lørdag 17. desember 2011

Det største

Tirsdag 6. desember klokka 10.19 ble jeg mamma til en stor, nydelig, bitteliten, deilig, skjønn, perfekt gutt. Det var en sjelsrystende opplevelse å sette et barn til verden - mye sterkere enn jeg kunne ane på forhånd. Jeg kommer aldri til å glemme det, uansett hvor dement jeg måtte bli, det er jeg sikker på.

Jeg er så full av takknemlighet for at alt har gått så bra, og jeg storkoser meg med å være mamma til den herlige vesle gutten som er betrodd i hendene på Kjæresten og meg. Og av og til kan jeg kjenne angsten ta meg - min lille baby vil også møte både motgang og sorg - ting jeg ikke kan verne ham mot, ting jeg ikke aner noe om nå (heldigvis). Da er det godt å vite at jeg kan legge alt i hendene på en som ser alle, både fødte og ufødte, hele livet enten det er langt eller kort:

For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg
for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult
for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis
og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg
da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp
i din bok,
de fikk form
før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud,
er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem,
er de talløse som sand,
blir jeg ferdig,
er jeg ennå hos deg.

Salme 139, 13-18

God natt!

- Helga Marie -

torsdag 17. november 2011

Hva nå?

Jeg syns virkelig det var på sin plass med denne kommentaren i dagens nettutgave av Dagbladet. Jeg har vært borti at britisk rettsvesen ikke så gjerne lar norske straffedømte i britiske fengsler overføres til soning i Norge fordi de slipper ut langt tidligere hjemme enn der. Denne saken har noen (mange) likhetstrekk. Helt siden det ble kjent at Stina Brendemo Hagen dukket opp igjen i Norge har jeg lurt på hva myndighetene har tenkt å gjøre med dette. Det lurer jeg på fortsatt.

- Helga Marie -

søndag 23. oktober 2011

Brannslukkingsapparat med promille...

Aftenposten på nettet i dag:



Ikke bare mannen, men også brannslukkingsapparatet var ute av kontroll... Kanskje like greit at det ble tømt?

Les hele saken her

Riktig god søndag!

- Helga Marie -

lørdag 15. oktober 2011

En skisse til dagsprogram for lørdag

Jeg er en uforbederlig tidsoptimist og tror alltid jeg skal rekke over det meste. Dette til tross for at jeg egentlig er ganske lat og dessuten har noen fysiske begrensninger for tiden. Jeg prøver derfor å justere ambisjonsnivået litt, og dette er det jeg har kommet frem til i dag:
  1. Rydde bort sommerklær
  2. Rydde på soverommet (henger ganske tett sammen med nr. 1)
  3. Lese i "Berlin at War" (belønning for å ha gjort pkt. 1 og 2)
  4. Dra på loppemarked i Håkons Hall
  5. Lese mer bok
Dette bør være overkommelig, selv for meg. Wish me luck! ;)

- Helga Marie -

onsdag 12. oktober 2011

Houdinis hund

Kjæresten viste meg denne herlige kortfilmen av Sara Johansen her om kvelden. Den er absolutt verdt å se:



- Helga Marie -

tirsdag 11. oktober 2011

Som aper på et gitter

På vei hjem fra jobb i går hørte jeg Kulturnytt på P2. I går handlet mye av det jeg hørte på om årets nobelprisvinner i litteratur, svenske Tomas Tranströmer, som jeg bare må innrømme at jeg ikke hadde hørt om før. En stygg ripe i mine åndssnobb-ambisjoner, men nå er jeg i alle fall ute av uvitenhetens mørke.

Knut Hoem, litteraturanmelder i NRK, leste noen utvalgte dikt, og særlig ett av dem festet seg slik at jeg måtte finne det da jeg kom hjem - jeg falt fullstendig for metaforen "som aper på et gitter":

TIL VENNER BAK EN GRENSE

I

Jeg skrev så magert til dere. Men det jeg ikke kunne si
este og este, som et gammeldags luftskip
og gled til slutt bort gjennom nattehimmelen.

II

Nå ligger brevet hos sensor. Han tenner lampen.
I lyset flyr ordene mine opp som aper på et gitter,
rusker og river, tier stille, flekker tenner!

III

Les mellom linjene. Vi skal møtes om 200 år
når mikrofonene i hotellets vegger er glemt
og endelig får sove, bli ortoceratitter

 Tomas Tranströmer

Jeg blir så glad når jeg leser et dikt der bildebruken gir meg nettopp bilder! "I lyset flyr ordene mine opp som aper på et gitter, rusker og river, tier stille, flekker tenner!" - jeg ser det for meg. Alt det som er stengt inne i brevet som ikke kunne skrives fordi noen skulle sensurere det... Kanskje.

Forøvrig ligger Tranströmers samlede dikt, til norsk ved Jan Erik Vold, digitalisert og gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider! Jeg har bladd og lest litt, men som den gammeldagse nostalgikeren jeg er må jeg nok skaffe meg en papirutgave etter hvert, selv om gratis er bra.

- Helga Marie -

fredag 7. oktober 2011

Bilbelte - hvorfor det?

Dagsrevyen melder at halvparten av alle som dør i bilulykker her i landet har latt være å bruke bilbelte. Hva tenker folk på???! Er det virkelig mulig? Jeg kan virkelig ikke fatte at folk kan være så dumme...

- Helga Marie -

Berlin, Berlin...

Her er noen bilder fra turen vår (les mer om Buddy Bears her):

Buddy Bears

Enda flere buddies

Buddies igjen

Museumsinsel

TV-tårnet

Literaturhaus

Et hus med kunst på fasaden

Buddies igjen

Riksdagen

Sans Souci

Joda, den lange Kjæresten får plass i en Trabant

Berlin Hauptbahnhof

Mote fra DDR - lekker, eller hva?

Sommerferie i oktober



I skrivende stund har jeg parkert mitt slitne legeme og mine trøtte, hovne ben i husets beste godstol med dertilhørende fotskammel for å klappe på og fordøye minnene og årets høstferie som likegodt kan kalles sommerferie.

Det startet med en knallhelg her hjemme. Alt var bra, både værmessig og sosialt - tre generasjoner samlet, noe fordeling av ting og tang opphavet gjerne ville bli kvitt, og ellers gildt samvær over god mat og drikke, sykkelturer og byturer etter smak og behov, studie av baksiden av øyelokkene for noen av oss og i det hele tatt - høstferien kunne ikke fått en bedre start.

Og mandag morgen tørnet Kjæresten og jeg ut for å ta drosje til stasjonen hvorfra toget tok oss til Gardermoen. Derfra dro vi videre til Berlin og i natt kom vi hjem igjen, stappfulle av inntrykk og minner.

Jeg var i Berlin på skoletur for 17 år siden, og jeg må bare innrømme det: Det er ikke så mye jeg husker. Det er litt pinlig, ettersom det faktisk var mitt første besøk i en europeisk storby, men jeg tror det hadde noe med settingen å gjøre. Selvsagt var det stas å være på tur, men først og fremst gikk jeg på folkehøgskole og det var alt som skjedde i den forbindelse som virkelig betydde noe. Dessuten dro vi videre til Praha, og jeg må nok innrømme at så flott som Berlin er så mangler den Prahas magi.

Velvel. Kjæresten og jeg hadde snakket om Berlin lenge, og nå var det på tide å reise. Skulle det bli med det første og ikke på en særdeles udefinert tidspunkt i fremtiden måtte vi handle nå mens jeg fortsatt har lov til å fly og dessuten ork til å traske rundt på asfalt og brostein. I ukene før vi skulle reise begynte jeg å skjønne at jeg muligens hadde vært vel optimistisk med tanke på kapasiteten, men vi var skjønt enige om at ambisjoner og tempo måtte avpasses brukergruppen og det har vi klart fint!

I temperaturer på rundt 25 grader har vi spist lunsj på Literaturhaus, besøkt Kathe Kollwitz Museum og tatt sightseeingbuss (greit med en repetisjon siden 1994 og dessuten har ikke akkurat tiden stått stille i Berlin i de 17 årene), vært på dagstur til Potsdam der et klart høydepunkt var å sløve i gresset i sola foran slottet Sans Souci (ja, vi følte oss ganske så sorgløse der vi lå), besøkt DDR Museum som anbefales varmt (det byr blant annet på gjensyn med Jon Blund fra Jul i Skomakergata) og dessuten Jüdisches Museum Berlin som også anbefales på det varmeste. Etter fem timer (inkludert lunsjpause) orket vi ikke mer. Da hadde vi gått grundig gjennom jødenes historie i Tyskland fra ca. år 400 e.Kr. og frem til 1930-tallet, men da orket vi ikke mer. Og den siste delen av historien er uansett den mest kjente. Innimellom alt dette har vi shoppet litt og dessuten hatt en lengere hvilepause på hotellet hver ettermiddag da undertegnede har lagt beina høyt og slumret under dyna. Satt på trykk som her syns jeg vi har vært riktig aktive tross alt.

Og Berlin er en spennende by, det er det ingen tvil om. Men likevel har jeg ikke helt taket på den enda. Jeg spekulerer litt på hva det kan komme av. Det er selvsagt ikke vanskelig å forklare at jeg har en forkjærlighet for London. Jeg har bodd der og jeg snakker språket. Dessuten er London en by jeg tror alle nordmenn har et forhold til, selv de som ikke har vært der. Referansene er så uendelig mange, fra historisk kontakt til film og nyhetssendinger så akkurat det er lett å forklare.

Det er noen likhetstrekk med Paris også. Selv om fransken min i beste fall kan kalles rusten, så har jeg i det minste hatt fransk på skolen og dermed laget meg en liten rot i retning det franske. Men det handler også om at Paris er en by man hører mye om. "Romantikkens hovedstad", "verdens vakreste by" osv. Hvis Woody Allen hadde vært like begeistret for Berlin som han er for Paris hadde det kanskje vært flere referansepunkter til Tysklands hovedstad, men slik er det jo ikke.

Og Berlin ligger der med hele sin lange historie og så er det aller mest det som har skjedd der siden 1930-tallet i alle fall jeg forbinder med byen samt noen vage ideer om de "glade 20-åra", Bertold Brecht og Kurt Weill. Så egentlig hadde jeg tenkt å skaffe meg noe litteratur om Berlin og Tyskland da vi var der, men som man kanskje bør forvente var det meste av litteraturen der på landets eget språk og altså utilgjengelig for meg som valgte fransk fremfor tysk på skolen.

Det er vel trolig ikke så rart at jeg sliter litt mer med å bli kjent med Berlin enn med Paris og London, men uansett er jeg absolutt klar for en ny tur til Berlin etter hvert. Og i mellomtiden skal jeg lese en av de bøkene jeg fant på engelsk: Berlin at War. Life and Death in Hitler's Capital, 1939-45 av Roger Moorhouse som jeg kom over på Litteraturhaus. Det blir selvsagt å dykke dypere i den perioden av historien jeg allerede kjenner best, men på den andre siden er det en rivende godt skrevet bok om sosialhistorie og altså særdeles lesverdig uansett hvilken epoke den handler om.

Hjemme igjen er det ellers inderlig deilig at det fortsatt bare er fredag og at trette bein kan få hvilt seg litt mer før en ny arbeidsuke begynner på mandag.

- Helga Marie -

onsdag 28. september 2011

Tilbakeblikk

Det er rart å tenke på hvordan det var før, altså for bare noen få år siden. Av og til blir jeg full av funderinger over hvordan livet mitt var da, og hvor lite jeg visste om hva som skulle skje. For fire og et halvt år siden, for eksempel (altså den 28. mars 2007), delte jeg leilighet med en venninne i Oslo, var i innspurten med mastergraden min, jeg hadde ingen planer om å flytte fra storbyen og jeg var singel (en av grunnene til at jeg ikke hadde noen planer om å flytte - jeg var nemlig overbevist om at sjansene for å møte "Den Rette" var betydelig større i byen - akk så feil man kan ta...).

Likevel flyttet jeg altså fra Oslo ca. tre og en halv måned senere, midt i juli 2007. Det var ikke med helt lett hjerte jeg reiste fra hovedstaden, jeg håpet det var midlertidig og fortsatt kan jeg kjenne et vemod når jeg er i Oslo en tur. Det var så veldig hjemme der en gang. Samtidig er det alltid godt å sette seg på toget til Lillehammer igjen. Det er dette som er hjemme nå.

Sju og en halv måned etter at jeg forlot kjøttmarkedet i Oslo var jeg ikke singel lenger, og litt over et år etter det igjen var jeg jammen gift. Alt jeg ikke visste...

Og nå er det september, og når jeg ser tilbake på de to siste årene så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne strøket Helga Marie fra september 2009 og 2010 over kinnet og sagt at alt kom til å gå fint. I midten av september 2009 mistet vi det første, bittelille barnet vårt. Det var det samme som så mange andre opplever. Ikke noe bemerkelsesverdig, og samtidig en voldsom fortvilelse og etter hvert som jeg ikke ble gravid igjen, en stadig stigende angst for at noe skulle være galt.

I september 2010 hadde vi vårt første møte med prøverørsverdenen gjennom poliklinisk samtale, og tiden som fulgte var full av både forhåpninger og bekymring. Forsøket vi omsider kom i gang med førte ikke til graviditet, og jeg vet ikke om vi hadde orket å prøve igjen om jeg ikke hadde blitt spontant gravid rett etterpå. Pumpet full av hormoner som stimulerte eggproduksjon og eggløsning lyktes vi på hjemmelaboratoriet og i september i år vagger jeg rundt med stor mage og store forventninger. Vi er ikke helt i mål, men det er ikke mange ukene igjen.

Og i senere år kommer jeg til å se meg tilbake igjen og undres over hvordan alt ble. Livet er uforutsigbart, på godt og vondt. Akkurat nå på godt!

- Helga Marie -

søndag 11. september 2011

Hvor var du?

Det er gått hele ti år siden terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon, og på mange måter syns jeg det virker som en evighet siden. Likevel husker jeg svært godt hvor jeg var da jeg fikk vite det, og jeg husker at jeg hadde en sterk følelse av uvirkelighet og samtidig en voksende angst for hva det ville bety på sikt. Og en klar visshet om at det som skjedde nå var en historisk begivenhet.

I august 2001 hadde jeg begynt i min første "ordentlige" jobb i Oslo. Jeg hadde fått stilling som kundeveileder i Vårt Land og hadde arbeidet mitt i Oslo sentrum og bodde i Bærum. Akkurat tirsdag 11. september skulle jeg spise middag hjemme hos en god venninne som også jobbet i sentrum, og vi var på vei hjem fra jobb sammen og kom nettopp ut fra t-banestasjonen på Majorstua da det tikket inn en meldig på telefonen min. Det var fra en annen god venninne som fortalte at et fly hadde kræsjet i World Trade Center. Min venninne og jeg skyndte oss hjem til henne og skrudde på tv og der ble vi sittende. Nå i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt visste at det var akkurat de to tårnene som var WTC før etter terrorangrepet. Jeg hadde ikke akkurat engasjert meg så veldig i Manhattens geografi og arkitektur på dette tidspunktet.

Akkurat disse minnene sitter sterkt. Og at jeg følte en enorm sympati med amerikanerne akkurat da. Senere, da krigen mot terror eskalerte, ble mye av den sympatien borte. Og jeg husker at jeg tenkte mange ganger at alt hadde vært annerledes om Bill Clinton eller Al Gore hadde vært president, men det er jo ikke så sikkert. Uansett virker det ikke som om krigen mot terror har vært særlig vellykket, for så lenge så mange mennesker opplever at de står maktesløse til å påvirke sine egne liv gjennom muligheter til utdanning, jobb og sikkerhet for seg og sine vil det garantert være noen som tyr til ekstreme midler for å uttrykke frustrasjon og hat.

Vi har jo selv erfart i vårt lille, fredelige hjørne av verden, at noen ganger kan slike reaksjoner komme selv fra mennesker som har hatt alle muligheter til å gjøre det godt her i livet. Så hvordan kan vi da tro at vi skal kunne beskytte oss helt? Et åpent samfunn som vårt er sårbart. Det er prisen vi betaler for å strebe for demokratiets idealer.

- Helga Marie -

onsdag 7. september 2011

En ny forelskelse

Neida, det er ingen fare, Kjæresten! Du er alltid nummer 1. Men via Bror har jeg oppdaget en ny blogg som er så utrolig, fantastisk, festlig velskrevet og morsom at jeg MÅ fortelle om det. Besøk Fredrik Backmans blogg umiddelbart, les og nyt!

- Helga Marie -

mandag 5. september 2011

Chicagos farligste mann

Bor du langs ruta til Riksteatret? Har du ikke allerede kjøpt billett til Dickie Dick Dickens? Da gjelder det å handle nå!

Radioteatrets gamle helt er på turné og fredag var han i Maihaugsalen på Lillehammer. På scenen: Johannes Joner som Dickie og Monica Hjelle som Effie Marconi. I øvrige roller: En gjeng elleville, herlige dukker styrt av Hans Rønning, Knut Wiulsrød, Christine Stoesen og Bo Anders Sundstedt. I salen: Undertegnede sammen med mor og andre Dickie-fans fra Lillehammerområdet og enda lengere borte fra (mor møtte kjente fra Fetsund som hadde kommet ens ærend for Dickie).

Det ble to hysterisk artige timer takket være strålende samspill mellom skuespillere og dukkespillere og fantastiske kulisser som sammen dro oss med til Chicagos underverden, til Jim Coopers hovedkvarter, bananselgerstrøket, Opa Crackles gård osv.

Kjennskap til hørespillserien fra 60-tallet var nok en fordel, men selv uten det tror jeg det var fullt mulig å la seg totalt fascinere av alle mulighetene dukketeater-elementet gav. Jeg er full av beundring for scenografer og rekvisitører og regissører og hva de nå heter alle sammen. I tillegg til skuespillerne, da, selvsagt.

Så bor du i eller ved Vikersund, Drammen, Horten, Sandefjord, Notodden, Bø, Skien, Haugesund, Aksdal, Egersund, Sandnes, Kvinesdal, Lyngdal, Grimstad, Risør, Larvik, Nøtterøy, Fagernes, Ål, Elverum, Rena, Tynset, Oppdal, Alta, Tromsø, Finnsnes, Harstad, Svolvær, Stokmarknes, Bodø, Mo i Rana, Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Røros eller Orkanger, så løp og kjøp! Det er mitt beste råd i dag.

- Helga Marie -

P.S. Tirsdag 20. september skal jeg på Lillehammer amatørteaters oppsetning av Lorcas Bernarda Albas hus. Det blir nok noe helt annet. Jeg gleder meg til det også!

søndag 4. september 2011

Secret Single Behaviour

Onsdag reiste Kjæresten til Svalbard på studietur og jeg ble (nesten) overlatt til meg selv for noen dager. Opphavet har vært her en del i sommer og var her også forrige uke, så helt alene var jeg riktignok ikke. De skulle imidlertid reise hjem lørdag morgen var planen, så fredag forkynte jeg fornøyd på jobb at jeg skulle vie helgen til å bedrive min "Secret Single Behaviour", noe som selvsagt høres både kinky og svært interessant og hemmelig ut.

Nå har det blitt dårlig med den hemmelige delen, for fredag bestemte mitt faderlige opphav seg for å bli over helgen, noe jeg er dypt takknemlig for, fordi jeg trenger hjelp av ham til diverse. Etter en del strev og stor bekymring er vi nemlig blitt gravide (stort hurra!), og med en etter hvert ganske stor mage og litt bekkenløsning på toppen ville det vært nokså vanskelig å skulle tømme kottet der elektrikeren trenger å komme til på mandag. Dessuten må jeg på jobb på mandag, og det er en stor lettelse at far kan være her og ta seg av håndverkerne.

Altså ble det ikke så mye av min bebuded orgie i Secret Single Behaviour (heretter SSB) denne helgen likevel. Men jeg har filosofert litt over begrepet (og dessuten har både far og jeg puslet med våre egne ting innimellom alt det andre, så litt "single behaviour" har det da blitt) og kommet til at det er ikke det at jeg gjør så veldig hemmelige ting, akkurat. Det er jo ikke slik at jeg føler at det er ting jeg må skjule for Kjæresten, for eksempel. Men når vi er hjemme begge to og jeg har lyst til å se "Pride and Prejudice" med Colin Firth for 25 gang så lar jeg det kanskje være fordi jeg strengt tatt føler at jeg burde ta meg til noe mer høyverdig enn å tygge på tv-serier der jeg egentlig snart kan spille alle rollene selv fordi jeg har sett dem så mange ganger.

En annen ting som tilhører min SSB er å legge meg sent. Det er en skrekkelig dårlig vane og jeg er evig takknemlig overfor Kjæresten som har klart å påvirke meg til et bedre liv når det gjelder nattesøvn. Men det er foruroligende hvor kort tid han kan være borte og jeg faller tilbake i gamle mønster. Jeg elsker jo å sitte oppe og dille. Jeg kan være så trøtt at jeg nesten sovner i stolen min, men likevel blir jeg sittende og strikke bare en omgang til, eller bare en pinne til. Eller bare se littegranne til av denne filmen som jeg ikke har tenkt å se ferdig uansett...

Jeg lager heller ikke ordentlig middag hvis jeg kan unngå det når jeg er alene. Torsdag var opphavet ute på vift med en venn, så da laget jeg meg ostesmørbrød. Uakseptabelt dårlig middag hvis Kjæresten er hjemme, men en helt super SSB-rett.

Det er vel strengt tatt sånn at jeg egentlig gleder meg ganske mye til Kjæresten kommer hjem så jeg får litt moralsk støtte til å leve et bedre liv.

Men nå har far lagt seg for å ta en liten lur, og jeg skal se litt mer på Pride and Prejudice mens jeg strikker.

- Helga Marie -

lørdag 23. juli 2011

Dagen etter

Hanne sier det så bra, så jeg lenker rett og slett til henne. Jeg har ikke andre ord, i alle fall er de ikke bedre.

Det føltes ellers både godt og veldig vondt å i det minste flagge på halv stang på en dag som i dag.

- Helga Marie -

fredag 10. juni 2011

Ukeslutt en fredag i juni

For mange år siden, da jeg så "Vi på Saltkråkan", ble jeg så betatt av visen "Ute blåser sommarvind" og av en eller annen grunn ble jeg minnet om den akkurat nå. Kanskje fordi det såvidt blåser en liten sommervind der utenfor vinduet. Jeg fant i alle fall en innspilling av sangen på YouTube, og sammen med teksten (se nedenfor) får det være ukas dikt:



Ute blåser sommarvind,
göken gal i högan lind.
Mor hon går på grönan äng,
bäddar barnet blomstersäng,
strör långa rader
utav ros och blader.

Ängen står så gul och grön,
solen stänker guld i sjön,
bäcken rinner tyst och sval
mellan viden, asp och al.
Bror bygger dammar
åt sin såg och hammar.

Syster sopar stugan ren,
sätter löv i taket sen.
Uppå golvet skall hon så
liljor och konvaljer små,
rosor så rara:
där skall barnet vara.

Skeppet gungar lätt på våg
med sitt segel, mast och tåg,
gångar sig åt främmand´ land
hämtar barnet pärleband,
kjortel av siden,
skor med granna smiden.

Lilla gula gåsen ung,
len liksom en silkespung,
ror med moder sin i säv,
pillar vingen med sin näv.
Vallherden vilar
vid sitt horn och pilar.

Lindorm solar sig på sten,
som ett sammet vit och len
vill i barnets vagga gå,
men det skall han aldrig få
han skall bli bunden,
uti gröna lunden.

Trollet sitter vid sin vägg,
kammar ut sitt silverskägg,
sjunger vid den gråa häll:
"Liten kind, kom hit i kväll!
Dig vill jag lova
under guldås sova."

Far han gjordar om sitt liv
sitt bälte och sin blanka kniv,
tar järnsporrar på sin sko,
rider över berg och mo,
trollet att förstöra,
som vill barnet röra.

Snart är liten kind en man;
gångarn grå då sadlar han,
tager brynja, svärd och spjut,
och i kamp han rider ut,
spänner sitt bälte,
strider som en hjälte.

Til jenter lyder siste verset: 
 
Liten fager jungfru opp
växer fort som rosens knopp;
virkar sen åt ungersven
kappan blå och får igen
fästring och spänne
och guldspann på änne.

Av Samuel Hedborn

God helg!

- Helga Marie -

tirsdag 31. mai 2011

Hverdagsromantikk...

... alternativt vårfornemmelser. Hør bare her: Siste kveld i mai på vei hjem fra menighetsrådsmøte i kirka ca. kl. 22.30. Det er fortsatt helt lyst ute. Skylaget har sprukket opp etter høljeregnet tidligere i dag og i kanten er skyene gylne og rosa. Langs veien er det tett-i-tett med syriner og jeg snuser meg hjemover til Kjæresten som møter meg i døra og som, ut fra det salige ansiktsuttrykket mitt, umiddelbart skjønner hva jeg har bedrevet langs veien.

Lykke? Ja, definitivt!

God natt!

- Helga Marie -

fredag 27. mai 2011

Et godt minne

I dag er det 21 år siden jeg ble konfirmert, og jeg har mange gode minner om den dagen. Det hadde vært forberedelser i lang tid på forhånd, både i form av undervisning, selvsagt, men også praktiske forberedelser hjemme. Intivasjoner til familievenner rundt omkring, husvask, rydding i hagen, gjester som kom langveisfra, kvelden før med masse folk rundt bordet til kveldsmat...

Da dagen opprant var det surt og kaldt. Enda mer enn i dag, men det regnet ikke. Derimot hadde det vært frost om natta, for vi hadde glemt sprederen på ute i hagen og stikkelsbærbuskene hadde istapper! Jeg var litt ute av meg fordi det ikke var fint vær, men den gangen bodde vi i en diger prestegård, så det var ikke akkurat snakk om at vi hadde dårlig plass inne. Spisesal og flere stuer på rekke og rad sørget for det perfekte selskapslokale, og det var moro å være midtpunkt. Det var flere taler til middagen, musisering til kaffen og selvsagt mange fine gaver. Noen av dem har jeg fortsatt glede av.

Fra konfirmasjonspresten min og kona fikk jeg en minnebok fra konfirmasjonstiden. Det var både plass til å lime inn bilder og skrive egne tanker og minner og i tillegg var det en seksjon med dikt og sanger med oppbyggelig innhold. Jeg kom av en eller annen grunn til å tenke på et av disse diktene nå, et som gjorde stort inntrykk på meg den gangen, og som jeg fortsatt har stor sans for:
VÅG

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
Er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
Må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
Og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
Er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
Og at du er sann!

av Hans Olav Mørk 
God helg!

- Helga Marie -

mandag 23. mai 2011

I just love your books!

Lørdag kveld var jeg på Litteraturhuset for å høre Nadine Gordimer samtale med Jakob Lothe om Sør-Afrika, om kampen mot apartheid, om tiden etter 1994 og selvsagt mest av alt om forfatterskapet hennes.

Det var en opplevelse! Jeg har lest langt mindre av Gordimer enn jeg skulle ønske, men det er jo heldigvis ikke forsent å gjøre noe med det, så nå har jeg fått en enda lengere liste over bøker jeg skal lese. Uansett har jeg likt svært godt det jeg har lest, og allerede på videregående gjorde hun et sterkt inntrykk da vi leste "The Moment Before the Gun Went Off" i engelsken i tredjeklasse.

Jeg satt på andre rad og strakte hals for å se forbi giraffen foran meg og nøt (nesten) hvert sekund. Jakob Lothe er nemlig ingen god intervjuer, hvor dyktig han enn er som foreleser og forsker. Han var grundig forberedt, men klarte ikke å frigjøre seg fra notatene sine, eller fra hangen til lange innledninger, så istedet for at det meste av tiden ble viet Gordimer ble det lange passasjer der Lothe leste opp fra notatene sine for så omsider å komme til et spørsmål som han kunne stilt mye før. Og han var ikke god på oppfølgingsspørsmål. En sånn type samtale er en kunst som Gordimer behersker, men ikke intervjueren. Likevel ble det bra, takket være henne vi alle hadde kommet for å høre på.

Etter at samtalen var over var det tid for signering av bøker og jeg kjente det rykke i meg, for det hadde jo vært så fantastisk å få si "hei" til den vevre damen som sa så mye klokt og som jeg gjerne kunne lyttet til i flere timer. Men klok av skade tok jeg med meg inntrykkene mine og ruslet ut i byen igjen.

Hvorfor klok av skade, lurer du kanskje på? Jo, det har seg nemlig slik at jeg alltid har følt meg litt flau over å be om autografer, så det er ikke noe jeg har drevet mye med. Og jeg har ikke gode erfaringer med det de gangene jeg faktisk har spurt. Det har igrunnen alltid bekreftet det jeg egentlig vet - at det er flaut å be noen om å skrive navnet sitt på en papirlapp for å ta vare på det etterpå, uansett hvor kjent personen er. Her kommer et utvalg av mine triste møter med kjendiser jeg har hatt autografen til:
  1. 1984 eller 1985: Kfuk-speiderne på Gjøvik har jubileumsmarsj fra Jaren på Hadeland til Raufoss på Toten (tror jeg). En del av programmet er at Kirsten Langbo skal ha barnetime for oss utenfor huset sitt, noe jeg gleder meg voldsomt til fordi jeg har et nært og intenst forhold til spesielt Barna på Mikkelsplassen. De som vil får autograf etterpå viser det seg, men jeg mangler både penn og papir og får ingen autograf av Kirsten Langbo som blir irritert og går inn og smeller døren igjen etter seg. En av mine barndomshelter får en stygg ripe i lakken.
  2. 1987 (eller noe sånt): Anne-Cath Vestly har barnetime for barn i Øyer i gymsalen på Solvang barneskole. Etterpå deler hun ut autografer ferdigskrevet på en skriveblokk. Som ansvarlig storesøster har jeg påtatt meg å få med autografer til yngre søster og bror. Når jeg ber Vestly om hele tre ark med navnet hennes på "til søstera og broren min" påstår hun at "det sier alle", men tross alt får jeg autografene. Vestly har imidlertid fått en stygg ripe i lakken. Hun var ikke den søte og hyggelige dama jeg hadde sett på tv og hørt i radio likevel.
  3. 1988 (eller noe sånt): Bjørn Eidsvåg har konsert i Øyer kirke og skriver autografer i sakristiet etterpå. Igjen har jeg påtatt meg å skaffe autografer til to yngre søsken, og Eidsvåg lurer på om jeg har tenkt å selge autografene hans utenfor kirka etterpå. Jeg blir flau og synes at Eidsvåg er en dust.
  4. Lang pause til januar 2000. Isabel Allende er i London og skal intervjues av en journalist i en av de store salene på National Theatre. Dette er egentlig på slutten av min Allende-periode. Jeg har slukt bøkene hennes i flere år, men den siste, som danner utgangspunkt for turneen hun nå er på, syns jeg var dårlig. Jeg lar meg likevel fascinere voldsomt av dette fyrverkeriet av en bitteliten dame, og etterpå står jeg leeeeeenge i kø for å få boken min signert. Hele tiden mens jeg står i køen prøver jeg å tenke ut noe virkelig klokt å si om hvor stor pris jeg har satt på bøkene hennes. Noe jeg kan rekke å si på de sekundene jeg har til rådighet før min tid er omme. Det eneste jeg klarer å hoste frem er "I just love your books!" Allende takker høflig. Hun er helt klart den hyggeligste kjendisen jeg har møtt til da, og jeg får til og med bilde av henne og meg sammen. Jeg er likevel nokså flau over at jeg ikke klarte å få trykket utav meg noe smartere når jeg hadde sjansen.
I 2011 har jeg endelig skjønt at å få boken sin signert av forfatteren ikke danner grunnlag for en interessant samtale om livet og litteraturen, og jeg ønsker heller ikke å få inntrykket mitt av Nadine Gordimer ødelagt av noe som helst (som om det ville skjedd...) så jeg kikker meg bak en siste gang på den vesle 87 år gamle damen som skal sitte der og signere bøker for en laaaaaaaaaang kø av mennesker, og så spaserer jeg ut i en kjølig maikveld, full av inntrykk og en varm glede over å ha vært så heldig å få se og høre et så interessant menneske i en times tid.

Og bare så det er sagt, Nadine: "I just love your books!"

- Helga Marie -

onsdag 18. mai 2011

Dagen derpå II

En tankevekker dagen derpå...

- Helga Marie -

Raindrops keep falling on my head...

Det er frodig vår og regn ute. Endelig, må jeg nesten si, for selv om sommervåren som har vært den siste tiden er deilig så blir alt så friskt og deilig etter regn. Så regn må vi ha av og til. I alle fall så lenge sola titter frem etterpå igjen.

Ja, og så fikk jeg jammen sjansen til å ta med både sangen "Raindrops Keep Falling..." sammen med en liten snutt fra den herlige western-klassikeren Butch Cassidy and the Sundance Kid. Ikke så mye regn der, akkurat, men på den andre siden - Butch er nok ganske betatt av Etta Place, men hun er jo kjæresten til Sundance... Så litt regndråper er det kanskje likevel der. På innsiden?



Hvis du ikke har sett filmen enda, så er den herved anbefalt på det varmeste!

- Helga Marie -

P.S. Dette innlegget skrev jeg egentlig for noen dager siden, men da jeg redigerte etikettene nå nettopp flyttet det på seg, uvisst av hvilken grunn. Jaja. Ingen stor krise, kanskje...

Dagen derpå

Ja, nå er det slutt på nasjonaldagsfeiringen for i år. I stua henger flagget fortsatt til tørk etter at jeg berget det inn fra nok en regnskur rett før klokka 21 i går kveld.

Kjæresten og jeg bor i et respektabelt villastrøk der omtrent annethvert hus har flaggstang, og både vi og naboen over gata setter vår ære i å heise og fire flagget presis. I går vant naboen på morgenen med Kjæresten rett bak, men jeg fikk ikke med meg finalen fordi jeg hadde øynene fulle av regn mens jeg fulgte med for å fange flagget før det tok bakken. Et flagg som har sopt bakken må nemlig brennes, det sa de på speider'n da jeg var sju år, og det er en regel jeg tror fullt og fast på enda. Jeg er stadig nervøs for at flaggpolitiet skal komme og ta meg på et eller annet. Feil knute i festet, for eksempel. Forøvrig har jeg mye å gå på når det gjelder både heise- og fireteknikk. Jeg skulle nok hatt en runde hos Garden for å perfeksjonere meg.

Men nok om det. Gårsdagen ble altså veldig bra. Kanskje er det en sammenheng mellom frustrasjonen over bunadskjortestrykingen kvelden før og gleden over å pynte seg neste morgen? I alle fall var Kjæresten og jeg iført vårt staseligste festantrekk i god tid til å spasere til byen for å se barnetoget. I byen var det masse folk, selvsagt. Stor stemning og vakkert vårvær. Da barnetoget var over burde vi selvsagt hørt tale og sunget nasjonalsang på Stortorvet, men istedet trodde vi naivt at alle andre gjorde det slik at vi kunne fyke avgårde til Søndre Park for å kapre et bord i solskinnet. Det var bare det at omtrent en fjerdedel av byen hadde samme tanke som vi. Likevel fikk vi, ved hjelp av flaks og freidighet, presset oss ned ved et bord og rakk å spise oss litt for mette på kyllingsandwich før vi måtte labbe hjemover i tide til neste post på programmet.

For ære være de som inviterer hjem folk hjem til seg på 17. mai-feiring, så man kan hygge seg med gode venner og god mat! Herlig. Dette var dagens virkelige høydepunkt. Alle hadde med seg litt hver, og det ble mye deilig mat samlet på et sted! Kjæresten og jeg hadde laget spansk omelett, tortilla, som er uhyre enkelt og inmari godt. Det tar litt tid å lage, men det er ikke vanskelig. Jeg har lært å lage det av en spanjol, så jeg vet at jeg gjør det riktig og her er triksene:
Tortilla (spansk omelett med poteter og løk)
Poteter:
Her er det størrelsen som bestemmer, selvsagt. Er de store holder det kanskje med 10, er det små eller mellomstore mandelpoteter som de vi tilfeldigvis hadde ble det nesten 20. Det skal være mye potet! Og den skal skjæres i tynne, tynne skiver. Personlig foretrekker jeg å bruke ostehøvel, men min spanske læremester syntes dette var i skumleste laget. Man må helt klart passe fingertuppene litt, men skivene blir perfekte!

Løk:
En stor løk holder. Denne skal hakkes ganske fint.

Poteter og løk blandes og passe med salt strøs over og blandes godt inn. Her gjelder det å bruke hendene slik at saltet fordeler seg best mulig. Det kan være fint å gjøre dette i et stort dørslag f.eks., for det trekker en del vann ut av potetene når saltet blandes inn.

Poteter og løk stekes i olje til potetene er møre. De skal ikke få særlig farge, så her må man passe på. Dette er den kjedeligste delen av jobben. Stekepanna skal være ganske full. Så full at det av og til detter ut en potetbit.

Mens potetene blir møre må man vispe sammen eggene. Til en sånn porsjon som dette bruker jeg tre egg. Vispe, vispe, vispe, vispe og så helle potetene over i eggeblandingen og røre godt rundt så egget får fordelt seg rundt potetene før du har det tilbake i stekepanna. Det kan være lurt med en ekstra dæsj olje før dette skjer.

Så må omeletten steken en stund før det er på tide å snu den for å steke den andre siden til alt er gjennomstekt. Snuoperasjonen foregår ved å bruke en tallerken (eller tilsvarende) som er stor nok til å dekke stekepanna, hvelve omeletten over på tallerkenen og deretter forsiktig få lurt den ned i panna igjen (gjerne litt mer olje) for å steke ferdig. Dette har gått bra til nå, men det har også hendt at det henger litt igjen i stekepanna. I såfall er det bare å holde hodet kaldt, skrape alt sammen ut av panna og ned på omeletten, lappe så godt man kan og snu den sist stekte siden opp når den skal serveres. Det pleier å gå veldig fint.

Ferdig stekt ser den gyllenbrun og deilig ut, og den smaker inmari godt! Jeg lover! Omeletten er god med salat og brød til og kan spises varm eller kald, alt etter ønske og behov.

Enjoy!
Dette var en "liten" digresjon, men vi fikk så mye skryt for den i går at jeg ble inspirert til å dele oppskriften her.

I dag var det tid for jobb igjen, og ute høljeregner det. Mai er jammen en mangfolding måned.

- Helga Marie -

mandag 16. mai 2011

Kvelden før...

Jeg sitter og skuler på "verket" mitt. Bunadskjorta. Den henger, forsøksvis strøket, og venter på at det skal bli nasjonaldag i morgen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har et heller anstrengt forhold til å stryke bunadskjorter. Kjæresten stryker sin egen. Det skal han få fortsette med. Men hvordan skal det gå om vi blir flere som skal ha bunad på 17. mai?

Det kan jo hende jeg hadde blitt skikkelig god på å stryke bunadskjorter hvis jeg gjorde det litt oftere en maks to ganger i året (dette året gjorde jeg det også til 8. mai da jeg skulle i barnedåp), men jeg er sjeleglad for at det er ca. et år til neste gang.

Sånn, det var det hjertesukket. Så får vi se, da, hvor mye vi kommer til å "se og bli sett". Værmeldingene er jo ikke overveldende gode, så kanskje blir det hjemmeliv frem til vi skal på venne-spleiselag utpå ettermiddagen. Hipp, hipp hurra!

- Helga Marie -

søndag 15. mai 2011

Svigermors fantastiske fruktsalat med krydderlake

Svigermor er en racer til å lage god mat; brød, middager, kaker, desserter... Å være på besøk hos svigers er som regel et eneste langt etegilde, og som den matmonsen jeg er nyter jeg det hemningsløst! Blant all den gode maten er det imidlertid en fruktsalat som er den store favoritten, og da Kjæresten og jeg giftet oss for snart to år siden var den selvskreven på kakebordet. Etterpå har jeg tenkt at det var den som burde vært desserten etter middagen, men av en eller annen grunn kom jeg ikke på det den gangen. Og de som var smarte nok fikk jo smake den til kaffen, og vi hadde MYE!

Egentlig er det nok Arne Brimi som er hjernen bak desserten, og ikke minst laken som er helt essensiell, men jeg kaller alltid opp oppskrifter etter dem jeg får dem av, derfor blir dette altså


SVIGERMORS FANTASTISKE FRUKTSALAT MED KRYDDERLAKE


Krydderlake til fruktsalat:
  • 5 dl vann
  • 600 g sukker
  • 2 kanelstenger
  • 5 grønne kardemommefrø
  • 1 vaniljestang
  • Kok opp vann, sukker, kanel og kardemomme.
  • Splitt vaniljestanga, og skrap ut frøene. Ha vaniljefrø og den splittede stanga over i laken. Kok videre.
  • Når alt sukkeret er oppløst, settes laken til side for avkjøling.
Denne krydderlaken kan være god å ha stående i kjøleskapet. Når den blir kald, tykner den. Passer godt som smakstilsetning i krem eller sammen med frukt og is. (Svigermor anbefaler å oppbevare den på norgesglass, noe jeg har tenkt å følge.)

Fruktsalat, vinteroppskrift:
  • 1 frisk ananas
  • 2 bananer
  • 1 melon
  • 1 klase druker
  • 100 g pekannøtter
Fruktsalat, sommeroppskrift:
  • 1 vannmelon
  • 1 honningmelon
  • 1 kurv nektariner
  • 1 kurv jordbær
  • 100 g pekannøtter
  • Vask og rens frukten, og skjær den i fine biter.
  • Vend frukten i laken og sett kaldt. Strø over nøtter før servering.
Bon apetit!

- Helga Marie -

onsdag 11. mai 2011

Å være et medmenneske

Hm. Det er et godt ord, medmenneske. Være sammen med. Glede seg sammen med. Lide sammen med. Være der. Orke at man ikke alltid kan hjelpe. Orke selv om ting virker håpløse.

Det er store krav. Men viktige å tenke på. For selve kardinalsynden for den som ønsker å være et medmenneske er å komme med lettvinte løsninger og tomme ord til trøst. Og det er så forferdelig vanskelig å la det være. For man vet jo av og til ikke sin arme råd. Er det ikke noe jeg kan gjøre for at det fortvilte medmennesket mitt kan få det litt bedre? Ingenting jeg kan si? Og det er ikke alltid det. Noen ganger må man tåle at det ikke finnes noe å si eller gjøre akkurat der og da. Annet enn å høre på. Stryke over håret eller ryggen. Gi en klem. Lage en kopp te. Vaske et gulv.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg alltid klarer det selv. Langt derifra. Men jeg blir lei meg og får lyst til å bite av meg tunga når jeg skjønner at jeg har gått i fella og gitt noen "gode råd". Eller et eller annet tilsvarende upassende.

Lettest er det kanskje å oppdage disse fellene når det er andre som går i dem og den som utsettes for det er jeg selv. For omtrent ti år siden, for eksempel, var moren min alvorlig syk av brystkreft. Det er gode prognoser for den diagnosen når den oppdages tidlig, og mor ble helt frisk. Men det visste vi jo ikke da det sto på som verst med cellegiftkurer og strålebehandling. Og jeg skal aldri glemme hvor redd jeg var for å miste henne. Stadig var jeg innom tanken: "kanskje dette er siste gangen vi går på ski sammen?", "kanskje er dette den aller siste fjellturen vår?" Og det som psyket meg ut mer enn noe annet var alle hyggelige, velmente mennesker som kunne vise til at de selv eller noen andre var blitt friske. Hva hjalp vel det oss hvis mor var i den gruppa på ca. 30% som ikke kom til å bli frisk? Det var ment som en oppmuntring, men det føltes som en fornærmelse, og det lærte meg noe om at andres erfaringer ikke er så mye verdt i møte med angst og sorg. Med mindre erfaringene setter en i bedre stand til å tåle andre menneskers fortvilelse og angst.

Så å være et medmenneske kan kanskje virke som det samme som å være et overmenneske? Men det er en viktig ting til. Man kan be om tilgivelse når man skjønner at man har gått over streken.

- Helga Marie -

mandag 9. mai 2011

Vær da ikke bekymret...

... heter det i skriften. Jeg er ikke så god på det der. Jeg bekymrer meg stadig og for mange ting, men egentlig tilsier all erfaring så langt at for det meste har både skriften og Piet Hein rett, for det man bekymrer seg for blir det ofte ikke noe av likevel:
OM BEKYMRINGER
Huskevers.

Bekymringer trækker
en negativ rente.
De voxer sig små,
hvis man ka la dem vente.
Så slutt på bekymringene for i dag!

- Helga Marie -

onsdag 20. april 2011

NAV-minner

En artikkel i dagens Dagbladet på nettet minte meg om mine uker som arbeidssøkende gjennom NAV-systemet våren og sommeren 2004. Bakgrunnen for at jeg havnet i dette systemet var at jeg sa opp jobben jeg hadde for å flytte sammen med min daværende kjæreste et annet sted i landet og jeg meldte meg som arbeidsledig i Oslo før jeg flyttet.

Det jeg lærte av kontakten med NAV var at saksbehandlingen var svært forskjellig i ulike deler av landet og at jeg klarte meg best på egenhånd.

Da jeg meldte meg arbeidsledig i Oslo før jeg flyttet fikk jeg en karantenetid på åtte uker (tror jeg det var) fordi jeg frivillig hadde sagt opp den jobben jeg hadde. Hos NAV i kommunen jeg flyttet til ble denne avgjørelsen reversert og jeg fikk etterbetalt dagpenger for karanteneperioden fordi de kalte det "familiegjenforening".

Nå holdt ikke forholdet over sommeren, og tilbake i Oslo om høsten hadde ikke NAV mye å tilby, bortsett fra et sted der jeg kunne lete etter ledige jobber å søke på og mye mer var det ikke snakk om. Jeg spurte etter kurs eller annet jeg kunne gjøre av nyttige aktiviteter i ventetiden, men det fantes intet. Så fikk jeg lærervikarjobb gjennom en venninne. Dette ble etter hvert utvidet til 100% og min kontakt med NAV opphørte.

Noe av det siste jeg hadde kontakt med dem om var overgangsperioden før jeg skulle gå over i 100% lærerjobb. De svarte greit på spørsmålene mine og avsluttet med at "du vet hvor du finner oss". Jeg må nok innrømme at jeg hadde satt pris på et "gratulerer" også. Uansett er jeg svært takknemlig for at jeg ikke har hatt behov for å "finne dem" i ettertid, og inntrykket jeg får gjennom media og andre kanaler bekrefter vel dessverre bare antakelsene mine om at det foregår mye snodig i regi av denne offentlige etaten, og at mistenksomheten overfor arbeidssøkende ofte er større enn ønsket om å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet.

- Helga Marie -

tirsdag 19. april 2011

Selverkjennelse en måneds tid før 17. mai

Denne våren var jeg endelig klar til å innse det: Jeg blir aldri like sylslank igjen som jeg var da jeg var konfirmant. Erkjennelsen har vel kanskje vært der en stund, men det var først i går, da jeg kjørte med bunaden min til Sigruns systue på Svingvoll for å bli tatt mål av og få den sydd ut at jeg tok skrittet fullt ut og tok farvel med Helga Marie snart 15 år.

Og for å si det rett ut: Hun har vært en sann tvangstrøye de siste gangene jeg har forsøkt å iføre meg hennes smale liv og minipupper. Frem til våren 2000, nei egentlig frem til våren 2005 gikk det forbausende bra, men høsten 2005 startet jeg på mastergradsstudiet og ble plutselig sittende på rumpa i nesten to år. Det gjorde ikke godt for en relativt treningssky person. Jeg fikk såvidt pint på meg bunaden igjen både våren 2006 og 2008, men det var med nødskrik og en befrielse å komme seg ut igjen.

På nasjonaldagen i fjor kapitulerte jeg og pyntet meg på annet vis, men i en barnedåp i september, etter noen ukers jogging var jeg oppsesen nok til å klemme meg inn i bunaden igjen. Det var ikke så deilig. Ikke fikk jeg pustet ordentlig, og ikke var det plass til noe særlig av den gode middagen eller kakene heller (når jeg tenker meg om er dette kanskje metoden for å få den til å passe igjen?). Bunnivået kom da et av hektene gav etter utpå ettermiddagen.

Og i går ble den altså avlevert, tvangstrøya, for å få en mer passende fasong til en litt lat og bedagelig dame på snart 36 år.

Jeg tror det blir kjekkere med 17. mai i år enn på lenge!

- Helga Marie -

søndag 10. april 2011

Blott en dag...

Vanligvis er jeg ikke så begeistret for Carola, men Lina Sandell er Lina Sandell uansett hvem som synger, så vær så god:



- Helga Marie -

lørdag 9. april 2011

Om å bevare norsk kultur...

Er det flere enn meg som syns det er pussig at en organisasjon ved navn Norwegian Defence League skal forsvare norsk kultur? Det er mangt å si om Quisling, men han gav da i det minste nazi-partiet sitt et norsk navn, det skal han ha.

Forøvrig var det jo med en viss tilfredsstillelse jeg registrerte at det ikke var særlig stor oppslutning om "demoen" på Kontraskjæret. Det var forresten en nærmest uhyggelig likhet mellom ledern av NDL og kronprinsessen, men til tross for republikansk legning føler jeg meg sikker på at likheten stopper ved utseendet og den litt betydningsfulle nikkingen.

- Helga Marie -

P.S. Jeg blir egentlig ikke så imponert over disse anti-rasistene som banker opp folk heller. Ekstremister er ikke ok uansett hvilken tro de bekjenner seg til.

fredag 8. april 2011

Lokal oppstandelse

Det har blåst noe voldsomt (til våre kanter å være, vel å merke) i går og i dag. I tillegg graver smeltevannet seg nye veier her og der, og til tross for varm aprilsol er verden støvete og grå. På jobb i dag, det siste kvarteret av skoleskrivinga til elevene mine gikk strømmen. Kanskje har det noe med vinden å gjøre, kanskje ikke. Uansett følte vi det som et sterkt signal om å ta helg.

Hjemme på kjøkkenet noen timer senere var det imidlertid snakk om "lokal oppstandelse", for plutselig oppdaget mor, som er på besøk, at naboens store grantre manglet de øverste tre-fire metrene! Hun snakket i telefonen og kunne derfor ikke gjøre seg skikkelig forstått til oss samtidig som hun forhørte seg om barnebarnets ve og vel, men hun fikk til slutt pekt såpass iherdig at Kjæresten og jeg også kikket ut og konkluderte med at innlandsvindens herjinger hadde funnet sitt offer i nabolaget. Heldigvis så det ut til at toppen av treet hadde landet i hagen og ikke på huset, og nå venter vi spent på å høre alle detaljer.

Som dere skjønner bor vi i et fredelig nabolag!

- Helga Marie -

lørdag 2. april 2011

Lørdagslykke

Dette er en variant av en perfekt lørdagsmorgen:
  • våkne tidlig og være uthvilt
  • titte ut på en grå aprilmorgen fra under dyna og vite at jeg ikke behøver å gå ut i dag hvis jeg ikke absolutt vil
  • spise laaaaang frokost med verdens beste Kjæreste som selskap, radio i bakgrunnen som vi hører på delvis og kommenterer etter behov
  • PG-te med melk og sukker (nesten som å være i England igjen!)
  • Aftenposten 
En dag som begynner sånn må jo bare bli bra, nesten uansett?

- Helga Marie -

onsdag 30. mars 2011

Hos tannleggen. Eller: En identitetskrise

Altså. Jeg har sterke tenner, la meg bare ha sagt det med en gang. Jeg fikk alltid skryt for tennene mine hos tannlegen. På hver eneste kontroll. "For noen flotte tenner!" sa tannlegen.

Riktignok hadde jeg sånn ekkelt svart belegg, men dette, sa tannlegen, var bare nok et tegn på sterke tenner som tålte nesten hva som helst. Belegget ble forøvrig pusset bort ved hvert tannlegebesøk og etter hvert forsvant det fra den synlige siden av tennene.

Da jeg var åtte år fikk tennene mine, ikke bare riper i lakken, men et skikkelig hakk. Det var etterjulsvinter og god, gammeldags vinter med skøyteis på den asfalterte banen som tilhørte barneskolen der jeg gikk. En populær aktivitet var selvsagt ishockey for dem som var tøffe nok og hadde kølle. De av oss, som ikke var like tøffe, og som holdt beinhardt på de feminine idealene prøvde oss på ymse kunster som med litt (mye) velvilje kunne minne om kunstløp. Her var piruetter en viktig øvelse, og i ettertid kan jeg ikke huske om dette var første gangen jeg prøvde.

Noen uker tidligere hadde familien vært på bruktkjøp- og byttedager på en av de andre skolene i byen, og jeg hadde fått noen flotte brukt-nye skøyter. De var hvite og fine. Og ikke kunstløpskøyter med pigger, men en slags veldig damete bandyskøyter. Så da jeg skulle ta en piruett på isen denne ettermiddagen, mest av alt for å vise meg frem for søte Mads fra klassen, da tryna jeg skikkelig og da jeg reiste meg lå halve tanna igjen på isen. Den andre halvdelen var slått løs og mellom tann og tannkjøtt kunne man se helt til nerven. Og ettersom jeg vrælte med åpen munn da mamma åpnet døra var dette omtrent det første hun så.

Denne nokså triste hendelsen, sett fra et tannsynspunkt, avsted kom talløse turer til tannlegen, først for å redde stumpene ved å lime på en plastikkdel, deretter for å rotfylle ettersom nerven døde og så en runde for å forsøke å bleke den døde delen av tanna. Det positive var at jeg faktisk fikk en del oppmerksomhet fra den tidligere nevnte Mads som syntes skikkelig synd på meg.

Utover dette, var det fremdeles bare ros å høre, helt frem til og med våren 2004. Da ble det en lang pause mellom meg og tannlegen.

Det var ikke tilsiktet, men ulike forhold gjorde likevel at det plutselig gikk seks år, men jeg hadde jo sterke tenner, så jeg bekymret meg bare litt innimellom, og jeg hadde jo ikke vondt noe sted. Den tannlegen jeg hadde gått hos noen år i 2004 hadde påpekt at jeg hadde noen antydninger til hull, men så lenge jeg var flink til å pusse tennene og i allefall ta tanntråd noen ganger i uka ("en og annen gang er bedre enn aldri") ville de holdes i sjakk.

Så kom 2010 og jeg hadde fått ny tannlege i ny by. En tannlege som ikke var det miste imponert av tennene mine. Det var minst seks hull (jada, et for hvert år jeg ikke hadde vært hos tannlegen) og lange tirader om tannhygiene. Og han hadde meg fanget, for der satt jeg og gapte og kom ingen vei mens han la ut om at det fort kunne bli rotfylling av dette, ja. Du snakker om nye toner. Jeg skjønte raskt at det var liten vits i å komme trekkende med mine tidligere pokaler for fine tenner, så jeg lyttet meg motvillig gjennom tre-fire besøk til alle hullene var tettet.

Vel ute på gata måtte jeg erkjenne at det sved litt å ikke få den sedvanlige rosen. Jeg var ikke lengere "hun som aldri har hull". Og i går lærte jeg både å pusse tenner og ta tanntråd. Tannlegen min er streng. Han sjekket at jeg hadde forstått. Jeg måtte se på ham og nikke mens jeg holdt et speil for å se hva han bedrev der inne.

Det er igrunnen ikke like moro å gå til tannlegen som det en gang var...

- Helga Marie -

mandag 28. mars 2011

Dagens heltinne, c'est moi!

Hvem har kjørt med søsters gjenglemte iPod for å avskjære ekspressbussen og avlevere livsnødvendigheten så hun skulle ha underholdning på turen tilbake til nordvestlandet, tro? Jeg klapper meg selv på skulderen trygg i overbevisningen om at jeg er dagens heltinne!

- Helga Marie -

lørdag 26. mars 2011

Hvordan jeg ble en museumsjunkie

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg har likt å gå i museer, så det enkle svaret på hvordan jeg ble en museumsjunkie er vel at jeg ble flasket opp med det. Likevel kan jeg ikke huske at museer var noe vi oppsøkte så ofte, men når jeg tenker på hvor vi bodde er det kanskje ikke så rart. Selv om det absolutt finnes museer på søre Sunnmøre var det nok ikke så mange som lå i kjapp og enkel rekkevidde for en barnefamilie med etter hvert tre små.

Herøy gard kan jeg huske at vi besøkte en gang sammen med tante og kusine, men hukommelsen henger nok mest sammen med et bilde der vi alle sitter i sensommersola utenfor et av de gamle husene. Jeg kan ha fylt fem år, og det var nok før Bror ble født i såfall. Jeg kan ikke huske at han er tilstede på bildet. Hva vi så har jeg vagere erindringer om, men jeg husker at jeg beundret voldsomt de vakre dypgrønne glasskulene til oppdrift for fiskegarn. Mamma forklarte hva de var til, men jeg hadde vondt for å se for meg akkurat det. Jeg ville gjerne ha en sånn, men selv om de sikkert er å få tak i for den som ønsker seg det har jeg vel landet på at de egner seg best i kystmiljø og ikke så godt i innlandet.

Hos mormor og morfar på Lillehammer var vi sikkert på Maihaugen av og til, og jeg vet at vi var på Malerisamlingen. Minnene derfra er sterkere - det var et og annet bilde der som fascinerte meg voldsomt. Spesielt husker jeg et bilde jeg så da jeg kan ha vært rundt 10 år av en ung kvinne som akkurat har født. Hun ligger på kne i halmen med hendene rundt barnets hals og med blikket vendt oppover, og i det ansiktet har maleren fremkalt en slik nattsvart fortvilelse og håpløshet at det rystet meg da, slik minnet gjør nå mange år senere. Jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller maler og aner ikke hvor bildet befinner seg i dag. Kanskje like greit. Jeg har ikke egentlig behov for å se det igjen.

Det må antakelig være denne typen opplevelser som har gjort at jeg syns det er verdt å både betale for, og tråkke rundt i museer i timesvis, på jakt etter en sterk historie og en sjelelig rystelse. Hm. I så måte må jeg si at Imperial War Museum var et godt valg. Kjæresten og jeg tilbrakte fire timer der mandag i høstferien, og da vi kom oss ut var vi temmelig pumpa. Det er ikke ofte jeg holder ut FIRE timer i et museum, bare så det er sagt.

Skoleturer til museer var jeg i utgangspunktet ikke glad i. Jeg fikk aldri fred til å granske det jeg var mest interessert i, det var alltid noe vi måtte videre for å se på istedet. Men det har kanskje hatt sin misjon likevel, for jeg lærte i det minste at når man oppsøker museer på egenhånd kan man være så kort eller lenge man vil og se det som er interessant og blåse i resten. Det kan jeg like!

Tilbake til familiens museumsvaner har jeg forresten bare gode minner fra en Oslotur vi hadde sommeren i 1987. Tante og onkel var på feriestedet sitt og lånte velvillig ut leiligheten på Ulsrud til provinsfamilien som skulle "gjøre" hovedstaden. På de dagene vi var der rakk vi i alle fall både Akershus festning, Vikingskipshuset og Kon-Tiki Museet, alle tre svært vellykkede besøk, det var vi skjønt enige om. Særlig syns jeg å minnes at vi var fornøyde med de to siste. Jeg tror jeg hadde forventet meg noe høyere glamour-faktor på Akershus. Jeg var likevel ganske tilfreds med å ha vært på et slott for første gang, og lignet slik sett som 12-åring ganske mye på meg selv noen år før da jeg høylydt skrøt av, til de som ville høre, at jeg hadde reist med Kong Olav. Det var selvsagt hurtigruta MS "Kong Olav" jeg hadde reist med, men den detaljen utelot jeg glatt. Those were the days!

Hvordan jeg ble en museumsjunkie kan nok altså relateres til oppveksten min. Vi var på museer av og til, passe ofte, fikk sikkert være med på å velge selv hvor vi ville og hvor lenge vi skulle være der. Det tror jeg er noe jeg bør berømme foreldrene mine for: Det har vært svært lite tvang i min oppvekst slik jeg husker det. Det var for eksempel aldri noe mas om at vi skulle være med på gudstjeneste hvis vi ikke ville selv, og jeg tenker nå at det var en klok strategi uansett utfall. Og museene vi gikk på trigget interessen, men gjorde oss ikke lei.

Og når jeg besøker museer, hva er det jeg er på jakt etter? Å lære noe mer om historie, f.eks. Se vakre bilder, møbler, bygg, parker osv. Drømme meg tilbake i tid. Sikkert et element av "been there, done that" også vil jeg tro, men mest av alt generell vitebegjærlighet. Man blir jo også ganske god i TP av sånne tilbøyeligheter...

- Helga Marie -

fredag 25. mars 2011

Selvmedlidenhet er en uting...

... men når jeg er syk har jeg fryktelig vondt for å ikke bli det. Jeg kikker lengselsfullt ut på sola og våren som er i anmarsj og glemmer at om jeg var frisk hadde jeg uansett ikke vært ute. Jeg hadde vært på jobb. Men så er det jo det at i skolebransjen er det så som så med vikarmuligheter sånn på sparket, derfor sitter man også i godstolen og vet at undervisningen ikke akkurat går som planlagt i ens fravær. Jeg trives utrolig godt i jobben min, men akkurat sånne forkjølelsesuker hadde det vært deilig med en jobb der man føler seg noe mindre uunnværlig. Så ja, jeg er litt selvmedlidende. Dessuten er det fryktelig kjedelig å være forkjøla og full av slim.

Men med papirlommetørklær, halstabletter, nesedråper og ymse andre remedier som ukjente mengder sjokolade og te er det jo egentlig helt utholdelig å være forkjølet. Tilgangen til internett fungerer fint. Og ikke minst: Jeg kan se film! Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Jeg skal se "Chicken Run". Det begynner å bli en stund siden sist, så nå er det på tide. Sammen med Istid-filmene er dette blant mine favorittfilmer innenfor animasjonssjangeren. (Ikke at jeg har sett så mange, eller er så bevandret uti denne typen film, altså.)

Før jeg snurrer film må jeg dessuten mimre litt. Jeg så Chicken Run på studentkinoen på universitetet i York høsten 2000. Det var en utrolig kjip høst som endte med at jeg avbrøt studiene rett over nyttår, og jeg har ikke så mange gode minner fra det ene semesteret jeg gikk på mastergradsstudiet der, så kanskje er det derfor jeg husker denne filmen så godt? Vi var en hel gjeng som gikk sammen, og jeg skal aldri glemme stemningen rett før filmen var slutt da en hel sal hoppet i setene og brølte "cut the wire, cut the wire". Akk, ja. Sånn var det.

Her er en smakebit:



- Helga Marie -

torsdag 24. mars 2011

Til Afghanistan via London

For noen uker siden var det vinterferie, og Kjæresten og jeg tilbrakte det meste av uka i London. Det var første gangen Kjæresten var der og det var fantastisk fint å få vise frem byen jeg er så glad i! Vi var ganske utslitt begge etter å ha tråkket rundt i bygatene, besøkt et utall museer, spist på både gode og mindre gode restauranter og frosset en hel del (er det ikke ganske underlig at man fryser i London iført klær som er helt akseptable for norsk februar/mars?).

Noe vi ikke hadde ventet oss var en lynrask reise i tid og rom til Afghanistan. Åh, det er ganger da jeg desperat savner å bo i en verdensmetropol! Det kreves kanskje litt forklaring her: British Museum (som helt klart ruger på kulturskatter som strengt tatt hører hjemme i Egypt, Irak og også Afghanistan) åpnet 3. mars en utstilling som heter "Afghanistan. Crossroads of the Ancient World" med objekter utlånt fra nasjonalmuseet i Kabul. Utstillingen varer til 3. juli og bor du i verdensmetropolen har du sjansen så løp dit og se. Men vær forberedt på å stå en del i kø!

I løpet av borgerkrigen og under Talibanstyret klarte altså lojale, dedikerte ansatte ved nasjonalmuseet å gjemme unna viktige kulturskatter i safer, kjellere og hemmelige rom. Det er rene røverromanen i seg selv. Det å få gå rundt og se på disse gamle smykkene for mennesker, møbler, bygninger og byer er som å gå et skritt til siden, som å få reise dit det på 300-tallet f.Kr. (og lenge etter det også) tok et år å reise fra Athen. Der, i skjæringspunktet mellom øst og vest, langs Silkeveiens mange ruter, lå og ligger Afghanistan. Etter Aleksander den stores erobringer ble deler av dette området kolonisert av grekere og kulturen ble en god blanding av alle som møttes i dette området. Enkelte av skattene kom fra utgravingene av den greske bosetningen Aï Khanum, andre fra Begram, Tepe Fullol og Tillya Tepe. Vakre navn med eventyrklang... Og det var et eventyr å gå der og se hodeplagg, klespynt og våpenforsiringer i rent gull, møbeldekor i elfenben og det tynneste, fineste glass dekorert med emalje...

Kvinnekrone fra Tillya Tepe
 Det svimler for meg når jeg tenker på det nettverket av kontakt og handel det har vært i en verden uten andre fremkomstmidler enn egne føtter, hest for noen få, heldige, kanskje vogn i visse områder der veiene var bra nok. Og skip selvsagt. Likevel har kulturpåvirkningen funnet sted. Også i Norge har utgravninger kunnet vise til relativt tett kontakt mellom vår utkant i bronsealderen og det romerskdominerte Europa, men langs Silkeveien var altså både avstanden og risikoen større vil jeg anta.

Vi var ikke de eneste som gjerne ville se de afghanske skattene på åpningsdagen. For oss var dette egentlig helt spontant, vi hadde tenkt oss på utstillingen "Book of the Dead" om egypternes skikker rundt død og begravelse. Det ble umulig fordi det ikke var ledige billetter før så sent på dagen at vi ville måtte reise til flyplassen, og istedet for å se begge utstillinger ble det altså den afghanske. Sammen med mange andre! Jeg må gang på gang beundre britenes køkultur. De sto tålmodig og ventet på å få se de mest omsvermede skattene, hørte nøye på lydguiden sin på øret og leste grundig informasjonen på montrene før de gikk videre.

Kjæresten og jeg ble litt utålmodige til slutt. Nordmenn som vi er, og dessuten med nesten en ukes museumsinnsats bak oss allerede ble det til slutt litt for mye. Vi smatt ut i friheten og rakk afternoon tea på The Orangery, tidligere omtalt her, for andre gang (min tredje) før vi måtte forlate byen.

Angående Afghanistan har jeg tygd endel på noe som ble sagt i en video ved inngangen til utstillingen; at det er viktig å huske at det krigsherjede bildet vi har av Afghanistan er en liten parentes i historien og at disse skattene minner oss om en stolt historie med lange perioder av fredelig handel og samkvem mellom ulike kulturer. Det er ganske greit at bildet nyanseres litt! Og ikke minst er det et tankekors at denne utstillingen til dels sparker beina under forestillingen om at det bare er vestlige institusjoner som British Museum og andre som kan ta vare på gamle kulturskatter. Det selvsagt også kommet for en dag at det foregikk plyndring av det egyptiske museet i Kairo under urolighetene der i vinter, men alt i alt er det kanskje grunn til å vise litt mer tiltro til andre lands evne til å verne om sine egne kulturskatter.

På den andre siden, og det er jo dette som gjør det vanskelig: Det er tross alt så mye enklere å få sett disse skattene når de dukker opp i London.

Jaja. Disse skattene er uansett bare på utlån, og den som ikke ser muligheten for en Kabul-ferie med det første bør gjøre en Londonreise denne våren. God tur!

- Helga Marie -

søndag 20. mars 2011

Cityscape: Kensington Gardens

Jeg elsker å reise til storbyer, og i storbyer elsker jeg å gå i parker. Muligens et paradoks, ettersom noe av attraksjonen ved storbyen er livet, støyen, menneskene, husene, museene, eksosen, skulpturene, butikkene... Og i parkene er det (nesten) stille. Helt stille blir det selvsagt aldri i en storby, men i parken kan man lade batteriene litt til neste runde i folkehavet.

I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:

Sky Mirror
C-Curve
C-Curve
Kjærestepar
 
Det var også to andre verk som vi ikke tok bilde av. Et rødt "Sky Mirror" og et som het "Non-Object". Klikk på lenken til Serpentine Gallery for å se flere bilder.

- Helga Marie -

P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.

torsdag 17. mars 2011

Det er travelt å bo på hotell!

Jeg er på kurs for nye tillitsvalgte i Norsk Lektorlag og bor på hotell. Og jeg bare sier det: Det er travelt å bo på hotell! Presisering: Det er travelt å bo på hotell for den som ikke bor på hotell særlig ofte.

For det første skal man jo være sosial med alle sine nye venner, spise en bedre middag og henge i baren. Men samtidig skal man også rekke å ligge i badekaret og ikke minst skal man nyte at man har et stort rom helt for seg selv!

Det er det siste jeg gjør akkurat nå. Jeg diller på nettet og ser på Kveldsnytt samtidig, akkurat som hjemme, men forskjellen er at jeg er på hotell.

Når sant skal sies håper jeg at jeg ikke blir så mye mer blasert enn dette. Det er helt greit å synes at det er skikkelig stas å bo en natt på hotell.

- Helga Marie -

P.S. Jeg har utsikt til flyplassen fra vinduet mitt. Ett bonuspoeng for å gjette hvilket hotell jeg er på!

tirsdag 8. mars 2011

Et dikt på kvinnedagen

Lurte du på hvorfor kvinnedagen var viktig, sa du? Vel... Her er noen av mine svar:
  • fordi tusener av jenter rundt om i verden ikke får gå på skole
  • fordi mange, mange, mange kvinner dør hver dag som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel
  • fordi det ikke er en eneste kvinne i Egypts grunnlovskomité
  • fordi mange jenter stadig lever med et umenneskelig press om å være pene og attraktive og glatt aksepterer å bli kalt hore og klådd på puppene for å få oppmerksomhet
 Jeg kunne nevnt flere ting, men jeg beveger meg videre til André Bjerkes dikt. Han er kanskje ikke først og fremst kjent som feminist og diktet ble skrevet under andre verdenskrig, men jeg syns diktet passer bra i dag likevel, så med et fromt ønske om at alle de flotte jentene jeg kjenner må heve stemmen, bli hørt og føle seg frie til å være seg selv:
Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var en av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.
- Helga Marie -

søndag 6. mars 2011

Femmila betraktet fra sofakroken

Kjæresten og jeg sitter og multitasker. I bakgrunnen halser unge, sterke skiløpere rundt og rundt i Holmenkollen, og i sofaen sitter vi med hver vår laptop og multitasker.

I går kveld var vi inne på tanken om en impulstur til VM for å få med oss avslutningen på skifesten, men det ble med tanken, gitt. Unnskyldninger som at "vi kom jo nettopp hjem fra London" og "hmmm... vi må jo faktisk ta toget kl. 0523 for å rekke det" og "det er sikkert helt kaos på t-banen" bekrefter det vi lenge har mistenkt: Vi er blitt noen skikkelige sofagriser. Og ikke nok med det - vi sitter og multitasker også. Begge med hver sin bærebare i fanget. Åh, herlige latskap! Jeg kjenner at jeg lever veldig godt med at vi ikke kastet oss på toget i de tidlige morgentimer i dag.

Men det er jo for all del fint at noen har tatt turen for å heie frem de som raser rundt på ski der inne i hovedstaden er den personifiserte konsentrasjon og evne til fokus i motsetning til oss to som ser tv og diller med data.

- Helga Marie -

søndag 13. februar 2011

Du vet du er hekta på mummikrus når...

...du stikker innom den lokale Tilbords-butikken for å spørre når årets sommermummikrus er i handelen...

Det begynte så uskyldig for omtrent 11 år siden. Jeg jobbet på den norske sjømannskirken i London og naboen var (er) den finske sjømannskirken. Et par uker før oss hadde de sin julebasar, og vi troppet opp for å kjøpe finnebiff og konfekt fra Fazer.

Ved et av de første bordene ble jeg stående og gni meg i øynene. De solgte krus med mummimotiv på! Det hadde jeg aldri sett før, men mummifan har jeg vært så lenge jeg kan huske, så det ble vanskelig å velge blant alle de nydelige krusene. Jeg tror ikke de var så ekstremt dyre, egentlig, men jeg hadde en såkalt ettåringsstilling og lønna mi var ikke så mye å skryte av. To krus var derfor alt jeg bevilget meg. I ettertid husker jeg at jeg sto og holdt lenge i et fest-aktig krus som jeg senere har skjønt måtte være Millenniumskruset, men jeg endte med å kjøpe et rosa og et blått krus.

Etter hvert dukket krusene også opp i norske butikker (mulig at de hadde vært der hele tiden, bare at jeg ikke hadde sett dem). Av og til fikk jeg noen i gave, og som blodgiver fikk jeg også et mummikrus dann og vann. Noen ganger kjøpte jeg også krus og gav bort i gave, men jeg tenkte aldri på å samle på mummikrus som sådan.

Her må jeg skyte inn at jeg har en slags (trolig ganske dobbeltmoralsk) aversjon mot å samle for samlingens skyld. Jeg har endelig nok ting å fylle skuffer og skap med, og når ymse produsenter lager spesialutgaver av en vare for at samlerne skal kjøpe enda mer til samlingen sin er det virkelig å nøre oppunder forbrukersamfunnet. Da antallet mummikrus passerte 12 syntes jeg på sett å vis at det begynte å bli nok. De tok plass i skapet, og selv om jeg hele tiden har brukt dem hadde jeg ikke akkurat tenkt at jeg først og fremst skulle servere te og kaffe fra mummikrus liksom. Men - det kommer selvsagt et men her... De er jo så fine. Så når Arabia begynner med et årlig vinter- og sommerkrus er det plutselig fryktelig vanskelig å stå imot kjøpepresset.

Jeg klarte det lenge, men så ble fristelsen for stor. Et par fødselsdagsgaver og jeg var solgt. Så nå har jeg ervervet samtlige vinter- og sommerkrus så langt, og gleder meg altså voldsomt til såpebobleblåsende lille My kommer i april. Her er hun (lånt fra Muminboden):


Kul, hva? Ellers kan jeg tipse om at på nettauksjonsstedet Tradera selges gamle, fine mummikrus fra tidlig 90-tall og fremover og folk er faktisk villige til å betale flere hundre kroner for dem! Men jeg skal ikke si noe - snart sitter jeg der sikkert selv. Hjelp!

Helt til slutt et sitat fra lille My (som er min absolutte favorittkarakter i mummifortellingene):
Lilla Mys blanka ögon for från den ene till den andra, hon var enormt road og såg ut som om hon när som helst kunde säga nånting oläpligt. (Fra Pappaen og havet)
- Helga Marie -