Kjære farmor!

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Du var sju år og hvor bevisst du var på det som skjedde akkurat da vet jeg ikke. Jeg vet at du hadde en klar politisk overbevisning senere og at du brukte stemmeretten din.

Det var onsdag 11. juni at et enstemmig Storting sa ja til å gi stemmerett til alle norske borgere som var 25 år og over. Da din tur kom for første gang var denne grensen senket til 23 år, så den første gangen du brukte stemmeretten din var kanskje ved kommunestyrevalget i 1928? Da var du allerede mor til flere og hadde plikter og ansvar som få i den alderen nå til dags. Selv var jeg bekymringsløs utenlandsstudent da jeg var 23 år.

Uansett hvor og når du stemte første gangen stemte du i alle fall ved stortingsvalget 14. september i 1981 og samtidig gav du meg et minne for livet. Jeg var seks år og var tydeligvis på besøk hos deg akkurat da. Jeg husker hvordan jeg betraktet deg der du gjorde deg klar. Pyntet og høytidsfylt (og kamplysten) toget du avgårde med meg ved hånden. Jeg småsprang for å holde følge og skjønte at vi var på vei til noe stort. Utfallet av valget ble nok ikke helt etter ditt hjerte den dagen ettersom dette ble innledningen til den store høyrebølgen, men uavhengig av valgseire og -nederlag lærte du meg en lekse om demokrati uten å si så mange store ord.

Det er ikke bare i år, med stemmerettsjubileum, at jeg tenker på dette. Men i dag var jeg på et seminar på Maihaugen som het "I kamp for stemmerett" og da tenkte jeg slik på deg. Jeg ønsket så sterkt at du kunne være der sammen med meg og høre om det spennende arbeidet som ble drevet frem mot 1913 og ikke minst hadde det vært så flott å kunne spørre deg, et tidsvitne fra årene etter hvordan dette opplevdes for deg og andre unge kvinner den gangen.

Jeg bruker historien din når jeg underviser elevene mine om demokratiutviklingen i landet vårt, men om den klarer å levendegjøre historien for dem slik den gjør det for meg er kanskje for mye forlangt. 

Uansett skal du vite at jeg er stolt av å være barnebarnet ditt og at jeg savner deg!

- Helga Marie - 

Filosofering i nesleåkeren

I helgen kom det så sterkt for meg at det var på tide med neslesuppe. Jeg kikket ut stuevinduet og så hvordan brennesla struttet ved den gamle steinmuren nederst i hagen. (I parentes bemerket: andre, mer utholdende og dyktige hageeiere enn oss hadde antakelig skapt litt av et romantisk arrangement ut av denne steinmuren, og det er for så vidt min langsiktige plan også, men vi er ikke helt der enda.)

Som tenkt, så handlet. Mens Kjæresten og Poden var på sykkeltur skred jeg til verket og fylte tre store boller med nesler, og mens jeg satt der på huk kom jeg tanker om det fantastiske i at noen, en gang for utlenge siden, kom på at de skulle teste om det gikk an å spise denne stikkende, brennende planta. Og alt annet vi også spiser med største selvfølge. Jeg antar at slik utprøving kan ha skjedd med livet som innsats. Det er i alle fall ikke åpenbart for meg alltid, bare ved et blikk, hva som er spiselig eller giftig. Det hadde vært artig om jeg kunne klare å overføre noe av denne forundringen til historieelevene mine, tenkte jeg videre. Hvert år, i starten av vg2 har vi om de tidligste samfunn mennesker har levd i: jakt og sanker-samfunn. Det er sjelden det virkelig svinger av de timene må jeg ærlig innrømme. Selv er jeg jo, når jeg tar meg tid til å tenke over det, ganske fascinert av at folk har levd slik i små grupper som har streifet omkring og sanket mat (inkludert nesler, antar jeg) og jaktet inntil de fant på at de skulle dyrke maten istedet. Selvsagt har jeg andre epoker jeg finner det enklere å engasjere meg i og ikke minst, engasjere elevene i, men disse tidlige formødrene og forfedrene våre fortjener både respekt og beundring har jeg mange ganger tenkt. Og dessuten er det jo svimlende å tenke på at noen av dem faktisk, rent genetisk er våre egne tipptipptipptipptipptipp... osv. 

Så slik kan man falle i tanker mens man høster noen stakkars nesler i hagen en solblank mailørdag i 2013. Jeg merket meg også at det tok lang tid å a) plukke neslene og b) rense dem. Resten gikk ganske raskt, inkludert å fortære suppa. Helt forenlig med et vanlig, hektisk moderne liv er det dog ikke å skulle drive betydelig matauk av nesle kom jeg til. Det blir nok mest en kuriositet i sesongen.

Jeg har ellers et annet ugress i hagen jeg har et langt dårligere forhold til enn brennesla, nemlig den forhatte ugressklokka. På et eller annet tidspunkt etter at besteforeldrene mine, de som bygde huset vårt og anla hagen, ble for gamle og slitne til å holde hagen i hevd kom denne skrekkelige veksten snikende og den er nærmest umulig å komme til livs. Selv om jeg satte av all ferie og avspasering hele sommeren til å luke den bort ville jeg aldri kunne føle meg sikker på at jeg hadde fått bukt med uvesenet. Men i min jakt på miljøvennlige metoder for å bli kvitt den har jeg lest på nettet at det går an å bruke de små, spede røttene i salater blant annet. Kanskje det er det som er veien å gå? Se på dem som mat og sette i gang å grave med sankerformødrenes blikk for næringsrik kost til familien? I nevnte, vakre gamle steinmur "bor" det også en ukjent antall små og store ugressklokkerøtter, så det går jo an å starte der. 

Det får bli en oppfølger senere hvorvidt jeg får integrert ugressklokkerøtter i familiens grønnsaksrepertoar.

- Helga Marie - 

Et barn av sin tid

Søndag nevnte jeg såvidt min fordums store heltinne fra bøkenes verden: Anne fra Bjørkely, og da passet det egentlig godt å ta opp tråden, for etter at jeg leste serien om Anne på nytt etter at jeg begynte i permisjon var det nå andre sider ved bøkene jeg interesserte meg for enn det var før. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at jeg leste bøkene som ivrigst fra jeg var elleve og i noen år fremover. Den gangen var jeg mest av alt interessert i, og betatt av, karakteren Anne. Jeg identifiserte meg intenst med henne til tross for at jeg verken var foreldreløs eller hadde hennes talent for å havne i komiske og tragikomiske situasjoner. Antakelig handlet det om å føle seg annerledes enn de andre, for det gjorde jeg ofte, og Anne ble en slags medsammensvoren kan man kanskje si?

Nå var det imidlertid den siste av bøkene som fanget oppmerksomheten min mest. Handlingen er nemlig lagt til første verdenskrig, og boken kom ut allerede i 1921, så den er så tett på begivenhetene at den er fullstendig fri fra historiens analyser av "the Great War". Antakelig var det historielæreren i meg som våknet. Hun fantes jo ikke sist jeg leste bøkene. Nå for tiden er man jo mest opptatt av å se på konsekvensene av første verdenskrig og de kunne selvsagt ikke L. M. Montgomery eller hennes Anne-univers vite så mye om i 1921, så der brenner idealismen og patriotismen gløder og hovedpersonen syns at ofrene de har måttet gjøre har vært "verdt det" til tross for at yndlingsbroren hennes altså ble drept i kamphandlinger. Pasifister, i den usympatiske menighetsrådsformannen Mr. Pryors skikkelse, får virkelig gjennomgå, og Woodrow Wilson (han med de 14. punktene som IKKE ble tatt inn i Versaillestraktaten) blir latterliggjort mens de store generalene er helter og deres rolle i å sende hundretusener av unge soldater i døden problematiseres overhodet ikke.

Antakelig er de holdningene som kommer til orde i Rilla of Ingleside representative for stemningen som rådet på hjemmefronten, og fortvilte, desperate dikt som "Dulce et Decorum Est" av Wilfred Owen ble antakelig ikke allment kjent før langt senere. Som et tidsvitne om hvordan det var for dem som ventet og ventet, fryktet og håpet hjemme kan kanskje romanen gi leseren et glimt av innsikt, for etterpåklokskapens grelle lys hadde ikke nådd Montgomery da hun skrev om mennesker som sto midt oppe i begivenhetene.

- Helga Marie -

Sommerferie i oktober

I skrivende stund har jeg parkert mitt slitne legeme og mine trøtte, hovne ben i husets beste godstol med dertilhørende fotskammel for å klappe på og fordøye minnene og årets høstferie som likegodt kan kalles sommerferie.

Det startet med en knallhelg her hjemme. Alt var bra, både værmessig og sosialt - tre generasjoner samlet, noe fordeling av ting og tang opphavet gjerne ville bli kvitt, og ellers gildt samvær over god mat og drikke, sykkelturer og byturer etter smak og behov, studie av baksiden av øyelokkene for noen av oss og i det hele tatt - høstferien kunne ikke fått en bedre start.

Og mandag morgen tørnet Kjæresten og jeg ut for å ta drosje til stasjonen hvorfra toget tok oss til Gardermoen. Derfra dro vi videre til Berlin og i natt kom vi hjem igjen, stappfulle av inntrykk og minner.

Jeg var i Berlin på skoletur for 17 år siden, og jeg må bare innrømme det: Det er ikke så mye jeg husker. Det er litt pinlig, ettersom det faktisk var mitt første besøk i en europeisk storby, men jeg tror det hadde noe med settingen å gjøre. Selvsagt var det stas å være på tur, men først og fremst gikk jeg på folkehøgskole og det var alt som skjedde i den forbindelse som virkelig betydde noe. Dessuten dro vi videre til Praha, og jeg må nok innrømme at så flott som Berlin er så mangler den Prahas magi.

Velvel. Kjæresten og jeg hadde snakket om Berlin lenge, og nå var det på tide å reise. Skulle det bli med det første og ikke på en særdeles udefinert tidspunkt i fremtiden måtte vi handle nå mens jeg fortsatt har lov til å fly og dessuten ork til å traske rundt på asfalt og brostein. I ukene før vi skulle reise begynte jeg å skjønne at jeg muligens hadde vært vel optimistisk med tanke på kapasiteten, men vi var skjønt enige om at ambisjoner og tempo måtte avpasses brukergruppen og det har vi klart fint!

I temperaturer på rundt 25 grader har vi spist lunsj på Literaturhaus, besøkt Kathe Kollwitz Museum og tatt sightseeingbuss (greit med en repetisjon siden 1994 og dessuten har ikke akkurat tiden stått stille i Berlin i de 17 årene), vært på dagstur til Potsdam der et klart høydepunkt var å sløve i gresset i sola foran slottet Sans Souci (ja, vi følte oss ganske så sorgløse der vi lå), besøkt DDR Museum som anbefales varmt (det byr blant annet på gjensyn med Jon Blund fra Jul i Skomakergata) og dessuten Jüdisches Museum Berlin som også anbefales på det varmeste. Etter fem timer (inkludert lunsjpause) orket vi ikke mer. Da hadde vi gått grundig gjennom jødenes historie i Tyskland fra ca. år 400 e.Kr. og frem til 1930-tallet, men da orket vi ikke mer. Og den siste delen av historien er uansett den mest kjente. Innimellom alt dette har vi shoppet litt og dessuten hatt en lengere hvilepause på hotellet hver ettermiddag da undertegnede har lagt beina høyt og slumret under dyna. Satt på trykk som her syns jeg vi har vært riktig aktive tross alt.

Og Berlin er en spennende by, det er det ingen tvil om. Men likevel har jeg ikke helt taket på den enda. Jeg spekulerer litt på hva det kan komme av. Det er selvsagt ikke vanskelig å forklare at jeg har en forkjærlighet for London. Jeg har bodd der og jeg snakker språket. Dessuten er London en by jeg tror alle nordmenn har et forhold til, selv de som ikke har vært der. Referansene er så uendelig mange, fra historisk kontakt til film og nyhetssendinger så akkurat det er lett å forklare.

Det er noen likhetstrekk med Paris også. Selv om fransken min i beste fall kan kalles rusten, så har jeg i det minste hatt fransk på skolen og dermed laget meg en liten rot i retning det franske. Men det handler også om at Paris er en by man hører mye om. "Romantikkens hovedstad", "verdens vakreste by" osv. Hvis Woody Allen hadde vært like begeistret for Berlin som han er for Paris hadde det kanskje vært flere referansepunkter til Tysklands hovedstad, men slik er det jo ikke.

Og Berlin ligger der med hele sin lange historie og så er det aller mest det som har skjedd der siden 1930-tallet i alle fall jeg forbinder med byen samt noen vage ideer om de "glade 20-åra", Bertold Brecht og Kurt Weill. Så egentlig hadde jeg tenkt å skaffe meg noe litteratur om Berlin og Tyskland da vi var der, men som man kanskje bør forvente var det meste av litteraturen der på landets eget språk og altså utilgjengelig for meg som valgte fransk fremfor tysk på skolen.

Det er vel trolig ikke så rart at jeg sliter litt mer med å bli kjent med Berlin enn med Paris og London, men uansett er jeg absolutt klar for en ny tur til Berlin etter hvert. Og i mellomtiden skal jeg lese en av de bøkene jeg fant på engelsk: Berlin at War. Life and Death in Hitler's Capital, 1939-45 av Roger Moorhouse som jeg kom over på Litteraturhaus. Det blir selvsagt å dykke dypere i den perioden av historien jeg allerede kjenner best, men på den andre siden er det en rivende godt skrevet bok om sosialhistorie og altså særdeles lesverdig uansett hvilken epoke den handler om.

Hjemme igjen er det ellers inderlig deilig at det fortsatt bare er fredag og at trette bein kan få hvilt seg litt mer før en ny arbeidsuke begynner på mandag.

- Helga Marie -

Hvor var du?

Det er gått hele ti år siden terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon, og på mange måter syns jeg det virker som en evighet siden. Likevel husker jeg svært godt hvor jeg var da jeg fikk vite det, og jeg husker at jeg hadde en sterk følelse av uvirkelighet og samtidig en voksende angst for hva det ville bety på sikt. Og en klar visshet om at det som skjedde nå var en historisk begivenhet.

I august 2001 hadde jeg begynt i min første "ordentlige" jobb i Oslo. Jeg hadde fått stilling som kundeveileder i Vårt Land og hadde arbeidet mitt i Oslo sentrum og bodde i Bærum. Akkurat tirsdag 11. september skulle jeg spise middag hjemme hos en god venninne som også jobbet i sentrum, og vi var på vei hjem fra jobb sammen og kom nettopp ut fra t-banestasjonen på Majorstua da det tikket inn en meldig på telefonen min. Det var fra en annen god venninne som fortalte at et fly hadde kræsjet i World Trade Center. Min venninne og jeg skyndte oss hjem til henne og skrudde på tv og der ble vi sittende. Nå i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt visste at det var akkurat de to tårnene som var WTC før etter terrorangrepet. Jeg hadde ikke akkurat engasjert meg så veldig i Manhattens geografi og arkitektur på dette tidspunktet.

Akkurat disse minnene sitter sterkt. Og at jeg følte en enorm sympati med amerikanerne akkurat da. Senere, da krigen mot terror eskalerte, ble mye av den sympatien borte. Og jeg husker at jeg tenkte mange ganger at alt hadde vært annerledes om Bill Clinton eller Al Gore hadde vært president, men det er jo ikke så sikkert. Uansett virker det ikke som om krigen mot terror har vært særlig vellykket, for så lenge så mange mennesker opplever at de står maktesløse til å påvirke sine egne liv gjennom muligheter til utdanning, jobb og sikkerhet for seg og sine vil det garantert være noen som tyr til ekstreme midler for å uttrykke frustrasjon og hat.

Vi har jo selv erfart i vårt lille, fredelige hjørne av verden, at noen ganger kan slike reaksjoner komme selv fra mennesker som har hatt alle muligheter til å gjøre det godt her i livet. Så hvordan kan vi da tro at vi skal kunne beskytte oss helt? Et åpent samfunn som vårt er sårbart. Det er prisen vi betaler for å strebe for demokratiets idealer.

- Helga Marie -

Hvordan jeg ble en museumsjunkie

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg har likt å gå i museer, så det enkle svaret på hvordan jeg ble en museumsjunkie er vel at jeg ble flasket opp med det. Likevel kan jeg ikke huske at museer var noe vi oppsøkte så ofte, men når jeg tenker på hvor vi bodde er det kanskje ikke så rart. Selv om det absolutt finnes museer på søre Sunnmøre var det nok ikke så mange som lå i kjapp og enkel rekkevidde for en barnefamilie med etter hvert tre små.

Herøy gard kan jeg huske at vi besøkte en gang sammen med tante og kusine, men hukommelsen henger nok mest sammen med et bilde der vi alle sitter i sensommersola utenfor et av de gamle husene. Jeg kan ha fylt fem år, og det var nok før Bror ble født i såfall. Jeg kan ikke huske at han er tilstede på bildet. Hva vi så har jeg vagere erindringer om, men jeg husker at jeg beundret voldsomt de vakre dypgrønne glasskulene til oppdrift for fiskegarn. Mamma forklarte hva de var til, men jeg hadde vondt for å se for meg akkurat det. Jeg ville gjerne ha en sånn, men selv om de sikkert er å få tak i for den som ønsker seg det har jeg vel landet på at de egner seg best i kystmiljø og ikke så godt i innlandet.

Hos mormor og morfar på Lillehammer var vi sikkert på Maihaugen av og til, og jeg vet at vi var på Malerisamlingen. Minnene derfra er sterkere - det var et og annet bilde der som fascinerte meg voldsomt. Spesielt husker jeg et bilde jeg så da jeg kan ha vært rundt 10 år av en ung kvinne som akkurat har født. Hun ligger på kne i halmen med hendene rundt barnets hals og med blikket vendt oppover, og i det ansiktet har maleren fremkalt en slik nattsvart fortvilelse og håpløshet at det rystet meg da, slik minnet gjør nå mange år senere. Jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller maler og aner ikke hvor bildet befinner seg i dag. Kanskje like greit. Jeg har ikke egentlig behov for å se det igjen.

Det må antakelig være denne typen opplevelser som har gjort at jeg syns det er verdt å både betale for, og tråkke rundt i museer i timesvis, på jakt etter en sterk historie og en sjelelig rystelse. Hm. I så måte må jeg si at Imperial War Museum var et godt valg. Kjæresten og jeg tilbrakte fire timer der mandag i høstferien, og da vi kom oss ut var vi temmelig pumpa. Det er ikke ofte jeg holder ut FIRE timer i et museum, bare så det er sagt.

Skoleturer til museer var jeg i utgangspunktet ikke glad i. Jeg fikk aldri fred til å granske det jeg var mest interessert i, det var alltid noe vi måtte videre for å se på istedet. Men det har kanskje hatt sin misjon likevel, for jeg lærte i det minste at når man oppsøker museer på egenhånd kan man være så kort eller lenge man vil og se det som er interessant og blåse i resten. Det kan jeg like!

Tilbake til familiens museumsvaner har jeg forresten bare gode minner fra en Oslotur vi hadde sommeren i 1987. Tante og onkel var på feriestedet sitt og lånte velvillig ut leiligheten på Ulsrud til provinsfamilien som skulle "gjøre" hovedstaden. På de dagene vi var der rakk vi i alle fall både Akershus festning, Vikingskipshuset og Kon-Tiki Museet, alle tre svært vellykkede besøk, det var vi skjønt enige om. Særlig syns jeg å minnes at vi var fornøyde med de to siste. Jeg tror jeg hadde forventet meg noe høyere glamour-faktor på Akershus. Jeg var likevel ganske tilfreds med å ha vært på et slott for første gang, og lignet slik sett som 12-åring ganske mye på meg selv noen år før da jeg høylydt skrøt av, til de som ville høre, at jeg hadde reist med Kong Olav. Det var selvsagt hurtigruta MS "Kong Olav" jeg hadde reist med, men den detaljen utelot jeg glatt. Those were the days!

Hvordan jeg ble en museumsjunkie kan nok altså relateres til oppveksten min. Vi var på museer av og til, passe ofte, fikk sikkert være med på å velge selv hvor vi ville og hvor lenge vi skulle være der. Det tror jeg er noe jeg bør berømme foreldrene mine for: Det har vært svært lite tvang i min oppvekst slik jeg husker det. Det var for eksempel aldri noe mas om at vi skulle være med på gudstjeneste hvis vi ikke ville selv, og jeg tenker nå at det var en klok strategi uansett utfall. Og museene vi gikk på trigget interessen, men gjorde oss ikke lei.

Og når jeg besøker museer, hva er det jeg er på jakt etter? Å lære noe mer om historie, f.eks. Se vakre bilder, møbler, bygg, parker osv. Drømme meg tilbake i tid. Sikkert et element av "been there, done that" også vil jeg tro, men mest av alt generell vitebegjærlighet. Man blir jo også ganske god i TP av sånne tilbøyeligheter...

- Helga Marie -

En annen verden

Mitt faderlige opphav har denne vinteren skrevet på "mors og fars historie". Han har nedtegnet det han husker av det de har fortalt om oppvekst og voksenliv, samt det han husker av eget samliv med dem. Kjæresten og jeg var på besøk hos mor og far i begynnelsen av denne uka, og da fikk jeg lese manuset hans. Nå venter han bare på å få noen bilder av en nevø før han skal sende det hele til trykking.

Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.

Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.

Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.

- Helga Marie -

Forsvunnet

Ved siden av rettearbeid har jeg fått tid til å lese litt denne helgen, og nå nærmer jeg meg slutten av Daniel Mendelsohns erindringsbok The Lost. A Search for Six of Six Million, som jeg nevnte i en bloggpost tidligere. Nå er jeg snart kommet til endes med begge deler, og det er vel ingen tvil om at det er boka som har gjort sterkest inntrykk!

Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.

Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.

Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.

Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.

Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.

- Helga Marie -

Gratulerer med dagen, farfar!

Farfar døde da jeg var to år gammel, og av den grunn har jeg ingen egne minner om ham. Det var heller ikke mange gangene vi møttes i løpet av de par årene vi eksisterte sammen her på jorden. Foreldrene mine og jeg bodde på en annen kant av landet, og de få bildene som finnes av ham og meg er fra vinteren 1976 og sommeren 1977. Han døde den høsten. De andre besteforeldrene mine levde til jeg var i slutten av tenårene, og selv om jeg fortsatt var litt for ung til å interessere meg for dem som annet enn besteforeldre husker jeg dem i alle fall godt.

I dag er det 1. mai, og jeg innrømmer gjerne at den dagen først og fremst er en ekstra fridag for meg (hvis den faller på en vanlig hverdag, vel å merke). I år skulle statsministeren hit til byen for å holde tale, men jeg holdt meg hjemme sammen med rettebunken min. Ikke helt i farfars ånd, skal jeg tro familiefortellingene.

Som ung mann engasjerte farfar seg i fagbevegelsen og var med på å starte lokallag av Arbeiderpartiet i bygda der han bodde. Jeg vet ikke sikkert hvilket år det var, men gjetter på 20-tallet, eller tidlig på 30-tallet. Så kom krigen. Farfar var familieforsørger uten arbeid. Det eneste arbeidet som var å få var for tyskerne. Farfar tok jobb for okkupasjonsmakten, og det ble slutten på den politiske karrieren. Ikke at han skiftet ståsted politisk, men i etterkrigstiden var det ikke bruk for medløpere, så farfar ble spilt ut på sidelinjen.

Dette er gammel familiehistorie, og farfar har vært død i over tretti år. Det er umulig å få vite sikkert hvordan han taklet å bli fryst ut av det miljøet som hadde vært så viktig for ham. Men det er vel rimelig å anta at han opplevde det vanskelig, og han tok seg stort sett arbeid som tømmerhogger for arbeidsgivere langt unna hjembygda.

Arbeiderpartimann var han uansett på sin hals resten av livet, og jeg antar at arbeidernes internasjonale kampdag var viktig for ham, så da jeg, til tross for labert politisk engasjement, sto opp for å heise flagget klokka 8 i dag tidlig var det like mye for å hedre farfar (og forsåvidt farmor) som for å hedre arbeiderne. De hadde vel helst sett at jeg var mer politisk engasjert istedet for bare å vise symbolsk støtte gjennom flagget, men samtidig tror jeg de ville satt pris på gesten.

 - Helga Marie - 

Go' bok

Etter internetts inntog i våre liv er det ikke like moro å shoppe i utlandet lenger. Man kan stort sett handle det meste gjennom en eller annen nettbutikk. Dessuten dukker stadig nye merker opp i vanlige butikker her hjemme. Ta Pylones, for eksempel. I 2005, på en tur til London med Søster, kjøpte jeg et utrolig kult, og ikke minst unikt, brillehus. Det ropte på meg fra en liten butikk i Portobello Road på Notting Hill, og jeg var helt sikker på at dette fikk jeg ikke tak i hjemme. Så gikk det kanskje to år, og så dukket varene opp hos Ting i Oslo. Det er med andre ord ikke slik at det man har handlet i utlandet nødvendigvis er vanskelig å få tak i hjemme. Bøker, som det dessuten er tungt å dra på, er det i alle fall ingen grunn til å handle på reise skulle man tro.

Det er imidlertid slik at man oppdager andre bøker når man tar seg en tur i bokhandelen der bøkene er lagt frem og presentert enn man gjør i nettbutikken. Den dagen jeg dro til Hampstead Heath var jeg innom en bokhandel, Daunt Books, i Hampstead. Den var liten, oversiktlig og hyggelig, og vips hadde jeg oppdaget et par bøker jeg antakelig hadde oversett et annet sted. En av disse har jeg lest ut nå og anbefales på det varmeste: The Time Traveller's Guide To Medieval England av Ian Mortimer. Den er ingen roman, men den kunne nesten vært det.

Jeg tror det var tittelen som trigget interessen min. Som over gjenomsnittet historieinteressert har jeg alltid fundert på hvordan det var å leve til ulike tider for lenge, lenge siden, og jeg synes at Mortimer gir meg en ganske god pekepinn på hvordan det kan ha vært i England (som jeg også er over gjenomsnittet interessert i) på 1300-tallet. Han tar for seg reisemåter, mat, bolig, klessikker, sosial lagdeling, lov og rett, byer, landsbygda, hygiene, medisin og på en troverdig og levende måte klarer han å skape et bilde av en forlengst tapt tid. Som innehaver av doktorgrad i historie har han også relativt stor troverdighet i mine øyne, derfor aksepterer jeg glatt hans forsøk på å gjenskape England i Svartedaudens dramatiske (og traumatiske) århundre. Når vi er inne på temaet helse vil jeg gjerne få komme med et par sitater fra boka:

The aligments of the planets and stars have significance for the health of individuals as well as communities. Letting blood at some stages of the lunar cycle can be beneficial; at other times it is deemed harmful. Specialists use astrology to determine when a particular patient might recover, based on the positions of the planets at the time he fell ill. (s. 191)

 og dette:

There is no shadow of a doubt that every one of these people you see in 1348 - whether they will die or survive - deserves your compassion. When you see women dragging their parents' and children's corpses into ditches, weeping and screaming - when you listen to a man who has buried all five of his sons with his own hands, and, in his distress, he tells you that there was no divine service when he did so, and that the death bell did not sound - you know that these people have entered a chasm of grief beyond description. (s. 203)

Jeg anbefaler boka på det varmeste. Jeg ble så hekta som jeg ikke har vært på lenge, og leste så snart jeg hadde et ledig øyeblikk i påskeferien. Da jeg var ferdig hadde jeg neste bokprosjekt klart: Lost. A Search for Six of Six Million av Daniel Mendelsohn. 

I motsetning til førstnevnte bok hadde jeg hørt om denne før og kjøpte den fordi jeg var helt sikker på at dette var en bok jeg ville like, og det stemmer. Mendelsohns jakt på slektninger som omkom i Holocaust er både rørende, spennende, trist, tankevekkende... Men dette kommer jeg tilbake til senere. Jeg har bare kommet halvveis enda, og ettersom ferien er over er det mindre tid til å lese. Sukk.

Men altså, anbefalt go' bok: The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer.

- Helga Marie -

Målstrid i krig og fred

Via min gode venninne Siri, som har relativt tett og hyppig kontakt med Riksarkivet, har jeg fått snusen i en festlig brevveksling som foregikk mellom Noregs Telegrafmållag og Forsyningsdepartementet høsten 1940. Tema: Målform på rasjoneringskort. Dette er en skikkelig godbit for de av oss som setter pris på god satire, uavhengig av målform. Les og nyt!

- Helga Marie -

Det var en gang

Det var akkurat som jeg tenkte - når jeg har tusen andre ting å gjøre blir blogging ekstra moro. Så da skriver jeg freidig i vei. Og i dag blir faktisk temaet til en viss grad relatert til det som var den opprinnelige planen med bloggen, nemlig å være historiedidaktisk.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag hadde jeg besøk. Opphavet (hvis hus jeg leier for tiden) er innom for å rydde i noen gamle saker og pakke bort og om mulig kaste ting de ikke trenger lenger. Og så hadde de med seg den nesten nye bygdeboka for Dovre der morsslekta mi har røttene sine. Denne har de visst gransket med iver de siste dagene, særlig far, og dette avstedkom en tur innom Digitalarkivet. Vi ble sittende en godt stund far og jeg, ivrig opptatt med å finne forfedrene våre og spore opp vigsler, barnefødsler ("måtte" de gifte seg, tro), dåp og begravelser. Moro å leke detektiv.

Og så er det flere ting som slår meg på en gang mens jeg klikker hit og dit og forsøker å tyde snirklete gammel håndskrift: Så mye levd liv som finnes mellom disse korte besøkene innom kirkeboka! Mange av forfedrene mine (omtrent alle) var fattigfolk. De har møtt øvrigheta, med en skamfullt gravid mage til bryllup. Måtte for all del unngå at det ble stående "uægte" i rubrikken "ægte eller uægte født". De har sendt bud på lege da ungene ble så syke at det ikke var mer å gjøre fordi de ikke hadde råd til å få legebesøk før. De har flytta fra husmannsplass til husmannsplass, enten i håp om å få det bedre eller kanskje fordi de ble kasta ut der de bodde? Et oldeforeldrepar fikk fire unger på åtte år og bodde en ny plass for hver unge. For et liv.

Det finnes noen bilder her og der. Innsunkne munner fordi det ikke var tenner igjen. Slitte arbeidsnever i fanget. Jeg blir ganske så ærbødig når jeg tenker på hvilken reise denne slekta mi har foretatt. Jeg jobber i samme kommunen som der oldeforeldrene mine flytta fra sted til sted. Der de bodde er det til nød feriesteder nå, og det tror jeg gjelder bare den siste plassen de bodde. Selv leier jeg et stort hus sentralt i nabokommunen. Jeg har mangeårig universitetsutdannelse i likhet med foreldrene mine. Vi sliter oss ikke ut. Opphavet nærmer seg pensjonsalderen. De har tennene sine i god behold. De ser ganske bra ut, egentlig. Friske og sunne som bare det. Det skjer jo at vi sitter i telefonen ei stund før vi kommer gjennom til fastlegen om vi skulle trenge en konsultasjon, men mer dramatisk enn venting i noen minutter er det sjelden. Et besøk i Digitalarkivet setter virkelig tankene i sving.

Historiedidaktisk lurer jeg på om ikke elevene mine skal få prøve seg på en reise i gamle kirkebøker. Det er noe med å se med egne øyne disse sirilige sidene som nå bare er navn, men som har vært levende mennesker en gang.

- Helga Marie -