Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.
Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.
Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.
- Helga Marie -
Så flott at faren din skriver den historien!
SvarSlettDette er noe jeg kjenner veldig på her jeg sitter akkurat nå, på familiehytta vår på en øy utenfor Fredrikstad. Her er det ikke veiforbindelse, og absolutt alle materialer og alt som ble brukt for å bygge hytta i 1947 ble båret ut av min besteforeldregenerasjon. De begynte med ett lite rom, bygd av de materialene som var tilgjengelige, og bygde på litt etter litt. Det var slitsomt og nøkternt, og slett ingen luksus. Og nå sitter jeg her med mobilt bredbånd og surfer på nett (men veiforbindelse og innlagt vann har vi fremdeles ikke, altså, så vi snakker fremdeles nøkternt).
Jeg har masse bilder fra hyttelivet opp gjennom tidene her, og har lagd et eget hyttealbum med alle menneskene og fasene. Det er veldig fint å kikke gjennom, og gir perspektiv. Ungene synes det er stas og litt rart å se farfar, seks år, som sitter utenfor det lille skuret som sto her den gang, sammen med oldeforeldre som forlengst er borte.
Nei, nå ble jeg visst litt revet med. Poenget mitt er vel bare at vi har veldig godt av å kjenne litt på historien og perspektivene. Eller noe sånt. :)
Ja, jeg tror vi blir rikere av å tenke over disse kontrastene og ta dem innover oss, selv om vi naturligvis også er (og må være) barn av vår tid. Kos dere videre på hytta - den høres helt herlig ut! :-)
SvarSlett