Nordmenn elsker Sverige. Vi har alltid sett opp til "storebror" i øst, det er vårt nærmeste Amerika. Alt er litt større, vareutvalget litt bedre, de store bandene har alltid konsert på Nya Ullevi... Men vi elsker Sverige. Vi er (relativt) oppdatert på hva som skjer der borte og da er det jo lett å tro at dette går andre veien også. Det gjør det ikke. Og det vet vi selvsagt også, egentlig, men det er så lett å glemme det. Helt til man blir konfrontert med sin egen ubetydelighet og liker det dårlig.
For å ta nok en liten omvei, så kan jeg bekjenne at jeg ikke er spesielt nasjonalistisk av meg. Jeg trodde i alle fall ikke at jeg var det. Jeg er selvsagt glad i Norge og alt det der, men jeg har ingen problemer med å se at andre land er minst like bra på mange måter, og jeg kan for eksempel få litt hetta av 17. mai med norsk glad-nasjonalisme i fri flyt. Jeg kjenner ikke lenger den dype lykkefølelsen når norske idrettsutøvere gjør det bra i OL. Jeg blir heller flau over sjåvinistiske bemerkninger fra sportskommentatorene, særlig når det gjelder svenskene, og de samme til det kjedsommelige forutsigbare spørsmålene om Petter Northug.
Men nå lurer jeg på om jeg har ombestemt meg litt. For jeg har vært i Stockholm og blitt oversett. Ikke så å forstå at jeg ikke har hatt en fin tur. Jeg koste meg noe aldeles vanvittig. Været var himmelsk, Kjæresten og jeg forelska, Stockholm er en av de fineste byene jeg vet, og i det hele tatt var de tre dagene hos "storebror" svært hyggelige. Likevel, jeg fikk altså kjenne litt på den der følelsen når man elsker en som ikke merker at en er der.
Først var det dette med "Skandinavias hovedstad" som svenskene, eller Stockholmerne, har begynt å snike inn i turistbrosjyrene sine. Greit nok, Stockholmer er større og finere enn Oslo, og jeg ville blitt alvorlig syk av skam om noen kom på at Oslo skulle få et sånt tilnavn. Det hadde bare ikke gått. Jeg er glad i Oslo, men det får være grenser. Litt realitisk må man være på "egne" vegne. Men Stockholm er da vel for søren ikke hovedstad for hele Skandinavia. Og hva med København? Er ikke det en minst like ærverdig by, kanskje? Jeg snurpet munnen sammen og ladet fingrene til en gretten bloggpost.
Så var det denne utstillingen på Nationalmuseum, da. Denne sommeren vises utstillingen "Hemma - skandinaviska interiör i konsten" uten at en eneste norsk kunstner var representert. Snurt lette jeg etter Harriet Backer og Kitty Kielland og andre. Det var både danske og (tror jeg) finske kunstnere der, så begrepet "skandinavisk" var forsåvidt dekkende, men hvorfor i himmelens navn skulle ikke vi også få være med på moroa? Senere oppdaget jeg at utstillingen, med unntak av ett maleri, utelukkende besto av malerier i museets eie. Ok, da. Så har de ikke noe "norsk" maleri som passet i kategorien. Men skaden var likevel skjedd. Jeg følte meg ikke medregnet. Som representant for oljerike lillebror i vest var det uansett for sent.
På Vasamuseet kom "siste stikk". På et stort, flott kart som viste Sverige i Nord-Europa figurerte erkefienden under navnet Danmark. Det var overhodet ikke snakk om noe Danmark-Norge, og Norge, på det aktuelle kartet, var en samling grå fjelltopper. Og greit nok, det er ikke så langt fra sannheten heller, men at vi ikke engang kunne nevnes som fiende var nedtur. Men det er klart, det var på 1600-tallet de tok Härjedalen, Jämtland og Båhuslen, så slik sett bød vi selvsagt ikke på stor motstand.
Jeg fikk en liten revasj på Stockholm Central mandag morgen. Vi skulle låse inn bagasjen før vi tok en siste runde i byen og ble vitne til et sant kaos: Boksene kunne bare betales med femmere eller tiere og det var en eneste stakkars vekselmaskin til alle de sinte, overopphetede turistene (hvorav mange norske...) og den tok bare 20- og 50-lapper. Ojojoj - det haglet med forbannelser over et slikt tungrodd system og jeg sukket tilfreds inni meg: "På Oslo S er det jo evigheter siden de begynte med kortbetaling"! Alltid velorganiserte storebror har altså noen brister i systemet. Hah!
Men om noen lurer, så reiser jeg til Stockholm igjen så snart jeg får sjansen. Jeg elsker den byen og taktikkene fra Han er faktisk ikke interessert virker så dårlig på byer.
- Helga Marie -
Jeg må innrømme at selv om jeg liker Stockholm godt, får jeg en litt sånn stressa parisfølselse der - stockholmerne er så veeeldig klar over at byen er fin og kul og vel verdt et besøk, og de gir ikke ved dørene til stakkars besøkende.
SvarSlettKøbenhavn, derimot....åh! København har tryggheten til noen som bare VET han er storebror, og kan senke skuldrene og være litt raus.
Jeg sa en gang til mannen at de tre hovedstadene våre er som de 3 små griser: Oslo er den minste lille grisen, som bygde huset sitt av strå. Stockholm er den mellomste grisen, som bygde det av kvist. Og det ser imponerende ut, helt til man kommer til den største grisen, som bygde i leire, for at det skulle vare.
Selv stygge bygninger i København er pene. Og byen har en bestandighet som er veldig fascinerende.
Nei, jeg liker Stockholm (og jeg elsker Oslo), men når det gjelder Skandinavias hovedstad, holder jeg en knapp på København.
Jeg er nok tilbøyelig til å være enig med deg. Det lille jeg har vært i København har vært KUN positivt! Og dessuten kjenner jeg en del svensker som har samme følelse av Stockholm og stockholmere som du! :-) Nå fikk jeg veldig lyst til å reise til Køben istedet!
SvarSlett