Stakkars, forsømte bloggen min...

Sukk. Det står dårlig til med skrivingen om dagen. Siste innlegg var 23. januar... Det fire måneder siden, aldeles straks. På de fire månedene har det på sett og vis skjedd masse og samtidig ikke så mye.

Vi har mer eller mindre vennet oss til å være to foreldre i jobb og levere Poden hos dagmamma mandag, onsdag og fredag. Kjæresten jobber deltid frem til sommeren og er hjemme tirsdag og torsdag, en luksus som reduseres en del til høsten. Kjæresten skal fortsatt ha litt redusert stilling, men blir bare hjemme en dag i uka fra august. Vi blir nok vant til det også, antar jeg.

Ellers har vi vært gjennom en rekke såvidt jeg forstår obligatoriske forkjølelser hos både Pode, mor og far. I skrivende stund har Poden ny runde med forskjølelse nå også krydret med øyekatarr. Om det er virus eller bakterie er uvisst enda. Vi skyller med rent vann og ser det an.

Det har vært både vinterferie og påskeferie, begge tilbragt for en stor del hos besteforeldre med full oppvartning av både Pode og foreldre. Vi erkjenner at vi er usedvanlig heldige alle tre. Dessuten har det også vært en og annen helgetur. De to langhelgene i mai har vi holdt oss hjemme og det har vært fint. I pinsen har det vært storfamiliehelg med stor 17. mai-lunsj og barnehagetog som nær regnet bort og dessuten flott og høytidelig barnedåp med påfølgende trivelig selskap.

Og som de lærerne vi er ser både Kjæresten og jeg snart enden på skoleåret. Veldig rart. En stund virker det som om det er uendelig langt og man har uendelig med tid og så med et knips er mai der med heldagsprøveavslutning, russetid, eksamensmeldinger og standpunktkaraktersetting...

Nå krysser vi fingrene for at været skal ta seg opp litt mer på det jevne. Varmen i helgen gav mersmak. Nå vil vi spise ute, kle oss i shorts og singlet og late som om sommeren har begynt!

- Helga Marie -

Revolusjonært roteloft anbefales!

De siste ukene har jeg stadig vært innom og lest bloggen Revolusjonært roteloft og vil varmt anbefale den videre. Virrvarr skriver godt om mange tema som angår mennesker generelt, noen ganger sterkt og rørende, andre ganger hysterisk morsomt.

Tidligere denne måneden skrev hun om mobbing i forbindelse med at Curly fra "A Curly Life" har satt i gang et bokprosjekt om mobbing. Jeg leste det Virrvarr skrev som bidrag til boken og ble tankefull. Jeg har selv en historie om å ikke ha det altfor bra på skolen i noen år. Jeg vet likevel ikke om mine erfaringer kvalifiserer til merkelappen "mobbing". I alle fall var det ikke mobbing slik Virrvarr opplevde det. Dessuten er jeg ikke like modig som henne og tror jeg må fundere litt før jeg skriver om egne erfaringer i bloggen min.

I mellomtiden tenker jeg mye på at mobbing slett ikke er et forbigående fenomen. Det foregår daglig. Små og store barn får år av livet sitt ødelagt, ikke minst, som det påpekes i Virrvars bloggpost, fordi de voksne, lærerne, ikke ser og forstår hva som skjer, eller velger å ikke se. Det siste er selvsagt det verste.

Jeg tror også at mange ganger når mobbing tas opp blir det så generelt at det ikke angår klassen. Det syns jeg i alle fall å huske gjaldt for meg. I tillegg til beskyldninger fra enkelte lærere om at det var min egen feil fordi jeg var så sær. Tja. Hvem er ikke sær på sitt vis spør jeg nå, 22-23 år etter.

Nå er jeg imidlertid lærer selv og jeg ser den enorme utfordringen det er å a) se hva som skjer og b) sette inn de rette tiltakene for at det skal ta slutt.

Hm. Mye å tenke på. Men les Revolusjonært roteloft, da!

- Helga Marie -

P.S. Jeg har registrert mikrofonstativet mitt på Bloggurat.

Sånn egentlig

Denne bloggen ble opprettet som en del av PPU-studiet ved universitetet i Oslo våren 2008. Nå er våren 2009 kommet og mappeinnlevering og muntlig eksamen nærmer seg. Jeg har skrevet tre poster som har noe med historiedidaktikk å gjøre og det er neimen ikke mange som har lest bloggen min (knapt jeg selv) så derfor foretar bloggen min et hamskifte og blir til min private blogg der jeg kan skrive om historiedidaktikk hvis det opptar meg, men sannsynligvis om helt andre ting. Så egentlig var dette en strengt faglig relatert blogg som utviklet seg videre og lot historie være historie.

Jeg har hatt blogg tidligere og spesielt i innspurten av mastergraden min skrev jeg flittig. Pussig hvordan denne situasjonen ligner. Her skal jeg skrive fordypningsoppgave i pedagogikk, men se, det er jo så mye mer spennende å skrive en bloggpost om, for å være litt brutal, ingen verdens ting av betydning.

Det er forsåvidt noe å tenke over dette med blogging. Hvorfor gjør vi det? "Alle" blogger jo. Og hvem leser bloggene sånn rent bortsett fra folk vi kjenner som likevel kjenner innholdet i bloggen? Og hvorfor tror vi at det vi skriver er interessant nok til å publisere og sende ut til evig liv i cyberspace?

Generell skrivekløe kan jo være en diagnose. Med min egen blogg står det ingen redaktør mellom meg og potensielle lesere. Jeg kan skrive om det som faller meg inn når jeg vil og håpe at noen kikker innom. Samtidig skal det litt til å oppnå status som blogger. Det er som i andre skrivende situasjoner: Det krever noe ekstra å bli lagt merke til. Og jeg må ha noe å si.

Så da er spørsmålet: Har jeg noe jeg vil si? Er det noe av det jeg tenker på som er så viktig at andre må få del i det?

Jeg har ikke noe svar, bare en pedagogikkoppgave som venter på at jeg skal vende skrivekløen min dit. Det får stå åpent - hvorvidt jeg har noe å si. Finner jeg ut at jeg ikke har det så får det heller være. Men inntil da skriver jeg og ser hvor det ender.

- Helga Marie -