Gratulerer med dagen, farfar!

Farfar døde da jeg var to år gammel, og av den grunn har jeg ingen egne minner om ham. Det var heller ikke mange gangene vi møttes i løpet av de par årene vi eksisterte sammen her på jorden. Foreldrene mine og jeg bodde på en annen kant av landet, og de få bildene som finnes av ham og meg er fra vinteren 1976 og sommeren 1977. Han døde den høsten. De andre besteforeldrene mine levde til jeg var i slutten av tenårene, og selv om jeg fortsatt var litt for ung til å interessere meg for dem som annet enn besteforeldre husker jeg dem i alle fall godt.

I dag er det 1. mai, og jeg innrømmer gjerne at den dagen først og fremst er en ekstra fridag for meg (hvis den faller på en vanlig hverdag, vel å merke). I år skulle statsministeren hit til byen for å holde tale, men jeg holdt meg hjemme sammen med rettebunken min. Ikke helt i farfars ånd, skal jeg tro familiefortellingene.

Som ung mann engasjerte farfar seg i fagbevegelsen og var med på å starte lokallag av Arbeiderpartiet i bygda der han bodde. Jeg vet ikke sikkert hvilket år det var, men gjetter på 20-tallet, eller tidlig på 30-tallet. Så kom krigen. Farfar var familieforsørger uten arbeid. Det eneste arbeidet som var å få var for tyskerne. Farfar tok jobb for okkupasjonsmakten, og det ble slutten på den politiske karrieren. Ikke at han skiftet ståsted politisk, men i etterkrigstiden var det ikke bruk for medløpere, så farfar ble spilt ut på sidelinjen.

Dette er gammel familiehistorie, og farfar har vært død i over tretti år. Det er umulig å få vite sikkert hvordan han taklet å bli fryst ut av det miljøet som hadde vært så viktig for ham. Men det er vel rimelig å anta at han opplevde det vanskelig, og han tok seg stort sett arbeid som tømmerhogger for arbeidsgivere langt unna hjembygda.

Arbeiderpartimann var han uansett på sin hals resten av livet, og jeg antar at arbeidernes internasjonale kampdag var viktig for ham, så da jeg, til tross for labert politisk engasjement, sto opp for å heise flagget klokka 8 i dag tidlig var det like mye for å hedre farfar (og forsåvidt farmor) som for å hedre arbeiderne. De hadde vel helst sett at jeg var mer politisk engasjert istedet for bare å vise symbolsk støtte gjennom flagget, men samtidig tror jeg de ville satt pris på gesten.

 - Helga Marie -