søndag 14. mars 2010

Sus og brus

Undertegnede har vært på hyttetur med gode venninner fra folkehøgskoleåret på Sagavoll. Nå til våren er det 15 år siden vi gikk ut derfra, og vi er ganske stolte over at vi holder kontakten såpass tett. Det har variert litt i perioder, men de siste årene har vi hatt et par treff i året. Alle kan selvsagt ikke hver gang, men når vi har jevnlige avtaler får alle vært med innimellom.

Denne helgen var vi i hytteparadiset Sjusjøen. Godt med familiehytter som også kan lånes bort til jentetur i ny og ne! Til skravling, skravling, skravling, til deilige middager, vin, brus, kaffe, dessert, strikking, brodering, lesing og atter skravling. Og skiturer, selvsagt. Og spaserturer for de som ikke går på ski. Alle muligheter er åpne. Det er så herlig med gode, gamle venner. De du slipper å forklare så mye for. De vet det som er verdt å vite fra tidligere, også kan vi oppdatere hverandre litt på det siste nye og fortsette der vi slapp sist. Befriende og godt for sjela! Noe som også er fint er at alle nye venner blir gamle venner etter hvert. Det er bare å ta tiden til hjelp.

Ellers må jeg skryte av at jeg tok skiene fatt hjem igjen i dag. Venninnene skulle til Oslo (og enda lenger) og kjørte full bil, så jeg som er lokal var godt fornøyd med å få en skitur som i all hovedsak besto av nedoverbakker. Litt uvant var det riktignok å gå med tung sekk på ryggen, men du verden så sprek jeg følte meg! Dessuten regner jeg med at de som så meg i løypa tenkte at "hun der har sikkert gått på ski fra hytte til hytte" og det kan jeg leve med at folk tror. Jeg hadde jo ellers i sannhet gått forbi mange hytter på turen. 

Nå er det deilig å sitte med beina høyt, mens jeg gumler eple og tørker ordentlig etter et karbad. Ikke så ille å være hjemme igjen heller. I morgen er det mandag, og det er også helt greit. (På bildet er jeg forresten nesten hjemme - når det ikke er strødd på veien kan jeg gå helt hjem på ski. Men nå begynner snøen å smelte, så i dag gikk det uansett ikke.)

- Helga Marie -

onsdag 10. mars 2010

Underholdning i og utenfor klasserommet

I dag var det ikke lett å engasjere seg i de to siste timene for hverken elevene eller meg. De hadde kjørt ski frem til lunsj, vårsola hadde stekt dem i fjeset, og slitne kropper sank sammen på stolene. Da var det jeg dro frem den fantastiske deltatsquizen jeg fant i Aftenposten i fjor. Selv digger jeg sånn underholdning når jeg egentlig bør gjøre andre ting (man kan jo også spørre seg om hvor nyttig er det egentlig å kunne plassere deltatene mest mulig korrekt på kortest mulig tid). Uansett, jammen ble ikke elevene grepet av konkurranseinstinkt og satte i gang. Noen ble selvsagt lei etter en stund, men noen iherdige ble hekta og satt så lenge at de nesten måtte løpe til bussen. Moro. Hvis du vil prøve selv er quizzen å finne her.

- Helga Marie -

mandag 8. mars 2010

Geschichten aus der anderen Welt

Mandag morgen for en uke siden fikk jeg Der überaus starke Willibald av Willi Fährmann i gave av Kjæresten. Jeg kan ikke egentlig tysk, men for lenge siden fortalte jeg ham at jeg en gang leste denne tyske barneboka på trass med ordbok ved siden av meg for å bevise at det gikk an å forstå tysk ganske godt uten å ha lært det på skolen. Mye gikk meg nok hus forbi den gangen, men jeg forsto nok til at jeg likte boka godt. Kort fortalt er den en allegori på Tyskland under Hitler. Musen Willibald har rollen som diktator. Han utnytter museflokkens frykt for katten, og godt hjulpet av "der schlaue Mäusejosef" (Goebbels) og "die dicke Hermannmaus" (Göring) tar han kontroll over dem og innfører et rigid kontrollsystem som etter sigende skal beskytte mot den skrekkelige katten. Stakkars hvite Lillimaus ser ikke ut som de andre og blir forvist til biblioteket, men det er hun som til sist redder museflokken ut av Willibalds jerngrep.


Nå leser Kjæresten høyt for meg og lærer meg tysk via barnebok, mens jeg kurrer fornøyd. Innimellom leser jeg høyt og øver meg på uttale. Om jeg noen gang kommer til å tørre å faktisk snakke tysk til noen (eller om jeg bare kan lese høyt for dem fra "Willibald") gjenstår å se, men moro er det i alle fall. Og jeg skjønner en hel del! Språk er gøy, og for å være helt ærlig er det språk jeg har hatt mest behov for å kunne av alt det jeg lærte på skolen. Ligninger med to ukjente har jeg levd godt uten, men jeg skulle gjerne kunnet mange språk flytende, ikke bare norsk og engelsk, men fransk, tysk, spansk, russisk, arabisk...

Men nå, altså, tysk!

- Helga Marie -

P.S. Det er en virkelig god bok, altså! Verdt å lese!

fredag 5. mars 2010

Et eventyr går mot slutten

Jeg er av dem som elsker vinteren. Det er herlig når snøfillene fyller himmelen og dekker bakken, slik at alt blir hvitt og rent. Jeg liker å gå på ski, og jeg fryder meg over iskalde stemninger når små kvister blir fire ganger større av alt rimet. I tillegg har jeg ikke noe i mot å måke snø (selv om det er Kjæresten som har måkt mest i vinter).











Men når det bikker mars kan jeg ikke annet enn glede meg over at vinteren er på hell. Tirsdag måkte jeg verandaen, og ettersom sola sto hardt på hele dagen smeltet nesten all snøen som var igjen. Etterpå har det riktignok ikke vært temperatur til å oppholde seg i ro der ute, men vi titter ut og minnes om at det ikke er så fælt lenge til vi kan ta med oss kaffekoppen ut i solkroken på en lørdag formiddag. For eksempel.

I går kveld hadde jeg dessuten en sånn rar vemodsfølelse jeg kan få når jeg et øyeblikk gjenopplever mange tidligere års møter med sen vinter eller tidlig, tidlig vår. Jeg var uten med søpla rett før jeg skulle krype til køys, og da kjente jeg denne iskalde kvelden som kommer etter en varm dag i mars. Snøen har sunket sammen av solsteken, men om natta tar den sitt monn igjen og sender gradene ned under -10. Likevel - kulda er dømt til å tape. I løpet av den neste måneden blir det vår!

Så om ett eventyr går mot slutten, så er det bare fordi et annet eventyr er på vei til å begynne!




















- Helga Marie -

P.S. Bildene har Kjæresten og jeg tatt på skiturer på Nordseter, i Øvre Rendal og på Dovre.

torsdag 4. mars 2010

Verdivalg og fornuft

Sukk. Kjæresten og jeg er på husjakt, og det er søren meg ikke enkelt. Vi er førstegangskjøpere, men det er egentlig ikke det største problemet. Det er flere barrierer å storme som ser langt tyngre ut:
  1. Finne et hus vi liker
  2. Finne ut alt som er å vite om nevnte hus slik at vi ikke kjøper en råtnende soppkatastrofe, f.eks. 
  3. Vinne budrunden
Denne uka har vi vinterferie, og slik sett god tid til å orientere oss i boligmarkedet i byen. Og jammen har vi ikke vært innom to budrunder også. Det vil si, den første tapte vi (grrrrrrrrr!!!!!) og den andre lar vi vel være å slenge oss med på, ettersom huset ser ut til å bli litt i dyreste laget. Vi har nemlig oppdaget at det er de færreste såkalte objekter som man kan flytte rett inn i uten å gjøre det aller minste. Det er gjerne en liten oljetank som helst burde fjernes, eller litt fukt i en bod, eller et bad som er i skrikende behov av renovasjon. Skal man holde på med sånt bør ikke selve huset koste skjorta.

For det er et fjerde og femte moment her også: Verdivalg og fornuft. Vi trives i jobben vår begge to, men hvem vet, kanskje har man lyst til å ha redusert stilling på et eller annet tidspunkt i livet? Altså må vi bruke fornuften og ikke kjøpe dyrere hus enn at vi kan klare det.

Innimellom går det på tålmodigheten løs, så hvem vet - kanskje vi ender opp i et overpriset slott, eller en nedrivingstruet rønne i ren desperasjon?

Fortsettelse følger med stor sannsynlighet...

- Helga Marie -

tirsdag 2. mars 2010

Dagens fangst

Jeg har ingen planer om at bloggen min skal bli en interiørblogg, ei heller handle om brukt og antikt, selv om jeg syns sånt er spennende. Av og til må jeg imidlertid fortelle om et kupp (eller et eksempel på syk pengebruk, kanskje), og i dag er en sånn dag.


I dag kom nemlig denne lekkerbiskenen i posten, etter at jeg hadde vunnet min første nettauksjon på Tradera rett før helgen. Lenge var jeg skeptisk til nettauksjoner og er det dels ennå. Det handler delvis om at jeg er redd for å bli helt shoppegal, dernest syns jeg det er potensielt skummelt å skulle sende pengene mine til et vilt fremmed menneske et eller annet sted i verden. Det finnes selvsagt en del betalingsordninger som PayPal og sånt, men foreløpig har jeg tatt sjansen på den gode gamle "rett inn på konto"-varianten. Det gikk i alle fall bra denne gangen, og Blå Eld-serviset mitt begynner å nærme seg, om ikke komplett, så i alle fall nok. Et par-tre eggeglass, salt- og pepperbøsse så er det i boks og jeg må finne noe annet å øke hverdagsspenningen med. Velkommen på varm sjokolade servert fra ny mugge, forøvrig!

- Helga Marie -