Det er et eller annet med juni...

Junikvelder er spesielle. De er så fulle av liv og forventning og tidlig sommer og løfter om bare føtter, berusende blomsterduft, forelskelse og en egen sårhet som bare finnes i juni...

Et raskt tilbakeblitt viser at jeg blir ekstra lyrisk innstilt i juni. Antakelig har det en sammenheng. Dikt (andres, vel og merke) er det jeg må ty til når egne ord blir platte og uten evne til å fange øyeblikket. For tre år siden dukket blant annet Junikveld av Hans Børli opp på bloggen og her er en reprise for den som ønsker det.

Forøvrig kan jeg melde at det er knyst stille i huset. Mann og barn sover, uten for stuevinduet blomstrer endelig den hvite syrinen og jeg skal legge meg jeg også. Det er bare så deilig å sitte opp i det nattstille huset og være alene littegrann. Deilig fordi jeg vet at jeg ikke egentlig er alene. Bare her i stua akkurat nå.

I morgen tidlig når Poden vil opp samtidig med at pappaen hans står opp kl. 5 og ikke har tid til å ta morgenstellet kommer jeg nok til å angre på at jeg ikke la meg for en time siden. Men akkurat nå syns jeg det er verdt det - å sitte her og bare være meg i all stillhet.

- Helga Marie -

Godt nytt år!

Tenk, så er 2012 i gang. Et helt flunkende nytt år med nye og uante muligheter. Jeg går inn i det nye året med tett nese og sår hals, men er plassert i en godstol foran nyttårshopprennet fra Garmisch-Partenkirchen og har det ganske bra likevel. Bare for å si det - jeg er ikke spesielt hoppinteressert, men så lenge jeg kan huske har familien benket seg foran NRK og nyttårskonserten fra Wien (ganske kjedelig bortsett fra ballettinnslagene) og altså hopprennet som også egentlig er ganske kjedelig (dette ifølge meg).

Året som ligger foran inneholder forøvrig noe helt nytt. Jeg skal ha permisjon fra jobb og være mamma på heltid. Fryktelig spennende. Jeg har blitt grundig bortskjemt i løpet av desember med lærerkjæresten min hjemme: først to ukers velferdspermisjon etter fødselen og deretter juleferie og dessuten et par særdeles velvillige og entusiastiske besteforeldre i første etasje. Nå reiser de hjem fra juleferie og Kjæresten returnerer til jobb og min lille sønn og jeg skal klare oss toene på dagtid. Det blir sikkert helt supert. Vi skal på barseltreff, babysang og trilleturer med Barnas Turlag, så vi får sikkert nok å gjøre.

Vel, vel - året er i gang og uansett hvilke spenstige planer man har er det her og nå som gjelder, og med den påminnelsen vil jeg ønske alle der ute et riktig godt nytt år i 2012.

- Helga Marie -

Ukeslutt en fredag i juni

For mange år siden, da jeg så "Vi på Saltkråkan", ble jeg så betatt av visen "Ute blåser sommarvind" og av en eller annen grunn ble jeg minnet om den akkurat nå. Kanskje fordi det såvidt blåser en liten sommervind der utenfor vinduet. Jeg fant i alle fall en innspilling av sangen på YouTube, og sammen med teksten (se nedenfor) får det være ukas dikt:



Ute blåser sommarvind,
göken gal i högan lind.
Mor hon går på grönan äng,
bäddar barnet blomstersäng,
strör långa rader
utav ros och blader.

Ängen står så gul och grön,
solen stänker guld i sjön,
bäcken rinner tyst och sval
mellan viden, asp och al.
Bror bygger dammar
åt sin såg och hammar.

Syster sopar stugan ren,
sätter löv i taket sen.
Uppå golvet skall hon så
liljor och konvaljer små,
rosor så rara:
där skall barnet vara.

Skeppet gungar lätt på våg
med sitt segel, mast och tåg,
gångar sig åt främmand´ land
hämtar barnet pärleband,
kjortel av siden,
skor med granna smiden.

Lilla gula gåsen ung,
len liksom en silkespung,
ror med moder sin i säv,
pillar vingen med sin näv.
Vallherden vilar
vid sitt horn och pilar.

Lindorm solar sig på sten,
som ett sammet vit och len
vill i barnets vagga gå,
men det skall han aldrig få
han skall bli bunden,
uti gröna lunden.

Trollet sitter vid sin vägg,
kammar ut sitt silverskägg,
sjunger vid den gråa häll:
"Liten kind, kom hit i kväll!
Dig vill jag lova
under guldås sova."

Far han gjordar om sitt liv
sitt bälte och sin blanka kniv,
tar järnsporrar på sin sko,
rider över berg och mo,
trollet att förstöra,
som vill barnet röra.

Snart är liten kind en man;
gångarn grå då sadlar han,
tager brynja, svärd och spjut,
och i kamp han rider ut,
spänner sitt bälte,
strider som en hjälte.

Til jenter lyder siste verset: 
 
Liten fager jungfru opp
växer fort som rosens knopp;
virkar sen åt ungersven
kappan blå och får igen
fästring och spänne
och guldspann på änne.

Av Samuel Hedborn

God helg!

- Helga Marie -

Hverdagsromantikk...

... alternativt vårfornemmelser. Hør bare her: Siste kveld i mai på vei hjem fra menighetsrådsmøte i kirka ca. kl. 22.30. Det er fortsatt helt lyst ute. Skylaget har sprukket opp etter høljeregnet tidligere i dag og i kanten er skyene gylne og rosa. Langs veien er det tett-i-tett med syriner og jeg snuser meg hjemover til Kjæresten som møter meg i døra og som, ut fra det salige ansiktsuttrykket mitt, umiddelbart skjønner hva jeg har bedrevet langs veien.

Lykke? Ja, definitivt!

God natt!

- Helga Marie -

Raindrops keep falling on my head...

Det er frodig vår og regn ute. Endelig, må jeg nesten si, for selv om sommervåren som har vært den siste tiden er deilig så blir alt så friskt og deilig etter regn. Så regn må vi ha av og til. I alle fall så lenge sola titter frem etterpå igjen.

Ja, og så fikk jeg jammen sjansen til å ta med både sangen "Raindrops Keep Falling..." sammen med en liten snutt fra den herlige western-klassikeren Butch Cassidy and the Sundance Kid. Ikke så mye regn der, akkurat, men på den andre siden - Butch er nok ganske betatt av Etta Place, men hun er jo kjæresten til Sundance... Så litt regndråper er det kanskje likevel der. På innsiden?



Hvis du ikke har sett filmen enda, så er den herved anbefalt på det varmeste!

- Helga Marie -

P.S. Dette innlegget skrev jeg egentlig for noen dager siden, men da jeg redigerte etikettene nå nettopp flyttet det på seg, uvisst av hvilken grunn. Jaja. Ingen stor krise, kanskje...

Dagen derpå

Ja, nå er det slutt på nasjonaldagsfeiringen for i år. I stua henger flagget fortsatt til tørk etter at jeg berget det inn fra nok en regnskur rett før klokka 21 i går kveld.

Kjæresten og jeg bor i et respektabelt villastrøk der omtrent annethvert hus har flaggstang, og både vi og naboen over gata setter vår ære i å heise og fire flagget presis. I går vant naboen på morgenen med Kjæresten rett bak, men jeg fikk ikke med meg finalen fordi jeg hadde øynene fulle av regn mens jeg fulgte med for å fange flagget før det tok bakken. Et flagg som har sopt bakken må nemlig brennes, det sa de på speider'n da jeg var sju år, og det er en regel jeg tror fullt og fast på enda. Jeg er stadig nervøs for at flaggpolitiet skal komme og ta meg på et eller annet. Feil knute i festet, for eksempel. Forøvrig har jeg mye å gå på når det gjelder både heise- og fireteknikk. Jeg skulle nok hatt en runde hos Garden for å perfeksjonere meg.

Men nok om det. Gårsdagen ble altså veldig bra. Kanskje er det en sammenheng mellom frustrasjonen over bunadskjortestrykingen kvelden før og gleden over å pynte seg neste morgen? I alle fall var Kjæresten og jeg iført vårt staseligste festantrekk i god tid til å spasere til byen for å se barnetoget. I byen var det masse folk, selvsagt. Stor stemning og vakkert vårvær. Da barnetoget var over burde vi selvsagt hørt tale og sunget nasjonalsang på Stortorvet, men istedet trodde vi naivt at alle andre gjorde det slik at vi kunne fyke avgårde til Søndre Park for å kapre et bord i solskinnet. Det var bare det at omtrent en fjerdedel av byen hadde samme tanke som vi. Likevel fikk vi, ved hjelp av flaks og freidighet, presset oss ned ved et bord og rakk å spise oss litt for mette på kyllingsandwich før vi måtte labbe hjemover i tide til neste post på programmet.

For ære være de som inviterer hjem folk hjem til seg på 17. mai-feiring, så man kan hygge seg med gode venner og god mat! Herlig. Dette var dagens virkelige høydepunkt. Alle hadde med seg litt hver, og det ble mye deilig mat samlet på et sted! Kjæresten og jeg hadde laget spansk omelett, tortilla, som er uhyre enkelt og inmari godt. Det tar litt tid å lage, men det er ikke vanskelig. Jeg har lært å lage det av en spanjol, så jeg vet at jeg gjør det riktig og her er triksene:

Tortilla (spansk omelett med poteter og løk)

Poteter:
Her er det størrelsen som bestemmer, selvsagt. Er de store holder det kanskje med 10, er det små eller mellomstore mandelpoteter som de vi tilfeldigvis hadde ble det nesten 20. Det skal være mye potet! Og den skal skjæres i tynne, tynne skiver. Personlig foretrekker jeg å bruke ostehøvel, men min spanske læremester syntes dette var i skumleste laget. Man må helt klart passe fingertuppene litt, men skivene blir perfekte!

Løk:
En stor løk holder. Denne skal hakkes ganske fint.

Poteter og løk blandes og passe med salt strøs over og blandes godt inn. Her gjelder det å bruke hendene slik at saltet fordeler seg best mulig. Det kan være fint å gjøre dette i et stort dørslag f.eks., for det trekker en del vann ut av potetene når saltet blandes inn.

Poteter og løk stekes i olje til potetene er møre. De skal ikke få særlig farge, så her må man passe på. Dette er den kjedeligste delen av jobben. Stekepanna skal være ganske full. Så full at det av og til detter ut en potetbit.

Mens potetene blir møre må man vispe sammen eggene. Til en sånn porsjon som dette bruker jeg tre egg. Vispe, vispe, vispe, vispe og så helle potetene over i eggeblandingen og røre godt rundt så egget får fordelt seg rundt potetene før du har det tilbake i stekepanna. Det kan være lurt med en ekstra dæsj olje før dette skjer.

Så må omeletten steken en stund før det er på tide å snu den for å steke den andre siden til alt er gjennomstekt. Snuoperasjonen foregår ved å bruke en tallerken (eller tilsvarende) som er stor nok til å dekke stekepanna, hvelve omeletten over på tallerkenen og deretter forsiktig få lurt den ned i panna igjen (gjerne litt mer olje) for å steke ferdig. Dette har gått bra til nå, men det har også hendt at det henger litt igjen i stekepanna. I såfall er det bare å holde hodet kaldt, skrape alt sammen ut av panna og ned på omeletten, lappe så godt man kan og snu den sist stekte siden opp når den skal serveres. Det pleier å gå veldig fint.

Ferdig stekt ser den gyllenbrun og deilig ut, og den smaker inmari godt! Jeg lover! Omeletten er god med salat og brød til og kan spises varm eller kald, alt etter ønske og behov.

Enjoy!

Dette var en "liten" digresjon, men vi fikk så mye skryt for den i går at jeg ble inspirert til å dele oppskriften her.

I dag var det tid for jobb igjen, og ute høljeregner det. Mai er jammen en mangfolding måned.

- Helga Marie -

Kvelden før...

Jeg sitter og skuler på "verket" mitt. Bunadskjorta. Den henger, forsøksvis strøket, og venter på at det skal bli nasjonaldag i morgen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har et heller anstrengt forhold til å stryke bunadskjorter. Kjæresten stryker sin egen. Det skal han få fortsette med. Men hvordan skal det gå om vi blir flere som skal ha bunad på 17. mai?

Det kan jo hende jeg hadde blitt skikkelig god på å stryke bunadskjorter hvis jeg gjorde det litt oftere en maks to ganger i året (dette året gjorde jeg det også til 8. mai da jeg skulle i barnedåp), men jeg er sjeleglad for at det er ca. et år til neste gang.

Sånn, det var det hjertesukket. Så får vi se, da, hvor mye vi kommer til å "se og bli sett". Værmeldingene er jo ikke overveldende gode, så kanskje blir det hjemmeliv frem til vi skal på venne-spleiselag utpå ettermiddagen. Hipp, hipp hurra!

- Helga Marie -

Det er halloween, altså!

Tre små damer i heksekostyme ser på meg, dels bebreidende, dels medlidende. Stakkars halvgamle dame som ikke har fått med seg at Halloween er 31. oktober og ikke lørdagen før.

Heldigvis for den halvgamle dama har hun massevis av deilige epler fra hagen, så de skumle og søte små heksene fikk med seg blanke, fristende epler en ond stemor fra Snehvit verdig og løp videre. I døra sto jeg, barnløs (og dermed uforberedt på begivenheten) og dessuten usikker på hva jeg egentlig mener om Halloween.

Det vil si, jeg har gjort meg noen flere tanker nå og er kommet til at jeg er klar til å godta denne ny-gamle tradisjonen som opplagt er kommet for å bli. Det er selvsagt mulig å være anti-Halloween av mange grunner, både kommersielle, religiøse og kulturelle, men tiåringen i meg har stor forståelse for at det er vanvittig spennende å kle seg ut en mørk høstkveld og løpe rundt med venner, skremme hverandre og tigge godteri. Jeg hadde garantert elsket det! Så kanskje går det an å dele ut økologiske epler som en motvekt til alt godteriet og glede seg over at barna har det gøy. Selvsagt er det greit å være klar over hvordan tradisjonen har blitt til, og det er utvilsomt mye død og gru og ånder i høstmørket i forbindelse med natt til allehelgensdag, men det er vel ikke nødvendigvis slik at man støtter opp om hele den pakka fordi om man syns det er moro med litt skrekk og gru iblant?

Jeg er i alle fall lei av å være moralist og ønsker barna i nabolaget velkommen innom på Halloween. Men det blir epler neste år også, jeg gidder ikke kjøpe godteri.

- Helga Marie -

P.S. Illustrasjonen er av Salvatore Vuono og er funnet hos FreeDigitalPhotos.net.

Eplehagen i oktober

Kjæresten og jeg har fått eplene i hus. I hagen "vår" er det tre epletrær og nå er alle tømt. Transparent kan ikke lagres, så den er allerede fortært eller har endt i pai og som eplemos. Kassene med Åkerø og James Grieve står klare til å fylle munnen med deilig eplesmak og magen med eplegodt i ymse varianter. Nå er det bare gulnet løv igjen på trærne, og det tar nok ikke lang tid før det også er historie. Eplene varer forhåpentligvis litt lenger...

Det var lenge siden sist jeg hadde høstet epler, og plutselig fikk jeg fullt av nostalgiske og hyggelige flashbacks til eplehøst i barndommen. Grå oktoberdager med fruktkasser rundt omkring på plenen, søsken og jeg som tok lange, uautoriserte pauser fra arbeidet, eplehåv, pappas stemme som formaner: "behandle dem som egg!", iskalde fingre rundt iskalde epler og duften av frukt i kjelleren etter at kassene var kommet i hus.

Her er et glimt av gårsdagens innsats:

Ok, rosen hadde ikke så mye med eplene å gjøre, men jeg syns det er ganske kult at den blomstrer og har knopper fremdeles. Men nå kommer frosten, så da er det vel slutt for i år.

- Helga Marie -

Høstferielengsel

I et par dager nå har jeg gått rundt og påstått at jeg har lengtet mer etter høstferien før. Jeg gjentok det på personalrommet i lunsjen - jeg føler meg så godt i gang og en pause nå passer dårlig. Jeg kan ta det senere i oktober eller november.

Men nå sitter jeg godt plantet i godstolen med et kvart øye på værmeldinga og kjenner at det hadde vært godt å ha fri i morgen. Jammen hadde det vært deilig å kunne sove lenge da. Så det kan vel hende at jeg egentlig lengter mer etter høstferien enn jeg trodde.

Det var bare det!

- Helga Marie -

Et eventyr går mot slutten

Jeg er av dem som elsker vinteren. Det er herlig når snøfillene fyller himmelen og dekker bakken, slik at alt blir hvitt og rent. Jeg liker å gå på ski, og jeg fryder meg over iskalde stemninger når små kvister blir fire ganger større av alt rimet. I tillegg har jeg ikke noe i mot å måke snø (selv om det er Kjæresten som har måkt mest i vinter).

Men når det bikker mars kan jeg ikke annet enn glede meg over at vinteren er på hell. Tirsdag måkte jeg verandaen, og ettersom sola sto hardt på hele dagen smeltet nesten all snøen som var igjen. Etterpå har det riktignok ikke vært temperatur til å oppholde seg i ro der ute, men vi titter ut og minnes om at det ikke er så fælt lenge til vi kan ta med oss kaffekoppen ut i solkroken på en lørdag formiddag. For eksempel.

I går kveld hadde jeg dessuten en sånn rar vemodsfølelse jeg kan få når jeg et øyeblikk gjenopplever mange tidligere års møter med sen vinter eller tidlig, tidlig vår. Jeg var uten med søpla rett før jeg skulle krype til køys, og da kjente jeg denne iskalde kvelden som kommer etter en varm dag i mars. Snøen har sunket sammen av solsteken, men om natta tar den sitt monn igjen og sender gradene ned under -10. Likevel - kulda er dømt til å tape. I løpet av den neste måneden blir det vår!

Så om ett eventyr går mot slutten, så er det bare fordi et annet eventyr er på vei til å begynne!

- Helga Marie -

P.S. Bildene har Kjæresten og jeg tatt på skiturer på Nordseter, i Øvre Rendal og på Dovre.

Et vinterferie-hurra!

Endelig er det vinterferie for "resten av landet" også! De siste dagene har jeg virkelig kjent hvor godt det skal bli å kunne gjøre noe annet enn å være på jobb hver dag. Som den ustrukturerte læreren jeg er har jeg imidlertid ordnet meg med litt retting til ferien, men uansett. Jeg skal nok få prøvd skiene også. Og her kommer et dikt til ukeslutt, eller egentlig en sang, som jeg syns passer umåtelig godt nettopp foran vinterferien:

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk! så glad og så fri
mot store hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei,
blant vinterkledte stubber og steiner.
Den susende vind, meg stryker om kinn,
og snøen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot, gir liv og lyst og mot!
nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp
den lyse dal og skoglier blandet,
da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst:
Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!

Margrethe Munthe

 

Bildene ble tatt midt i februar på Dovre, mitt barndoms fjellparadis. Fotograf: Erling Brenn.

- Helga Marie -

Förbjudet för gästerna att äta upp varandra

Denne advarselen er å finne ved inngangen til "Glada grodan servering" i Elsa Beskows deilige bildebok Solegget. I anledning et visst bryllup på lørdag har vi hagefest for de av bryllupsfølget som kan fredag kveld. Kanskje vi bør sette opp en slik advarsel i sommerkvelden rett før et bryllup? Eller kanskje er det vertskapet som bør advares? Det er lett å være dødsforelska vordende brudepar i sommervarmen...

- Helga Marie -

Nostalgi til husbruk

Jaja. Så har jeg flyttet fra Oslo aldeles frivillig. Nesten i alle fall. Men det forhindrer ikke at jeg hører til de nordmenn som er vilt begeistret for hovedstaden vår og gleder meg til hver eneste tur dit.

Mitt forhold til Oslo begynte lenge før jeg hadde vært der selv. Foreldrene mine hadde bodd i denne legendariske byen før jeg ble født, og jeg hadde en klar oppfatning av at alle gifte par måtte bo en stund i Oslo før de kunne prøve seg noe annet sted. Dette førte til et sørgelig brudd med barndomskjæresten nokså rett etter at vi hadde avtalt å gifte oss i en alder av 3-4 år. Jeg lanserte nemlig denne ideen om Oslo og det viste seg da at min utkårede ikke hadde tenkt å flytte fra mamman sin. Så galt kan det gå, og så vidt jeg vet har han aldri flyttet til Oslo. Det gjorde derimot jeg, med tid og stunder, og ble som sagt svært glad i byen. Derfor er dagens bloggpost en samlig hyllingssanger til Oslo:



Jeg har bodd ved Alexander Kiellands Plass - denne sangen trykker på alle de rette knappene...

... og Hovedøya er bare det beste stedet å bade!



Og så var det jo "Bysommer" da.




- Helga Marie -

Valborgsmesseaften

I går kveld var det Valborgsmesseaften. Hva det er vet jeg egentlig bare fordi jeg har lest Madicken av Astrid Lindgren (forøvrig en av mine absolutte favorittforfattere) og der er det en levende skildring av feiringen rundt bålet i vårkvelden. Historien involverer også en hendelse med et par nye sko og litt drama rundt det som heldigvis tross alt ender godt. Puh!

Det var helt borte for meg hvilken kveld det var i går, men jeg husket det nå da jeg våknet og jeg kan ikke tenke meg muligheten av en vakrere Valborgsmessaften enn i går. Dagen er egentlig minnedag for en angelsaksisk, kristen helgen, Walpurga, men minnedagen hennes knyttes til hedenske riter om fruktbarhet og vår og i tillegg heksesabbat! Så det er en dramatisk natt.

Heidi og jeg så ingen hekser på turen vår (jeg gjorde i alle fall ikke det), men dramatisk vil jeg si at det var, for det er ikke så mange ting som røsker i hjerterota på samme måte som en vårkveld der sola er i ferd med å gå ned og alt virker gjennomsiktig - lyset, det spede løvet på trærne og et stakkars menneskehjerte. Fuglene synger og synger så det nesten ikke er ørens lyd, alle bekker og elver er breddfulle og kaster seg utfor knauser, river i små og store steiner, røtter og jord. Jeg blir vemodig til sinns, glad og lei meg på en gang og ute av stand til, uten ønske om, å verge meg mot det.

Og i dag har det blitt 1. mai. Røttene mine, i alle fall på farssiden, tilsier at man i det minste heiser flagget denne dagen, så nå (klokka har blitt 8:14) har jeg vært ute og heist flagget. Fra vinduet ser jeg at naboen også har heist sitt, så markeringen av arbeidernes kampdag har forgreninger til villastrøket også! Gratulerer med dagen!

- Helga Marie -

Sol, sang, frihet, vår...

Det er så deilig vær i dag - det er langhelg (riktignok innspurt med oppgaveskriving) - snart skal jeg spise middag - verden er full av gode mennesker og jeg har nettopp lært hvordan jeg skal få inn en filmsnutt fra YouTube i bloggen min, så her kommer en av mine favorittsanger - til ære for denne siste dagen i april:

En travel tid

Det er virkelig vår i hagen. De siste dagene har vært nesten sommervarme og nå er det rett før løvet spretter over alt. Og alt syder av liv - barna sykler i gatene og leker, lukta av grillkull brer seg...

Ettersom jeg er flittig student om dagen lar jeg hagearbeidet være, til glede for noen små naboer viser det seg. I går morges ble jeg stående og kikke ut kjøkkenvinduet på en blåmeis som strevde voldsomt. Han basket rundt nede i en liten grop og det kunne nesten se ut som om han var fanget under gammelt gress. Jeg begynte nesten å lure på om jeg måtte sette i gang en redningsaksjon da han brått dukket frem fra gresset og fløy - med nebbet fullt av materiale til reir selvfølgelig! Han satte kursen direkte mot naboens tak og smatt inn mellom to planker i raftet (er det ikke det det heter?) Skal si de har ordnet seg! Rom med utsikt og matfat rett ved siden av. Materen henger nemlig fortsatt oppe. De kan jo i det minste få tømme den før jeg lar dem finne all maten selv. Bildet er forresten hentet fra FreeDigitalPhotos.net.

Et ekorn lengre nede i hagen var også ivrig opptatt med å samle seg et eller annet hvorpå det turnerte epletrær og garasjetak elegant før det forsvant med fangsten. Og rabarbraen har nettopp sprunget ut. Bittesmå, skrukkete nyfødte blad. Snart blir det rabarbrapai! Hurra!

- Helga Marie -

En liten reise i tid

Jeg innrømmer at jeg er en temmelig sentimental type. Det er ingen tvil om at jeg har en hang til å mimre og føle meg hensatt til steder og stemninger når den rette påminnelsen kommer. Lukt og lyd er effektivt, årstid ligeså. Plutselig var jeg transportert tilbake i tid. Riktignok ikke så langt tilbake i tid, bare to år. Men Blindern, og særlig humanistisk fakultet lå der i aprilsola akkurat som for to år siden da jeg var i siste innspurt av masteroppgaveskriving. Nå er jeg igjen i en innspurtfase, riktignok bare med tre små oppgaver på seks sider, men det var nok til å gjenskape følelsen av avslutning, av studentliv som går mot en ugjenkallelig slutt og kombinert med en superhyggelig lunsjavtale med en god venninne var det virkelig duket for mimring.

En ganske sentral forskjell er det at jeg nå for tiden må nøye meg med å skrive på en av fakultetets datamaskiner på Sophus Bugges hus og ikke på min egen kjære MacBook på egen lesesalsplass med utsikt over hele Oslo. Det kan selvsagt føles som en degradering, men det fungerte forholdsvis greit. Tankeflukt kan man få til ved å la blikket gli over fylte bokhyller også!

Etter et par timers mer eller (kanskje helst) mindre effektiv skriving møttes vi på plassen utenfor Sophus og ruslet i deilig vårsol til Åpent Bakeri. Det var noe vi gjorde innimellom - ikke så veldig ofte - da vi var fulltidsstudenter. Helst når noe ekstra var på gang. En oppgave levert, eller når det kanskje var behov for litt å trøste seg med. Og med fare for å høres helt banal ut må jeg si at Åpent Bakeri er et fantastisk sted. Kafeen og utsalget ved Damplass i Ullevåll Hageby er skrekkelig populær og det er egentlig bare dumt å gå dit rundt lunsjtider, og noen plass ute i sola fikk vi ikke. Men siden det var så vakkert vær var det i det minste god plass inne. Det er ikke riktig alltid. Jeg har flere favoritter på Åpent Bakeri. En av dem er kjempestort rundstykke med smør og rørt jordbærsyltetøy. Så er det blåbærbolle med crème fraîche og hylleblomstsaft. Og kaffe. Og kakao. Åh, så mye deilig. Så det var litt hardt å bestemme seg. Blåbærbollen hadde forresten eggekrem og ikke crème fraîche, et "fremskritt" jeg kjenner at jeg er litt imot.

I vårsola gikk praten, akkurat som våren for to år siden og vi var hjertens enige om at vi hadde det godt som fulltidsstudenter med studielån i lommeboka og bare innleveringsfrister å bekymre oss over (og dem husker vi nesten ikke lenger).

Så sentimental kan man bli. Og det er deilig. For selv om vi lever her og nå, så er det så deilig å av og til få besøke en deilig, forgangen periode av livet. Kjenne at alt er som det var, selv om alt er forskjellig. Og etterpå reise tilbake til nåtiden og ha det ganske så greit der også. Til tross for innleveringsfrister.

Forøvrig kan det meddeles at juletrebelysningen fortsatt henger oppe året rundt!

- Helga Marie -

Knus, knas

I dag tidlig kom jeg for sent til bussen. Det var skikkelig ergerlig. Først hadde jeg fundert noen minutter på om jeg virkelig måtte stå opp for å ta kvart på åtte-bussen og hadde jeg holdt meg til den tanken hadde det vært like greit. For bussen kom bittelittegranne tidlig og jeg var ute bare akkurat i tide og siden bussen alltid er litt sent ute tok jeg ingen forholdsregler og kastet et blikk over skulderen på vei mot busstoppen. Altså gled bussen opp på siden av meg og forsvant idet jeg kom til bussholdeplassen. Da var det for sent. Jeg sto likevel på busstoppen i ti minutter i håp om at jeg hadde tatt feil.

Det rare er at jeg må ha hatt på følelsen at jeg kunne bli for sen. Jeg tok nemlig svært lett på vannpyttknusing på vei til bussen. For jeg skal gjerne innrømme at når våren er i anmarsj og nattekulda har lagt et tynt islag på vannpytter i veien ser jeg det nærmest som en plikt (en gledelig en!) å knuse isen så snart jeg har sjansen. På vei til bussen i dag gjorde jeg det ikke skikkelig fordi jeg visste at jeg hadde litt knapt med tid. Jeg får ta mitt monn igjen senere, men snart er det ikke kaldt nok om nettene til at det blir is mer.

Når høsten kommer er det en helt annen sak. Jeg knuser isen da også, for jeg syns det er så moro å høre og kjenne at det knaser under skoene mine. Men det er med en annen ærefrykt jeg foretar dette ritualet hver høst. Det er et helt annet alvor over isen om høsten. Den har rett til å være der og skal snart overta både små og store vann. Men om våren er det om å gjøre å få den vekk - den er på vikende front og jeg hjelper til så godt jeg kan.

Om noen syns at dette er barnslig så er jeg helt enig. Jeg innrømmer at jeg faktisk rødmet litt over meg selv da jeg knuste is på vei forbi et klasserom her en morgen og plustelig ble klar over at jeg kunne observeres fra vinduene. Hm. Ikke at jeg tar det veldig tungt, men det er klart at slike aktiviteter ikke passer så godt sammen med verdig læreroppførsel.

Men tilbake til bussen i dag tidlig - hva skulle jeg så foreta meg? En snau time mellom litt før åtte og litt før ni en morgen tidlig i april? Alternativene var å bli stående der jeg var, henge på Statoil til neste buss eller dra inn til byen og henge på busstasjonen til neste buss. Det ble til at jeg valgte det siste. Og i en krok av ventehallen fikk jeg jammen rettet to stiler. Så dermed var jeg temmelig fornøyd med meg selv når sant skal sies.

- Helga Marie -