onsdag 27. mai 2009

Aktiv dødshjelp

I tidligere innlegg har jeg skrevet og uttalt meg mot dødsstraff. Jeg like sterk motstander av aktiv dødshjelp og syns det er tragisk at FrP har vedtatt å legalisere dette. Ikke at jeg har så mange forventninger til partiet, men dette var et lavmål. Forøvrig er jeg slett ikke alltid enig med KrF heller, men her er en artikkel fra Aftenposten der en av kandindatene på Oslos stortingsliste uttaler seg med et perspektiv som er helt sentralt i dødshjelpdebatten, nemlig at få antakelig ville valgt aktiv dødshjelp om det ikke var for at de følte seg til bry. Jeg er enig med Even Westerveld - jeg tror heller ikke FrP er klar over hva de har åpnet opp for.

- Helga Marie -

tirsdag 26. mai 2009

Forelska i Kari Bremnes

Mens jeg venter på at tema for muntlig eksamen skal legges ut på "it's learning" har jeg litt problemer med å fokusere på lesing, så jeg har endt opp foran tv'n for der viser de "Ansikt til ansikt: Kari Bremnes" oppdaget jeg. I seg selv er det en virkelig interessant programserie, men når Kari Bremnes medvirker blir det direkte oppbyggelig.

Jeg elsker den dama! Dels er hun så fantastisk vakker. Du snakker om stil! Hun er elegant, bærer smykker og klær med stil og selvtillit. Og så åpner hun munnen for å synge, og ut triller den ene fantastisk vakre sangen etter den andre. Og ikke bare vakre, men ettertenksomme, triste, kloke. Den samme klokheten gjennomsyrer samtalen med Morten Krogvold. Jeg sitter og sukker av lykke - tenk å få en halvtimes glimt av henne, selv på tv. Jeg liker det hun sier om å ikke ønske å eksponere private hendelser, men gjerne erfaringer. Hun mener at hun lett ville komme i veien for det hun prøver å si hvis hun står for tydelig frem selv. Det tror jeg er helt riktig. Jeg trenger absolutt ikke vite mer om henne enn det jeg får gjennom sanger og slike intervjuer som NRK.

For noen uker siden fikk jeg den nyeste cd'en hennes av Kjæresten, ære være ham for det. Han er fan av dama selv og hadde nok lyst på "Ly" han også. Jeg regner med at han takler ganske bra at jeg erklærer meg som "forelska i Kari Bremnes" - jeg tror han skjønner hva jeg mener. Jeg vil jo ikke nettopp gifte meg med henne, men jeg kan gjerne se på henne ganske lenge av gangen og høre på at hun synger og eller snakker. En annen som skjønner hva jeg mener er mitt faderlige opphav. Han var med på forestillingen "Svarta Bjørn" for flere år siden og var meget rørt over både musikken og artisten. Han får helt klart et eget, interessert glimt i øynene når damen kommer på tale, men hvor ofte han faktisk hører på musikken er en annen sak. Enda han faktisk er eier av i alle fall en Kari Bremnes-cd ("11 ubesvarte anrop").

Det er vanligvis noe litt flaut og patetisk med kjendisbeundring føler jeg. Hvorfor i alle dager bruke tid på å beundre intenst noen man i beste fall ser på en konsertscene? Men akkurat i forhold til Kari Bremnes føler jeg at det er helt på sin plass. Hun fortjener det.

- Helga Marie -

Målstrid i krig og fred

Via min gode venninne Siri, som har relativt tett og hyppig kontakt med Riksarkivet, har jeg fått snusen i en festlig brevveksling som foregikk mellom Noregs Telegrafmållag og Forsyningsdepartementet høsten 1940. Tema: Målform på rasjoneringskort. Dette er en skikkelig godbit for de av oss som setter pris på god satire, uavhengig av målform. Les og nyt!

- Helga Marie -

mandag 25. mai 2009

Fortsettelse...

Jeg ble så inspirert av min egen bloggpost at jeg fortsetter litt til. Jeg kom i tanker om et par dikt fra 1. verdenskrig som var pensum da jeg tok engelsk i tredje klasse på videregående. De har ganske ulikt perspektiv på å være soldat i krig. Flaks for meg - begge diktene sammen med novellen "Soldier's Home" av Ernest Hemingway dukket opp på eksamen bare få uker etter at jeg hadde skrevet en analyse av de tre tekstene sett i sammenheng, en ekstraoppgave for å berge en karakter på vei nedover. Det gav meg et klart fortrinn på eksamen og oppgaven som berget standpunktkarakteren ble derfor også bergingen i forhold til en respektabel eksamenskarakter. Er det rart jeg husker disse gutta?

Men alvorlig talt - diktene gjorde sterkt inntrykk på meg. Såpass at det sitter igjen enda. Det er verdt å merke seg at Rupert Brooke aldri havnet i kamp. Han døde av blodforgiftning i militærforlegningen før han kom så langt som til å se nakent stål for å si det sånn. Wilfred Owen, derimot, rakk å se mye grusomt før han ble drept i 1918. Vi tar dem kronologisk - her ved starten:
The Soldier

If I should die, think only this of me:
That there's some corner of a foregn field
That is forever England. There shall be
In that rich earth a richer dust concealed;
A dust whom England bore, shaped, made aware,
Gave, once, her flowers to love, her ways to roam,
A body of England's, breathing English air,
Washed by the rivers, blest by suns of home.

And think, this heart, all evil shed away,
A pulse in the Eternal mind, no less
Gives somewhere back the thoughts by England given,
Her sights and sounds; dreams happy as her day;
And laughter, learnt of friends; and gentleness,
In hearts at peace, under an English heaven

Rupert Brooke (1914/15)
Etter noen år med krig:
Dulce Et Decorum Est

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distand rest begun to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of tired, outstriped Five-Nines that dropped behind.

Gas! Gas! Quick, boys! - An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling,
And flound'ring like a man in fire or lime . . .
Dim, through the misty panes and thick green light,
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues, -
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Wilfred Owen (1917/18)
Jeg er klart på parti md Owen, men jeg ser jo at Brooke setter ord på akkurat de patriotiske, romantiske, edelmodige, heltmodige følelsene som sannsynligvis er noe av drivkraften når unge menn og kvinner villig ofrer livet og det er vel ikke helt uten grunn han har skaffet seg plass blant klassikerne i engelsk litteratur.

Til slutt: jeg bare må le litt av alle referansene til min egen skoletid her. Er det rart jeg ble lærer - jeg har jo elsket å være elev. Får håpe jeg kan klare å bidra til at noen sitter igjen med tilsvarende sterke opplevelser . . .

- Helga Marie -

Lærerikt å være lærer

Denne bloggposten handler ikke om at det er lærerikt å ha elever selv om det gamle fyndordet "man lærer så lenge man har elever" helt klart har noe for seg. Nei, dette handler om at jeg kommer borti mye interessant jeg ikke visste om før i denne jobben, gjennom kanaler jeg ikke hadde tenkt kom til å gi meg så mye for egen del. Hør bare her:

Før jul i 2007 fikk alle engelskelevene på vg1 og vg2 en heldagsprøve der vi hadde sakset fra tidligere eksamensoppgaver og de to langsvarsalternativene handlet begge om ulike aspekter ved bruk av internett. Vedlagt som utgangspunkt var en liten artikkel som blant annet nevnte den uavhengige amerikanske nettavisen t r u t h o u t. Jeg hadde aldri hørt om denne før, men jeg må si at den er et svært interessant bekjentskap og jeg er stadig innom og leser spennende artikler om ulike aktuelle tema. I dag ble jeg spesielt berørt av artikkelen "The Day of the Dead" skrevet av Cindy Sheehan.

Hun berører sentrale spørsmål rundt ideen om at noen slåss og dør for egen og andres frihet og jeg kom i tanker om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland (som jeg oppdaget da jeg fortsatt var elev, forøvrig), der noen strofer lyder:

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Det finnes heldigvis stemmer som taler mot krig og vold, men du verden, det er behov for mange, mange flere!

- Helga Marie -

søndag 24. mai 2009

Leve i nuet


Et "nu" fra hagen våren 2008

Jeg øver meg stadig på å leve i nuet, men tilbakefallsprosenten er forholdsvis høy uten at jeg kan redegjøre for tall. Uansett - jeg tar meg selv stadig i å glede meg til ting som ligger kort eller langt frem. For eksempel gleder jeg meg til å bli ferdig med eksamen (som er på torsdag) og til å gifte meg (som er i sommer) og så blir de små øyeblikkene av lykke i nuet borte.

Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror det går an å leve i en intens lykketilstand der man blir overbegeistret i ett sett. Antakelig er det nødvendig med perioder "på det jevne" for at man skal kunne gjenkjenne det sublime. Likevel - det er ingen god følelse når det virker som om uker bare har forsvunnet fordi man ikke løftet blikket og så seg litt om.

Velvel. En av de tingene jeg har planer om og ser frem til er at jeg skal lese alle de bøkene jeg har skaffet meg i årenes løp uten å lese. Fra plassen her jeg sitter kan jeg se nesten ti bøker jeg enda ikke har lest (og så er det sikkert minst like mange på den siden av bokhylla jeg ikke ser). Det står også mange jeg har lest innen synsvidde og en del jeg har lest flere ganger. Så det er ikke det at jeg ikke leser, men jeg er utrolig god på å skaffe meg bøker (Mammutsalg er farlige greier, bøker som vervepremie likeså) som bare blir stående. Med jevne mellomrom lover jeg meg selv at absolutt IKKE skal kjøpe flere bøker før jeg har lest de jeg har. Her er en liste over arbeidet som ligger foran meg før jeg får kjøpe flere bøker (ooooops... bestilte visst Divisadero av Michael Ondaatje på Amazon i går kveld...):

  1. Det annet kjønn - Simone de Beauvoir
  2. Rosens navn - Umberto Eco
  3. Det røde rommet - August Strindberg
  4. Klosterkrønike - Jose Saramago
  5. Tyven - Göran Tunström
  6. Nåden har ingen lag - Torgny Lindgren (trilogi!)
  7. Livlegens besøk - Per Olov Enquist
  8. Tilværelsens uutholdelige letthet - Milan Kundera (jeg har lest Udødeligheten som anbefales!)

Så jeg vet hva jeg har å drive med fremover. Det kan jo likevel hende jeg rekker å leve litt i nuet tross alt. I allefall etter eksamen.

- Helga Marie -

lørdag 23. mai 2009

Revolusjonært roteloft anbefales!

De siste ukene har jeg stadig vært innom og lest bloggen Revolusjonært roteloft og vil varmt anbefale den videre. Virrvarr skriver godt om mange tema som angår mennesker generelt, noen ganger sterkt og rørende, andre ganger hysterisk morsomt.

Tidligere denne måneden skrev hun om mobbing i forbindelse med at Curly fra "A Curly Life" har satt i gang et bokprosjekt om mobbing. Jeg leste det Virrvarr skrev som bidrag til boken og ble tankefull. Jeg har selv en historie om å ikke ha det altfor bra på skolen i noen år. Jeg vet likevel ikke om mine erfaringer kvalifiserer til merkelappen "mobbing". I alle fall var det ikke mobbing slik Virrvarr opplevde det. Dessuten er jeg ikke like modig som henne og tror jeg må fundere litt før jeg skriver om egne erfaringer i bloggen min.

I mellomtiden tenker jeg mye på at mobbing slett ikke er et forbigående fenomen. Det foregår daglig. Små og store barn får år av livet sitt ødelagt, ikke minst, som det påpekes i Virrvars bloggpost, fordi de voksne, lærerne, ikke ser og forstår hva som skjer, eller velger å ikke se. Det siste er selvsagt det verste.

Jeg tror også at mange ganger når mobbing tas opp blir det så generelt at det ikke angår klassen. Det syns jeg i alle fall å huske gjaldt for meg. I tillegg til beskyldninger fra enkelte lærere om at det var min egen feil fordi jeg var så sær. Tja. Hvem er ikke sær på sitt vis spør jeg nå, 22-23 år etter.

Nå er jeg imidlertid lærer selv og jeg ser den enorme utfordringen det er å a) se hva som skjer og b) sette inn de rette tiltakene for at det skal ta slutt.

Hm. Mye å tenke på. Men les Revolusjonært roteloft, da!

- Helga Marie -

P.S. Jeg har registrert mikrofonstativet mitt på Bloggurat.

Favorittkjærlighetsdikt

I hine hårde dage, i løpet av ungdomsskolen eller så, fikk jeg virkelig øynene opp for dikt. Jeg scannet bokhylla hjemme og oppdaget mange ulike diktsamlinger hvorav Halldis Moren Vesaas ble en klar favoritt. På videregående oppdaget jeg Karin Boye. Og selvsagt mange andre: Tarjei Vesaas, Jakob Sande, Einar Skjæraasen (han husket jeg jo faktisk fra barneskolen og det ihjel-deklamerte "Du ska itte trø i graset"), Gustav Fröding, Tove Ditlevsen, Marie Takvam... Og så de engelske, da: Shakespeare, Blake, Wordsworth, Shelley, Sylvia Plath, Dorothy Parker, E. E. Cummings... Det er så mange.

Det som slår meg når jeg skriver dette er flere ting: For en enorm påvirkning det har hva slags hjem man vokser opp i! Ikke at dette skal handle om mitt opphavs fortreffelighet, de er knapt de eneste som har skapt lesehester og bokormer av sine håpefulle ved å være glade i å lese bøker selv. Poenget er at "kulturell kapital" er noe det stadig refereres til i skolen på den måten at elevundersøkelser søker å finne ut sammenhengen mellom elevenes sosiale bakgrunn og skoleprestasjoner. Det er jo en sammenheng, noe politikerne er særdeles opptatt av der de kommer med ulike løsninger på hvordan skolen skal virke sosialt utjevnende. Og jeg mener at det ikke kan underslås at skolen er et prosjekt nøye tilpasset de av oss som er vant til å bevege oss i en verden av det skrevne ord. Slik sett er det heller ikke så rart at jeg har blitt lærer. Dette er egentlig en skikkelig avsporing fra temaet, så jeg skal prøve å pense meg tilbake.

Jeg skulle nemlig frem til et tema som Kjæresten og jeg har vært innom mange ganger og siste gang i går: Kjærlighetsdikt. Av ymse grunner er vi, i det siste, blitt nysgjerrige på hvilke kjærlighetsdikt andre er glade i. Så nå er spørsmålet: Er det noen der ute som vil dele disse med oss? Motivasjonen kan kanskje delvis forklares ved et besøk her uten at jeg skal kjede mitt publikum med detaljer.

Men for å ikke forvente mer av andre enn jeg er villig til å gi selv så skal jeg komme med mitt bidrag i mylderet av kjærlighetsdikt der favoritten skifter med sinnstemningen. I dag er i alle fall mitt favorittdikt følgende:
i carry your heart with me(i carry it in
my heart)i am never without it(anywhere
i go you go,my dear;and whatever is done
by only me is your doing,my darling)
i fear
no fate(for you are my fate,my sweet)i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it's you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that's keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

E. E. Cummings

Nå venter jeg spent!

- Helga Marie -

P.S. Illustrasjonsfoto fra freedigitalphotos.net.

onsdag 20. mai 2009

Fordeler med vårforkjølelse...

... forutsatt at den er a) ille nok til at man ikke orker å gjøre ting man burde gjøre (som jobbe, lese til eksamen eller pusse vinduer) og b) ikke så ille at man bare orker å ligge i senga og sove med kald klut på panna.

  1. Man kan se kritikkløst på tv
  2. Man kan se på dvd så lenge man orker
  3. Man kan surfe på internett i det uendelige
  4. Man kan blogge flere ganger om dagen
  5. Man kan lese en lett fordøyelig bok selv, eller
  6. Man kan lytte til lydbok

Det beste er dessuten hvis man i tillegg har noen som kan løpe ærend, som etterfyller sjokolade- og potetgullageret og tilbyr ulike fristende matretter og drikkevarer med passe mellomrom.

For at det hele skal bli perfekt trenger man en siste ting:




KATTER! Her representert ved halvsøstrene Ulla (øverst) og Guri. Ingen av dem lever lenger, dessverre, og allergien setter en stopper for mitt kattehold, men en pus på fanget hadde gjort dagen så perfekt som den kan bli for en forkjølet person, full av selvmedlidenhet.

- Helga Marie -

Nostalgi til husbruk

Jaja. Så har jeg flyttet fra Oslo aldeles frivillig. Nesten i alle fall. Men det forhindrer ikke at jeg hører til de nordmenn som er vilt begeistret for hovedstaden vår og gleder meg til hver eneste tur dit.

Mitt forhold til Oslo begynte lenge før jeg hadde vært der selv. Foreldrene mine hadde bodd i denne legendariske byen før jeg ble født, og jeg hadde en klar oppfatning av at alle gifte par måtte bo en stund i Oslo før de kunne prøve seg noe annet sted. Dette førte til et sørgelig brudd med barndomskjæresten nokså rett etter at vi hadde avtalt å gifte oss i en alder av 3-4 år. Jeg lanserte nemlig denne ideen om Oslo og det viste seg da at min utkårede ikke hadde tenkt å flytte fra mamman sin. Så galt kan det gå, og så vidt jeg vet har han aldri flyttet til Oslo. Det gjorde derimot jeg, med tid og stunder, og ble som sagt svært glad i byen. Derfor er dagens bloggpost en samlig hyllingssanger til Oslo:



Jeg har bodd ved Alexander Kiellands Plass - denne sangen trykker på alle de rette knappene...

... og Hovedøya er bare det beste stedet å bade!



Og så var det jo "Bysommer" da.




- Helga Marie -

fredag 15. mai 2009

Ukeslutt med Henrik Wergeland

Denne helgen er det 17. mai, og i den anledning altså et dikt av nasjonaldagsfeiringens far, Henrik Wergeland. Jeg er litt spesielt glad i dette diktet fordi jeg deklamerte det på 17. maifest på samfunnshuset i 1990 da det var 45 år siden Norge ble fritt etter krigen. Vi var en håndfull ungdomsskoleelever som fikk bidra med ulike dikt om 17. mai, og dette var det diktet jeg hadde funnet.

Vi øvde og øvde og øvde under fast og kyndig veiledning av norsklærer Hilchen og da dagen endelig var der fikk jeg til og med bruke den nye bunaden min som egentlig ikke skulle brukes før konfirmasjonsdagen ti dager etter. Er det rart jeg husker det godt?

Det kan jo ellers, i en slik patriotisk stund være på sin plass å minne om at Henrik Wergeland også kjempet for at jødene skulle få tillatelse til å bo og arbeide i Norge.

Men altså:

LEVE SYTTENDE MAI!
SANG TIL CONSTITUTIONSDAGEN

Du qvalte Røst i Salen,
brus fræm som Fossens Væld!
Og rung igjennem Dalen
som Storm fra Dovrefjeld,
fra alle Dølehjerter
som under Vadmel slaae,
mens Fryds og Friheds Kjærter
i kjække Øine staae.

See, over Storm af Latter
(den Første vist i Aar)
den hulde Majens Datter
rundt Norges Himmel gaaer!
Og hvor hun bliver baaren,
den Majens favre Dag,
i Jubl hensvinder Taaren,
som ved et Trylleslag.

Thi Meer end Guld hun øste
vidtover Norges Land;
thi Slavejern hun løste
af Norges gjæve Mand.
De Frie sig da fryde!
Men Trællen sidde qvar!
Hvad rager Goth og Jyde
Klenodet, Norge har?

Kom raske Gut og Gjente
til Majens grønne Vold!
Vi skal Fiolen hente:
der boer den muntre Trold,
som løser Glædens Vinger,
som over Gubbens Haar
og Kjærringskoutet klinger:
"Heihopsan! det er Vaar!"


Se, Friheds Dag i Majen,
din tro og kjække Hær!
Dit Jubelbanners Vajen
den lyse Fjeldbirk er.
Dens muntre Grønne taler:
"Jeg er det skjønne Haab,
at rundt i Norges Dale
idag er Jubelraab."

Et Bæger skjæmmer Ingen,
hvor Folket staaer som Brud,
med Loven -- den er Ringen --
til Frihed viet af Gud.
Den Ring i ærlig Næve
som Lynild straaler; men,
hvis Skurken den vil hæve,
han brænder sig paa den.

Straal da i rene Hænder,
du Norriges Klenod!
Men slukkes du, da ender
Stolt-Norrige i Blod:
Da aldrig meer jeg griber
mit maiblomkrandste Glas;
men -- hui! -- paa Dovre sliber
min gode Tollebas!



Henrik Wergeland




Dessverre får jeg ikke til å sette opp linjene i diktet her på bloggen slik de står i trykket, men for de som gjerne vil de hvordan det ser ut går det an å besøke Dokumentasjonsprosjektet - tekstsamling.

God nasjonaldag!

- Helga Marie -



søndag 10. mai 2009

Søndagstanker: Morfars aftenbønn


Morfar, noen-og-tjue år gammel

Denne vakre unge mannen ble min morfar. I de årene jeg fikk kjenne ham var han en eldre mann, inderlig snill, litt beskjeden, men med verdens nydeligste smil som lyste opp hele ansiktet.

Da jeg var i førskolealder laget jeg min egen minnebok. Den finnes i en eller annen eske på loftet, med perm av papp jeg hadde brettet og dekorert selv og ark jeg hadde sydd fast til ryggen. Morfar var en av de utvalgte som fikk skrive og han rev seg i det lille håret han hadde igjen. Jeg vet ikke om han hadde skrevet i så mange minnebøker før. Han endte med å skrive et vers av en salme jeg har blitt svært glad i, antakelig fordi det var han som viste meg den. Salmen står på nr. 423 i norsk salmebok og det var dette tredje verset jeg fikk i minneboken min:
Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

Ole Theodor Moe, 1904
Men det er en annen salme som var morfars aftenbønn. Den står også i norsk salmebok, på nr. 817, 2. vers:
Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

Elias Blix, 1875
Jeg syns jeg er heldig som har fått møte kristen tro blant annet gjennom en sånn mann som morfar. Ha en riktig god, ny uke.


Morfar og mormor på Skibladner i 1988

- Helga Marie -

lørdag 9. mai 2009

Vårens første rabarbrapai

Som et ledd i utsettelse av annet arbeid og i takknemlighet over vårens milde gaver har jeg laget rabarbrapai i dag. Det er vel et par uker siden jeg for alvor begynte å holde utkikk til rabarbraen i hagen. I dag var det definitivt på tide å smake og jammen ble det bra om jeg selv skal si det. (Og jeg har et fornøyd vitne i 2. etasje i huset der jeg bor.)

At rabarbraen var gammel i landet visste jeg fra før, men den har flere interessante sider som jeg fant ut mer om på Norsk institutt for skog og landskaps nettside da jeg lette etter litt mer håndfast informasjon om hvor lang historie planta har i Norge. Se bare her:

Dødsstraff for rabarbrasmugling
Rabarbra er ellers en plante med en særdeles interessant historie. Rabarbra kan kalles 1700-tallets ginseng. Det var stor etterspør
sel i Europa og planten ble tillagt mange helsebringende egenskaper. Opprinnelig ble rabarbra innført fra Kina. Handel med rabarbra var lukrativ butikk. Den russiske tsaren kontrollerte all innførsel, og det skulle gå gjennom den kinesiske grensebyen Kiachta og overvåkes av "Rabarbra-kommisjonen". Smugling medførte dødsstraff. I Sverige finnes fortsatt uttrykket "å legge rabarber" på noe, som betyr at saken blir strengt regulert.

Hvem skulle trodd det?

Oppskriften min på rabarbrapai har jeg hentet fra mat.no. Den fungerer fint også med blåbær har jeg funnet ut. En annen ting jeg har funnet ut er at det er mye væske i rabarbra, så det lønner seg å ikke fylle opp forma helt. I min paiform blir oppskriftens 1 kg rabarbra i meste laget. Det renner ut i ovnen, svir seg og er tungt og vanskelig å vaske bort. Jeg prøvde meg med en del mindre denne gangen, men det fløt fortsatt over så enten må jeg bli flinkere til å få til paideigen (og der er det helt klart forbedringspotensiale) eller jeg må gå til anskaffelse av en ny paiform med høyere kanter. Eller jeg kan la Kjæresten lage paideig, for han er grådig flink på å få den akkurat passe smidig, og han kjevler den perfekt. Det siste var nok den enkleste løsningen når jeg tenker meg om.

Resultatet i dag ble fortært av brodern og meg i fellesskap. Det vil si - litt sparte vi til broderns kjæreste. Hadde vi ikke lovet på forhånd spørs det hvordan det hadde gått...



Her var paien nettopp ute av ovnen og slik så den ut etter kalaset:




Den er ekstra god med vaniljeis til!

Bon appetit.

- Helga Marie -

Om å ha dårlig selvdisiplin


Dette er det jeg har å gjøre i dag og alle andre dager fremover til slutten av mai og litt ut i juni:

1. Lese til muntlig eksamen
2. Lese til muntlig eksamen
3. Rette prøver og sette karakterer
4. Lese til muntlig eksamen
5. Rette flere prøver og sette flere karakterer

Ute skinner sola. Ikke at det er så varmt, akkurat, men det er vår. Vår, vår, vår, deilig vår.

Hva gjør jeg? Jeg er beviselig ikke ute (har ikke nettilgang på verandaen, gitt):

1. Retter litt innimellom
2. Plukker rabarbra for å lage pai
3. Lager paideig
4. Hører på lydbok
5. Leser litt fagdidaktikk
6. Blogger
7. Leser andre sine blogger (veldig mye fint lesestoff!)
8. Retter litt igjen

Om to timer er det "Hallo i uken". Det skal jeg i allefall ha med meg. Kanskje jeg skal se om jeg klarer å være effektiv i to timer? Det kan jeg klare.

Takk for oppmerksomheten - rettebunke, here I come! (Totalt uten selvmedlidenhet og med tonnevis av selvdisiplin.)

- Helga Marie -

fredag 8. mai 2009

Ukeslutt med Sigbjørn Obstfelder


REGN. (IMPROMTU)

En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og råt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.

Sigbjørn Obstfelder




-
Helga Marie -

Ufrivillig farløs?!

Opphavet er på cruise i Storbritannia og Irland og i mellomtiden er jeg den glade mottaker av avisene deres, deriblant Vårt Land. I går ble jeg sittende og fundere en lang stund etter at jeg hadde lest avisen. Fastlege Dagrun Gunnarson vil ikke henvise lesbiske par til assistert befruktning, og begrunner det på følgende vis:

"Mitt syn er at det blir heilt feil av helsevesenet å bidra til at det blir fødd ufrivillig farlause barn."

Det jeg har hengt meg mest opp i er egentlig ikke at det finnes leger som har problemer med å gå på akkord med sin overbevisning selv om det også kan være et tema å ta tak i. Hva om en lege er mot sex før ekteskapet, for eksempel? Er det da grunn til å nekte folk som ikke er gift prevensjon? Jeg har derimot blitt litt opphengt i begrepet "ufrivillig farløs" - hva er det for noe tøys? Hvor mange frivillig farløse finnes det der ute? Jeg vil tro at de er i et mindretall.

Og et spebarn er ikke verken frivillig eller ufrivillig farløs. Det blir født, uten å ha bedt om det på forhånd og er totalt overgitt omgivelsene for omsorg, kjærlighet, veiledning... At et barn har så lite det skulle sagt om hva slags liv det fødes inn i er uansett et tankekors. Men barnet stiller med åpent sinn og godtar og blir glad i de omsorgspersonene som omgir det til daglig. Det er i alle fall det min sunne fornuft sier meg. Jeg er ikke akkurat forsker på feltet.

At mange barn nok har behov for å få svar på hvem som er far er nok en realitet man må regne med. For et par-tre år siden så jeg en amerikansk dokumentar på NRK fra det homofile og lesbiske miljøet i San Francisco. De var tidlig ute med å etablere familier med barn og mange av barna er voksne nå og deltok i programmet om hvordan det hadde vært å vokse opp med to mødre eller to fedre.

Ikke overraskende var det ulike svar på det, men alle som deltok i programmet hadde et godt og nært forhold til sine foreldre. Hvor viktig fraværet av f.eks. en farsfigur var varierte ganske mye. To søsken, den eldste en voksen jente og den andre en gutt i 12-års alderen hadde reagert forskjellig. Gutten savnet en pappa. Og mødrene var åpne på at dette var en problemstilling de ikke hadde tenkt så mye på før den dukket opp. De hadde trodd at hvis de var to kjærlige foreldre ville ikke barnet savne en far, men så gjorde altså yngstesønnen det likevel.

Et annet poeng som ble trukket frem i programmet var at mange av de homofile og lesbiske foreldrene håpet at barna deres ville bli heterofile. Det overrasket meg veldig. Man skulle jo tro at de - om noen - ville være åpne for alle varianter? En datter som hadde vist seg å være lesbisk fortalte (sammen med moren) om hvor vanskelig det hadde vært for moren å godta dette. Hun følte at hun hadde mislyktes i oppdragelsen og det tok tid før hun innså hvor håpløst det var å ha en sånn holdning. Teorien programmet forfektet var at å få et barn som var heterofilt var et bevis på at miljøet ikke hadde noe å si for legningen og altså en viktig anerkjennelse av evnene til foreldreskap.

Det kan ikke være lett å skulle drive banebrytende familieliv. "Alle" omkring har en mening om saken og det er mange faktorer man ikke er herre over i forhold til barna sine. Men det er det da jammen for alle foreldre. Man aner ikke hva de små kommer til å møte på sin vei. Av vanskeligheter i forhold til skole, venner, selvbilde... Det er mange, mange skjær i sjøen og det viktigste foreldre kan gjøre enten de er mor og far, mor og mor, far og far eller alene med oppdragelsen er å møte barnet med kjærlighet, åpenhet og respekt, lytte, snakke med, oppmuntre, lære dem respekt for medmennesker og våge å ta del i smerte over ting i livet som er vanskelige. Det er det som betyr noe. Det står forresten mye spennende å lese om tilknytning mellom barn og foreldre på Hannes hjørne, så ta gjerne en kikk innom om emnet interesserer deg.

Å være født ufrivillig farløs er uansett en håpløs språklig konstruksjon fordi:
1. Når man er spebarn vet man ikke at man "skal" ha en far og en mor.
2. Å være ufrivillig farløs forutsetter, språklig sett, at man kan være "frivillig farløs" og det begrepet er nesten enda verre fordi det indikrer at man har tatt grep for å kvitte seg med en uønsket far (og noen gjør jo det...).

Hadde legen derimot sagt "planlagt farløs" skulle jeg ikke kranglet. Jeg lover!

- Helga Marie -

torsdag 7. mai 2009

Virkelig originalt!

Starbucks sliter. Jeg leste det nettopp på Time Magazine, og det jeg leste satte tankene i sving. Jeg tok et lite tilbakeblikk på Helga Marie våren 2000 i London. Det var nemlig da jeg oppdaget Starbucks (to år etter at kjeden åpnet de første utsalgene i Storbritannia) på en fridag i byen. Jeg jobbet på Sjømannskirka og hadde fri hver onsdag, en fridag som, avhengig av pengebeholdningen, ble tilbragt i byen med enten shopping og kafébesøk eller ulike kulturelle aktiviteter (det er gratis å gå på National Gallery!).

Og denne minneverdige dagen oppdaget jeg altså for første gang en Starbucks i Kensingtonområdet. Jeg digget den kafeen og syntes selv at jeg var ufattelig original - jeg hadde jo oppdaget noe nytt. Etter det gikk jeg på Starbucks så ofte jeg kunne, drev aktiv reklame for min nye favorittkafé og ble overlykkelig da jeg oppdaget en filial i Greenwich nærmere "Kjerka". Året etter studerte jeg i York og det var først etter flere måneder jeg begynte å fundere over at det var fryktelig mange Starbucks overalt. Selv i lille York var det jo hele tre utsalg i sentrum. Inne på nettsiden finner jeg nå ikke mindre enn sju - 7 - stk. i York og omegn. Har de andre kafeer der lenger? Hva har skjedd med Betty's Tea Room?

Det er jo helt vanvittig! Jeg gremmes over hvor lite originalt det er å gå på Starbucks og jeg skal aldri gå der mer! Takk og pris for Kaffebrenneriet som har reddet Norge fra Starbucks. Riktignok en kjede, men langt mindre i utstrekning.

Men hvis det nå viser seg at det går riktig dårlig med Starbucks, så kan man jo vurdere å kjøpe kaffe der igjen, men blir de oppkjøpt av McDonalds faller det i fisk. Jeg venter i spenning og imens stuer jeg mitt gamle thermokrus fra kafégiganten langt inn i kjøkkenskapet og tar en tur på Kaffebrenneriet. For det er virkelig originalt!

- Helga Marie -

tirsdag 5. mai 2009

Når noen andre har sagt det bedre

På toget i går hadde noen glemt Morgenbladet. Det likte jeg, for Morgenbladet setter jeg pris på. Og der fant jeg en interessant kommentar av Marit K. Slotnæs i anledning bråket rundt tildelingen av Fritt Ords pris 2009 til Nina Karin Monsen. Les den!

- Helga Marie -

søndag 3. mai 2009

Søndagstanker: Forgjeves?

I går falt blikket mitt på en liten sak nederst på en side i Aftenposten. Delara Darabi ble henrettet 1. mai i all stillhet for å unngå bråk. Ikke engang hennes egen advokat fikk beskjed før etterpå. I henhold til iransk lov skal advokaten ha beskjed senest 48 timer innen henrettelsen skal skje, dette i følge informasjon på Save Delara Blog.

Jeg har ikke så mye å si, egentlig. Det er så fryktelig sørgelig at respekten for menneskeverdet er så liten. Og det skjer ikke bare i Iran. Som en kollega tørt bemerket: "Det er lett å ta Iran, hva med Kina?" Han har selvsagt rett - ifølge Amnesty Internationals årsstatistikk for 2008 henrettet Kina flere mennesker enn alle andre land til sammen. Men Kina er en viktig handelspartner for vesten, så hva gjør man da?

Det kan være lett å bli motløs, men som overnevnte artikkel om årsstatistikken også nevner er den globale trenden synkende. Så det er ingen grunn til å gi opp: "Den som gir seg er en dritt!"

Og som jeg fortrøstingsfullt lener meg på:

28 Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. 29 Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. 30 Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. 31 Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver. (Matteus 10, 28-31)


- Helga Marie -

fredag 1. mai 2009

Ukeslutt med Marie Takvam

DET LIGG EIT HAV MELLOM OSS

Det ligg eit hav imellom oss,
mellom deg og meg.

Det ligg eit hav mellom
bringa di og mine bryst.

Men augo set kvarandre stemne på polstjerna
og hjarto kan møtast over bylgjene.

Og vinn du over havet
så er eg løna di
og varme hender
kan leite over mjuk hud.

Men møtet mellom hjarto
over havet er det heilage.

Marie Takvam, 1952

Valborgsmesseaften

I går kveld var det Valborgsmesseaften. Hva det er vet jeg egentlig bare fordi jeg har lest Madicken av Astrid Lindgren (forøvrig en av mine absolutte favorittforfattere) og der er det en levende skildring av feiringen rundt bålet i vårkvelden. Historien involverer også en hendelse med et par nye sko og litt drama rundt det som heldigvis tross alt ender godt. Puh!

Det var helt borte for meg hvilken kveld det var i går, men jeg husket det nå da jeg våknet og jeg kan ikke tenke meg muligheten av en vakrere Valborgsmessaften enn i går. Dagen er egentlig minnedag for en angelsaksisk, kristen helgen, Walpurga, men minnedagen hennes knyttes til hedenske riter om fruktbarhet og vår og i tillegg heksesabbat! Så det er en dramatisk natt.

Heidi og jeg så ingen hekser på turen vår (jeg gjorde i alle fall ikke det), men dramatisk vil jeg si at det var, for det er ikke så mange ting som røsker i hjerterota på samme måte som en vårkveld der sola er i ferd med å gå ned og alt virker gjennomsiktig - lyset, det spede løvet på trærne og et stakkars menneskehjerte. Fuglene synger og synger så det nesten ikke er ørens lyd, alle bekker og elver er breddfulle og kaster seg utfor knauser, river i små og store steiner, røtter og jord. Jeg blir vemodig til sinns, glad og lei meg på en gang og ute av stand til, uten ønske om, å verge meg mot det.

Og i dag har det blitt 1. mai. Røttene mine, i alle fall på farssiden, tilsier at man i det minste heiser flagget denne dagen, så nå (klokka har blitt 8:14) har jeg vært ute og heist flagget. Fra vinduet ser jeg at naboen også har heist sitt, så markeringen av arbeidernes kampdag har forgreninger til villastrøket også! Gratulerer med dagen!

- Helga Marie -