Kjære farmor!

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Du var sju år og hvor bevisst du var på det som skjedde akkurat da vet jeg ikke. Jeg vet at du hadde en klar politisk overbevisning senere og at du brukte stemmeretten din.

Det var onsdag 11. juni at et enstemmig Storting sa ja til å gi stemmerett til alle norske borgere som var 25 år og over. Da din tur kom for første gang var denne grensen senket til 23 år, så den første gangen du brukte stemmeretten din var kanskje ved kommunestyrevalget i 1928? Da var du allerede mor til flere og hadde plikter og ansvar som få i den alderen nå til dags. Selv var jeg bekymringsløs utenlandsstudent da jeg var 23 år.

Uansett hvor og når du stemte første gangen stemte du i alle fall ved stortingsvalget 14. september i 1981 og samtidig gav du meg et minne for livet. Jeg var seks år og var tydeligvis på besøk hos deg akkurat da. Jeg husker hvordan jeg betraktet deg der du gjorde deg klar. Pyntet og høytidsfylt (og kamplysten) toget du avgårde med meg ved hånden. Jeg småsprang for å holde følge og skjønte at vi var på vei til noe stort. Utfallet av valget ble nok ikke helt etter ditt hjerte den dagen ettersom dette ble innledningen til den store høyrebølgen, men uavhengig av valgseire og -nederlag lærte du meg en lekse om demokrati uten å si så mange store ord.

Det er ikke bare i år, med stemmerettsjubileum, at jeg tenker på dette. Men i dag var jeg på et seminar på Maihaugen som het "I kamp for stemmerett" og da tenkte jeg slik på deg. Jeg ønsket så sterkt at du kunne være der sammen med meg og høre om det spennende arbeidet som ble drevet frem mot 1913 og ikke minst hadde det vært så flott å kunne spørre deg, et tidsvitne fra årene etter hvordan dette opplevdes for deg og andre unge kvinner den gangen.

Jeg bruker historien din når jeg underviser elevene mine om demokratiutviklingen i landet vårt, men om den klarer å levendegjøre historien for dem slik den gjør det for meg er kanskje for mye forlangt. 

Uansett skal du vite at jeg er stolt av å være barnebarnet ditt og at jeg savner deg!

- Helga Marie - 

En ny epoke har begynt

Nå er vi der. Poden skal leveres hos dagmamma og mor og far skal på jobb. Vi er i startgropa og rutinene er langt fra innarbeidet. Alle tre er foreløpig der at vi ikke er glad for at denne endringen har nådd oss. Vi vil ha det som før: Vi vil ha en voksen hjemme som holder fortet og passer Poden. På mange måter har vi lite å klage over: Vi har fått plass hos en fantastisk dagmamma. Kjæresten skal jobbe deltid, så han og Poden skal få herje hjemme hver tirsdag og torsdag. Jeg begynner såpass sent på mandag og onsdag at vi ikke må ut av huset spesielt tidlig så tross alt er det mange ting å være glade for. Men likevel. Likevel. Vi har lyst til å være sammen med Poden selv.

I dag hadde dessuten Poden og mor en ny, annerledes og ganske fin morgen (helt til Poden skjønte hva vi skulle, vel å merke...). Far dro tidlig og tok bilen. Ute var det mange blåe grader, så selv om veien til dagmamma ikke er så lang var det ikke aktuelt å gå hele veien i dag. Bussen ble altså redningen, og utfordringen var å time det slik at vi rakk bussen men slapp å vente. Ikke den enkleste øvelsen jeg vet... Og løpe nedover gata vår (bratt og glatt) med barnevogn er heller ikke tilrådelig for ansvarlige foreldre. Dog var det løsningen i morges. Poden skjønner jo (heldigvis?) ikke at foreldrene hans kan opptre uansvarlig så han var relativt fornøyd der i skinnposen sin, påkledd så armene sto omtrent rett ut fra kroppen og utover sidene på vogna.

Hva var det altså som var fint med denne morgenen? Det hørtes jo litt stressende ut? Og joda, det var litt stress. Men før det ble det hadde vi det riktig fint. Og vi rakk bussen. Faktisk ville vi nådd den uansett, men den var litt forsinket, så vi måtte vente, men da fikk vi sett mange biler som kjørte forbi og vi fikk beundret januarmorgenen med sine -18 som gradvis gikk over fra mørkeblå til turkisaktig og deretter helt lyst. Og bussen kom og tok oss dit vi skulle og Poden var glad og fornøyd og syntes det var stor stas da mor småløp med vogna i motbakke etter at vi hadde gått av bussen.

Det som ikke var så greit var avskjeden. Jeg vet at han har det fint der han er. Men det er leit å gå fra ham når han gråter så tårene triller...

- Helga Marie - 

Små vassa tänder og skära hender...

Mitt lilla barn

Ett barn ska jag ha när jag blir stor
med smala ben och mjuka skor
små vassa tänder och skära händer
mage som en sockertopp och ljusbrunt hår precis rakt opp

och jag ska köpa saker varje da’
så många som mitt lilla barn vill ha
och skrika ska mitt lilla barn få göra
för skrik tycker jag om att höra
och bråka hela dagarna,
och skrämma kor i hagarna,

men ska jag säga akta dig för eld och djupa vatten
spring aldrig, aldrig bort från mig i den svarta natten (repris) 

  

Vi ska busa mycket varje da’
mitt eget lilla barn och ja’
och skrika som gorillor ska vi göra
hoppa runt och skrämma folk ni ska få höra
och vi ska bita dom i benen
och bidna fast dom vid den stora stenen 

Om mitt barn får ont i magen några gånger
ska jag sjunga för det jättefina sånger
och jag ska byta blöjor på mitt barn
och sätta på små kläder
och världens minsta gummistövlar ifall det blir dåligt väder.  

(Text: Barbro Lindgren, Musik: Georg Wadenius)

Tilbakeblikk

Det er rart å tenke på hvordan det var før, altså for bare noen få år siden. Av og til blir jeg full av funderinger over hvordan livet mitt var da, og hvor lite jeg visste om hva som skulle skje. For fire og et halvt år siden, for eksempel (altså den 28. mars 2007), delte jeg leilighet med en venninne i Oslo, var i innspurten med mastergraden min, jeg hadde ingen planer om å flytte fra storbyen og jeg var singel (en av grunnene til at jeg ikke hadde noen planer om å flytte - jeg var nemlig overbevist om at sjansene for å møte "Den Rette" var betydelig større i byen - akk så feil man kan ta...).

Likevel flyttet jeg altså fra Oslo ca. tre og en halv måned senere, midt i juli 2007. Det var ikke med helt lett hjerte jeg reiste fra hovedstaden, jeg håpet det var midlertidig og fortsatt kan jeg kjenne et vemod når jeg er i Oslo en tur. Det var så veldig hjemme der en gang. Samtidig er det alltid godt å sette seg på toget til Lillehammer igjen. Det er dette som er hjemme nå.

Sju og en halv måned etter at jeg forlot kjøttmarkedet i Oslo var jeg ikke singel lenger, og litt over et år etter det igjen var jeg jammen gift. Alt jeg ikke visste...

Og nå er det september, og når jeg ser tilbake på de to siste årene så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne strøket Helga Marie fra september 2009 og 2010 over kinnet og sagt at alt kom til å gå fint. I midten av september 2009 mistet vi det første, bittelille barnet vårt. Det var det samme som så mange andre opplever. Ikke noe bemerkelsesverdig, og samtidig en voldsom fortvilelse og etter hvert som jeg ikke ble gravid igjen, en stadig stigende angst for at noe skulle være galt.

I september 2010 hadde vi vårt første møte med prøverørsverdenen gjennom poliklinisk samtale, og tiden som fulgte var full av både forhåpninger og bekymring. Forsøket vi omsider kom i gang med førte ikke til graviditet, og jeg vet ikke om vi hadde orket å prøve igjen om jeg ikke hadde blitt spontant gravid rett etterpå. Pumpet full av hormoner som stimulerte eggproduksjon og eggløsning lyktes vi på hjemmelaboratoriet og i september i år vagger jeg rundt med stor mage og store forventninger. Vi er ikke helt i mål, men det er ikke mange ukene igjen.

Og i senere år kommer jeg til å se meg tilbake igjen og undres over hvordan alt ble. Livet er uforutsigbart, på godt og vondt. Akkurat nå på godt!

- Helga Marie -

Dagens heltinne, c'est moi!

Hvem har kjørt med søsters gjenglemte iPod for å avskjære ekspressbussen og avlevere livsnødvendigheten så hun skulle ha underholdning på turen tilbake til nordvestlandet, tro? Jeg klapper meg selv på skulderen trygg i overbevisningen om at jeg er dagens heltinne!

- Helga Marie -

Hvordan jeg ble en museumsjunkie

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg har likt å gå i museer, så det enkle svaret på hvordan jeg ble en museumsjunkie er vel at jeg ble flasket opp med det. Likevel kan jeg ikke huske at museer var noe vi oppsøkte så ofte, men når jeg tenker på hvor vi bodde er det kanskje ikke så rart. Selv om det absolutt finnes museer på søre Sunnmøre var det nok ikke så mange som lå i kjapp og enkel rekkevidde for en barnefamilie med etter hvert tre små.

Herøy gard kan jeg huske at vi besøkte en gang sammen med tante og kusine, men hukommelsen henger nok mest sammen med et bilde der vi alle sitter i sensommersola utenfor et av de gamle husene. Jeg kan ha fylt fem år, og det var nok før Bror ble født i såfall. Jeg kan ikke huske at han er tilstede på bildet. Hva vi så har jeg vagere erindringer om, men jeg husker at jeg beundret voldsomt de vakre dypgrønne glasskulene til oppdrift for fiskegarn. Mamma forklarte hva de var til, men jeg hadde vondt for å se for meg akkurat det. Jeg ville gjerne ha en sånn, men selv om de sikkert er å få tak i for den som ønsker seg det har jeg vel landet på at de egner seg best i kystmiljø og ikke så godt i innlandet.

Hos mormor og morfar på Lillehammer var vi sikkert på Maihaugen av og til, og jeg vet at vi var på Malerisamlingen. Minnene derfra er sterkere - det var et og annet bilde der som fascinerte meg voldsomt. Spesielt husker jeg et bilde jeg så da jeg kan ha vært rundt 10 år av en ung kvinne som akkurat har født. Hun ligger på kne i halmen med hendene rundt barnets hals og med blikket vendt oppover, og i det ansiktet har maleren fremkalt en slik nattsvart fortvilelse og håpløshet at det rystet meg da, slik minnet gjør nå mange år senere. Jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller maler og aner ikke hvor bildet befinner seg i dag. Kanskje like greit. Jeg har ikke egentlig behov for å se det igjen.

Det må antakelig være denne typen opplevelser som har gjort at jeg syns det er verdt å både betale for, og tråkke rundt i museer i timesvis, på jakt etter en sterk historie og en sjelelig rystelse. Hm. I så måte må jeg si at Imperial War Museum var et godt valg. Kjæresten og jeg tilbrakte fire timer der mandag i høstferien, og da vi kom oss ut var vi temmelig pumpa. Det er ikke ofte jeg holder ut FIRE timer i et museum, bare så det er sagt.

Skoleturer til museer var jeg i utgangspunktet ikke glad i. Jeg fikk aldri fred til å granske det jeg var mest interessert i, det var alltid noe vi måtte videre for å se på istedet. Men det har kanskje hatt sin misjon likevel, for jeg lærte i det minste at når man oppsøker museer på egenhånd kan man være så kort eller lenge man vil og se det som er interessant og blåse i resten. Det kan jeg like!

Tilbake til familiens museumsvaner har jeg forresten bare gode minner fra en Oslotur vi hadde sommeren i 1987. Tante og onkel var på feriestedet sitt og lånte velvillig ut leiligheten på Ulsrud til provinsfamilien som skulle "gjøre" hovedstaden. På de dagene vi var der rakk vi i alle fall både Akershus festning, Vikingskipshuset og Kon-Tiki Museet, alle tre svært vellykkede besøk, det var vi skjønt enige om. Særlig syns jeg å minnes at vi var fornøyde med de to siste. Jeg tror jeg hadde forventet meg noe høyere glamour-faktor på Akershus. Jeg var likevel ganske tilfreds med å ha vært på et slott for første gang, og lignet slik sett som 12-åring ganske mye på meg selv noen år før da jeg høylydt skrøt av, til de som ville høre, at jeg hadde reist med Kong Olav. Det var selvsagt hurtigruta MS "Kong Olav" jeg hadde reist med, men den detaljen utelot jeg glatt. Those were the days!

Hvordan jeg ble en museumsjunkie kan nok altså relateres til oppveksten min. Vi var på museer av og til, passe ofte, fikk sikkert være med på å velge selv hvor vi ville og hvor lenge vi skulle være der. Det tror jeg er noe jeg bør berømme foreldrene mine for: Det har vært svært lite tvang i min oppvekst slik jeg husker det. Det var for eksempel aldri noe mas om at vi skulle være med på gudstjeneste hvis vi ikke ville selv, og jeg tenker nå at det var en klok strategi uansett utfall. Og museene vi gikk på trigget interessen, men gjorde oss ikke lei.

Og når jeg besøker museer, hva er det jeg er på jakt etter? Å lære noe mer om historie, f.eks. Se vakre bilder, møbler, bygg, parker osv. Drømme meg tilbake i tid. Sikkert et element av "been there, done that" også vil jeg tro, men mest av alt generell vitebegjærlighet. Man blir jo også ganske god i TP av sånne tilbøyeligheter...

- Helga Marie -

En perfekt oktoberlørdag

Dette har vært en aldeles perfekt lørdag. Den startet med at jeg våknet tidligere enn jeg pleier - helt av meg selv (i alle fall nesten helt av meg selv). Kjæresten og jeg har besøk av Svigermor i helgen, og vi møttes alle tre glade og fornøyde til frokost på kjøkkenet i halv ni-tiden. I min bok er det en meget anstendig, relativt tidlig frokosttid på en lørdag.

Mens Kjæresten og Svigermor tok en snartur på posten (for å kjøpe billetter til Kristin Asbjørnsens Dølajazz-konsert i Lillehammer kirke i ettermiddag) og handle noen småting fikk jeg gjort flere små husting som har ventet på oppmerksomhet uten å få det en stund: Pelargoniaene er nå god plassert i kjelleren for vinteren og det er ny pære i utelampa utenfor kjøkkendøra. Jeg fikk hengt opp klesvask på verandaen i høstsola, og da de to shopperne kom tilbake dro Kjæresten og jeg på joggetur.

Jeg har nemlig et prosjekt om å komme i bedre form. Jeg har funnet et ypperlig opptreningsprogram for sånne noviser som meg på Löplabbets nettsider, og på 12 uker skal jeg altså bli betydelig sprekere og istand til å følge mosjonistprogrammet deres. Jeg har aldri likt å jogge. Jeg har nesten aldri gjort det og har forsøkt å lure meg unna stort sett hver gang jeg har blitt nødt tidligere. Men nå er jeg snart ferdig med min åttende joggeuke med tre ganger pr. uke og i dag jogget jeg 30 og et halvt minutt i strekk uten en eneste gåpause!! Det er revolusjon! Jeg er så stolt! Det hjalp veldig at Kjæresten var med og heiet på meg når jeg begynte å bli sliten, og det hjalp også en hel del at det var nydelig sol, men uansett gode forhold: Jeg gjennomførte dagens program med glans! Hurra!!

Dagens fysiske aktiviteter var ikke over med dette. Vi tre dro nemlig en tur på fjellet og kom oss nesten opp på Nevelfjell før jeg forlangte lunsj. Da vi nærmet oss bunnen av nisteboksen fant vi ut at tiden frem til konserten var i knappeste laget til å nå toppen denne gangen, så vi snudde og rakk hjem til dusj og fasadefiksing før jazzkonsert i kirka.

Og konserten var virkelig rosinen i pølsa i dag. Jeg har ikke vært på konsert med Kristin Asbjørnsen før, og jeg må bare si: For en artist! For et band! Og for en stemning! Jeg var helt revet med og det er jeg slett ikke alltid på konsert. Den særegne stemmen hennes og instrumentene krøp inn under huden på meg og gjorde meg både lykkelig og rørt på samme tid. En fantastisk opplevelse!

Nå sitter vi mette og late i stua. Jeg med Mac'en i fanget, Kjæresten med Top Gear på tv og Svigermor med avis. Det er godt å være mennesker på en slik lørdag, og jeg håper at verdens beste Elisabeth som har bursdag i dag har hatt en like bra dag som vi. Gratulerer, Elisabeth! :)

- Helga Marie -

P.S. Jeg skal være den første til å innrømme at bildet mitt fra konserten ikke yter rettferdighet til opplevelsen på noen som helst måte - mobilkamera har sine begrensninger - men det var nå litt kjekt med et bilde likevel.

En annen verden

Mitt faderlige opphav har denne vinteren skrevet på "mors og fars historie". Han har nedtegnet det han husker av det de har fortalt om oppvekst og voksenliv, samt det han husker av eget samliv med dem. Kjæresten og jeg var på besøk hos mor og far i begynnelsen av denne uka, og da fikk jeg lese manuset hans. Nå venter han bare på å få noen bilder av en nevø før han skal sende det hele til trykking.

Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.

Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.

Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.

- Helga Marie -

Et "jordbærsted"

Jeg tilbrakte noen viktige barneår på Hareid på søre Sunnmøre. Til tross for mange år som østlending (deriblant familiebånd i Oppland) er det likevel noen røtter som fortsatt sitter godt plantet ute ved havet og jeg er alltid lykkelig over å være tilbake. Ingen luft er friskere enn sjølufta, få ting så spennende som "fjørasteinane". Helgens Sunnmørstur var i utgangspunktet vemodig - en gravferd i sunnmørsgreina av familien.

Samtidig var det utrolig flott å være på Sunnmørstur igjen. Dagen etter tantes begravelse var Kjæresten og jeg på besøk hos fetter og familien. Det var fint å møtes en gang til etter stunda vi hadde dagen før, og de tok oss med til et av sine viktigste "jordbærsteder" i nærmiljøet - Alnes fyr.

Jeg sier bare - dra dit! For et herlig sted! Ta en runde på fyret først. Se det lille museet. Kikk i butikken. Se kunstutstillingen i tårnet (Ørnulf Opdahl). Nyt utsikten. Spis kake og drikk kaffe i kafeen (druknet flue i kaffen kan forekomme...). Nyt livet! Og ta så en tur ned i fjøra. Se på alle de underlige og flotte dyr og planter som overlever i en pytt mellom steinene imellom kastene. Hopp og sprett på steinene, men pass deg for de svarte, våte og sleipe. Før du kommer så langt kan du kikke på bildene mine fra lørdagens ekspedisjon:

- Helga Marie -

Gratulerer med dagen, farfar!

Farfar døde da jeg var to år gammel, og av den grunn har jeg ingen egne minner om ham. Det var heller ikke mange gangene vi møttes i løpet av de par årene vi eksisterte sammen her på jorden. Foreldrene mine og jeg bodde på en annen kant av landet, og de få bildene som finnes av ham og meg er fra vinteren 1976 og sommeren 1977. Han døde den høsten. De andre besteforeldrene mine levde til jeg var i slutten av tenårene, og selv om jeg fortsatt var litt for ung til å interessere meg for dem som annet enn besteforeldre husker jeg dem i alle fall godt.

I dag er det 1. mai, og jeg innrømmer gjerne at den dagen først og fremst er en ekstra fridag for meg (hvis den faller på en vanlig hverdag, vel å merke). I år skulle statsministeren hit til byen for å holde tale, men jeg holdt meg hjemme sammen med rettebunken min. Ikke helt i farfars ånd, skal jeg tro familiefortellingene.

Som ung mann engasjerte farfar seg i fagbevegelsen og var med på å starte lokallag av Arbeiderpartiet i bygda der han bodde. Jeg vet ikke sikkert hvilket år det var, men gjetter på 20-tallet, eller tidlig på 30-tallet. Så kom krigen. Farfar var familieforsørger uten arbeid. Det eneste arbeidet som var å få var for tyskerne. Farfar tok jobb for okkupasjonsmakten, og det ble slutten på den politiske karrieren. Ikke at han skiftet ståsted politisk, men i etterkrigstiden var det ikke bruk for medløpere, så farfar ble spilt ut på sidelinjen.

Dette er gammel familiehistorie, og farfar har vært død i over tretti år. Det er umulig å få vite sikkert hvordan han taklet å bli fryst ut av det miljøet som hadde vært så viktig for ham. Men det er vel rimelig å anta at han opplevde det vanskelig, og han tok seg stort sett arbeid som tømmerhogger for arbeidsgivere langt unna hjembygda.

Arbeiderpartimann var han uansett på sin hals resten av livet, og jeg antar at arbeidernes internasjonale kampdag var viktig for ham, så da jeg, til tross for labert politisk engasjement, sto opp for å heise flagget klokka 8 i dag tidlig var det like mye for å hedre farfar (og forsåvidt farmor) som for å hedre arbeiderne. De hadde vel helst sett at jeg var mer politisk engasjert istedet for bare å vise symbolsk støtte gjennom flagget, men samtidig tror jeg de ville satt pris på gesten.

 - Helga Marie - 

Stasjonsvognens velsignelser

Fremdeles er jo stasjonsvogner romslige for familier på ferie, men før man ble så opptatt av barns sikkerhet i bil kunne de også fungere som mobilt soverom for små ferierende. Denne uka leste jeg i Aftenposten om hvordan barns sjanse til å overleve bilulykker henger nøye sammen med at sikkerhetsutstyret brukes riktig og jeg ønsker meg på ingen måte tilbake til den tiden da bilbelte i baksetet var bare for de spesielt interesserte. Samtidig har jeg altså noen nostalgiske minner om å sove på madrass i bagasjerommet på den gamle Mazdaen vi putret rundt i da jeg var liten. Det var en sorgens dag (etter min mening) da den ble solgt og vi gikk over til en vanlig liten personbil (med bilbelter til alle de tre små i baksetet). Mor og far var definitivt blant de spesielt interesserte.

Det er forresten interessant å notere seg at nesten dobbelt så mange døde i trafikken på 1960-tallet enn nå selv om det var langt færre biler på veiene. Det sier litt. Både om veistandard og om bilbeltebruk. Men enda i dag er det faktisk mange som ignorerer bilbeltet. Det forundrer meg enormt. Tenk, en så liten forsikring av noe så dyrebart!

Sommeren 1981 var imidlertid familien på ferie og minstemann fikk sove i bagasjerommet. Da bildet ovenfor ble tatt hadde han nettopp våknet og var klar for action! Those were the days...

- Helga Marie -

Sommermat

Hver sommer er ukebladene fulle av fristende sommerretter: salater, grilltips, sommerdrinker... Man kunne gjerne brukt hele sommeren på å kose seg med god mat. Jeg er et skikkelig matvrak og prøver gjerne nye retter, men om sommeren har jeg likevel to superfavoritter som har lite med fancy og fargerike salater å gjøre. Den ene er spekesild og den andre er kokt blomkål.

Kokt blomkål har jeg alltid likt, og slik mor lager den er selvsagt best i verden. Man lager hvit saus og smaks- og fargesetter den med et par gode "dæsjer" tomatpuré samt litt salt og pepper. Sausen får en oransjeaktig farge som muligens ikke virker like heftig tiltrekkende på alle, men jeg elsker den. Blomkålhodet kokes helt og potetene kokes for seg. Blomkålhodet legges på et dertil egnet fat og sausen helles over. Kokte poteter og spekekjøtt serveres ved siden av. Deilig!

Spekesild likte jeg ikke særlig godt da jeg var liten. Likevel måtte jeg alltid smake. Ikke fordi jeg ble tvunget til det, men fordi jeg følte et intenst behov for å være en del av det sukkende tilfredse fellesskapet rundt matbordet når silda ble servert. I starten ble det med en halv filet som jeg kjempet med en laaaaaang stund. Det ble mye potet og kålstuing i starten. Etter hvert fikk jeg mer dreis på den salte, salte silda og dessuten rå løk og rødbeter til. Og så, en dag, var jeg en helfrelst spekesild-eter.

Nå om dagen er det tilfredse fellesskapet rundt spekesilda noe redusert. Det var mormor, morfar, mor og jeg som syntes dette var stas. Far spiser spekesild av lojalitet og plikt. Han gir ikke høylydt uttrykk for misnøye, men er heller ikke entusiastisk. Han spiser sin ene filét og lar det være med det. Jeg føler derfor behov for å rekruttere flere sildespisere i familien og i dag fikk jeg kloa i Kjæresten. Mor hadde lagt igjen to pakker spekesild i kjøleskapet mitt, og vi ville gjerne ha en lettvint middag. Valget var altså enkelt. Og underholdende.

Kjæresten var meget, meget skeptisk. Han stirret vantro på den noe enkelt anrettede fisken med løkringer på toppen og ettersom undertegnede gapskrattet under hele serveringen er det ikke til å undres på om han trodde at han var i ferd med å lures trill rundt. Jeg opptrådte derfor som munnskjenk hvorpå han forsynte seg med både sild, poteter, stuing og rødbeter. Etter noen innledende runder med poteter og stuing var han klar for å angripe fisken. Og den gled ned. Bit for bit forsvant den fra tallerkenen.

Jeg ble rent entusiastisk! Kanskje jeg faktisk har vervet en ny sildespiser? Eller kanskje ikke? Det er ikke godt å si. Viktig å ikke presse på for hardt i starten. Vi får se hvordan det går.

- Helga Marie -

Søndagstanker: Morfars aftenbønn

Morfar, noen-og-tjue år gammel

Denne vakre unge mannen ble min morfar. I de årene jeg fikk kjenne ham var han en eldre mann, inderlig snill, litt beskjeden, men med verdens nydeligste smil som lyste opp hele ansiktet.

Da jeg var i førskolealder laget jeg min egen minnebok. Den finnes i en eller annen eske på loftet, med perm av papp jeg hadde brettet og dekorert selv og ark jeg hadde sydd fast til ryggen. Morfar var en av de utvalgte som fikk skrive og han rev seg i det lille håret han hadde igjen. Jeg vet ikke om han hadde skrevet i så mange minnebøker før. Han endte med å skrive et vers av en salme jeg har blitt svært glad i, antakelig fordi det var han som viste meg den. Salmen står på nr. 423 i norsk salmebok og det var dette tredje verset jeg fikk i minneboken min:

Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

Ole Theodor Moe, 1904

Men det er en annen salme som var morfars aftenbønn. Den står også i norsk salmebok, på nr. 817, 2. vers:

Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

Elias Blix, 1875

Jeg syns jeg er heldig som har fått møte kristen tro blant annet gjennom en sånn mann som morfar. Ha en riktig god, ny uke.

Morfar og mormor på Skibladner i 1988

- Helga Marie -

Det var en gang

Det var akkurat som jeg tenkte - når jeg har tusen andre ting å gjøre blir blogging ekstra moro. Så da skriver jeg freidig i vei. Og i dag blir faktisk temaet til en viss grad relatert til det som var den opprinnelige planen med bloggen, nemlig å være historiedidaktisk.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag hadde jeg besøk. Opphavet (hvis hus jeg leier for tiden) er innom for å rydde i noen gamle saker og pakke bort og om mulig kaste ting de ikke trenger lenger. Og så hadde de med seg den nesten nye bygdeboka for Dovre der morsslekta mi har røttene sine. Denne har de visst gransket med iver de siste dagene, særlig far, og dette avstedkom en tur innom Digitalarkivet. Vi ble sittende en godt stund far og jeg, ivrig opptatt med å finne forfedrene våre og spore opp vigsler, barnefødsler ("måtte" de gifte seg, tro), dåp og begravelser. Moro å leke detektiv.

Og så er det flere ting som slår meg på en gang mens jeg klikker hit og dit og forsøker å tyde snirklete gammel håndskrift: Så mye levd liv som finnes mellom disse korte besøkene innom kirkeboka! Mange av forfedrene mine (omtrent alle) var fattigfolk. De har møtt øvrigheta, med en skamfullt gravid mage til bryllup. Måtte for all del unngå at det ble stående "uægte" i rubrikken "ægte eller uægte født". De har sendt bud på lege da ungene ble så syke at det ikke var mer å gjøre fordi de ikke hadde råd til å få legebesøk før. De har flytta fra husmannsplass til husmannsplass, enten i håp om å få det bedre eller kanskje fordi de ble kasta ut der de bodde? Et oldeforeldrepar fikk fire unger på åtte år og bodde en ny plass for hver unge. For et liv.

Det finnes noen bilder her og der. Innsunkne munner fordi det ikke var tenner igjen. Slitte arbeidsnever i fanget. Jeg blir ganske så ærbødig når jeg tenker på hvilken reise denne slekta mi har foretatt. Jeg jobber i samme kommunen som der oldeforeldrene mine flytta fra sted til sted. Der de bodde er det til nød feriesteder nå, og det tror jeg gjelder bare den siste plassen de bodde. Selv leier jeg et stort hus sentralt i nabokommunen. Jeg har mangeårig universitetsutdannelse i likhet med foreldrene mine. Vi sliter oss ikke ut. Opphavet nærmer seg pensjonsalderen. De har tennene sine i god behold. De ser ganske bra ut, egentlig. Friske og sunne som bare det. Det skjer jo at vi sitter i telefonen ei stund før vi kommer gjennom til fastlegen om vi skulle trenge en konsultasjon, men mer dramatisk enn venting i noen minutter er det sjelden. Et besøk i Digitalarkivet setter virkelig tankene i sving.

Historiedidaktisk lurer jeg på om ikke elevene mine skal få prøve seg på en reise i gamle kirkebøker. Det er noe med å se med egne øyne disse sirilige sidene som nå bare er navn, men som har vært levende mennesker en gang.

- Helga Marie -