Junikvelder er spesielle. De er så fulle av liv og forventning og tidlig sommer og løfter om bare føtter, berusende blomsterduft, forelskelse og en egen sårhet som bare finnes i juni...
Et raskt tilbakeblitt viser at jeg blir ekstra lyrisk innstilt i juni. Antakelig har det en sammenheng. Dikt (andres, vel og merke) er det jeg må ty til når egne ord blir platte og uten evne til å fange øyeblikket. For tre år siden dukket blant annet Junikveld av Hans Børli opp på bloggen og her er en reprise for den som ønsker det.
Forøvrig kan jeg melde at det er knyst stille i huset. Mann og barn sover, uten for stuevinduet blomstrer endelig den hvite syrinen og jeg skal legge meg jeg også. Det er bare så deilig å sitte opp i det nattstille huset og være alene littegrann. Deilig fordi jeg vet at jeg ikke egentlig er alene. Bare her i stua akkurat nå.
I morgen tidlig når Poden vil opp samtidig med at pappaen hans står opp kl. 5 og ikke har tid til å ta morgenstellet kommer jeg nok til å angre på at jeg ikke la meg for en time siden. Men akkurat nå syns jeg det er verdt det - å sitte her og bare være meg i all stillhet.
- Helga Marie -
Viser innlegg med etiketten lykke. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten lykke. Vis alle innlegg
søndag 10. juni 2012
søndag 3. juni 2012
Mamma og pappa på vift
Snart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og Abigail's Party på Nationaltheatret som avslutning.
Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.
Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.
Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.
Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:
... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.
I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...
Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!
På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.
Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.
Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!
- Helga Marie -
Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.
Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.
Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.
Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:
- Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra Safteriet - anbefales på det varmeste!) på Åpent Bakeri ved Damplass
- Koste oss en lang stund på Tronsmo (oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!)
- Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra!
- Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen
- Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)
- Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med How to Be a Woman av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)
- Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...
... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.
I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...
Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!
På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.
Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.
Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!
- Helga Marie -
fredag 6. januar 2012
En ganske ok fredagskveld
Her er noen grunner til at dette er en ganske (egentlig VELDIG) ok fredagskveld:
Riktig god natt og god helg, alle sammen.
- Helga Marie -
- Jeg har verdens skjønneste baby og har vært mamma i nøyaktig en måned
- Jeg har overlevd min første uke i mamma permisjon alene
- Jeg kom meg ut på en bitteliten trilletur med Poden i vintersola
- Kjæresten laget sin sedvanlig herlige pizza og Poden sov slik at mamma og pappa fikk spise og skravle akkurat som i gamledager
- Kjæresten har tatt med seg Poden til sengs og jeg ser krim på og diller på nettet samtidig
- Når jeg skal legge meg om en stund får jeg sove mellom de to mennene i mitt liv: En stor og kjekk en på høyre side, og en bitteliten og søt en på den venstre.
Riktig god natt og god helg, alle sammen.
- Helga Marie -
søndag 1. januar 2012
Godt nytt år!
Tenk, så er 2012 i gang. Et helt flunkende nytt år med nye og uante muligheter. Jeg går inn i det nye året med tett nese og sår hals, men er plassert i en godstol foran nyttårshopprennet fra Garmisch-Partenkirchen og har det ganske bra likevel. Bare for å si det - jeg er ikke spesielt hoppinteressert, men så lenge jeg kan huske har familien benket seg foran NRK og nyttårskonserten fra Wien (ganske kjedelig bortsett fra ballettinnslagene) og altså hopprennet som også egentlig er ganske kjedelig (dette ifølge meg).
Året som ligger foran inneholder forøvrig noe helt nytt. Jeg skal ha permisjon fra jobb og være mamma på heltid. Fryktelig spennende. Jeg har blitt grundig bortskjemt i løpet av desember med lærerkjæresten min hjemme: først to ukers velferdspermisjon etter fødselen og deretter juleferie og dessuten et par særdeles velvillige og entusiastiske besteforeldre i første etasje. Nå reiser de hjem fra juleferie og Kjæresten returnerer til jobb og min lille sønn og jeg skal klare oss toene på dagtid. Det blir sikkert helt supert. Vi skal på barseltreff, babysang og trilleturer med Barnas Turlag, så vi får sikkert nok å gjøre.
Vel, vel - året er i gang og uansett hvilke spenstige planer man har er det her og nå som gjelder, og med den påminnelsen vil jeg ønske alle der ute et riktig godt nytt år i 2012.
- Helga Marie -
Året som ligger foran inneholder forøvrig noe helt nytt. Jeg skal ha permisjon fra jobb og være mamma på heltid. Fryktelig spennende. Jeg har blitt grundig bortskjemt i løpet av desember med lærerkjæresten min hjemme: først to ukers velferdspermisjon etter fødselen og deretter juleferie og dessuten et par særdeles velvillige og entusiastiske besteforeldre i første etasje. Nå reiser de hjem fra juleferie og Kjæresten returnerer til jobb og min lille sønn og jeg skal klare oss toene på dagtid. Det blir sikkert helt supert. Vi skal på barseltreff, babysang og trilleturer med Barnas Turlag, så vi får sikkert nok å gjøre.
Vel, vel - året er i gang og uansett hvilke spenstige planer man har er det her og nå som gjelder, og med den påminnelsen vil jeg ønske alle der ute et riktig godt nytt år i 2012.
- Helga Marie -
lørdag 17. desember 2011
Det største
Tirsdag 6. desember klokka 10.19 ble jeg mamma til en stor, nydelig, bitteliten, deilig, skjønn, perfekt gutt. Det var en sjelsrystende opplevelse å sette et barn til verden - mye sterkere enn jeg kunne ane på forhånd. Jeg kommer aldri til å glemme det, uansett hvor dement jeg måtte bli, det er jeg sikker på.
Jeg er så full av takknemlighet for at alt har gått så bra, og jeg storkoser meg med å være mamma til den herlige vesle gutten som er betrodd i hendene på Kjæresten og meg. Og av og til kan jeg kjenne angsten ta meg - min lille baby vil også møte både motgang og sorg - ting jeg ikke kan verne ham mot, ting jeg ikke aner noe om nå (heldigvis). Da er det godt å vite at jeg kan legge alt i hendene på en som ser alle, både fødte og ufødte, hele livet enten det er langt eller kort:
For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg
for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult
for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis
og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg
da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp
i din bok,
de fikk form
før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud,
er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem,
er de talløse som sand,
blir jeg ferdig,
er jeg ennå hos deg.
Salme 139, 13-18
God natt!
- Helga Marie -
Jeg er så full av takknemlighet for at alt har gått så bra, og jeg storkoser meg med å være mamma til den herlige vesle gutten som er betrodd i hendene på Kjæresten og meg. Og av og til kan jeg kjenne angsten ta meg - min lille baby vil også møte både motgang og sorg - ting jeg ikke kan verne ham mot, ting jeg ikke aner noe om nå (heldigvis). Da er det godt å vite at jeg kan legge alt i hendene på en som ser alle, både fødte og ufødte, hele livet enten det er langt eller kort:
For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg
for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult
for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis
og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg
da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp
i din bok,
de fikk form
før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud,
er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem,
er de talløse som sand,
blir jeg ferdig,
er jeg ennå hos deg.
Salme 139, 13-18
God natt!
- Helga Marie -
onsdag 28. september 2011
Tilbakeblikk
Det er rart å tenke på hvordan det var før, altså for bare noen få år siden. Av og til blir jeg full av funderinger over hvordan livet mitt var da, og hvor lite jeg visste om hva som skulle skje. For fire og et halvt år siden, for eksempel (altså den 28. mars 2007), delte jeg leilighet med en venninne i Oslo, var i innspurten med mastergraden min, jeg hadde ingen planer om å flytte fra storbyen og jeg var singel (en av grunnene til at jeg ikke hadde noen planer om å flytte - jeg var nemlig overbevist om at sjansene for å møte "Den Rette" var betydelig større i byen - akk så feil man kan ta...).
Likevel flyttet jeg altså fra Oslo ca. tre og en halv måned senere, midt i juli 2007. Det var ikke med helt lett hjerte jeg reiste fra hovedstaden, jeg håpet det var midlertidig og fortsatt kan jeg kjenne et vemod når jeg er i Oslo en tur. Det var så veldig hjemme der en gang. Samtidig er det alltid godt å sette seg på toget til Lillehammer igjen. Det er dette som er hjemme nå.
Sju og en halv måned etter at jeg forlot kjøttmarkedet i Oslo var jeg ikke singel lenger, og litt over et år etter det igjen var jeg jammen gift. Alt jeg ikke visste...
Og nå er det september, og når jeg ser tilbake på de to siste årene så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne strøket Helga Marie fra september 2009 og 2010 over kinnet og sagt at alt kom til å gå fint. I midten av september 2009 mistet vi det første, bittelille barnet vårt. Det var det samme som så mange andre opplever. Ikke noe bemerkelsesverdig, og samtidig en voldsom fortvilelse og etter hvert som jeg ikke ble gravid igjen, en stadig stigende angst for at noe skulle være galt.
I september 2010 hadde vi vårt første møte med prøverørsverdenen gjennom poliklinisk samtale, og tiden som fulgte var full av både forhåpninger og bekymring. Forsøket vi omsider kom i gang med førte ikke til graviditet, og jeg vet ikke om vi hadde orket å prøve igjen om jeg ikke hadde blitt spontant gravid rett etterpå. Pumpet full av hormoner som stimulerte eggproduksjon og eggløsning lyktes vi på hjemmelaboratoriet og i september i år vagger jeg rundt med stor mage og store forventninger. Vi er ikke helt i mål, men det er ikke mange ukene igjen.
Og i senere år kommer jeg til å se meg tilbake igjen og undres over hvordan alt ble. Livet er uforutsigbart, på godt og vondt. Akkurat nå på godt!
- Helga Marie -
Likevel flyttet jeg altså fra Oslo ca. tre og en halv måned senere, midt i juli 2007. Det var ikke med helt lett hjerte jeg reiste fra hovedstaden, jeg håpet det var midlertidig og fortsatt kan jeg kjenne et vemod når jeg er i Oslo en tur. Det var så veldig hjemme der en gang. Samtidig er det alltid godt å sette seg på toget til Lillehammer igjen. Det er dette som er hjemme nå.
Sju og en halv måned etter at jeg forlot kjøttmarkedet i Oslo var jeg ikke singel lenger, og litt over et år etter det igjen var jeg jammen gift. Alt jeg ikke visste...
Og nå er det september, og når jeg ser tilbake på de to siste årene så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne strøket Helga Marie fra september 2009 og 2010 over kinnet og sagt at alt kom til å gå fint. I midten av september 2009 mistet vi det første, bittelille barnet vårt. Det var det samme som så mange andre opplever. Ikke noe bemerkelsesverdig, og samtidig en voldsom fortvilelse og etter hvert som jeg ikke ble gravid igjen, en stadig stigende angst for at noe skulle være galt.
I september 2010 hadde vi vårt første møte med prøverørsverdenen gjennom poliklinisk samtale, og tiden som fulgte var full av både forhåpninger og bekymring. Forsøket vi omsider kom i gang med førte ikke til graviditet, og jeg vet ikke om vi hadde orket å prøve igjen om jeg ikke hadde blitt spontant gravid rett etterpå. Pumpet full av hormoner som stimulerte eggproduksjon og eggløsning lyktes vi på hjemmelaboratoriet og i september i år vagger jeg rundt med stor mage og store forventninger. Vi er ikke helt i mål, men det er ikke mange ukene igjen.
Og i senere år kommer jeg til å se meg tilbake igjen og undres over hvordan alt ble. Livet er uforutsigbart, på godt og vondt. Akkurat nå på godt!
- Helga Marie -
tirsdag 31. mai 2011
Hverdagsromantikk...
... alternativt vårfornemmelser. Hør bare her: Siste kveld i mai på vei hjem fra menighetsrådsmøte i kirka ca. kl. 22.30. Det er fortsatt helt lyst ute. Skylaget har sprukket opp etter høljeregnet tidligere i dag og i kanten er skyene gylne og rosa. Langs veien er det tett-i-tett med syriner og jeg snuser meg hjemover til Kjæresten som møter meg i døra og som, ut fra det salige ansiktsuttrykket mitt, umiddelbart skjønner hva jeg har bedrevet langs veien.
Lykke? Ja, definitivt!
God natt!
- Helga Marie -
God natt!
- Helga Marie -
lørdag 2. april 2011
Lørdagslykke
Dette er en variant av en perfekt lørdagsmorgen:
- Helga Marie -
- våkne tidlig og være uthvilt
- titte ut på en grå aprilmorgen fra under dyna og vite at jeg ikke behøver å gå ut i dag hvis jeg ikke absolutt vil
- spise laaaaang frokost med verdens beste Kjæreste som selskap, radio i bakgrunnen som vi hører på delvis og kommenterer etter behov
- PG-te med melk og sukker (nesten som å være i England igjen!)
- Aftenposten
- Helga Marie -
søndag 20. mars 2011
Cityscape: Kensington Gardens
Jeg elsker å reise til storbyer, og i storbyer elsker jeg å gå i parker. Muligens et paradoks, ettersom noe av attraksjonen ved storbyen er livet, støyen, menneskene, husene, museene, eksosen, skulpturene, butikkene... Og i parkene er det (nesten) stille. Helt stille blir det selvsagt aldri i en storby, men i parken kan man lade batteriene litt til neste runde i folkehavet.
I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:
Det var også to andre verk som vi ikke tok bilde av. Et rødt "Sky Mirror" og et som het "Non-Object". Klikk på lenken til Serpentine Gallery for å se flere bilder.
- Helga Marie -
P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.
I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:
 |
| Sky Mirror |
 |
| C-Curve |
 |
| C-Curve |
 |
| Kjærestepar |
- Helga Marie -
P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.
søndag 10. oktober 2010
Eplehagen i oktober
Kjæresten og jeg har fått eplene i hus. I hagen "vår" er det tre epletrær og nå er alle tømt. Transparent kan ikke lagres, så den er allerede fortært eller har endt i pai og som eplemos. Kassene med Åkerø og James Grieve står klare til å fylle munnen med deilig eplesmak og magen med eplegodt i ymse varianter. Nå er det bare gulnet løv igjen på trærne, og det tar nok ikke lang tid før det også er historie. Eplene varer forhåpentligvis litt lenger...
Det var lenge siden sist jeg hadde høstet epler, og plutselig fikk jeg fullt av nostalgiske og hyggelige flashbacks til eplehøst i barndommen. Grå oktoberdager med fruktkasser rundt omkring på plenen, søsken og jeg som tok lange, uautoriserte pauser fra arbeidet, eplehåv, pappas stemme som formaner: "behandle dem som egg!", iskalde fingre rundt iskalde epler og duften av frukt i kjelleren etter at kassene var kommet i hus.
Her er et glimt av gårsdagens innsats:
Ok, rosen hadde ikke så mye med eplene å gjøre, men jeg syns det er ganske kult at den blomstrer og har knopper fremdeles. Men nå kommer frosten, så da er det vel slutt for i år.
- Helga Marie -
Her er et glimt av gårsdagens innsats:
Ok, rosen hadde ikke så mye med eplene å gjøre, men jeg syns det er ganske kult at den blomstrer og har knopper fremdeles. Men nå kommer frosten, så da er det vel slutt for i år.
- Helga Marie -
lørdag 10. juli 2010
En evig juli-brud
Lukten fra duftskjærsminen i hagen er et sterkt sommertegn for meg. Så sant det er mulig holder jeg meg hjemme når hun tar på seg brudestasen noen uker i juni-juli. I år er hun senere enn i fjor, men like vakker. Det er ingen som friserer henne fra år til år, så hun har fått velte seg utover og har etter hvert blitt ganske så omfangsrik til stor glede for oss som ser og lukter henne nå om dagen. Se bare her:
Synd jeg ikke kan sende med lukt også, men den kommer helt sikkert fra en annen duftskjærsmin nær deg. Gå og stikk nesa i en blomst!
- Helga Marie -
Synd jeg ikke kan sende med lukt også, men den kommer helt sikkert fra en annen duftskjærsmin nær deg. Gå og stikk nesa i en blomst!
- Helga Marie -
tirsdag 29. juni 2010
Et "jordbærsted"
Jeg tilbrakte noen viktige barneår på Hareid på søre Sunnmøre. Til tross for mange år som østlending (deriblant familiebånd i Oppland) er det likevel noen røtter som fortsatt sitter godt plantet ute ved havet og jeg er alltid lykkelig over å være tilbake. Ingen luft er friskere enn sjølufta, få ting så spennende som "fjørasteinane". Helgens Sunnmørstur var i utgangspunktet vemodig - en gravferd i sunnmørsgreina av familien.
Samtidig var det utrolig flott å være på Sunnmørstur igjen. Dagen etter tantes begravelse var Kjæresten og jeg på besøk hos fetter og familien. Det var fint å møtes en gang til etter stunda vi hadde dagen før, og de tok oss med til et av sine viktigste "jordbærsteder" i nærmiljøet - Alnes fyr.
Jeg sier bare - dra dit! For et herlig sted! Ta en runde på fyret først. Se det lille museet. Kikk i butikken. Se kunstutstillingen i tårnet (Ørnulf Opdahl). Nyt utsikten. Spis kake og drikk kaffe i kafeen (druknet flue i kaffen kan forekomme...). Nyt livet! Og ta så en tur ned i fjøra. Se på alle de underlige og flotte dyr og planter som overlever i en pytt mellom steinene imellom kastene. Hopp og sprett på steinene, men pass deg for de svarte, våte og sleipe. Før du kommer så langt kan du kikke på bildene mine fra lørdagens ekspedisjon:
- Helga Marie -
fredag 18. juni 2010
Bridezilla-minner
Det er blitt sommerferie igjen. Herlige, deilige, lange lærerferie! Ikke at det er så sommerlig ute. Det blåser kraftig og jeg har nettopp berget de stakkars betlehemsstjernene som hang ved inngangsdøra og pelargonien "Dronning Ingrid" som var i ferd med å knekkes fullstendig i kastene. Det er altså typisk vær for inneliv. Kjæresten og jeg har sett "The Proposition" - en skikkelig god westernfilm og deretter har han kost seg med VM-kamp mellom England og Algerie mens jeg har dillet på internett. Og så tar den ene tanken den andre og jeg kom ad ymse omveier til den tidligere omtalte bryllupsdagen i fjor sommer. På denne tiden for et år siden var det to uker igjen, og det var bare å brette opp ermene og ordne alt det som man ikke får ordnet før rett før.
Selv syntes jeg at jeg kontrollerte Bridezilla-tendensene ganske bra, men det var jo noen tilløp, det skal jeg innrømme. Kjæresten og jeg hadde for eksempel en kopieringssekvens der jeg (noe urutinert til lærer å være) klarte å legge sangarkene slik at heftet ble oppned og bakfram. Da Kjæresten, løsningsorientert og optimistisk, foreslo at vi kunne bruke heftene slik de var ble det bare glefset tilbake - Bridezilla hadde en plan, og den måtte for enhver pris følges. Det mener jeg forresten fortsatt. Jeg syns det var verdt å ta den ekstra runden for at sangheftene skulle bli akkurat slik de skulle være.
Den verste krisen kom imidlertid på vei til kirka på selve bryllupsdagen. Mitt faderlige opphav, som i egenskap av å være prest skulle vie oss, ringte for å melde fra om at han hadde foretatt en endring i salmeutvalget vårt. En ting hadde jeg nemlig glemt å sjekke på generalprøven: Hadde kirken Salmer 1997? Og nei, viste det seg. Det hadde de ikke. Så i siste liten ble "Så grønn en drakt, så rik en duft" på nummer 136 i Salmer 1997 byttet ut med "Den blomstertid nå kommer" i den vanlige salmeboka. Dette tok den ferdigpyntede Bridezilla ille opp.
Først forlangte hun delegasjoner sendt ut til de nærliggende menighetene for å rane til seg den manglende boken, eller i det minste kopier av sangen. Dernest "slengte" hun på røret (en klar mangel ved mobiltelefoner at man ikke får til det herlige smellet av røret når man legger på) og satte seg til å furte. Brudgommen ved siden av så usikker og ulykkelig ut. Brudgommens forlover stirret taust på veien og konsentrerte seg om kjøringen, mens Bridezillas forlover forsiktig antydet at dette ikke måtte få ødelegge dagen. Heldigvis nådde den snille omtanken i stemmen hennes inn til furtebruden i baksetet. Vel fremme ved kirken ble fredshilsner sendt inn til prestefar før brudeparet tok oppstilling i våpenhuset. Da organisten stemte i "Den blomstertid nå kommer" som siste salme sang bruden lykkelig av full hals og hadde glemt hele saken.
Men ukeslutt-diktet denne uka må være sangen vi aldri fikk sunget. For den er så vakker. Og her synges den på originalspråket av Göteborgs Gosskör:
God sommerferie!
- Helga Marie -
Selv syntes jeg at jeg kontrollerte Bridezilla-tendensene ganske bra, men det var jo noen tilløp, det skal jeg innrømme. Kjæresten og jeg hadde for eksempel en kopieringssekvens der jeg (noe urutinert til lærer å være) klarte å legge sangarkene slik at heftet ble oppned og bakfram. Da Kjæresten, løsningsorientert og optimistisk, foreslo at vi kunne bruke heftene slik de var ble det bare glefset tilbake - Bridezilla hadde en plan, og den måtte for enhver pris følges. Det mener jeg forresten fortsatt. Jeg syns det var verdt å ta den ekstra runden for at sangheftene skulle bli akkurat slik de skulle være.
Den verste krisen kom imidlertid på vei til kirka på selve bryllupsdagen. Mitt faderlige opphav, som i egenskap av å være prest skulle vie oss, ringte for å melde fra om at han hadde foretatt en endring i salmeutvalget vårt. En ting hadde jeg nemlig glemt å sjekke på generalprøven: Hadde kirken Salmer 1997? Og nei, viste det seg. Det hadde de ikke. Så i siste liten ble "Så grønn en drakt, så rik en duft" på nummer 136 i Salmer 1997 byttet ut med "Den blomstertid nå kommer" i den vanlige salmeboka. Dette tok den ferdigpyntede Bridezilla ille opp.
Først forlangte hun delegasjoner sendt ut til de nærliggende menighetene for å rane til seg den manglende boken, eller i det minste kopier av sangen. Dernest "slengte" hun på røret (en klar mangel ved mobiltelefoner at man ikke får til det herlige smellet av røret når man legger på) og satte seg til å furte. Brudgommen ved siden av så usikker og ulykkelig ut. Brudgommens forlover stirret taust på veien og konsentrerte seg om kjøringen, mens Bridezillas forlover forsiktig antydet at dette ikke måtte få ødelegge dagen. Heldigvis nådde den snille omtanken i stemmen hennes inn til furtebruden i baksetet. Vel fremme ved kirken ble fredshilsner sendt inn til prestefar før brudeparet tok oppstilling i våpenhuset. Da organisten stemte i "Den blomstertid nå kommer" som siste salme sang bruden lykkelig av full hals og hadde glemt hele saken.
Men ukeslutt-diktet denne uka må være sangen vi aldri fikk sunget. For den er så vakker. Og her synges den på originalspråket av Göteborgs Gosskör:
God sommerferie!
- Helga Marie -
søndag 14. mars 2010
Sus og brus
Denne helgen var vi i hytteparadiset Sjusjøen. Godt med familiehytter som også kan lånes bort til jentetur i ny og ne! Til skravling, skravling, skravling, til deilige middager, vin, brus, kaffe, dessert, strikking, brodering, lesing og atter skravling. Og skiturer, selvsagt. Og spaserturer for de som ikke går på ski. Alle muligheter er åpne. Det er så herlig med gode, gamle venner. De du slipper å forklare så mye for. De vet det som er verdt å vite fra tidligere, også kan vi oppdatere hverandre litt på det siste nye og fortsette der vi slapp sist. Befriende og godt for sjela! Noe som også er fint er at alle nye venner blir gamle venner etter hvert. Det er bare å ta tiden til hjelp.
Ellers må jeg skryte av at jeg tok skiene fatt hjem igjen i dag. Venninnene skulle til Oslo (og enda lenger) og kjørte full bil, så jeg som er lokal var godt fornøyd med å få en skitur som i all hovedsak besto av nedoverbakker. Litt uvant var det riktignok å gå med tung sekk på ryggen, men du verden så sprek jeg følte meg! Dessuten regner jeg med at de som så meg i løypa tenkte at "hun der har sikkert gått på ski fra hytte til hytte" og det kan jeg leve med at folk tror. Jeg hadde jo ellers i sannhet gått forbi mange hytter på turen.
- Helga Marie -
mandag 21. desember 2009
Tapt og funnet
Jeg fikk en pakke fra det kgl. norske generalkonsulat i Göteborg i dag og dro, skjelvende av forhåpninger til post i butikk på Kiwi. Mor har et uttrykk som sier "det kjøm att alt som 'kje æ brænt 'ell stole". Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal tro om sannhetsgehaltet i dette. Historien kommer her:
Et kafébesøk i Jönköping med gode venner 1. august i sommer resulterte i ett stk. stjålet veske, inneholdende lommebok, mobiltelefon, to paracet, en blyantstump, en tampong og ett bind i metalletui. Det var så inmari surt! Verst var det med veska. En nydelig brun skinnveske som jeg fikk av Kjæresten da vi var innom Firenze på bryllupsreise. Så var det det utrolig ergerlige i å miste lommebok og mobiltelefon. Så upraktisk - sperre kort, bestille nye. Vente på å få nytt førerkort. Samle inn igjen telefonnumre. Sukk. Og som uforbederlig nostalgiker syntes jeg det var skrekkelig å miste det utgåtte studiebeviset mitt fra universitetet i Oslo som jeg ikke hadde ryddet ut av lommeboka enda fordi det var gyldig til 31. august. (Så mye for grådigheten!) Annet innhold i lommeboka: tilgodelapper for tilsammen omkring 1 000,- kroner etter bytte av bryllupsgaver, innlandskortet nettopp påfylt 300,- kroner... Jaja. Ting, ting. Ikke noe man dør av. Men surt.
Og så dukker jammen ta meg veska med innhold opp i rekommandert sending i posten i dag. Ingenting var borte, bortsett fra sporveiskortet fra Göteborg som inneholdt ca. 20,- kroner. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden! For det var jeg selv som egenhendig glemte veska på gulvet der jeg hadde satt den da vi kom til kafeen.
I det vesle følgebrevet fra generalkonsulatet (se nedenfor, klikk på bildet for større, lesbar versjon) heter det at den kom dit fra hittegodsavdelingen i Jönköping. Jeg lurer på hvordan den kom dit? Var det en skuffet tyv som fikk dårlig samvittighet? Uansett er jeg lykkelig gjenforent med min brune skinnveske fra Firenze. Den lukter fortsatt nytt lær. Den gamle lommeboka ser mer sliten ut enn jeg husket, så det er vel ikke sikkert jeg tar den i bruk igjen siden den nye er så fin, det samme gjelder mobiltelefonen, men hurra, likevel!
Og takk til den som leverte veska på hittegodskontoret! Tusen, tusen takk! You made my day!
- Helga Marie -
Et kafébesøk i Jönköping med gode venner 1. august i sommer resulterte i ett stk. stjålet veske, inneholdende lommebok, mobiltelefon, to paracet, en blyantstump, en tampong og ett bind i metalletui. Det var så inmari surt! Verst var det med veska. En nydelig brun skinnveske som jeg fikk av Kjæresten da vi var innom Firenze på bryllupsreise. Så var det det utrolig ergerlige i å miste lommebok og mobiltelefon. Så upraktisk - sperre kort, bestille nye. Vente på å få nytt førerkort. Samle inn igjen telefonnumre. Sukk. Og som uforbederlig nostalgiker syntes jeg det var skrekkelig å miste det utgåtte studiebeviset mitt fra universitetet i Oslo som jeg ikke hadde ryddet ut av lommeboka enda fordi det var gyldig til 31. august. (Så mye for grådigheten!) Annet innhold i lommeboka: tilgodelapper for tilsammen omkring 1 000,- kroner etter bytte av bryllupsgaver, innlandskortet nettopp påfylt 300,- kroner... Jaja. Ting, ting. Ikke noe man dør av. Men surt.
Og så dukker jammen ta meg veska med innhold opp i rekommandert sending i posten i dag. Ingenting var borte, bortsett fra sporveiskortet fra Göteborg som inneholdt ca. 20,- kroner. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden! For det var jeg selv som egenhendig glemte veska på gulvet der jeg hadde satt den da vi kom til kafeen.
I det vesle følgebrevet fra generalkonsulatet (se nedenfor, klikk på bildet for større, lesbar versjon) heter det at den kom dit fra hittegodsavdelingen i Jönköping. Jeg lurer på hvordan den kom dit? Var det en skuffet tyv som fikk dårlig samvittighet? Uansett er jeg lykkelig gjenforent med min brune skinnveske fra Firenze. Den lukter fortsatt nytt lær. Den gamle lommeboka ser mer sliten ut enn jeg husket, så det er vel ikke sikkert jeg tar den i bruk igjen siden den nye er så fin, det samme gjelder mobiltelefonen, men hurra, likevel!
Og takk til den som leverte veska på hittegodskontoret! Tusen, tusen takk! You made my day!
- Helga Marie -
torsdag 23. juli 2009
Endelig interrail!
Jeg er av de som aldri kom meg på interrail i slutten av tenårene eller da jeg var student. Jeg drømte om det fra jeg gikk på ungdomsskolen og kjøpte en egen liten reiseguide med tips til interrailere. Det ble med det. Sommeren 1992, da jeg var snart 17 år, var jeg på sykkeltur til Gotland med ei god venninne, en tur som slett ikke la demper på interrail-drømmen. Men av en eller annen grunn ble det likevel aldri akkurat interrail, men mange andre fine turer istedet.
Men i sommer har det blitt interrail - som bryllupsreise! Kjæresten og jeg er skjønt enige om at det er deilig å reise med tog så etter hvert landet vi på interrail og kjøpte billetter, dog ikke den originale typen der du kan reise hver dag i en måned. Vi gikk for "interrail comfort" med bestilte plassbiletter på de fleste strekningene og overnatting på hotell. Utgangspunktet var en drøy uke i St. Florent på Korsika og i ettertid er det vel riktig å si at interrailbilletten ble brukt stort sett for å komme seg til og fra. (Vi kjøpte en billett av typen 10 reisedager i løpet av 22 døgn.)
Altså kan vi muligens ikke skryte på oss en ekte interrail-sommer. Men jeg vet ikke om jeg drømmer om det lenger heller. Jeg syns det er deilig å være i ro på samme sted over litt tid. Samtidig må jeg si at vi hadde noen flotte stopp både i København, Milano, Nice, Firenze, München, Göttingen og Göteborg. Det geniale med å reise med tog fremfor fly er jo nettopp at i de fleste byer ligger togstasjonen sentralt. Så selv om man bare har et par timer et sted kan man altså låse inn bagasjen og labbe avgårde inn til byen. Dermed ble det litt smak av interrail likevel. Og med hver sin store ryggsekk ble det også litt mer interrailfølelse. Skal jeg på interrail igjen skal jeg definitivt pakke lettere, men det skal også sies at det som veide mest var alt jeg kjøpte med meg hjemover.
Som bryllupsreise fungerte det også flott. Kanskje med unntak av nattoget fra Firenze til München da det eneste alternativet som var ledig var en såkalt "couchette" med seks køyer. Vi delte altså sovekupe med to andre par og en liten gutt. Men er man trøtt nok så sover man godt uansett og det er heller ikke så gode muligheter for å sove i bredden i en vanlig sovekupé heller, noe vi fant ut på vei sørover. Akkurat å sove i høyden fungerer også relativt dårlig i en vanlig seng etter min mening, bare for å ha sagt det.
Alt i alt kan jeg anbefale "interrail comfort", men noen spesielt billig reiseform er det nok ikke. En siste ting: Ta med yatzy!
- Helga Marie -
P. S. De fleste bildene er tatt av Erling Brenn, de andre har jeg tatt.
mandag 6. juli 2009
Svever på en rosa sky...
...til Korsika for noen uker og aktiviteten på mikrofonstativet blir nok laber en tid. God sommer til alle!
- Helga Marie -
- Helga Marie -
fredag 3. juli 2009
Love is not Love
Sonnet No. CXVI
Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments; love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove.
O no, it is an ever-fixèd mark
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth's unknown although his height be taken.
Love's not Time's fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle's compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.
William Shakespeare
Begge bildene er tatt av Erling Brenn (nederst til venstre)
onsdag 1. juli 2009
Förbjudet för gästerna att äta upp varandra
Denne advarselen er å finne ved inngangen til "Glada grodan servering" i Elsa Beskows deilige bildebok Solegget. I anledning et visst bryllup på lørdag har vi hagefest for de av bryllupsfølget som kan fredag kveld. Kanskje vi bør sette opp en slik advarsel i sommerkvelden rett før et bryllup? Eller kanskje er det vertskapet som bør advares? Det er lett å være dødsforelska vordende brudepar i sommervarmen...
- Helga Marie -
torsdag 11. juni 2009
Et minne for livet
Jeg er glad i musikk og har en fortid som elev i musikkskolen (som det het før det ble kulturskolen) med fiolin som instrument. De siste årene har jeg imidlertid mest lyttet til musikk og der er jeg nærmest altetende avhengig av humøret. Bruce Springsteen er en artist jeg har stor sans for og det hadde vært flott å være på konsert med ham i Bergen. Noen blodfan er jeg imidlertid ikke, så det ble ingen Bergenstur på meg. Jeg har kost meg med innslag på nyhetene istedet.
Men jeg har en tidligere studievenninne som må sies å høre til den virkelig innerste sirkelen av fans og hun har vært på konsert. Hun og datteren. Se her:
Et minne for livet? I think so!
- Helga Marie -
Men jeg har en tidligere studievenninne som må sies å høre til den virkelig innerste sirkelen av fans og hun har vært på konsert. Hun og datteren. Se her:
Et minne for livet? I think so!
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)