tirsdag 31. mai 2011

Hverdagsromantikk...

... alternativt vårfornemmelser. Hør bare her: Siste kveld i mai på vei hjem fra menighetsrådsmøte i kirka ca. kl. 22.30. Det er fortsatt helt lyst ute. Skylaget har sprukket opp etter høljeregnet tidligere i dag og i kanten er skyene gylne og rosa. Langs veien er det tett-i-tett med syriner og jeg snuser meg hjemover til Kjæresten som møter meg i døra og som, ut fra det salige ansiktsuttrykket mitt, umiddelbart skjønner hva jeg har bedrevet langs veien.

Lykke? Ja, definitivt!

God natt!

- Helga Marie -

fredag 27. mai 2011

Et godt minne

I dag er det 21 år siden jeg ble konfirmert, og jeg har mange gode minner om den dagen. Det hadde vært forberedelser i lang tid på forhånd, både i form av undervisning, selvsagt, men også praktiske forberedelser hjemme. Intivasjoner til familievenner rundt omkring, husvask, rydding i hagen, gjester som kom langveisfra, kvelden før med masse folk rundt bordet til kveldsmat...

Da dagen opprant var det surt og kaldt. Enda mer enn i dag, men det regnet ikke. Derimot hadde det vært frost om natta, for vi hadde glemt sprederen på ute i hagen og stikkelsbærbuskene hadde istapper! Jeg var litt ute av meg fordi det ikke var fint vær, men den gangen bodde vi i en diger prestegård, så det var ikke akkurat snakk om at vi hadde dårlig plass inne. Spisesal og flere stuer på rekke og rad sørget for det perfekte selskapslokale, og det var moro å være midtpunkt. Det var flere taler til middagen, musisering til kaffen og selvsagt mange fine gaver. Noen av dem har jeg fortsatt glede av.

Fra konfirmasjonspresten min og kona fikk jeg en minnebok fra konfirmasjonstiden. Det var både plass til å lime inn bilder og skrive egne tanker og minner og i tillegg var det en seksjon med dikt og sanger med oppbyggelig innhold. Jeg kom av en eller annen grunn til å tenke på et av disse diktene nå, et som gjorde stort inntrykk på meg den gangen, og som jeg fortsatt har stor sans for:
VÅG

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
Er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
Må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
Og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
Er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
Og at du er sann!

av Hans Olav Mørk 
God helg!

- Helga Marie -

mandag 23. mai 2011

I just love your books!

Lørdag kveld var jeg på Litteraturhuset for å høre Nadine Gordimer samtale med Jakob Lothe om Sør-Afrika, om kampen mot apartheid, om tiden etter 1994 og selvsagt mest av alt om forfatterskapet hennes.

Det var en opplevelse! Jeg har lest langt mindre av Gordimer enn jeg skulle ønske, men det er jo heldigvis ikke forsent å gjøre noe med det, så nå har jeg fått en enda lengere liste over bøker jeg skal lese. Uansett har jeg likt svært godt det jeg har lest, og allerede på videregående gjorde hun et sterkt inntrykk da vi leste "The Moment Before the Gun Went Off" i engelsken i tredjeklasse.

Jeg satt på andre rad og strakte hals for å se forbi giraffen foran meg og nøt (nesten) hvert sekund. Jakob Lothe er nemlig ingen god intervjuer, hvor dyktig han enn er som foreleser og forsker. Han var grundig forberedt, men klarte ikke å frigjøre seg fra notatene sine, eller fra hangen til lange innledninger, så istedet for at det meste av tiden ble viet Gordimer ble det lange passasjer der Lothe leste opp fra notatene sine for så omsider å komme til et spørsmål som han kunne stilt mye før. Og han var ikke god på oppfølgingsspørsmål. En sånn type samtale er en kunst som Gordimer behersker, men ikke intervjueren. Likevel ble det bra, takket være henne vi alle hadde kommet for å høre på.

Etter at samtalen var over var det tid for signering av bøker og jeg kjente det rykke i meg, for det hadde jo vært så fantastisk å få si "hei" til den vevre damen som sa så mye klokt og som jeg gjerne kunne lyttet til i flere timer. Men klok av skade tok jeg med meg inntrykkene mine og ruslet ut i byen igjen.

Hvorfor klok av skade, lurer du kanskje på? Jo, det har seg nemlig slik at jeg alltid har følt meg litt flau over å be om autografer, så det er ikke noe jeg har drevet mye med. Og jeg har ikke gode erfaringer med det de gangene jeg faktisk har spurt. Det har igrunnen alltid bekreftet det jeg egentlig vet - at det er flaut å be noen om å skrive navnet sitt på en papirlapp for å ta vare på det etterpå, uansett hvor kjent personen er. Her kommer et utvalg av mine triste møter med kjendiser jeg har hatt autografen til:
  1. 1984 eller 1985: Kfuk-speiderne på Gjøvik har jubileumsmarsj fra Jaren på Hadeland til Raufoss på Toten (tror jeg). En del av programmet er at Kirsten Langbo skal ha barnetime for oss utenfor huset sitt, noe jeg gleder meg voldsomt til fordi jeg har et nært og intenst forhold til spesielt Barna på Mikkelsplassen. De som vil får autograf etterpå viser det seg, men jeg mangler både penn og papir og får ingen autograf av Kirsten Langbo som blir irritert og går inn og smeller døren igjen etter seg. En av mine barndomshelter får en stygg ripe i lakken.
  2. 1987 (eller noe sånt): Anne-Cath Vestly har barnetime for barn i Øyer i gymsalen på Solvang barneskole. Etterpå deler hun ut autografer ferdigskrevet på en skriveblokk. Som ansvarlig storesøster har jeg påtatt meg å få med autografer til yngre søster og bror. Når jeg ber Vestly om hele tre ark med navnet hennes på "til søstera og broren min" påstår hun at "det sier alle", men tross alt får jeg autografene. Vestly har imidlertid fått en stygg ripe i lakken. Hun var ikke den søte og hyggelige dama jeg hadde sett på tv og hørt i radio likevel.
  3. 1988 (eller noe sånt): Bjørn Eidsvåg har konsert i Øyer kirke og skriver autografer i sakristiet etterpå. Igjen har jeg påtatt meg å skaffe autografer til to yngre søsken, og Eidsvåg lurer på om jeg har tenkt å selge autografene hans utenfor kirka etterpå. Jeg blir flau og synes at Eidsvåg er en dust.
  4. Lang pause til januar 2000. Isabel Allende er i London og skal intervjues av en journalist i en av de store salene på National Theatre. Dette er egentlig på slutten av min Allende-periode. Jeg har slukt bøkene hennes i flere år, men den siste, som danner utgangspunkt for turneen hun nå er på, syns jeg var dårlig. Jeg lar meg likevel fascinere voldsomt av dette fyrverkeriet av en bitteliten dame, og etterpå står jeg leeeeeenge i kø for å få boken min signert. Hele tiden mens jeg står i køen prøver jeg å tenke ut noe virkelig klokt å si om hvor stor pris jeg har satt på bøkene hennes. Noe jeg kan rekke å si på de sekundene jeg har til rådighet før min tid er omme. Det eneste jeg klarer å hoste frem er "I just love your books!" Allende takker høflig. Hun er helt klart den hyggeligste kjendisen jeg har møtt til da, og jeg får til og med bilde av henne og meg sammen. Jeg er likevel nokså flau over at jeg ikke klarte å få trykket utav meg noe smartere når jeg hadde sjansen.
I 2011 har jeg endelig skjønt at å få boken sin signert av forfatteren ikke danner grunnlag for en interessant samtale om livet og litteraturen, og jeg ønsker heller ikke å få inntrykket mitt av Nadine Gordimer ødelagt av noe som helst (som om det ville skjedd...) så jeg kikker meg bak en siste gang på den vesle 87 år gamle damen som skal sitte der og signere bøker for en laaaaaaaaaang kø av mennesker, og så spaserer jeg ut i en kjølig maikveld, full av inntrykk og en varm glede over å ha vært så heldig å få se og høre et så interessant menneske i en times tid.

Og bare så det er sagt, Nadine: "I just love your books!"

- Helga Marie -

onsdag 18. mai 2011

Dagen derpå II

En tankevekker dagen derpå...

- Helga Marie -

Raindrops keep falling on my head...

Det er frodig vår og regn ute. Endelig, må jeg nesten si, for selv om sommervåren som har vært den siste tiden er deilig så blir alt så friskt og deilig etter regn. Så regn må vi ha av og til. I alle fall så lenge sola titter frem etterpå igjen.

Ja, og så fikk jeg jammen sjansen til å ta med både sangen "Raindrops Keep Falling..." sammen med en liten snutt fra den herlige western-klassikeren Butch Cassidy and the Sundance Kid. Ikke så mye regn der, akkurat, men på den andre siden - Butch er nok ganske betatt av Etta Place, men hun er jo kjæresten til Sundance... Så litt regndråper er det kanskje likevel der. På innsiden?



Hvis du ikke har sett filmen enda, så er den herved anbefalt på det varmeste!

- Helga Marie -

P.S. Dette innlegget skrev jeg egentlig for noen dager siden, men da jeg redigerte etikettene nå nettopp flyttet det på seg, uvisst av hvilken grunn. Jaja. Ingen stor krise, kanskje...

Dagen derpå

Ja, nå er det slutt på nasjonaldagsfeiringen for i år. I stua henger flagget fortsatt til tørk etter at jeg berget det inn fra nok en regnskur rett før klokka 21 i går kveld.

Kjæresten og jeg bor i et respektabelt villastrøk der omtrent annethvert hus har flaggstang, og både vi og naboen over gata setter vår ære i å heise og fire flagget presis. I går vant naboen på morgenen med Kjæresten rett bak, men jeg fikk ikke med meg finalen fordi jeg hadde øynene fulle av regn mens jeg fulgte med for å fange flagget før det tok bakken. Et flagg som har sopt bakken må nemlig brennes, det sa de på speider'n da jeg var sju år, og det er en regel jeg tror fullt og fast på enda. Jeg er stadig nervøs for at flaggpolitiet skal komme og ta meg på et eller annet. Feil knute i festet, for eksempel. Forøvrig har jeg mye å gå på når det gjelder både heise- og fireteknikk. Jeg skulle nok hatt en runde hos Garden for å perfeksjonere meg.

Men nok om det. Gårsdagen ble altså veldig bra. Kanskje er det en sammenheng mellom frustrasjonen over bunadskjortestrykingen kvelden før og gleden over å pynte seg neste morgen? I alle fall var Kjæresten og jeg iført vårt staseligste festantrekk i god tid til å spasere til byen for å se barnetoget. I byen var det masse folk, selvsagt. Stor stemning og vakkert vårvær. Da barnetoget var over burde vi selvsagt hørt tale og sunget nasjonalsang på Stortorvet, men istedet trodde vi naivt at alle andre gjorde det slik at vi kunne fyke avgårde til Søndre Park for å kapre et bord i solskinnet. Det var bare det at omtrent en fjerdedel av byen hadde samme tanke som vi. Likevel fikk vi, ved hjelp av flaks og freidighet, presset oss ned ved et bord og rakk å spise oss litt for mette på kyllingsandwich før vi måtte labbe hjemover i tide til neste post på programmet.

For ære være de som inviterer hjem folk hjem til seg på 17. mai-feiring, så man kan hygge seg med gode venner og god mat! Herlig. Dette var dagens virkelige høydepunkt. Alle hadde med seg litt hver, og det ble mye deilig mat samlet på et sted! Kjæresten og jeg hadde laget spansk omelett, tortilla, som er uhyre enkelt og inmari godt. Det tar litt tid å lage, men det er ikke vanskelig. Jeg har lært å lage det av en spanjol, så jeg vet at jeg gjør det riktig og her er triksene:
Tortilla (spansk omelett med poteter og løk)
Poteter:
Her er det størrelsen som bestemmer, selvsagt. Er de store holder det kanskje med 10, er det små eller mellomstore mandelpoteter som de vi tilfeldigvis hadde ble det nesten 20. Det skal være mye potet! Og den skal skjæres i tynne, tynne skiver. Personlig foretrekker jeg å bruke ostehøvel, men min spanske læremester syntes dette var i skumleste laget. Man må helt klart passe fingertuppene litt, men skivene blir perfekte!

Løk:
En stor løk holder. Denne skal hakkes ganske fint.

Poteter og løk blandes og passe med salt strøs over og blandes godt inn. Her gjelder det å bruke hendene slik at saltet fordeler seg best mulig. Det kan være fint å gjøre dette i et stort dørslag f.eks., for det trekker en del vann ut av potetene når saltet blandes inn.

Poteter og løk stekes i olje til potetene er møre. De skal ikke få særlig farge, så her må man passe på. Dette er den kjedeligste delen av jobben. Stekepanna skal være ganske full. Så full at det av og til detter ut en potetbit.

Mens potetene blir møre må man vispe sammen eggene. Til en sånn porsjon som dette bruker jeg tre egg. Vispe, vispe, vispe, vispe og så helle potetene over i eggeblandingen og røre godt rundt så egget får fordelt seg rundt potetene før du har det tilbake i stekepanna. Det kan være lurt med en ekstra dæsj olje før dette skjer.

Så må omeletten steken en stund før det er på tide å snu den for å steke den andre siden til alt er gjennomstekt. Snuoperasjonen foregår ved å bruke en tallerken (eller tilsvarende) som er stor nok til å dekke stekepanna, hvelve omeletten over på tallerkenen og deretter forsiktig få lurt den ned i panna igjen (gjerne litt mer olje) for å steke ferdig. Dette har gått bra til nå, men det har også hendt at det henger litt igjen i stekepanna. I såfall er det bare å holde hodet kaldt, skrape alt sammen ut av panna og ned på omeletten, lappe så godt man kan og snu den sist stekte siden opp når den skal serveres. Det pleier å gå veldig fint.

Ferdig stekt ser den gyllenbrun og deilig ut, og den smaker inmari godt! Jeg lover! Omeletten er god med salat og brød til og kan spises varm eller kald, alt etter ønske og behov.

Enjoy!
Dette var en "liten" digresjon, men vi fikk så mye skryt for den i går at jeg ble inspirert til å dele oppskriften her.

I dag var det tid for jobb igjen, og ute høljeregner det. Mai er jammen en mangfolding måned.

- Helga Marie -

mandag 16. mai 2011

Kvelden før...

Jeg sitter og skuler på "verket" mitt. Bunadskjorta. Den henger, forsøksvis strøket, og venter på at det skal bli nasjonaldag i morgen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har et heller anstrengt forhold til å stryke bunadskjorter. Kjæresten stryker sin egen. Det skal han få fortsette med. Men hvordan skal det gå om vi blir flere som skal ha bunad på 17. mai?

Det kan jo hende jeg hadde blitt skikkelig god på å stryke bunadskjorter hvis jeg gjorde det litt oftere en maks to ganger i året (dette året gjorde jeg det også til 8. mai da jeg skulle i barnedåp), men jeg er sjeleglad for at det er ca. et år til neste gang.

Sånn, det var det hjertesukket. Så får vi se, da, hvor mye vi kommer til å "se og bli sett". Værmeldingene er jo ikke overveldende gode, så kanskje blir det hjemmeliv frem til vi skal på venne-spleiselag utpå ettermiddagen. Hipp, hipp hurra!

- Helga Marie -

søndag 15. mai 2011

Svigermors fantastiske fruktsalat med krydderlake

Svigermor er en racer til å lage god mat; brød, middager, kaker, desserter... Å være på besøk hos svigers er som regel et eneste langt etegilde, og som den matmonsen jeg er nyter jeg det hemningsløst! Blant all den gode maten er det imidlertid en fruktsalat som er den store favoritten, og da Kjæresten og jeg giftet oss for snart to år siden var den selvskreven på kakebordet. Etterpå har jeg tenkt at det var den som burde vært desserten etter middagen, men av en eller annen grunn kom jeg ikke på det den gangen. Og de som var smarte nok fikk jo smake den til kaffen, og vi hadde MYE!

Egentlig er det nok Arne Brimi som er hjernen bak desserten, og ikke minst laken som er helt essensiell, men jeg kaller alltid opp oppskrifter etter dem jeg får dem av, derfor blir dette altså


SVIGERMORS FANTASTISKE FRUKTSALAT MED KRYDDERLAKE


Krydderlake til fruktsalat:
  • 5 dl vann
  • 600 g sukker
  • 2 kanelstenger
  • 5 grønne kardemommefrø
  • 1 vaniljestang
  • Kok opp vann, sukker, kanel og kardemomme.
  • Splitt vaniljestanga, og skrap ut frøene. Ha vaniljefrø og den splittede stanga over i laken. Kok videre.
  • Når alt sukkeret er oppløst, settes laken til side for avkjøling.
Denne krydderlaken kan være god å ha stående i kjøleskapet. Når den blir kald, tykner den. Passer godt som smakstilsetning i krem eller sammen med frukt og is. (Svigermor anbefaler å oppbevare den på norgesglass, noe jeg har tenkt å følge.)

Fruktsalat, vinteroppskrift:
  • 1 frisk ananas
  • 2 bananer
  • 1 melon
  • 1 klase druker
  • 100 g pekannøtter
Fruktsalat, sommeroppskrift:
  • 1 vannmelon
  • 1 honningmelon
  • 1 kurv nektariner
  • 1 kurv jordbær
  • 100 g pekannøtter
  • Vask og rens frukten, og skjær den i fine biter.
  • Vend frukten i laken og sett kaldt. Strø over nøtter før servering.
Bon apetit!

- Helga Marie -

onsdag 11. mai 2011

Å være et medmenneske

Hm. Det er et godt ord, medmenneske. Være sammen med. Glede seg sammen med. Lide sammen med. Være der. Orke at man ikke alltid kan hjelpe. Orke selv om ting virker håpløse.

Det er store krav. Men viktige å tenke på. For selve kardinalsynden for den som ønsker å være et medmenneske er å komme med lettvinte løsninger og tomme ord til trøst. Og det er så forferdelig vanskelig å la det være. For man vet jo av og til ikke sin arme råd. Er det ikke noe jeg kan gjøre for at det fortvilte medmennesket mitt kan få det litt bedre? Ingenting jeg kan si? Og det er ikke alltid det. Noen ganger må man tåle at det ikke finnes noe å si eller gjøre akkurat der og da. Annet enn å høre på. Stryke over håret eller ryggen. Gi en klem. Lage en kopp te. Vaske et gulv.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg alltid klarer det selv. Langt derifra. Men jeg blir lei meg og får lyst til å bite av meg tunga når jeg skjønner at jeg har gått i fella og gitt noen "gode råd". Eller et eller annet tilsvarende upassende.

Lettest er det kanskje å oppdage disse fellene når det er andre som går i dem og den som utsettes for det er jeg selv. For omtrent ti år siden, for eksempel, var moren min alvorlig syk av brystkreft. Det er gode prognoser for den diagnosen når den oppdages tidlig, og mor ble helt frisk. Men det visste vi jo ikke da det sto på som verst med cellegiftkurer og strålebehandling. Og jeg skal aldri glemme hvor redd jeg var for å miste henne. Stadig var jeg innom tanken: "kanskje dette er siste gangen vi går på ski sammen?", "kanskje er dette den aller siste fjellturen vår?" Og det som psyket meg ut mer enn noe annet var alle hyggelige, velmente mennesker som kunne vise til at de selv eller noen andre var blitt friske. Hva hjalp vel det oss hvis mor var i den gruppa på ca. 30% som ikke kom til å bli frisk? Det var ment som en oppmuntring, men det føltes som en fornærmelse, og det lærte meg noe om at andres erfaringer ikke er så mye verdt i møte med angst og sorg. Med mindre erfaringene setter en i bedre stand til å tåle andre menneskers fortvilelse og angst.

Så å være et medmenneske kan kanskje virke som det samme som å være et overmenneske? Men det er en viktig ting til. Man kan be om tilgivelse når man skjønner at man har gått over streken.

- Helga Marie -

mandag 9. mai 2011

Vær da ikke bekymret...

... heter det i skriften. Jeg er ikke så god på det der. Jeg bekymrer meg stadig og for mange ting, men egentlig tilsier all erfaring så langt at for det meste har både skriften og Piet Hein rett, for det man bekymrer seg for blir det ofte ikke noe av likevel:
OM BEKYMRINGER
Huskevers.

Bekymringer trækker
en negativ rente.
De voxer sig små,
hvis man ka la dem vente.
Så slutt på bekymringene for i dag!

- Helga Marie -