Brannslukkingsapparat med promille...

Aftenposten på nettet i dag:

Ikke bare mannen, men også brannslukkingsapparatet var ute av kontroll... Kanskje like greit at det ble tømt?

Les hele saken her. 

Riktig god søndag!

- Helga Marie -

Som aper på et gitter

På vei hjem fra jobb i går hørte jeg Kulturnytt på P2. I går handlet mye av det jeg hørte på om årets nobelprisvinner i litteratur, svenske Tomas Tranströmer, som jeg bare må innrømme at jeg ikke hadde hørt om før. En stygg ripe i mine åndssnobb-ambisjoner, men nå er jeg i alle fall ute av uvitenhetens mørke.

Knut Hoem, litteraturanmelder i NRK, leste noen utvalgte dikt, og særlig ett av dem festet seg slik at jeg måtte finne det da jeg kom hjem - jeg falt fullstendig for metaforen "som aper på et gitter":

TIL VENNER BAK EN GRENSE

I

Jeg skrev så magert til dere. Men det jeg ikke kunne si
este og este, som et gammeldags luftskip
og gled til slutt bort gjennom nattehimmelen.

II

Nå ligger brevet hos sensor. Han tenner lampen.
I lyset flyr ordene mine opp som aper på et gitter,
rusker og river, tier stille, flekker tenner!

III

Les mellom linjene. Vi skal møtes om 200 år
når mikrofonene i hotellets vegger er glemt
og endelig får sove, bli ortoceratitter

 Tomas Tranströmer

Jeg blir så glad når jeg leser et dikt der bildebruken gir meg nettopp bilder! "I lyset flyr ordene mine opp som aper på et gitter, rusker og river, tier stille, flekker tenner!" - jeg ser det for meg. Alt det som er stengt inne i brevet som ikke kunne skrives fordi noen skulle sensurere det... Kanskje.

Forøvrig ligger Tranströmers samlede dikt, til norsk ved Jan Erik Vold, digitalisert og gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider! Jeg har bladd og lest litt, men som den gammeldagse nostalgikeren jeg er må jeg nok skaffe meg en papirutgave etter hvert, selv om gratis er bra.

- Helga Marie -

Geschichten aus der anderen Welt

Mandag morgen for en uke siden fikk jeg Der überaus starke Willibald av Willi Fährmann i gave av Kjæresten. Jeg kan ikke egentlig tysk, men for lenge siden fortalte jeg ham at jeg en gang leste denne tyske barneboka på trass med ordbok ved siden av meg for å bevise at det gikk an å forstå tysk ganske godt uten å ha lært det på skolen. Mye gikk meg nok hus forbi den gangen, men jeg forsto nok til at jeg likte boka godt. Kort fortalt er den en allegori på Tyskland under Hitler. Musen Willibald har rollen som diktator. Han utnytter museflokkens frykt for katten, og godt hjulpet av "der schlaue Mäusejosef" (Goebbels) og "die dicke Hermannmaus" (Göring) tar han kontroll over dem og innfører et rigid kontrollsystem som etter sigende skal beskytte mot den skrekkelige katten. Stakkars hvite Lillimaus ser ikke ut som de andre og blir forvist til biblioteket, men det er hun som til sist redder museflokken ut av Willibalds jerngrep.

Nå leser Kjæresten høyt for meg og lærer meg tysk via barnebok, mens jeg kurrer fornøyd. Innimellom leser jeg høyt og øver meg på uttale. Om jeg noen gang kommer til å tørre å faktisk snakke tysk til noen (eller om jeg bare kan lese høyt for dem fra "Willibald") gjenstår å se, men moro er det i alle fall. Og jeg skjønner en hel del! Språk er gøy, og for å være helt ærlig er det språk jeg har hatt mest behov for å kunne av alt det jeg lærte på skolen. Ligninger med to ukjente har jeg levd godt uten, men jeg skulle gjerne kunnet mange språk flytende, ikke bare norsk og engelsk, men fransk, tysk, spansk, russisk, arabisk...

Men nå, altså, tysk!

- Helga Marie -

P.S. Det er en virkelig god bok, altså! Verdt å lese!

Blåbærvik og Rovdyrmyr

I etterkant av forrige ukes morgenkåseri med Godi Keller har både Kjæresten og jeg blitt inspirert til å blogge om saken, dog fra litt ulike vinkler. Kjæresten har fokus på Godi Kellers hovedpoeng, nemlig hvordan språklige uttrykk forandrer seg. Innlegget hans kan du lese her. Jeg syntes det han skrev var morsomt og kom på en opplevelse jeg selv har hatt av å misforstå et stedsnavn ganske radikalt:

Familien min flyttet til Øyer i 1986 og etter hvert som jeg og søsknene mine ble kjent med stedets fasiliteter oppdaget vi badestedet "Blåbærvika" - et sjarmerende sted (med iskaldt badevann) som etter det jeg kunne skjønne hadde lite med blåbær å gjøre. Men navnet var fint. Jeg likte klangen av det, selv om jeg stusset litt.



Mye senere fant jeg ut at jeg hadde hørt feil. Det var Blombergvika. Ikke på langt nær like sjarmerende...

Vil du vite hva Rovdyrmyr har med saken å gjøre må du lese Kjærestens blogg.

- Helga Marie -

Målstrid i krig og fred

Via min gode venninne Siri, som har relativt tett og hyppig kontakt med Riksarkivet, har jeg fått snusen i en festlig brevveksling som foregikk mellom Noregs Telegrafmållag og Forsyningsdepartementet høsten 1940. Tema: Målform på rasjoneringskort. Dette er en skikkelig godbit for de av oss som setter pris på god satire, uavhengig av målform. Les og nyt!

- Helga Marie -

Ufrivillig farløs?!

Opphavet er på cruise i Storbritannia og Irland og i mellomtiden er jeg den glade mottaker av avisene deres, deriblant Vårt Land. I går ble jeg sittende og fundere en lang stund etter at jeg hadde lest avisen. Fastlege Dagrun Gunnarson vil ikke henvise lesbiske par til assistert befruktning, og begrunner det på følgende vis:

"Mitt syn er at det blir heilt feil av helsevesenet å bidra til at det blir fødd ufrivillig farlause barn."

Det jeg har hengt meg mest opp i er egentlig ikke at det finnes leger som har problemer med å gå på akkord med sin overbevisning selv om det også kan være et tema å ta tak i. Hva om en lege er mot sex før ekteskapet, for eksempel? Er det da grunn til å nekte folk som ikke er gift prevensjon? Jeg har derimot blitt litt opphengt i begrepet "ufrivillig farløs" - hva er det for noe tøys? Hvor mange frivillig farløse finnes det der ute? Jeg vil tro at de er i et mindretall.

Og et spebarn er ikke verken frivillig eller ufrivillig farløs. Det blir født, uten å ha bedt om det på forhånd og er totalt overgitt omgivelsene for omsorg, kjærlighet, veiledning... At et barn har så lite det skulle sagt om hva slags liv det fødes inn i er uansett et tankekors. Men barnet stiller med åpent sinn og godtar og blir glad i de omsorgspersonene som omgir det til daglig. Det er i alle fall det min sunne fornuft sier meg. Jeg er ikke akkurat forsker på feltet.

At mange barn nok har behov for å få svar på hvem som er far er nok en realitet man må regne med. For et par-tre år siden så jeg en amerikansk dokumentar på NRK fra det homofile og lesbiske miljøet i San Francisco. De var tidlig ute med å etablere familier med barn og mange av barna er voksne nå og deltok i programmet om hvordan det hadde vært å vokse opp med to mødre eller to fedre.

Ikke overraskende var det ulike svar på det, men alle som deltok i programmet hadde et godt og nært forhold til sine foreldre. Hvor viktig fraværet av f.eks. en farsfigur var varierte ganske mye. To søsken, den eldste en voksen jente og den andre en gutt i 12-års alderen hadde reagert forskjellig. Gutten savnet en pappa. Og mødrene var åpne på at dette var en problemstilling de ikke hadde tenkt så mye på før den dukket opp. De hadde trodd at hvis de var to kjærlige foreldre ville ikke barnet savne en far, men så gjorde altså yngstesønnen det likevel.

Et annet poeng som ble trukket frem i programmet var at mange av de homofile og lesbiske foreldrene håpet at barna deres ville bli heterofile. Det overrasket meg veldig. Man skulle jo tro at de - om noen - ville være åpne for alle varianter? En datter som hadde vist seg å være lesbisk fortalte (sammen med moren) om hvor vanskelig det hadde vært for moren å godta dette. Hun følte at hun hadde mislyktes i oppdragelsen og det tok tid før hun innså hvor håpløst det var å ha en sånn holdning. Teorien programmet forfektet var at å få et barn som var heterofilt var et bevis på at miljøet ikke hadde noe å si for legningen og altså en viktig anerkjennelse av evnene til foreldreskap.

Det kan ikke være lett å skulle drive banebrytende familieliv. "Alle" omkring har en mening om saken og det er mange faktorer man ikke er herre over i forhold til barna sine. Men det er det da jammen for alle foreldre. Man aner ikke hva de små kommer til å møte på sin vei. Av vanskeligheter i forhold til skole, venner, selvbilde... Det er mange, mange skjær i sjøen og det viktigste foreldre kan gjøre enten de er mor og far, mor og mor, far og far eller alene med oppdragelsen er å møte barnet med kjærlighet, åpenhet og respekt, lytte, snakke med, oppmuntre, lære dem respekt for medmennesker og våge å ta del i smerte over ting i livet som er vanskelige. Det er det som betyr noe. Det står forresten mye spennende å lese om tilknytning mellom barn og foreldre på Hannes hjørne, så ta gjerne en kikk innom om emnet interesserer deg.

Å være født ufrivillig farløs er uansett en håpløs språklig konstruksjon fordi:
1. Når man er spebarn vet man ikke at man "skal" ha en far og en mor.
2. Å være ufrivillig farløs forutsetter, språklig sett, at man kan være "frivillig farløs" og det begrepet er nesten enda verre fordi det indikrer at man har tatt grep for å kvitte seg med en uønsket far (og noen gjør jo det...).

Hadde legen derimot sagt "planlagt farløs" skulle jeg ikke kranglet. Jeg lover!

- Helga Marie -

Brutus var en skurk

Jeg er overbevist av ordene Shakespeare legger i munnen på Marcus Antonius ved Caesars kiste: "Friends, Romans, countrymen, lend me your ears..." Den monologen er et nydelig stykke talekunst, eller retorikk, om du vil. Jeg begynner å ane at jeg kanskje ikke skal ha som mål å være Shakespeare-misjonær på jobb, men ingen kan hindre meg i å være det her fra mikrofonstativet mitt, så her overlater jeg ordet til Marcus Antonius i Marlon Brandos skikkelse fra 1953: Se, hør og nyt!



- Helga Marie -