Forsvunnet

Ved siden av rettearbeid har jeg fått tid til å lese litt denne helgen, og nå nærmer jeg meg slutten av Daniel Mendelsohns erindringsbok The Lost. A Search for Six of Six Million, som jeg nevnte i en bloggpost tidligere. Nå er jeg snart kommet til endes med begge deler, og det er vel ingen tvil om at det er boka som har gjort sterkest inntrykk!

Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.

Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.

Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.

Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.

Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.

- Helga Marie -