Mamma og pappa på vift

Snart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og Abigail's Party på Nationaltheatret som avslutning.

Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.

Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.

Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.

Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:

• Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra Safteriet - anbefales på det varmeste!) på Åpent Bakeri ved Damplass
• Koste oss en lang stund på Tronsmo (oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!)
• Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra!
• Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen
• Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)
• Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med How to Be a Woman av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)
• Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...

... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.

I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...

Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!

På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.

Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.

Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!

- Helga Marie -

Chicagos farligste mann

Bor du langs ruta til Riksteatret? Har du ikke allerede kjøpt billett til Dickie Dick Dickens? Da gjelder det å handle nå!

Radioteatrets gamle helt er på turné og fredag var han i Maihaugsalen på Lillehammer. På scenen: Johannes Joner som Dickie og Monica Hjelle som Effie Marconi. I øvrige roller: En gjeng elleville, herlige dukker styrt av Hans Rønning, Knut Wiulsrød, Christine Stoesen og Bo Anders Sundstedt. I salen: Undertegnede sammen med mor og andre Dickie-fans fra Lillehammerområdet og enda lengere borte fra (mor møtte kjente fra Fetsund som hadde kommet ens ærend for Dickie).

Det ble to hysterisk artige timer takket være strålende samspill mellom skuespillere og dukkespillere og fantastiske kulisser som sammen dro oss med til Chicagos underverden, til Jim Coopers hovedkvarter, bananselgerstrøket, Opa Crackles gård osv.

Kjennskap til hørespillserien fra 60-tallet var nok en fordel, men selv uten det tror jeg det var fullt mulig å la seg totalt fascinere av alle mulighetene dukketeater-elementet gav. Jeg er full av beundring for scenografer og rekvisitører og regissører og hva de nå heter alle sammen. I tillegg til skuespillerne, da, selvsagt.

Så bor du i eller ved Vikersund, Drammen, Horten, Sandefjord, Notodden, Bø, Skien, Haugesund, Aksdal, Egersund, Sandnes, Kvinesdal, Lyngdal, Grimstad, Risør, Larvik, Nøtterøy, Fagernes, Ål, Elverum, Rena, Tynset, Oppdal, Alta, Tromsø, Finnsnes, Harstad, Svolvær, Stokmarknes, Bodø, Mo i Rana, Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Røros eller Orkanger, så løp og kjøp! Det er mitt beste råd i dag.

- Helga Marie -

P.S. Tirsdag 20. september skal jeg på Lillehammer amatørteaters oppsetning av Lorcas Bernarda Albas hus. Det blir nok noe helt annet. Jeg gleder meg til det også!

Til Afghanistan via London

For noen uker siden var det vinterferie, og Kjæresten og jeg tilbrakte det meste av uka i London. Det var første gangen Kjæresten var der og det var fantastisk fint å få vise frem byen jeg er så glad i! Vi var ganske utslitt begge etter å ha tråkket rundt i bygatene, besøkt et utall museer, spist på både gode og mindre gode restauranter og frosset en hel del (er det ikke ganske underlig at man fryser i London iført klær som er helt akseptable for norsk februar/mars?).

Noe vi ikke hadde ventet oss var en lynrask reise i tid og rom til Afghanistan. Åh, det er ganger da jeg desperat savner å bo i en verdensmetropol! Det kreves kanskje litt forklaring her: British Museum (som helt klart ruger på kulturskatter som strengt tatt hører hjemme i Egypt, Irak og også Afghanistan) åpnet 3. mars en utstilling som heter "Afghanistan. Crossroads of the Ancient World" med objekter utlånt fra nasjonalmuseet i Kabul. Utstillingen varer til 3. juli og bor du i verdensmetropolen har du sjansen så løp dit og se. Men vær forberedt på å stå en del i kø!

I løpet av borgerkrigen og under Talibanstyret klarte altså lojale, dedikerte ansatte ved nasjonalmuseet å gjemme unna viktige kulturskatter i safer, kjellere og hemmelige rom. Det er rene røverromanen i seg selv. Det å få gå rundt og se på disse gamle smykkene for mennesker, møbler, bygninger og byer er som å gå et skritt til siden, som å få reise dit det på 300-tallet f.Kr. (og lenge etter det også) tok et år å reise fra Athen. Der, i skjæringspunktet mellom øst og vest, langs Silkeveiens mange ruter, lå og ligger Afghanistan. Etter Aleksander den stores erobringer ble deler av dette området kolonisert av grekere og kulturen ble en god blanding av alle som møttes i dette området. Enkelte av skattene kom fra utgravingene av den greske bosetningen Aï Khanum, andre fra Begram, Tepe Fullol og Tillya Tepe. Vakre navn med eventyrklang... Og det var et eventyr å gå der og se hodeplagg, klespynt og våpenforsiringer i rent gull, møbeldekor i elfenben og det tynneste, fineste glass dekorert med emalje...

Kvinnekrone fra Tillya Tepe

 Det svimler for meg når jeg tenker på det nettverket av kontakt og handel det har vært i en verden uten andre fremkomstmidler enn egne føtter, hest for noen få, heldige, kanskje vogn i visse områder der veiene var bra nok. Og skip selvsagt. Likevel har kulturpåvirkningen funnet sted. Også i Norge har utgravninger kunnet vise til relativt tett kontakt mellom vår utkant i bronsealderen og det romerskdominerte Europa, men langs Silkeveien var altså både avstanden og risikoen større vil jeg anta.

Vi var ikke de eneste som gjerne ville se de afghanske skattene på åpningsdagen. For oss var dette egentlig helt spontant, vi hadde tenkt oss på utstillingen "Book of the Dead" om egypternes skikker rundt død og begravelse. Det ble umulig fordi det ikke var ledige billetter før så sent på dagen at vi ville måtte reise til flyplassen, og istedet for å se begge utstillinger ble det altså den afghanske. Sammen med mange andre! Jeg må gang på gang beundre britenes køkultur. De sto tålmodig og ventet på å få se de mest omsvermede skattene, hørte nøye på lydguiden sin på øret og leste grundig informasjonen på montrene før de gikk videre.

Kjæresten og jeg ble litt utålmodige til slutt. Nordmenn som vi er, og dessuten med nesten en ukes museumsinnsats bak oss allerede ble det til slutt litt for mye. Vi smatt ut i friheten og rakk afternoon tea på The Orangery, tidligere omtalt her, for andre gang (min tredje) før vi måtte forlate byen.

Angående Afghanistan har jeg tygd endel på noe som ble sagt i en video ved inngangen til utstillingen; at det er viktig å huske at det krigsherjede bildet vi har av Afghanistan er en liten parentes i historien og at disse skattene minner oss om en stolt historie med lange perioder av fredelig handel og samkvem mellom ulike kulturer. Det er ganske greit at bildet nyanseres litt! Og ikke minst er det et tankekors at denne utstillingen til dels sparker beina under forestillingen om at det bare er vestlige institusjoner som British Museum og andre som kan ta vare på gamle kulturskatter. Det selvsagt også kommet for en dag at det foregikk plyndring av det egyptiske museet i Kairo under urolighetene der i vinter, men alt i alt er det kanskje grunn til å vise litt mer tiltro til andre lands evne til å verne om sine egne kulturskatter.

På den andre siden, og det er jo dette som gjør det vanskelig: Det er tross alt så mye enklere å få sett disse skattene når de dukker opp i London.

Jaja. Disse skattene er uansett bare på utlån, og den som ikke ser muligheten for en Kabul-ferie med det første bør gjøre en Londonreise denne våren. God tur!

- Helga Marie -

Cityscape: Kensington Gardens

Jeg elsker å reise til storbyer, og i storbyer elsker jeg å gå i parker. Muligens et paradoks, ettersom noe av attraksjonen ved storbyen er livet, støyen, menneskene, husene, museene, eksosen, skulpturene, butikkene... Og i parkene er det (nesten) stille. Helt stille blir det selvsagt aldri i en storby, men i parken kan man lade batteriene litt til neste runde i folkehavet.

I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:

Sky Mirror

C-Curve

C-Curve

Kjærestepar

 

Det var også to andre verk som vi ikke tok bilde av. Et rødt "Sky Mirror" og et som het "Non-Object". Klikk på lenken til Serpentine Gallery for å se flere bilder.

- Helga Marie -

P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.

Skal det være en rød stol med havutsikt?

Kunstneren Astri Eidseth Rygh har utstilling på tidligere nevnte Alnes fyr i sommer. Den mest interessante delen av utstillingen var plassert på gresset litt nedenfor fyret og besto av en samling røde stoler med ryggen mot land og utsikt mot horisonten. Responsen på kunsten var litt forskjellig blant oss, og spørsmålet om "hva er vitsen?" lå nok ytterst på tungespissen hos enkelte. Akkurat det spørsmålet er det kanskje ikke så vanskelig å svare på. Vitsen med kunst må vel være å få oss som ser den til å oppleve noe ved å se - bli glade, lei oss, sinte? Kanskje stille spørsmål? Apropos det - på P1 i dag hørte jeg om kjølebagen i Svolvær, en installasjon som har provosert til gjentatte hærverk ved at forbipasserende har revet den løs og kastet den på sjøen når de skjønner at den ikke er en vanlig kjølebag. Det er jo egentlig ganske kult at kunst kan gjøre folk så rasende.

Men hva har kunstneren ment med de røde stolene? Hva er det hun vil si? Det fikk jeg ikke med meg - mulig at det sto forklart noe om det på veggen der det også hang noen bilder. Tittelen på verket fikk jeg heller ikke tak i. Sånn sett er jeg en dårlig observatør. Men jeg har tenkt på stolene etterpå. Hvorfor står de akkurat der? De så ikke ut som hvilestoler. Alle hadde stokker som kunne minne om årer festet på hver side, men det var ingen åreblad der, altså ville det være umulig å ro. Kanskje betyr det at når man kommer til grensen mellom land og hav kan man sette seg ned og se. Man behøver kanskje ikke ro ut på havet hvis man ikke vil? Men hvis man vil blir det vanskelig uten ordentlige årer. Faktisk nesten  umulig. Kanskje er det det som uttrykkes? Lengselen etter å komme til et punkt der fremme og maktesløshet over å ikke klare det?

Røde stoler eller kjølebag - det er godt med det som provoserer oss til å tenke litt. Det er nok av dager som sklir motstandsløst avgårde. Kjekt, da, å kunne sette seg ned på en rød stol og ta en liten pustepause.

 - Helga Marie -

Valborgsmesseaften

I går kveld var det Valborgsmesseaften. Hva det er vet jeg egentlig bare fordi jeg har lest Madicken av Astrid Lindgren (forøvrig en av mine absolutte favorittforfattere) og der er det en levende skildring av feiringen rundt bålet i vårkvelden. Historien involverer også en hendelse med et par nye sko og litt drama rundt det som heldigvis tross alt ender godt. Puh!

Det var helt borte for meg hvilken kveld det var i går, men jeg husket det nå da jeg våknet og jeg kan ikke tenke meg muligheten av en vakrere Valborgsmessaften enn i går. Dagen er egentlig minnedag for en angelsaksisk, kristen helgen, Walpurga, men minnedagen hennes knyttes til hedenske riter om fruktbarhet og vår og i tillegg heksesabbat! Så det er en dramatisk natt.

Heidi og jeg så ingen hekser på turen vår (jeg gjorde i alle fall ikke det), men dramatisk vil jeg si at det var, for det er ikke så mange ting som røsker i hjerterota på samme måte som en vårkveld der sola er i ferd med å gå ned og alt virker gjennomsiktig - lyset, det spede løvet på trærne og et stakkars menneskehjerte. Fuglene synger og synger så det nesten ikke er ørens lyd, alle bekker og elver er breddfulle og kaster seg utfor knauser, river i små og store steiner, røtter og jord. Jeg blir vemodig til sinns, glad og lei meg på en gang og ute av stand til, uten ønske om, å verge meg mot det.

Og i dag har det blitt 1. mai. Røttene mine, i alle fall på farssiden, tilsier at man i det minste heiser flagget denne dagen, så nå (klokka har blitt 8:14) har jeg vært ute og heist flagget. Fra vinduet ser jeg at naboen også har heist sitt, så markeringen av arbeidernes kampdag har forgreninger til villastrøket også! Gratulerer med dagen!

- Helga Marie -

En urpremiere?

I dagens utgave av lokalavisen GD leser jeg at det skal være en mulig urpremiere i Nordre Ål kirke i kveld kl. 20. Gratis til og med! Morten Jostad (på bildet, lokal dramatiker og skuespiller) har dramatisert fortellingen "Jerusalems skomaker" av Sigrid Undset og denne fremføres altså i nærmeste kirkebygg denne mandagskvelden ledsaget av klassisk musikk. Såvidt Jostad vet har denne fortellingen ikke vært dramatisert før, derfor altså en mulig urpremiere. Jeg skal - og vil du væra med, så heng på!

- Helga Marie -