tirsdag 28. september 2010

Høstferielengsel

I et par dager nå har jeg gått rundt og påstått at jeg har lengtet mer etter høstferien før. Jeg gjentok det på personalrommet i lunsjen - jeg føler meg så godt i gang og en pause nå passer dårlig. Jeg kan ta det senere i oktober eller november.

Men nå sitter jeg godt plantet i godstolen med et kvart øye på værmeldinga og kjenner at det hadde vært godt å ha fri i morgen. Jammen hadde det vært deilig å kunne sove lenge da. Så det kan vel hende at jeg egentlig lengter mer etter høstferien enn jeg trodde.

Det var bare det!

- Helga Marie -

fredag 24. september 2010

Gressenke-nostalgi

Med Kjæresten på etterutdanningskurs i hovedstaden har jeg plutselig kveldene for meg selv i noen dager. Uvant. Svært uvant. Og samtidig er det såpass kort tid siden jeg tilbrakte de fleste kvelder på egenhånd at gamle mønstre gjentar seg. Ingen foreslår å legge seg tidlig. Klokken tikker. Det begynner å bli sent. Senga står alene der inne på soverommet.

For ute på stua sitter gressenka og surfer på nettet og lar seg besnære tilbake til 80-tallet. YouTube, dette fantastiske univers av nostalgi... Her kan man se hele Pretty Woman (som egentlig ikke er fra 80-åra og som jeg nå skjønner at jeg må skaffe meg på dvd så jeg kan se den uforstyrret i stort format når jeg måtte ønske). Et utdrag fra en av mine favorittscener her:



Anyways. Gressenker på noen-og-tretti som har en jobb som starter ganske tidlig på morgenen må på et tidspunkt avslutte nostalgien for å legge seg. Men først - en siste kikk på et høydepunkt fra Dirty Dancing.

- Helga Marie -

tirsdag 21. september 2010

Vil ikke vite, vil ikke se...


... for det er så trist og får meg til å skamme meg! Nå er ikke det å skamme seg særlig konstruktivt, så jeg tenker ikke å holde på med det så veldig lenge. Når jeg har skammet meg ferdig skal jeg forsøke å kanalisere kreftene mine i en mer matnyttig retning. Men når man er så uforskammet heldig å være født og oppvokst i verdens rikeste land, hvordan kan man la være å føle en form for skam når man blir minnet om alle de som lever i den verste fattigdom og nød? Ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi de tilfeldigvis er født i deler av verden der mulighetene er så fullstendig annerledes enn her.

Hva var det så som satte i gang denne flommen av dårlig samvittighet akkurat i dag? Jo, jeg tok meg omsider tid til å lese nyhetsbrevet fra JOY som jeg fikk i innboksen min for to uker siden. Hva er så JOY? Jeg anbefaler et besøk på nettsidene deres - de gir et flott innblikk i arbeidet organisasjonen driver, men altså: For noen år siden var min søster med som frivillig på en sommerleir ved barnehjemmet Internat nr. 3 i Baku. Leiren ble drevet av Røde Kors/Røde Halvmåne og Normisjon i fellesskap, men av ulike grunner ble dette samarbeidet nedlagt og de frivillige, som hadde opplevd hvor viktig leiren var for barnehjemsbarna, startet på egenhånd for i første omgang å drive leiren videre. Slik ble JOY etablert, og siden har de utvidet aktiviteten og jobber nå målrettet med kursing av de ansatte og lokale frivillige for å bedre hverdagen for de barna som er så uheldige å havne på barnehjem.

Hver gang Søster kommer hjem fra Aserbajdsjan er hun full av inntrykk, og inspirert til innsats for disse barna som gjemmes og glemmes av storsamfunnet. Jeg lar meg imponere av henne og blir utrolig stolt, samtidig som jeg skjemmes over å være så lite engasjert selv. Så, Søster, om du leser dette, så gir jeg deg herved tillatelse til å minne meg om dette innlegget, for jeg vil gjerne bidra mer enn jeg har gjort til nå. Selvsagt med penger, men kanskje er det på tide å gi litt mer av tiden sin også? Det er slutt på å ikke ville vite og ikke ville se!

- Helga Marie -

P.S. Jeg har lånt illustrasjonen fra JOY's hjemmeside i bloggposten min og håper organisasjonen synes det er greit.