Jeg har også tidligere bekjent at jeg liker å betrakte aktiviteten på fuglebrettet. Er du interessert kan du lese om det her og her. Jeg innrømmer at jeg ler litt av meg selv innimellom og tenker at sånn fugletitting fra kjøkkenvinduet er noe som hører sammen med folk som er en del eldre enn meg, men jeg er vel miljøskadd av oppveksten, antar jeg. Og takk for det.
I dagens morgenkåseri på P2 ble jeg minnet om betydningen av å leve livet langsomt, i alle fall av og til, og at det å kikke på fuglebrettet og de som holder til der kan være et sånt pustehull i hverdagen der ingenting egentlig skjer.
Jeg hadde et sånt øyeblikk av fuglebrettlykke på søndag. Det dukket nemlig opp et dompappar ved fuglemateren. For meg er det et klart tegn på at det nærmer seg jul. Dompapen dukker opp og pynter med sin herlige røde bringe og har gjerne fruen med, litt mer beskjeden i klesdrakten, men likevel nydelig med sin grårosa farge. Og hun balanserer det intense røde hos hannen. Snakk om å passe sammen. Jeg nøt synet i flere minutter og vet at Inge Eidsvåg har rett: Vi trenger virkelig pustehull der livet går litt langsommere, enten det nå er fuglebrettet eller noe annet som fungerer slik. Ikke minst i adventstiden er det godt å minne seg selv om hva som egentlig betyr noe. Det blir jo jul uansett om vi stresser på forhånd eller ei. Så kanskje vi bare skulle la dompapene pynte og sette oss ned og nyte livet og tenke over julemysteriet?
- Helga Marie -
P.S. Bildet er hentet fra Wikipedias engelske artikkel om dompapen og er tatt av Mark S. Jobling som har gitt rettighetene til å bruke bildet til den som måtte ønske det.
