder med poteter og stuing var han klar for å angripe fisken. Og den gled ned. Bit for bit forsvant den fra tallerkenen.

Jeg ble rent entusiastisk! Kanskje jeg faktisk har vervet en ny sildespiser? Eller kanskje ikke? Det er ikke godt å si. Viktig å ikke presse på for hardt i starten. Vi får se hvordan det går.

- Helga Marie -

Vårens første rabarbrapai

Som et ledd i utsettelse av annet arbeid og i takknemlighet over vårens milde gaver har jeg laget rabarbrapai i dag. Det er vel et par uker siden jeg for alvor begynte å holde utkikk til rabarbraen i hagen. I dag var det definitivt på tide å smake og jammen ble det bra om jeg selv skal si det. (Og jeg har et fornøyd vitne i 2. etasje i huset der jeg bor.)

At rabarbraen var gammel i landet visste jeg fra før, men den har flere interessante sider som jeg fant ut mer om på Norsk institutt for skog og landskaps nettside da jeg lette etter litt mer håndfast informasjon om hvor lang historie planta har i Norge. Se bare her:

Dødsstraff for rabarbrasmugling
Rabarbra er ellers en plante med en særdeles interessant historie. Rabarbra kan kalles 1700-tallets ginseng. Det var stor etterspørsel i Europa og planten ble tillagt mange helsebringende egenskaper. Opprinnelig ble rabarbra innført fra Kina. Handel med rabarbra var lukrativ butikk. Den russiske tsaren kontrollerte all innførsel, og det skulle gå gjennom den kinesiske grensebyen Kiachta og overvåkes av "Rabarbra-kommisjonen". Smugling medførte dødsstraff. I Sverige finnes fortsatt uttrykket "å legge rabarber" på noe, som betyr at saken blir strengt regulert.

Hvem skulle trodd det?

Oppskriften min på rabarbrapai har jeg hentet fra mat.no. Den fungerer fint også med blåbær har jeg funnet ut. En annen ting jeg har funnet ut er at det er mye væske i rabarbra, så det lønner seg å ikke fylle opp forma helt. I min paiform blir oppskriftens 1 kg rabarbra i meste laget. Det renner ut i ovnen, svir seg og er tungt og vanskelig å vaske bort. Jeg prøvde meg med en del mindre denne gangen, men det fløt fortsatt over så enten må jeg bli flinkere til å få til paideigen (og der er det helt klart forbedringspotensiale) eller jeg må gå til anskaffelse av en ny paiform med høyere kanter. Eller jeg kan la Kjæresten lage paideig, for han er grådig flink på å få den akkurat passe smidig, og han kjevler den perfekt. Det siste var nok den enkleste løsningen når jeg tenker meg om.

Resultatet i dag ble fortært av brodern og meg i fellesskap. Det vil si - litt sparte vi til broderns kjæreste. Hadde vi ikke lovet på forhånd spørs det hvordan det hadde gått...



Her var paien nettopp ute av ovnen og slik så den ut etter kalaset:




Den er ekstra god med vaniljeis til!

Bon appetit.

- Helga Marie -

En travel tid

Det er virkelig vår i hagen. De siste dagene har vært nesten sommervarme og nå er det rett før løvet spretter over alt. Og alt syder av liv - barna sykler i gatene og leker, lukta av grillkull brer seg...

Ettersom jeg er flittig student om dagen lar jeg hagearbeidet være, til glede for noen små naboer viser det seg. I går morges ble jeg stående og kikke ut kjøkkenvinduet på en blåmeis som strevde voldsomt. Han basket rundt nede i en liten grop og det kunne nesten se ut som om han var fanget under gammelt gress. Jeg begynte nesten å lure på om jeg måtte sette i gang en redningsaksjon da han brått dukket frem fra gresset og fløy - med nebbet fullt av materiale til reir selvfølgelig! Han satte kursen direkte mot naboens tak og smatt inn mellom to planker i raftet (er det ikke det det heter?) Skal si de har ordnet seg! Rom med utsikt og matfat rett ved siden av. Materen henger nemlig fortsatt oppe. De kan jo i det minste få tømme den før jeg lar dem finne all maten selv. Bildet er forresten hentet fra FreeDigitalPhotos.net.

Et ekorn lengre nede i hagen var også ivrig opptatt med å samle seg et eller annet hvorpå det turnerte epletrær og garasjetak elegant før det forsvant med fangsten. Og rabarbraen har nettopp sprunget ut. Bittesmå, skrukkete nyfødte blad. Snart blir det rabarbrapai! Hurra!

- Helga Marie -