Det ER grønnere på den andre siden

Det våres ute. Søndag nevnte jeg for Kjæresten og svigerfar at det bare er snakk om en måneds tid til vi kan spise rabarbrapai fra helt ferske stilker igjen, men da lå snøen fortsatt i et tynt teppe over rabarbraen. Nå er området bart, og jeg kan begynne å følge med på utviklingen. Når titter de første, skrukkete bladene frem i lyset?

Men fortsatt er verden utenfor ganske grå selv når sola skinner på den, og jeg tenker med en viss lengsel på London og New York der våren helt klart hadde kommet mye lenger og sommeren snart titter rundt hjørnet. Så ordtaket om at gresset er grønnere på den andre siden kan faktisk stemme ganske godt - det ER grønnere i både London og New York om dagen. Så dette blir innledningen til nok et lite reisebrev. Også denne gangen er fokuset en kafé i London, men likevel med en liten tvist.

Jeg fikk jo den vesle dukken "Little Traveller" til jul og lovet at hun skulle få være med på reise. Og det fikk hun. På Gardermoen ble hun døpt Amanda av en elev. Jeg syntes det passet perfekt - hun er en liten Amanda. Men Amanda fikk ikke se så veldig mye av verken London eller New York. Hun lå for det meste i veska, og jeg husket bare å ta henne frem et par ganger for å ta bilde. Likevel tror jeg hun var relativt fornøyd med valgene jeg gjorde. Hun fikk være med til Hampstead Heath og til The Orangery.

Hampstead Heath er et deilig sted i storbyen. Det er fantastisk at man kan finne et så "vilt" område i en så enorm by. Jeg har vært der mange ganger, men av en eller annen grunn hadde jeg aldri kommet meg til utsiktspunktet Parliament Hill. Været var dessverre ikke det beste, men utsikten var likevel storslagen. Jeg kom på Amanda i vesken, og hun fikk titte frem litt hun også. Litt vanskelig å få frem utsikten på bildet, men det er i alle fall et bevis på at hun var der:

Det var imidlertid på The Orangery jeg fikk tatt det beste bildet av henne rett før jeg fikk min Afternoon Tea.

The Orangery er en restaurant i tilknytning til Kensington Palace, og navnet kommer av at dette var stedet der dronning Annes appelsintrær overvintret en gang på 1700-tallet. Jeg hadde aldri hørt om stedet før nå og er lykkelig over nyoppdagelsen. Fra York kjenner jeg godt Betty's Tea Room som jeg fremdeles er svært glad i, men det var fint å oppdage at det finnes et sted for elegant te så lett tilgjengelig i London også. De store hotellene som Savoy og Ritz har Afternoon Tea, men der må man bestille bord. På The Orangery kunne man møte opp, og eventuelt vente på et ledig bord. Og det var det verdt! Egentlig kan jeg bare la bildene tale for seg selv - jeg fikk servert "Signature Orange Tea":

SIGNATURE ORANGE TEA
£14.85 per person


An assortment of finger sandwiches,
signature orange scented scone with Cornish
clotted cream & strawberry jam. Finished
with a delectable éclair and orange and
passion fruit tart.
Served with a choice of teas or coffee.
Recommended tea - Rooibos breakfast
(Orange tea)

Istedet for Rooibos valgte jeg imidlertid Tregothnan og den var så deilig at jeg bestilte en kanne til. Servitrisen kikket litt rart på meg, men hvem bryr seg vel om det?

Hva kan jeg si, annet enn at jeg nok må sjekke ut Tea Time neste gang jeg er i Oslo. Jeg kan jo dessuten bake scones... Det er jo enda enklere! Og snart er det helg...

- Helga Marie -

Kafélivet i storbyen

Noe av det deiligste jeg vet når jeg er i en storby er å kunne sette meg på kafé, hvile beina, drikke en god kopp kaffe (og gjerne spise en kake til) mens jeg betrakter folkelivet. Den anonymiteten som storbyen gir, der jeg uforstyrret kan glane på folk fordi jeg likevel aldri kommer til å se dem igjen, er noe jeg av og til savner i småbytilværelsen. Da er en liten gatekafé i London perfekt.

Det året jeg bodde der, og i flere år etter, da jeg hadde venninner jeg besøkte der (venninner som nå har flyttet) bodde jeg alltid i kjente strøk, som regel i nærheten av sjømannskirka i Rotherhithe. Men de to siste gangene jeg har vært i byen har jeg vært der med skoleklasser og fått sjansen til å bli kjent med andre bydeler. Denne gangen bodde vi i Bloomsbury, et strøk jeg mest av alt forbinder med forlag, Virginia Woolf og The British Museum. Først trodde jeg at ungdomsherberget vi skulle bo på lå nærmere Kings Cross, og det var jeg nokså skeptisk til, ettersom strøkene rundt jernbanestasjoner ofte er nokså tvilsomme, men det viste seg altså at Generator Hostel London lå rett ved Tavistock Square, og altså i en helt alminnelig gate i et helt alminnelig strøk. (I parentes bemerket må jeg si at prisen var det positive ved ungdomsherberget, og at jeg forøvrig føler meg for gammel til å stå i dusjkø i nærmere tre kvarter for så å dusje i iskaldt vann. Jeg foretrekker tvilsomme småhoteller med eget bad.)

I nærmeste kryssende gate lå dessuten Costa, en liten avdeling av en større kafékjede, som absolutt kan konkurrere med Starbucks når det gjelder kvaliteten på kaffen! Et perfekt sted å starte dagen, ettersom frokosten på nevnte ungdomsherberge heller ikke var mye å skryte av. Costa i Marchmont Street er herved anbefalt! Det er heller ikke mer enn drøye fem minutter å gå til Russel Square om du heller vi sitte der og nyte en stille morgentime! Da er heller ikke The British Museum langt unna, og de åpner kl. 10:00, så da har du god tid til å drikke opp kaffen før du labber videre.

Følg med for neste kafétips fra Londons gater og parker!

- Helga Marie -

En London-perle

I det siste har jeg levd et særdeles kosmopolittisk liv: Søndag 21. mars reiste jeg på tur til London med en av engelskklassene mine. Vi kom hjem natt til fredag 26. mars, og søndag 28. mars reiste Kjæresten og jeg på påskeferie til The Big Apple. Det er flust med inntrykk fra begge turer, og de kommer nok ikke kronologisk inn på bloggen, men jeg starter uansett med London, nemlig med H's Café. Denne herlige, lokale perlen i Rotherhithe er selvsagt ingen hemmelighet, så det var ikke så overraskende at jeg fant et bilde av den på Flickr, men den er ikke umiddelbart kjent for turister i byen, så nå vil jeg slå et (bitte)lite slag for at flere skal få med seg at den er verdt et besøk og en lunsj.

Mitt kjennskap til kafeen kommer av at den ligger nærmest vegg-i-vegg med den norske sjømannskirken der jeg jobbet et år i 1999/2000, og der var det allment kjent at bedre egg-and-bacon-sandwicher enn hos H's skal man lete lenge etter. Men det er ikke bare maten som er god. Det er hele konseptet. Bittelite lokale, brune respateksbord, fullt innsyn til det minimale kjøkkenet bak disken, skikkelige krus med sterk te og sukker i en isboks på disken, menyen håndskrevet på en diger tavle ved inngangen og ikke minst: Særdeles trivelig betjening.

Ofte har jeg bare vært innom for å kjøpe med meg sandwicher hjem, men av og til, som nå, har jeg satt med ned og nytt atmosfæren. Og det er åpenbart en populær "hang out" for lokalbefolkningen. Denne regnfylte torsdagen i slutten av mars var det etter hvert sprengfullt. Kollegaen min og jeg koste oss med sandwicher og te og gledet oss til å utforske den mystiske retten "Spotted Dick" - en skikkelig klassiker uti engelsk matlaging. Det var dessverre tomt for desserten med det snodige navnet, men vi fikk brødpudding med deilig, varm vaniljesaus, så vi var godt fornøyde.

Vil du ta deg en tur? I såfall er buss nr. 188 et godt alternativ. Du kan for eksempel stige på ved Aldwych, eller på sørsiden av Waterloo Bridge og gå av ved den norske kirken - du ser den i god tid i enden av en rundkjøring ikke så lenge etter Tower Bridge. God tur!

- Helga Marie -