lørdag 6. oktober 2012

Bildespesial

Noen glimt fra dagene i Paris:

Poden gransker "kjærlighetslåser" på Pont de l'Archevêché. Notre Dame i bakgrunnen.

Blomsterflor i Versailles

Ved Grand Canal

Poden syntes det mest spennende var å granske gartnerne som ryddet blomsterbed for vinteren. (Blomsterfloret var altså på hell!)

Napoleon er borte, men Triumfbuen består!


- Helga Marie -

fredag 5. oktober 2012

Reiseberetning fra Paris

Storbyferie med baby? Ikke noe problem! Vi leier en leilighet med eget soverom, så går det så fint, så! Det er klart vi må legge opp ferien på hans premisser - sørge for at det ikke blir for lange opphold på museer og sånt. Være i parker så han kan få kose seg i gresset og skulle det bli dårlig vær får han vel lov til å krype litt på gulvet i Louvre? En venninne som kjenner Paris tipser om at det er ikke alltid så lett å finne stellerom og metroen er ikke særlig egnet for barnevogner, men vi har jo tenkt på alt og har skaffet oss en reisetrille for anledningen. Riktignok ikke av typen paraplytrille for Poden trenger et sted å sove innimellom.

Søndag ettermiddag reiste vi, lettere småstressa, fra heimen i retning Gardermoen. Som de ihuga togfantaster vi er likte vi ikke helt å skulle kjøre bil til flyplassen. Hvor mye tid må man egentlig beregne når det gjelder parkering? Vi skal jo dessuten hente Prampack'en - er det kø der, tro? Da vi skulle til Berlin i fjor høst var det helt sykt lange køer i sikkerhetskontrollen, det kan vi ikke ta sjansen på i år... Mange ting å bekymre seg over, og når fylling av bensin ble utvidet til bæsjepause bare en snau time hjemmefra ble mor enda litt heitere i toppen. Men ting roet seg ned. Trafikken fløt fint. Vi fant parkeringsplass uten problemer. Det var ikke kø for å hente Prampack og ikke var det særlig kø ved sikkerhetskontrollen heller. Vi følte oss som verdensmestre i reising der vi ruslet inn på flyet med baby i pysj etter en hyggelig middag i ro og fred etter taxfree-shopping. Men verre skulle det bli.

Vi landet litt forsinket på Orly. Det tok litt tid å komme seg inn til byen og da vi endelig kom frem til 26  Bis Boulevard Diderot var det blitt ganske sent. Og vi kom oss inn den første døra til leiegården, men ikke til den andre. Vi skjønte ikke instruksjonene til husverten om hvor han hadde lagt nøkkelen og trøtte og grinete som vi var alle tre ble det tilløp til krisestemning. Husverten tok ikke telefonen (det var rundt midnatt) og hadde ikke en av de innfødte fra gården berget oss er det ikke godt å si hvor vi hadde tilbragt natta... Men inn i leiligheten kom vi oss endelig og lagt oss fikk vi også. Og så kunne storbybyeventyret begynne:

Mandag:
Vi spaserer langs Seinen, beskuer Notre Dame, nyter solen, spiser sandwicher i parken bak Notre Dame, nyter synet av vakre blomster, tester en karusell på lekeplassen (mor og far holder på å le seg skakke mens Poden troner stø og alvorlig på pappas fang), Poden flørter med folk han møter, vi spaserer i Jardins de Luxembourg, Poden får leke seg i gresset en stund, vi spaserer i Latinerkvarteret, vi spiser på restaurant. Mange ting fungerer helt fint. MEN. Poden vil ikke spise. Bare bittelittegranne mat går han med på å smake på. Drikke gjør han heldigvis, men mat - NEI TAKK. Han skyver irritert fra seg de fleste forsøk på å tilby ymse smaksprøver. Og mor er litt sår i halsen.

Tirsdag:
Vi spaserer til Gare d'Austerlitz og tar RER til Versailles. Planen er å spasere i parken (temaet for hele ferien kunne kanskje vært "spasere") men på veien fra stasjonen i Versailles til selve slottet får mor fryktelig lyst til å se alt som har skjedd med oppussing siden hun var der sist for ti år siden. Det blir tilløp til diskusjon og misstemning, men fars sunne fornuft avgjør saken. Tur på Podens premisser, remember! Det viser seg å være lurt å holde seg til plan A, for rett innenfor portene får vi et minneverdig bleieskift i delvis ly av noen hekker som dundrer Händel mot oss. Glad som jeg er i klassisk musikk får jeg faktisk ettertrykkelig nok av barokkmusikk som skal skape Solkonge-stemning i absolutt hver en krok av parken. Jeg tviler på at det dundret så voldsomt da Louis XIV holdt hoff der. Parken er ellers aldeles fantastisk og vi nyter det fine været alle tre. Og spaserer og spaserer. På vei tilbake til stasjonen stanser vi for å spise og her blir det på ny litt krisestemning da Poden viser seg å ha diare og det viser seg at foreldrene hans ikke har tenkt på å ta med klesskift. Skulle kanskje trodd at 10 måneder som foreldre hadde gjort oss litt mer drevne, men ikke det, nei. Vi får likevel pakket ham inn på et vis og drar temmelig raskt tilbake til Boulevard Diderot. Han vil fortsatt ikke spise og mor har fortsatt sår hals.

Onsdag:
Triumfbuen er dagens store mål og på veien spaserer vi (nok en gang) gjennom vakre parker, nærmere bestemt Jardin des Tuileries og langs Champs-Elysees. Litt småsultne er vi voksne og ikke i umiddelbar nærhet av en hyggelig kafé så vi faller for fristelsen til å kjøpe crèpes i ei lita sjappe langs avenyen. Der og da virker det som en utmerket idé. Litt senere har vi funnet Starbucks og selv om det antakelig er forkastelig å oppsøke noe så erkeamerikansk i Paris så er vi likevel lettet over valget da det viser seg at stelleromsfascilitetene er greie. Det trenger vi nemlig sårt! Heldigvis har vi lært fra dagen før. Poden vil ikke ha mat nå heller, men litt melk er greit. Også far begynner å skumle om at den der crèp'en, altså... Vi spaserer videre og beskuer triumfbuen, men kun på avstand. Det er dessuten gråvær og regn. Vi tar turen til toppen neste gang. Den kvelden viser det seg at fars teori om crèp'en nok hadde en viss sammenheng med virkeligheten og ikke bare for ham... 

Torsdag:
Hjemreisedag. Mor og far er i elendig forfatning etter natten. Poden er derimot rimelig tilfreds. Vi har leiligheten til kl. 12 og flyet går ikke før kl. 2030 og hva gjør vi i mellomtiden? Den opprinnelige planen om å sette bagasjen i oppbevaringsboks og ha en siste hyggelig Paris-dag virker lite tiltalende for å si det mildt. Mors forkjølelse blomstrer forresten (for den som lurte på det) og alt i alt virker det som om vi ikke har så mye annet å finne på enn å komme oss til Orly for å slå ihjel noen timer frem til vi omsider kan sjekke inn bagasjen. Så litt over kl. 13 er vi på plass. Heldigvis finner vi oss raskt et bortgjemt hjørne, nok en gang på Starbuck (you've gotta love those Americans!) der vi har plass til oss selv, all bagasjen og litt gulvplass så Poden kan leke seg mens de sjabre foreldrene hans bytter på å "leke". Det blir noen timer, for å si det sånn. En og annen tur til disken for å kjøpe et eller annet så vi kan forsvare at vi klamrer oss til lenestolene i time etter time blir det jo. Et par turer til stellerommet likeså. Etter innsjekking går resten av Orly-oppholdet raskt. Vi føler oss til og med ganske ovenpå der vi serverer Poden grøt (som han faktisk spiser!) og melk og da han like etterpå presterer å sovne tvert på mors fang før take-off og sover seg gjennom hele flyturen føler vi oss som ganske vellykkede foreldre på tur. Mor er pottetett i nesa, men hva gjør vel det - vi er snart hjemme igjen!

Til ettertanke:
Det finnes sikkert andre og mer fornuftige feriemål for småbarnsforeldre enn Paris og andre storbyer. Det er for eksempel helt riktig at metroen er et tungvint sted når man har med barnevogn (heldigvis hadde vi bæresele også) og at brukbare stellerom er mangelvare. Kanskje er det like greit for de som kommer etter oss på restauranten i Versailles at de ikke vet at det ble skiftet diarébleie på sofaen ved et dekket bord der (det var faktisk servitrisen som henviste oss dit!).

Jeg vil likevel med overbevisning hevde at Podens tenner (som jeg etter hvert velger å gi ansvaret for matvegring og diaré), mors forkjølelse og dårlig mage på grunn av crèpe eller annet ikke er så lett å gjøre noe med og at man også kan bli syke på fjelltur eller hjemme hos seg selv eller hvor som helst. Så jeg reiser til Paris igjen! (Men jeg bør kanskje gjøre noe med fransken min først. Det hadde gjort en del ting både lettere og hyggeligere!)

- Helga Marie - 

mandag 25. juni 2012

Forsiktig sommerferiestart

Kjapp opptelling av status:

Sol (og god del skyer når sant skal sies...)
Et stk. sommerforkjølet mor på sofaen i stua
To stk. sovende menn i svært ulik alder på soverommet

Det tar seg vel opp...

- Helga Marie -

fredag 22. juni 2012

Jeg setter meg til og holder et eller annet varmt eller kaldt mens jeg venter...

Dagens overskrift har jeg lånt fra en av lærerne mine på folkehøgskole. Han var åpen på at det var skikkelig tøft hvert gang et kull gikk ut fra skolen og forsvant til videre studier og han ville gjerne ha besøk av oss når vi for forbi senere.

Nå er jeg ikke lærer på folkehøgskole, "bare" i videregående, og på folkehøgskole blir det selvsagt ekstra intenst, men duverden, jeg kommer til å savne de flotte avgangselevene "mine". Onsdag kveld var det offisiell avslutning på skolegangen deres, og det er veldig rart at de ikke er der når jeg begynner på jobb igjen i august...

Men mest av alt er jeg utrolig glad for å ha den jobben jeg har der jeg stadig får bli kjent med flotte, unge mennesker som ikke er redde for å gi av seg selv og si hva de tenker og mener i ulike situasjoner. Det er fantastisk å se hvordan de utvikler seg i disse viktige årene. Tre år fra 1. til 3. klasse på videregående er en stor, stor forskjell.

Jeg skjønner ikke at ikke dette kommer tydeligere frem i alle kampanjer for å få lærere til skolene, og jeg låner inspirasjon fra en av Hannes bloggposter og lenker opp den samme Youtube-filmen her:



Det er jo derfor vi blir lærere, er det ikke?

- Helga Marie -


søndag 10. juni 2012

Det er et eller annet med juni...

Junikvelder er spesielle. De er så fulle av liv og forventning og tidlig sommer og løfter om bare føtter, berusende blomsterduft, forelskelse og en egen sårhet som bare finnes i juni...

Et raskt tilbakeblitt viser at jeg blir ekstra lyrisk innstilt i juni. Antakelig har det en sammenheng. Dikt (andres, vel og merke) er det jeg må ty til når egne ord blir platte og uten evne til å fange øyeblikket. For tre år siden dukket blant annet Junikveld av Hans Børli opp på bloggen og her er en reprise for den som ønsker det.

Forøvrig kan jeg melde at det er knyst stille i huset. Mann og barn sover, uten for stuevinduet blomstrer endelig den hvite syrinen og jeg skal legge meg jeg også. Det er bare så deilig å sitte opp i det nattstille huset og være alene littegrann. Deilig fordi jeg vet at jeg ikke egentlig er alene. Bare her i stua akkurat nå.

I morgen tidlig når Poden vil opp samtidig med at pappaen hans står opp kl. 5 og ikke har tid til å ta morgenstellet kommer jeg nok til å angre på at jeg ikke la meg for en time siden. Men akkurat nå syns jeg det er verdt det - å sitte her og bare være meg i all stillhet.

- Helga Marie -

søndag 3. juni 2012

Små vassa tänder og skära hender...




Mitt lilla barn

Ett barn ska jag ha när jag blir stor
med smala ben och mjuka skor
små vassa tänder och skära händer
mage som en sockertopp och ljusbrunt hår precis rakt opp

och jag ska köpa saker varje da’
så många som mitt lilla barn vill ha
och skrika ska mitt lilla barn få göra
för skrik tycker jag om att höra
och bråka hela dagarna,
och skrämma kor i hagarna,

men ska jag säga akta dig för eld och djupa vatten
spring aldrig, aldrig bort från mig i den svarta natten
(repris) 
  
Vi ska busa mycket varje da’
mitt eget lilla barn och ja’
och skrika som gorillor ska vi göra
hoppa runt och skrämma folk ni ska få höra
och vi ska bita dom i benen
och bidna fast dom vid den stora stenen
 

Om mitt barn får ont i magen några gånger
ska jag sjunga för det jättefina sånger
och jag ska byta blöjor på mitt barn
och sätta på små kläder
och världens minsta gummistövlar ifall det blir dåligt väder. 
 

(Text: Barbro Lindgren, Musik: Georg Wadenius)

Mamma og pappa på vift

Snart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og Abigail's Party på Nationaltheatret som avslutning.

Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.

Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.

Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.

Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:

  • Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra Safteriet - anbefales på det varmeste!) på Åpent Bakeri ved Damplass
  • Koste oss en lang stund på Tronsmo (oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!)
  • Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra!
  • Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen
  • Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)
  • Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med How to Be a Woman av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)
  • Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...

... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.

I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...

Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!

På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.

Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.

Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!

- Helga Marie -


onsdag 25. april 2012

Det går opp noen lys av og til

Nyhetssendingene nå om dagen er selvsagt fulle av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det er naturlig at den tar så mye plass - det er tross alt ingen vanlig "tretten-på-dusinet" straffesak det er snakk om. Det som skjedde 22. juli i fjor var uhyrlig på alle vis og selv om jeg var blant de heldige som ikke var direkte berørt på den måten at jeg mistet noen jeg kjente og var glad i ble jeg likevel berørt så til de grader som samfunnsborger og medmennske. Jeg tror vanskelig jeg kan glemme hvordan det var å våkne til nyhetene tidlig lørdag 23. juli og få nyheten om hvor mange av Utøya-ungdommene som var drept.

Likevel er det noe som hele tiden har gjort meg både optimistisk og håpefull: De mange direkte berørte som så tydelig markerer at de ønsker gjerningsmannen stilt for retten i en vanlig rettssak og dømt etter de lover og regler som gjelder i vårt samfunn. Jeg er selvsagt enig. Å dømme gjerningsmannen i en rettferdig rettssak der han får anledning til å forsvare seg mot anklagene er det eneste riktige, og at de som er sterkest berørt så klart ønsker dette gjør meg rørt, ydmyk og imponert.

Og det er på mange måter det lyset som har gått opp for meg nå etter at rettssaken startet: Jeg innrømmer at jeg av og til har lekt med tanken på hvor deilig det ville være å fly i synet på tiltalte og klore ut øynene på ham. Men dette ønsket er heldigvis ikke like sterkt som ønsket om at samfunnet vårt må ta et realt oppgjør med denne terroristen i form av en rettferdig rettssak. At vi skal slippe å ha ham i gatene våre noe mer er selvsagt. Men han skal behandles skikkelig slik at alle hans forestillinger om det samfunnet han vil ødelegge blir gjort til skamme. Vi skal vise ham! Så kan han sitte der med skjegget i postkassa og se multikulturalismen blomstre utenfor fengselsmurene. Det er igrunnen den beste (verste) straffen han kan få.

Forøvrig er jeg helt enig med Hanne.

- Helga Marie -

mandag 12. mars 2012

Huseierbekymringer

Kjæresten og jeg ble jo huseiere her i november. Det har ingen av oss vært før, vi har levd leieboernes glade dager der en telefon til huseier om ymse problemer fikset det meste. Eller i allefall fritok det oss for ansvar når vi vel hadde meldt fra.

Nå, derimot, har vi ansvaret selv, og det tynger. Jeg begynner å lure på om det ikke var likegreit å betale husleie "rett ut av vinduet" som det populært benevnes når selveierstatusen skal fremheves som eneste saliggjørende tilstand. Nå må vi både oppdage feil og mangler selv, finne ut hva det er eller eventuelt ringe til noen som kan hjelpe oss med å finne ut hva det er. Det siste koster selvsagt penger.

Forleden uke bemerket Kjæresten at varmtvannet vårt var så ekstremt varmt. Virkelig, virkelig varmt. Det var nesten som å ha sånn kran der det til enhver tid kommer ut kokende vann (husker ikke hva det heter...). Jeg hadde tenkt over det samme, men istedet for å reagere med mistenksomhet var jeg glad til. Oppvarmingen av vannet her i huset er nemlig stilt inn slik at det skal ta knekket på legionellabakterier nå og da, men ellers er det aldri så varmt at man brenner seg, selv ikke på det varmeste. (Derfor brenner jeg meg stadig når jeg vasker hendene mine hjemme hos andre, men det er en annen sak.) Kjærestens observasjon førte imidlertid til aksjon. Først telefon til vår gamle utleier (min far) og deretter til vakthavende rørlegger hos GK rør som i sin tid la inn varmepumpe i huset. Dette førte videre til utrykning fra samme vakthavende, til følgende diagnose: ødelagt sirkulasjonspumpe og nytt besøk av "legen" neste morgen. En tid etter kom regningen på kalaset. Det kostet søren hakke meg over 10 000,- kroner!! Av dette var litt i underkant av halvparten ny sirkulasjonspumpe. Akk, akk. Det koster å være huseier.

Og det stopper selvsagt ikke her. Innimellom er det tydelig at det av en eller annen grunn slår opp lukt fra kloakksystemet i området, og denne kommer på finurlig vis inn på vårt vaskerom. Somregel lukter det bare "vanlig" kloakk, noe som er ille nok, men i kveld stinker hele vaskerommet og gangen fra første etasje til loft av bensin! Skikkelig ekkelt. Ny telefon til tidligere huseier/utleier, denne gangen min mor som sukket tungt og mente at vi fikk prøve å henvende oss til kommunen denne gangen, ettersom rørleggerfirmaet som i sin tid koblet oss på det kommunale systemet har gått konkurs og før det ikke var så overivrige etter å gjøre noe med saken.

Jeg må si jeg begynner å føle meg voksen nå. Og i morgen blir det telefon til kommunen. Sånn for moro skyld. For å se hva som skjer.

- Helga Marie -

lørdag 10. mars 2012

Mysterium

Har bloggen min plutselig blitt populær, eller er det bloggurat som tøyser med meg? Plutselig har jeg over 180 lesere! Har jeg virkelig det? Hm... Merker at jeg blir skikkelig nysgjerrig på hvem dere er hvis det nå skulle stemme, altså. Jeg føler meg ikke helt overbevist for såvidt jeg vet har jeg ikke skrevet noe spesielt mer bemerkelsesverdig i det siste enn jeg har gjort før.

Hvis det nå er slik at jeg plutselig har flere lesere enn jeg pleier å ha hadde det vært stas å vite litt mer om hvem dere er. Legg gjerne inn en kommentar!

Ellers en liten oppdatering om livet i heimen: Vi deler, som jeg nok har nevnt opptil flere ganger, hus med mine foreldre. Det vil si at de har "kårboligen" sin i huset vårt, men de bor også store deler av uka i ferieboligen sin, derfor er de bare her i huset av og til foreløpig og slik vil det nok fortsette en god stund etter at de begge er blitt pensjonister. Men denne helgen er de altså på plass. Og i kveld hadde de sagt ja til å være barnevakter og Kjæresten og jeg skulle på kino. Men kom vi oss avgårde? Å nei, det ble med den vakre tanken. Men det er jo sånn når man bor i småbyen - det er ikke gitt at det som går på kino er det man har lyst til å se. Og noen ganger går det man har lyst til å se på ukurante tidspunkt. Så vi ble altså hjemme.

Nå har vi ikke så mye å klage over, for vi har ikke vært foreldre med barnevaktbehov i mer enn ca. 3 måneder, og det har helt sikkert gått så lang tid (og mere til) mellom kinobesøk også i vårt barnløse liv, men det var jo likevel, hva skal jeg si, klassisk, da, at når vi hadde muligheten så strandet det på noe annet. Det kan jo komme en dag da vi er så lykkelige for å komme ut at vi går på hva som helst så lenge vi kommer oss ut av huset, men der er vi ikke ennå, og vi hadde en riktig koselig hjemmelørdagskveld istedet.

Velvel. Klokken er ennå ikke 22, men vi er allerede på vei til sengs. Lørdagskvelder er ikke hva de en gang var, men det har de kanskje heller aldri vært?

God natt i alle fall, dere som leser, enten dere er 10, 50 eller 180.

- Helga Marie -

torsdag 8. mars 2012

Et barn av sin tid

Søndag nevnte jeg såvidt min fordums store heltinne fra bøkenes verden: Anne fra Bjørkely, og da passet det egentlig godt å ta opp tråden, for etter at jeg leste serien om Anne på nytt etter at jeg begynte i permisjon var det nå andre sider ved bøkene jeg interesserte meg for enn det var før. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at jeg leste bøkene som ivrigst fra jeg var elleve og i noen år fremover. Den gangen var jeg mest av alt interessert i, og betatt av, karakteren Anne. Jeg identifiserte meg intenst med henne til tross for at jeg verken var foreldreløs eller hadde hennes talent for å havne i komiske og tragikomiske situasjoner. Antakelig handlet det om å føle seg annerledes enn de andre, for det gjorde jeg ofte, og Anne ble en slags medsammensvoren kan man kanskje si?

Nå var det imidlertid den siste av bøkene som fanget oppmerksomheten min mest. Handlingen er nemlig lagt til første verdenskrig, og boken kom ut allerede i 1921, så den er så tett på begivenhetene at den er fullstendig fri fra historiens analyser av "the Great War". Antakelig var det historielæreren i meg som våknet. Hun fantes jo ikke sist jeg leste bøkene. Nå for tiden er man jo mest opptatt av å se på konsekvensene av første verdenskrig og de kunne selvsagt ikke L. M. Montgomery eller hennes Anne-univers vite så mye om i 1921, så der brenner idealismen og patriotismen gløder og hovedpersonen syns at ofrene de har måttet gjøre har vært "verdt det" til tross for at yndlingsbroren hennes altså ble drept i kamphandlinger. Pasifister, i den usympatiske menighetsrådsformannen Mr. Pryors skikkelse, får virkelig gjennomgå, og Woodrow Wilson (han med de 14. punktene som IKKE ble tatt inn i Versaillestraktaten) blir latterliggjort mens de store generalene er helter og deres rolle i å sende hundretusener av unge soldater i døden problematiseres overhodet ikke.

Antakelig er de holdningene som kommer til orde i Rilla of Ingleside representative for stemningen som rådet på hjemmefronten, og fortvilte, desperate dikt som "Dulce et Decorum Est" av Wilfred Owen ble antakelig ikke allment kjent før langt senere. Som et tidsvitne om hvordan det var for dem som ventet og ventet, fryktet og håpet hjemme kan kanskje romanen gi leseren et glimt av innsikt, for etterpåklokskapens grelle lys hadde ikke nådd Montgomery da hun skrev om mennesker som sto midt oppe i begivenhetene.

- Helga Marie -

søndag 4. mars 2012

Gode, gamle venner

Når har nye venner blitt gode gamle? Jeg tror at når man treffer noen som, for å sitere min fordums heltinne Anne fra Bjørkely, tilhører "slekta som kjenner Josef" så er man gamle venner med en gang.

I helgen har jeg vært så heldig å ha besøk av to slike gamle venner. Vi møttes første gang som mastergradsstudenter på Blindern høsten 2005 og våren 2006 og det er jo ikke så lenge siden selv om det faktisk begynner å bli noen år, men vi har vært på nett fra første stund, og det er alltid så stas når de tar turen ut av storbyen Oslo og kommer seg helt til lille Lillehammer.

Denne helgen var ingen av oss helt i toppform av ymse grunner, så det ble en sofagris-helg med mye Jane Austen attåt. Herlig! I går kveld så vi Fornuft og følelser, selvsagt den med Kate Winslet og Emma Thompson, og i dag har vi kost oss med bonusmaterialet. Da vi var ferdige med å se kommentarsporet med Emma Thompson og produsent Lindsay Doran hadde vi enda ikke fått nok, så vi kjørte på med BBCs nyeste Persuasion, eller Overtalelse om du vil. Vi var dog skjønt enige om at denne filmen ikke er like god som den første, men så er jo også boka langt mer alvorlig og "mørk" enn de andre bøkene Jane Austen skrev.

Men for å knytte tilbake til dette med gode gamle venner, så er det så herlig å kunne ha en sånn helg selv om man ses sjelden. Fordi man kjenner hverandre så godt trenger man ikke snakke absolutt hele tiden og kan faktisk kose seg med å se på film sammen.

Og da passer det godt å runde av med et dikt av Jan Erik Vold:
TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre. 
God natt!

- Helga Marie - 

onsdag 29. februar 2012

Nå er livet gjemt hos Gud...

I morgen skal jeg i begravelse. Trist. De fleste begravelser er jo på sett og vis triste, men når gamle mennesker dør er ofte følelsen av takknemlighet og vemod like sterkt som sorgen.

Men i morgen skal jeg i en trist, trist begravelse. Et liv som tok slutt så altfor tidlig. Et liv som nok hadde mange lyse og glade stunder, men også mye vondt og vanskelig, særlig mot slutten. Likevel er det som i Svein Ellingsens sang: "Ingen er glemt av Gud". Hvis jeg ikke husker feil skrev han dette diktet da han mistet en liten datter i en bilulykke:

Nå er livet gjemt hos Gud.
Vi overgir alt til ham.
Håpet er tent i tyngste sorg.
Ingen er glemt av Gud.

Vi får hvile i Guds fred
og sove i jordens fang.
Kristus har gjort vår grav til sin.
Alltid er vi hos Gud.

Gud, vår Far, tar vare på
det liv som er revet bort.
Kristus har gjort i stand et rom.
Før oss gikk han til Gud.

Dagen kommer, Kristi dag,
da tiden blir visket bort.
Kristus står frem og alt blir nytt.
Døden blir knust av Gud.

Nå er livet gjemt hos Gud.
Vi overgir alt til ham.
Håpet er tent i liv og død.
Ingen er glemt av Gud.

Svein Ellingsen, 1977

- Helga Marie -

lørdag 25. februar 2012

Sutring fra sofakroken

I hine hårde dage da både Søster og jeg bodde i hovedstaden og rett som det var spiste middag og campet foran tv'n sammen pleide jeg å kommentere ting som irriterte meg og hun pleide å sukke noe om at det var da voldsomt til bjeffing fra sofakroken.

Men i kveld er det sutring fra sofakroken. For idet vi omsider er på vei til å få alle pakkenellikene våre i bilen for å dra på vinterferie kommer noen sånne kjipe magegreier som kastet på meg. Så nå sutrer jeg fra sofakroken, Søster. Ingen bjeffing i kveld.

- Helga Marie -

lørdag 18. februar 2012

Shame on you, Name It!

I går var jeg innom "Name It" på Strandtorget for å bruke en tilgodelapp og der fant jeg to plagg som fikk meg til å se rødt. Dessverre hadde jeg ikke åndsnærværelse til å ta bilde, men det kan hende jeg er så sinna at jeg skal innom der til uka for å dokumentere hvordan små jenter og gutter forskjellsbehandles fra første stund. De solgte nemlig trøyer med skrift på der det på jenteplagget typisk stod ord som "søt", "glad" og ELSKET og det siste stod ikke på guttetrøya! Der stod det "tøff" og "turbo" og forsåvidt "søt", men  hvorfor står det ikke ELSKET på guttetrøya? Som om ikke Poden er like mye elsket som om han var ei jente?!?? Som guttemamma kjente jeg meg virkelig provosert og generelt kjente jeg meg nedstemt. Denne forskjellsbehandlingen er jo egentlig gammelt nytt, og samfunnet kommer visst aldri videre. Jenter skal være glade og nusselige og ufarlige og elsket, gutter skal være tøffe, ville og ikke riktig så elsket som de gode, glade små jentene, eller??

Det er som Hanne skriver om her og her. Stereotypier og oppdragelse til passiv og aktiv oppførsel er fortsatt sterkt tilstede. Jeg gremmes.

- Helga Marie -

tirsdag 24. januar 2012

Lang, lang rekke

Ok, jeg innser at det jeg er opptatt av for tiden (og derfor kommer til å skrive om) vil dreie seg ganske mye rundt mitt nye liv som mamma. Det tar tid å venne seg til, det er det ingen tvil om, men åh, så forelska jeg er i Poden. Så da går det andre greit. Stort sett. Som å få avbrutt nattesøvnen for mating (jeg kan ikke klage så veldig for han sovner igjen ganske raskt stort sett) og ja, det å være alene hver dag med et spebarn. Han er jo selvsagt verdens skjønneste, søteste lille gutt, men det er litt deilig å snakke litt med andre voksne i alle fall en gang i løpet av dagen før Kjæresten kommer hjem fra jobb.

Faktisk har jeg hatt ganske mye underholdning siden nyttår når jeg tenker på det, og denne uka har jeg opptil flere avtaler så jeg kjenner at jeg skal nok passe meg for å ha altfor mye planlagt også, men i dag var jeg altså på trilletur med Barnas Turlag og det var skikkelig moro. Åtte mødre og en far trasket rundt i Nordre Ål, dels i klynge, dels to og to og dels på lang, lang rekke før vi endte opp inne i Håkons Hall med nistematen vår. Jeg hadde tatt med fotoapparat men fikk aldri fiska det frem og dumt var det, for det var virkelig et festlig syn å se alle barnevognene på rekke og rad krysse Sigrid Undsets vei. Uvisst om bilistene syntes det var like stas...

Ellers må jeg innrømme at jeg nok fort kan møte meg selv i døra i disse tider, for jeg har aldri vært særlig tålmodig med barnevognligaen tidligere. Jeg har irritert meg over at de tar opp plass på fortauet (de går jo alltid to i bredden...) og all plassen de tar på kafeer bare for å nevne noe. Nå er jeg der selv...

Fortsettelse følger trolig...

- Helga Marie -

onsdag 11. januar 2012

Inn i ukjent terreng

Jeg har egentlig lovet meg selv at bloggen min ikke skal forvandles til en mammablogg, men det er likevel ikke til å unngå at jeg skriver litt om det livet mitt handler om nå for tiden. Det er forunderlig hvor annerledes livet blir med et spebarn i huset. Fortsatt kan jeg for eksempel streve litt med å skjønne at det er jeg som skal våkne og aksjonere når Poden begynner å snøfte og knirke ved siden av meg om natten. Men det er kanskje ikke annet å vente - knappe seks uker mot drøye 36 år... Gamle vaner er vonde å vende.

Tittelen på dette innlegget kan således referere til nesten alle sider ved det å bli mamma for første gang, men det jeg tenkte på da jeg skrev den inn var amming.

Jeg var supermotivert for amming. Og jeg skal innrømme at jeg ikke helt trodde på at det kunne være så problematisk å "få det til". I mitt stille sinn har jeg vært litt overbærende til alt maset om amme- og sugeteknikk osv. Jeg har vel tenkt at dette gikk av seg selv. Nå har jeg skjønt at det gjør det slettes ikke, og Poden er på full fart til å bli et flaskebarn.

Ikke at det gjør så mye på en måte, for det viktigste er selvsagt at han får nok mat. Og jeg føler heller ikke samfunnets ammepress så sterkt (tror jeg, da). Det er mitt eget ønske om å amme og sorg over at den spesielle nærheten mellom mor og barn blir fratatt oss (meg) som gjør det vanskelig å gi seg på det. Poden bryr seg ikke så mye om det, tror jeg. Han får masse kos og nærhet ellers, og for ham representerer nok puppen etter hvert kun hardt arbeid for svært lite uttelling. Så rasjonelt sett er valget enkelt. Men vanskelig likevel. Jeg har grått mange tårer over at jeg ikke "får det til".

På vei over i flaskeverdenen er det imidlertid påtakelig lite informasjon å finne om hvordan man best skal ordne seg når man skal over på morsmelkerstatning og mating med flaske. På helsestasjonen har de stadig trøstet meg med at jeg ikke er noen dårlig mamma fordi om jeg ikke ammer, men noe praktisk informasjon om flaskemating har jeg ikke fått så langt. I morgen skal vi på seksukerskontroll, og da skal jeg intervjue helsesøster om temaet og jeg skal vente med å hente frem kanonene til jeg har funnet ut hva jeg kan lære av henne. Men denne artikkelen gjorde meg eitrende forbanna og ganske skeptisk med tanke på morgendagen. Det virker unektelig ganske hult å trøste meg med at jeg ikke er en dårlig mor som ikke ammer hvis de offentlige helsemyndighetene ikke gjør tilgjengelig informasjon for oss som må se oss om etter alternativer til puppen. Heldigvis kan man da lese engelsk, og på NHS sin hjemmeside er det en god del informasjon, og jeg roser meg i tillegg av å ha sunn fornuft, så jeg skal nok finne ut av dette, men jeg syns det er ille at man hindres i å få informasjon.

Velvel. Jeg har fått øst ut frustrasjon, og hvis tid og inspirasjon tillater det kommer jeg tilbake med en aldri så liten rapport fra morgendagens kontroll.

- Helga Marie -

fredag 6. januar 2012

En ganske ok fredagskveld

Her er noen grunner til at dette er en ganske (egentlig VELDIG) ok fredagskveld:
  1. Jeg har verdens skjønneste baby og har vært mamma i nøyaktig en måned
  2. Jeg har overlevd min første uke i mamma permisjon alene 
  3. Jeg kom meg ut på en bitteliten trilletur med Poden i vintersola
  4. Kjæresten laget sin sedvanlig herlige pizza og Poden sov slik at mamma og pappa fikk spise og skravle akkurat som i gamledager
  5. Kjæresten har tatt med seg Poden til sengs og jeg ser krim på og diller på nettet samtidig
  6. Når jeg skal legge meg om en stund får jeg sove mellom de to mennene i mitt liv: En stor og kjekk en på høyre side, og en bitteliten og søt en på den venstre.
Livet er sannelig ikke verst!

Riktig god natt og god helg, alle sammen.

- Helga Marie -

søndag 1. januar 2012

Godt nytt år!

Tenk, så er 2012 i gang. Et helt flunkende nytt år med nye og uante muligheter. Jeg går inn i det nye året med tett nese og sår hals, men er plassert i en godstol foran nyttårshopprennet fra Garmisch-Partenkirchen og har det ganske bra likevel. Bare for å si det - jeg er ikke spesielt hoppinteressert, men så lenge jeg kan huske har familien benket seg foran NRK og nyttårskonserten fra Wien (ganske kjedelig bortsett fra ballettinnslagene) og altså hopprennet som også egentlig er ganske kjedelig (dette ifølge meg).

Året som ligger foran inneholder forøvrig noe helt nytt. Jeg skal ha permisjon fra jobb og være mamma på heltid. Fryktelig spennende. Jeg har blitt grundig bortskjemt i løpet av desember med lærerkjæresten min hjemme: først to ukers velferdspermisjon etter fødselen og deretter juleferie og dessuten et par særdeles velvillige og entusiastiske besteforeldre i første etasje. Nå reiser de hjem fra juleferie og Kjæresten returnerer til jobb og min lille sønn og jeg skal klare oss toene på dagtid. Det blir sikkert helt supert. Vi skal på barseltreff, babysang og trilleturer med Barnas Turlag, så vi får sikkert nok å gjøre.

Vel, vel - året er i gang og uansett hvilke spenstige planer man har er det her og nå som gjelder, og med den påminnelsen vil jeg ønske alle der ute et riktig godt nytt år i 2012.

- Helga Marie -