I hine hårde dage da både Søster og jeg bodde i hovedstaden og rett som det var spiste middag og campet foran tv'n sammen pleide jeg å kommentere ting som irriterte meg og hun pleide å sukke noe om at det var da voldsomt til bjeffing fra sofakroken.
Men i kveld er det sutring fra sofakroken. For idet vi omsider er på vei til å få alle pakkenellikene våre i bilen for å dra på vinterferie kommer noen sånne kjipe magegreier som kastet på meg. Så nå sutrer jeg fra sofakroken, Søster. Ingen bjeffing i kveld.
- Helga Marie -
Viser innlegg med etiketten selvopptatt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten selvopptatt. Vis alle innlegg
lørdag 25. februar 2012
tirsdag 19. april 2011
Selverkjennelse en måneds tid før 17. mai
Denne våren var jeg endelig klar til å innse det: Jeg blir aldri like sylslank igjen som jeg var da jeg var konfirmant. Erkjennelsen har vel kanskje vært der en stund, men det var først i går, da jeg kjørte med bunaden min til Sigruns systue på Svingvoll for å bli tatt mål av og få den sydd ut at jeg tok skrittet fullt ut og tok farvel med Helga Marie snart 15 år.
Og for å si det rett ut: Hun har vært en sann tvangstrøye de siste gangene jeg har forsøkt å iføre meg hennes smale liv og minipupper. Frem til våren 2000, nei egentlig frem til våren 2005 gikk det forbausende bra, men høsten 2005 startet jeg på mastergradsstudiet og ble plutselig sittende på rumpa i nesten to år. Det gjorde ikke godt for en relativt treningssky person. Jeg fikk såvidt pint på meg bunaden igjen både våren 2006 og 2008, men det var med nødskrik og en befrielse å komme seg ut igjen.
På nasjonaldagen i fjor kapitulerte jeg og pyntet meg på annet vis, men i en barnedåp i september, etter noen ukers jogging var jeg oppsesen nok til å klemme meg inn i bunaden igjen. Det var ikke så deilig. Ikke fikk jeg pustet ordentlig, og ikke var det plass til noe særlig av den gode middagen eller kakene heller (når jeg tenker meg om er dette kanskje metoden for å få den til å passe igjen?). Bunnivået kom da et av hektene gav etter utpå ettermiddagen.
Og i går ble den altså avlevert, tvangstrøya, for å få en mer passende fasong til en litt lat og bedagelig dame på snart 36 år.
Jeg tror det blir kjekkere med 17. mai i år enn på lenge!
- Helga Marie -
Og for å si det rett ut: Hun har vært en sann tvangstrøye de siste gangene jeg har forsøkt å iføre meg hennes smale liv og minipupper. Frem til våren 2000, nei egentlig frem til våren 2005 gikk det forbausende bra, men høsten 2005 startet jeg på mastergradsstudiet og ble plutselig sittende på rumpa i nesten to år. Det gjorde ikke godt for en relativt treningssky person. Jeg fikk såvidt pint på meg bunaden igjen både våren 2006 og 2008, men det var med nødskrik og en befrielse å komme seg ut igjen.
På nasjonaldagen i fjor kapitulerte jeg og pyntet meg på annet vis, men i en barnedåp i september, etter noen ukers jogging var jeg oppsesen nok til å klemme meg inn i bunaden igjen. Det var ikke så deilig. Ikke fikk jeg pustet ordentlig, og ikke var det plass til noe særlig av den gode middagen eller kakene heller (når jeg tenker meg om er dette kanskje metoden for å få den til å passe igjen?). Bunnivået kom da et av hektene gav etter utpå ettermiddagen.
Og i går ble den altså avlevert, tvangstrøya, for å få en mer passende fasong til en litt lat og bedagelig dame på snart 36 år.
Jeg tror det blir kjekkere med 17. mai i år enn på lenge!
- Helga Marie -
onsdag 30. mars 2011
Hos tannleggen. Eller: En identitetskrise
Altså. Jeg har sterke tenner, la meg bare ha sagt det med en gang. Jeg fikk alltid skryt for tennene mine hos tannlegen. På hver eneste kontroll. "For noen flotte tenner!" sa tannlegen.
Riktignok hadde jeg sånn ekkelt svart belegg, men dette, sa tannlegen, var bare nok et tegn på sterke tenner som tålte nesten hva som helst. Belegget ble forøvrig pusset bort ved hvert tannlegebesøk og etter hvert forsvant det fra den synlige siden av tennene.
Da jeg var åtte år fikk tennene mine, ikke bare riper i lakken, men et skikkelig hakk. Det var etterjulsvinter og god, gammeldags vinter med skøyteis på den asfalterte banen som tilhørte barneskolen der jeg gikk. En populær aktivitet var selvsagt ishockey for dem som var tøffe nok og hadde kølle. De av oss, som ikke var like tøffe, og som holdt beinhardt på de feminine idealene prøvde oss på ymse kunster som med litt (mye) velvilje kunne minne om kunstløp. Her var piruetter en viktig øvelse, og i ettertid kan jeg ikke huske om dette var første gangen jeg prøvde.
Noen uker tidligere hadde familien vært på bruktkjøp- og byttedager på en av de andre skolene i byen, og jeg hadde fått noen flotte brukt-nye skøyter. De var hvite og fine. Og ikke kunstløpskøyter med pigger, men en slags veldig damete bandyskøyter. Så da jeg skulle ta en piruett på isen denne ettermiddagen, mest av alt for å vise meg frem for søte Mads fra klassen, da tryna jeg skikkelig og da jeg reiste meg lå halve tanna igjen på isen. Den andre halvdelen var slått løs og mellom tann og tannkjøtt kunne man se helt til nerven. Og ettersom jeg vrælte med åpen munn da mamma åpnet døra var dette omtrent det første hun så.
Denne nokså triste hendelsen, sett fra et tannsynspunkt, avsted kom talløse turer til tannlegen, først for å redde stumpene ved å lime på en plastikkdel, deretter for å rotfylle ettersom nerven døde og så en runde for å forsøke å bleke den døde delen av tanna. Det positive var at jeg faktisk fikk en del oppmerksomhet fra den tidligere nevnte Mads som syntes skikkelig synd på meg.
Utover dette, var det fremdeles bare ros å høre, helt frem til og med våren 2004. Da ble det en lang pause mellom meg og tannlegen.
Det var ikke tilsiktet, men ulike forhold gjorde likevel at det plutselig gikk seks år, men jeg hadde jo sterke tenner, så jeg bekymret meg bare litt innimellom, og jeg hadde jo ikke vondt noe sted. Den tannlegen jeg hadde gått hos noen år i 2004 hadde påpekt at jeg hadde noen antydninger til hull, men så lenge jeg var flink til å pusse tennene og i allefall ta tanntråd noen ganger i uka ("en og annen gang er bedre enn aldri") ville de holdes i sjakk.
Så kom 2010 og jeg hadde fått ny tannlege i ny by. En tannlege som ikke var det miste imponert av tennene mine. Det var minst seks hull (jada, et for hvert år jeg ikke hadde vært hos tannlegen) og lange tirader om tannhygiene. Og han hadde meg fanget, for der satt jeg og gapte og kom ingen vei mens han la ut om at det fort kunne bli rotfylling av dette, ja. Du snakker om nye toner. Jeg skjønte raskt at det var liten vits i å komme trekkende med mine tidligere pokaler for fine tenner, så jeg lyttet meg motvillig gjennom tre-fire besøk til alle hullene var tettet.
Vel ute på gata måtte jeg erkjenne at det sved litt å ikke få den sedvanlige rosen. Jeg var ikke lengere "hun som aldri har hull". Og i går lærte jeg både å pusse tenner og ta tanntråd. Tannlegen min er streng. Han sjekket at jeg hadde forstått. Jeg måtte se på ham og nikke mens jeg holdt et speil for å se hva han bedrev der inne.
Det er igrunnen ikke like moro å gå til tannlegen som det en gang var...
- Helga Marie -
Riktignok hadde jeg sånn ekkelt svart belegg, men dette, sa tannlegen, var bare nok et tegn på sterke tenner som tålte nesten hva som helst. Belegget ble forøvrig pusset bort ved hvert tannlegebesøk og etter hvert forsvant det fra den synlige siden av tennene.
Da jeg var åtte år fikk tennene mine, ikke bare riper i lakken, men et skikkelig hakk. Det var etterjulsvinter og god, gammeldags vinter med skøyteis på den asfalterte banen som tilhørte barneskolen der jeg gikk. En populær aktivitet var selvsagt ishockey for dem som var tøffe nok og hadde kølle. De av oss, som ikke var like tøffe, og som holdt beinhardt på de feminine idealene prøvde oss på ymse kunster som med litt (mye) velvilje kunne minne om kunstløp. Her var piruetter en viktig øvelse, og i ettertid kan jeg ikke huske om dette var første gangen jeg prøvde.
Noen uker tidligere hadde familien vært på bruktkjøp- og byttedager på en av de andre skolene i byen, og jeg hadde fått noen flotte brukt-nye skøyter. De var hvite og fine. Og ikke kunstløpskøyter med pigger, men en slags veldig damete bandyskøyter. Så da jeg skulle ta en piruett på isen denne ettermiddagen, mest av alt for å vise meg frem for søte Mads fra klassen, da tryna jeg skikkelig og da jeg reiste meg lå halve tanna igjen på isen. Den andre halvdelen var slått løs og mellom tann og tannkjøtt kunne man se helt til nerven. Og ettersom jeg vrælte med åpen munn da mamma åpnet døra var dette omtrent det første hun så.
Denne nokså triste hendelsen, sett fra et tannsynspunkt, avsted kom talløse turer til tannlegen, først for å redde stumpene ved å lime på en plastikkdel, deretter for å rotfylle ettersom nerven døde og så en runde for å forsøke å bleke den døde delen av tanna. Det positive var at jeg faktisk fikk en del oppmerksomhet fra den tidligere nevnte Mads som syntes skikkelig synd på meg.
Utover dette, var det fremdeles bare ros å høre, helt frem til og med våren 2004. Da ble det en lang pause mellom meg og tannlegen.
Det var ikke tilsiktet, men ulike forhold gjorde likevel at det plutselig gikk seks år, men jeg hadde jo sterke tenner, så jeg bekymret meg bare litt innimellom, og jeg hadde jo ikke vondt noe sted. Den tannlegen jeg hadde gått hos noen år i 2004 hadde påpekt at jeg hadde noen antydninger til hull, men så lenge jeg var flink til å pusse tennene og i allefall ta tanntråd noen ganger i uka ("en og annen gang er bedre enn aldri") ville de holdes i sjakk.
Så kom 2010 og jeg hadde fått ny tannlege i ny by. En tannlege som ikke var det miste imponert av tennene mine. Det var minst seks hull (jada, et for hvert år jeg ikke hadde vært hos tannlegen) og lange tirader om tannhygiene. Og han hadde meg fanget, for der satt jeg og gapte og kom ingen vei mens han la ut om at det fort kunne bli rotfylling av dette, ja. Du snakker om nye toner. Jeg skjønte raskt at det var liten vits i å komme trekkende med mine tidligere pokaler for fine tenner, så jeg lyttet meg motvillig gjennom tre-fire besøk til alle hullene var tettet.
Vel ute på gata måtte jeg erkjenne at det sved litt å ikke få den sedvanlige rosen. Jeg var ikke lengere "hun som aldri har hull". Og i går lærte jeg både å pusse tenner og ta tanntråd. Tannlegen min er streng. Han sjekket at jeg hadde forstått. Jeg måtte se på ham og nikke mens jeg holdt et speil for å se hva han bedrev der inne.
Det er igrunnen ikke like moro å gå til tannlegen som det en gang var...
- Helga Marie -
fredag 25. mars 2011
Selvmedlidenhet er en uting...
... men når jeg er syk har jeg fryktelig vondt for å ikke bli det. Jeg kikker lengselsfullt ut på sola og våren som er i anmarsj og glemmer at om jeg var frisk hadde jeg uansett ikke vært ute. Jeg hadde vært på jobb. Men så er det jo det at i skolebransjen er det så som så med vikarmuligheter sånn på sparket, derfor sitter man også i godstolen og vet at undervisningen ikke akkurat går som planlagt i ens fravær. Jeg trives utrolig godt i jobben min, men akkurat sånne forkjølelsesuker hadde det vært deilig med en jobb der man føler seg noe mindre uunnværlig. Så ja, jeg er litt selvmedlidende. Dessuten er det fryktelig kjedelig å være forkjøla og full av slim.
Men med papirlommetørklær, halstabletter, nesedråper og ymse andre remedier som ukjente mengder sjokolade og te er det jo egentlig helt utholdelig å være forkjølet. Tilgangen til internett fungerer fint. Og ikke minst: Jeg kan se film! Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Jeg skal se "Chicken Run". Det begynner å bli en stund siden sist, så nå er det på tide. Sammen med Istid-filmene er dette blant mine favorittfilmer innenfor animasjonssjangeren. (Ikke at jeg har sett så mange, eller er så bevandret uti denne typen film, altså.)
Før jeg snurrer film må jeg dessuten mimre litt. Jeg så Chicken Run på studentkinoen på universitetet i York høsten 2000. Det var en utrolig kjip høst som endte med at jeg avbrøt studiene rett over nyttår, og jeg har ikke så mange gode minner fra det ene semesteret jeg gikk på mastergradsstudiet der, så kanskje er det derfor jeg husker denne filmen så godt? Vi var en hel gjeng som gikk sammen, og jeg skal aldri glemme stemningen rett før filmen var slutt da en hel sal hoppet i setene og brølte "cut the wire, cut the wire". Akk, ja. Sånn var det.
Her er en smakebit:
- Helga Marie -
Men med papirlommetørklær, halstabletter, nesedråper og ymse andre remedier som ukjente mengder sjokolade og te er det jo egentlig helt utholdelig å være forkjølet. Tilgangen til internett fungerer fint. Og ikke minst: Jeg kan se film! Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Jeg skal se "Chicken Run". Det begynner å bli en stund siden sist, så nå er det på tide. Sammen med Istid-filmene er dette blant mine favorittfilmer innenfor animasjonssjangeren. (Ikke at jeg har sett så mange, eller er så bevandret uti denne typen film, altså.)
Før jeg snurrer film må jeg dessuten mimre litt. Jeg så Chicken Run på studentkinoen på universitetet i York høsten 2000. Det var en utrolig kjip høst som endte med at jeg avbrøt studiene rett over nyttår, og jeg har ikke så mange gode minner fra det ene semesteret jeg gikk på mastergradsstudiet der, så kanskje er det derfor jeg husker denne filmen så godt? Vi var en hel gjeng som gikk sammen, og jeg skal aldri glemme stemningen rett før filmen var slutt da en hel sal hoppet i setene og brølte "cut the wire, cut the wire". Akk, ja. Sånn var det.
Her er en smakebit:
- Helga Marie -
torsdag 17. mars 2011
Det er travelt å bo på hotell!
Jeg er på kurs for nye tillitsvalgte i Norsk Lektorlag og bor på hotell. Og jeg bare sier det: Det er travelt å bo på hotell! Presisering: Det er travelt å bo på hotell for den som ikke bor på hotell særlig ofte.
For det første skal man jo være sosial med alle sine nye venner, spise en bedre middag og henge i baren. Men samtidig skal man også rekke å ligge i badekaret og ikke minst skal man nyte at man har et stort rom helt for seg selv!
Det er det siste jeg gjør akkurat nå. Jeg diller på nettet og ser på Kveldsnytt samtidig, akkurat som hjemme, men forskjellen er at jeg er på hotell.
Når sant skal sies håper jeg at jeg ikke blir så mye mer blasert enn dette. Det er helt greit å synes at det er skikkelig stas å bo en natt på hotell.
- Helga Marie -
P.S. Jeg har utsikt til flyplassen fra vinduet mitt. Ett bonuspoeng for å gjette hvilket hotell jeg er på!
For det første skal man jo være sosial med alle sine nye venner, spise en bedre middag og henge i baren. Men samtidig skal man også rekke å ligge i badekaret og ikke minst skal man nyte at man har et stort rom helt for seg selv!
Det er det siste jeg gjør akkurat nå. Jeg diller på nettet og ser på Kveldsnytt samtidig, akkurat som hjemme, men forskjellen er at jeg er på hotell.
Når sant skal sies håper jeg at jeg ikke blir så mye mer blasert enn dette. Det er helt greit å synes at det er skikkelig stas å bo en natt på hotell.
- Helga Marie -
P.S. Jeg har utsikt til flyplassen fra vinduet mitt. Ett bonuspoeng for å gjette hvilket hotell jeg er på!
søndag 6. mars 2011
Femmila betraktet fra sofakroken
Kjæresten og jeg sitter og multitasker. I bakgrunnen halser unge, sterke skiløpere rundt og rundt i Holmenkollen, og i sofaen sitter vi med hver vår laptop og multitasker.
I går kveld var vi inne på tanken om en impulstur til VM for å få med oss avslutningen på skifesten, men det ble med tanken, gitt. Unnskyldninger som at "vi kom jo nettopp hjem fra London" og "hmmm... vi må jo faktisk ta toget kl. 0523 for å rekke det" og "det er sikkert helt kaos på t-banen" bekrefter det vi lenge har mistenkt: Vi er blitt noen skikkelige sofagriser. Og ikke nok med det - vi sitter og multitasker også. Begge med hver sin bærebare i fanget. Åh, herlige latskap! Jeg kjenner at jeg lever veldig godt med at vi ikke kastet oss på toget i de tidlige morgentimer i dag.
Men det er jo for all del fint at noen har tatt turen for å heie frem de som raser rundt på ski der inne i hovedstaden er den personifiserte konsentrasjon og evne til fokus i motsetning til oss to som ser tv og diller med data.
- Helga Marie -
I går kveld var vi inne på tanken om en impulstur til VM for å få med oss avslutningen på skifesten, men det ble med tanken, gitt. Unnskyldninger som at "vi kom jo nettopp hjem fra London" og "hmmm... vi må jo faktisk ta toget kl. 0523 for å rekke det" og "det er sikkert helt kaos på t-banen" bekrefter det vi lenge har mistenkt: Vi er blitt noen skikkelige sofagriser. Og ikke nok med det - vi sitter og multitasker også. Begge med hver sin bærebare i fanget. Åh, herlige latskap! Jeg kjenner at jeg lever veldig godt med at vi ikke kastet oss på toget i de tidlige morgentimer i dag.
Men det er jo for all del fint at noen har tatt turen for å heie frem de som raser rundt på ski der inne i hovedstaden er den personifiserte konsentrasjon og evne til fokus i motsetning til oss to som ser tv og diller med data.
- Helga Marie -
mandag 11. oktober 2010
Litt åndssnobberi på en mandag
Jeg har ikke lest noe av Mario Vargas Llosa. Det er tredje året på rad jeg ikke har lest noe av årets nobelprisvinner i litteratur. Ikke at det er ofte jeg har lest noe av vinneren før vedkommende annonseres som vinner, dessverre. Til tross for mastergrad i litteratur er det sørgelig mye jeg ikke har lest. Når det gjelder nobelprisvinnere er det vel bare Harold Pinter og Doris Lessing jeg har lest før de fikk prisen. Noen har jeg lest uavhengig av om de hadde vunnet noe eller ei, og noen har jeg lest fordi jeg lurte på hva de som vinner sånne priser skriver. Og nå har jeg laget en oversikt til meg selv som jeg har tenkt å ta frem neste år for å se om jeg kan legge til noen:
Jeg har også gjort et halvhjertet forsøk på å lese Klosterkrønike av Jose Saramago, men den fanget meg ikke spesielt, så jeg kommer vel kanskje ikke til å lese ham mer, tror jeg. Dessuten holder jeg på med Blikktrommen av Günter Grass. Kanskje blir jeg ferdig med den til neste år? Noen av vinnerne er dessuten poeter. Da holder det vel å lese et dikt?
- Helga Marie -
- Bjørnstjerne Bjørnson (1903)
- Rudyard Kipling (1907)
- Selma Lagerlöf (1909)
- Knut Hamsun (1920)
- Sigrid Undset (1928)
- Thomas Mann (1929)
- William Faulkner (1949)
- Pär Lagerkvist (1951)
- Ernest Hemingway (1954)
- Albert Camus (1957)
- John Steinbeck (1962)
- Isaac Bashevis Singer (1978)
- Gabriel García Márquez (1982)
- William Golding (1983)
- Nadine Gordimer (1991)
- Toni Morrison (1993)
- Seamus Heaney (1995)
- Elfride Jelinek (2004)
- Harold Pinter (2005)
- Doris Lessing (2007)
Jeg har også gjort et halvhjertet forsøk på å lese Klosterkrønike av Jose Saramago, men den fanget meg ikke spesielt, så jeg kommer vel kanskje ikke til å lese ham mer, tror jeg. Dessuten holder jeg på med Blikktrommen av Günter Grass. Kanskje blir jeg ferdig med den til neste år? Noen av vinnerne er dessuten poeter. Da holder det vel å lese et dikt?
- Helga Marie -
onsdag 7. juli 2010
De er faktisk ikke interessert...
Nordmenn elsker Sverige. Vi har alltid sett opp til "storebror" i øst, det er vårt nærmeste Amerika. Alt er litt større, vareutvalget litt bedre, de store bandene har alltid konsert på Nya Ullevi... Men vi elsker Sverige. Vi er (relativt) oppdatert på hva som skjer der borte og da er det jo lett å tro at dette går andre veien også. Det gjør det ikke. Og det vet vi selvsagt også, egentlig, men det er så lett å glemme det. Helt til man blir konfrontert med sin egen ubetydelighet og liker det dårlig.
For å ta nok en liten omvei, så kan jeg bekjenne at jeg ikke er spesielt nasjonalistisk av meg. Jeg trodde i alle fall ikke at jeg var det. Jeg er selvsagt glad i Norge og alt det der, men jeg har ingen problemer med å se at andre land er minst like bra på mange måter, og jeg kan for eksempel få litt hetta av 17. mai med norsk glad-nasjonalisme i fri flyt. Jeg kjenner ikke lenger den dype lykkefølelsen når norske idrettsutøvere gjør det bra i OL. Jeg blir heller flau over sjåvinistiske bemerkninger fra sportskommentatorene, særlig når det gjelder svenskene, og de samme til det kjedsommelige forutsigbare spørsmålene om Petter Northug.
Men nå lurer jeg på om jeg har ombestemt meg litt. For jeg har vært i Stockholm og blitt oversett. Ikke så å forstå at jeg ikke har hatt en fin tur. Jeg koste meg noe aldeles vanvittig. Været var himmelsk, Kjæresten og jeg forelska, Stockholm er en av de fineste byene jeg vet, og i det hele tatt var de tre dagene hos "storebror" svært hyggelige. Likevel, jeg fikk altså kjenne litt på den der følelsen når man elsker en som ikke merker at en er der.
Først var det dette med "Skandinavias hovedstad" som svenskene, eller Stockholmerne, har begynt å snike inn i turistbrosjyrene sine. Greit nok, Stockholmer er større og finere enn Oslo, og jeg ville blitt alvorlig syk av skam om noen kom på at Oslo skulle få et sånt tilnavn. Det hadde bare ikke gått. Jeg er glad i Oslo, men det får være grenser. Litt realitisk må man være på "egne" vegne. Men Stockholm er da vel for søren ikke hovedstad for hele Skandinavia. Og hva med København? Er ikke det en minst like ærverdig by, kanskje? Jeg snurpet munnen sammen og ladet fingrene til en gretten bloggpost.
Så var det denne utstillingen på Nationalmuseum, da. Denne sommeren vises utstillingen "Hemma - skandinaviska interiör i konsten" uten at en eneste norsk kunstner var representert. Snurt lette jeg etter Harriet Backer og Kitty Kielland og andre. Det var både danske og (tror jeg) finske kunstnere der, så begrepet "skandinavisk" var forsåvidt dekkende, men hvorfor i himmelens navn skulle ikke vi også få være med på moroa? Senere oppdaget jeg at utstillingen, med unntak av ett maleri, utelukkende besto av malerier i museets eie. Ok, da. Så har de ikke noe "norsk" maleri som passet i kategorien. Men skaden var likevel skjedd. Jeg følte meg ikke medregnet. Som representant for oljerike lillebror i vest var det uansett for sent.
På Vasamuseet kom "siste stikk". På et stort, flott kart som viste Sverige i Nord-Europa figurerte erkefienden under navnet Danmark. Det var overhodet ikke snakk om noe Danmark-Norge, og Norge, på det aktuelle kartet, var en samling grå fjelltopper. Og greit nok, det er ikke så langt fra sannheten heller, men at vi ikke engang kunne nevnes som fiende var nedtur. Men det er klart, det var på 1600-tallet de tok Härjedalen, Jämtland og Båhuslen, så slik sett bød vi selvsagt ikke på stor motstand.
Jeg fikk en liten revasj på Stockholm Central mandag morgen. Vi skulle låse inn bagasjen før vi tok en siste runde i byen og ble vitne til et sant kaos: Boksene kunne bare betales med femmere eller tiere og det var en eneste stakkars vekselmaskin til alle de sinte, overopphetede turistene (hvorav mange norske...) og den tok bare 20- og 50-lapper. Ojojoj - det haglet med forbannelser over et slikt tungrodd system og jeg sukket tilfreds inni meg: "På Oslo S er det jo evigheter siden de begynte med kortbetaling"! Alltid velorganiserte storebror har altså noen brister i systemet. Hah!
Men om noen lurer, så reiser jeg til Stockholm igjen så snart jeg får sjansen. Jeg elsker den byen og taktikkene fra Han er faktisk ikke interessert virker så dårlig på byer.
- Helga Marie -
For å ta nok en liten omvei, så kan jeg bekjenne at jeg ikke er spesielt nasjonalistisk av meg. Jeg trodde i alle fall ikke at jeg var det. Jeg er selvsagt glad i Norge og alt det der, men jeg har ingen problemer med å se at andre land er minst like bra på mange måter, og jeg kan for eksempel få litt hetta av 17. mai med norsk glad-nasjonalisme i fri flyt. Jeg kjenner ikke lenger den dype lykkefølelsen når norske idrettsutøvere gjør det bra i OL. Jeg blir heller flau over sjåvinistiske bemerkninger fra sportskommentatorene, særlig når det gjelder svenskene, og de samme til det kjedsommelige forutsigbare spørsmålene om Petter Northug.
Men nå lurer jeg på om jeg har ombestemt meg litt. For jeg har vært i Stockholm og blitt oversett. Ikke så å forstå at jeg ikke har hatt en fin tur. Jeg koste meg noe aldeles vanvittig. Været var himmelsk, Kjæresten og jeg forelska, Stockholm er en av de fineste byene jeg vet, og i det hele tatt var de tre dagene hos "storebror" svært hyggelige. Likevel, jeg fikk altså kjenne litt på den der følelsen når man elsker en som ikke merker at en er der.
Først var det dette med "Skandinavias hovedstad" som svenskene, eller Stockholmerne, har begynt å snike inn i turistbrosjyrene sine. Greit nok, Stockholmer er større og finere enn Oslo, og jeg ville blitt alvorlig syk av skam om noen kom på at Oslo skulle få et sånt tilnavn. Det hadde bare ikke gått. Jeg er glad i Oslo, men det får være grenser. Litt realitisk må man være på "egne" vegne. Men Stockholm er da vel for søren ikke hovedstad for hele Skandinavia. Og hva med København? Er ikke det en minst like ærverdig by, kanskje? Jeg snurpet munnen sammen og ladet fingrene til en gretten bloggpost.
Så var det denne utstillingen på Nationalmuseum, da. Denne sommeren vises utstillingen "Hemma - skandinaviska interiör i konsten" uten at en eneste norsk kunstner var representert. Snurt lette jeg etter Harriet Backer og Kitty Kielland og andre. Det var både danske og (tror jeg) finske kunstnere der, så begrepet "skandinavisk" var forsåvidt dekkende, men hvorfor i himmelens navn skulle ikke vi også få være med på moroa? Senere oppdaget jeg at utstillingen, med unntak av ett maleri, utelukkende besto av malerier i museets eie. Ok, da. Så har de ikke noe "norsk" maleri som passet i kategorien. Men skaden var likevel skjedd. Jeg følte meg ikke medregnet. Som representant for oljerike lillebror i vest var det uansett for sent.
På Vasamuseet kom "siste stikk". På et stort, flott kart som viste Sverige i Nord-Europa figurerte erkefienden under navnet Danmark. Det var overhodet ikke snakk om noe Danmark-Norge, og Norge, på det aktuelle kartet, var en samling grå fjelltopper. Og greit nok, det er ikke så langt fra sannheten heller, men at vi ikke engang kunne nevnes som fiende var nedtur. Men det er klart, det var på 1600-tallet de tok Härjedalen, Jämtland og Båhuslen, så slik sett bød vi selvsagt ikke på stor motstand.
Jeg fikk en liten revasj på Stockholm Central mandag morgen. Vi skulle låse inn bagasjen før vi tok en siste runde i byen og ble vitne til et sant kaos: Boksene kunne bare betales med femmere eller tiere og det var en eneste stakkars vekselmaskin til alle de sinte, overopphetede turistene (hvorav mange norske...) og den tok bare 20- og 50-lapper. Ojojoj - det haglet med forbannelser over et slikt tungrodd system og jeg sukket tilfreds inni meg: "På Oslo S er det jo evigheter siden de begynte med kortbetaling"! Alltid velorganiserte storebror har altså noen brister i systemet. Hah!
Men om noen lurer, så reiser jeg til Stockholm igjen så snart jeg får sjansen. Jeg elsker den byen og taktikkene fra Han er faktisk ikke interessert virker så dårlig på byer.
- Helga Marie -
tirsdag 2. mars 2010
Dagens fangst
Jeg har ingen planer om at bloggen min skal bli en interiørblogg, ei heller handle om brukt og antikt, selv om jeg syns sånt er spennende. Av og til må jeg imidlertid fortelle om et kupp (eller et eksempel på syk pengebruk, kanskje), og i dag er en sånn dag.
I dag kom nemlig denne lekkerbiskenen i posten, etter at jeg hadde vunnet min første nettauksjon på Tradera rett før helgen. Lenge var jeg skeptisk til nettauksjoner og er det dels ennå. Det handler delvis om at jeg er redd for å bli helt shoppegal, dernest syns jeg det er potensielt skummelt å skulle sende pengene mine til et vilt fremmed menneske et eller annet sted i verden. Det finnes selvsagt en del betalingsordninger som PayPal og sånt, men foreløpig har jeg tatt sjansen på den gode gamle "rett inn på konto"-varianten. Det gikk i alle fall bra denne gangen, og Blå Eld-serviset mitt begynner å nærme seg, om ikke komplett, så i alle fall nok. Et par-tre eggeglass, salt- og pepperbøsse så er det i boks og jeg må finne noe annet å øke hverdagsspenningen med. Velkommen på varm sjokolade servert fra ny mugge, forøvrig!
- Helga Marie -
I dag kom nemlig denne lekkerbiskenen i posten, etter at jeg hadde vunnet min første nettauksjon på Tradera rett før helgen. Lenge var jeg skeptisk til nettauksjoner og er det dels ennå. Det handler delvis om at jeg er redd for å bli helt shoppegal, dernest syns jeg det er potensielt skummelt å skulle sende pengene mine til et vilt fremmed menneske et eller annet sted i verden. Det finnes selvsagt en del betalingsordninger som PayPal og sånt, men foreløpig har jeg tatt sjansen på den gode gamle "rett inn på konto"-varianten. Det gikk i alle fall bra denne gangen, og Blå Eld-serviset mitt begynner å nærme seg, om ikke komplett, så i alle fall nok. Et par-tre eggeglass, salt- og pepperbøsse så er det i boks og jeg må finne noe annet å øke hverdagsspenningen med. Velkommen på varm sjokolade servert fra ny mugge, forøvrig!
- Helga Marie -
tirsdag 16. juni 2009
Hvor er lommeboka mi?!
Jeg vil ikke karakterisere meg selv som spesielt glemsk, men det hender at jeg imponerer meg selv.
For noen år siden reiste lommeboka mi alene på tur til Trondheim. Jeg hadde lagt den i setet og glemt den. Fort gjort, og heldigvis kom den tilbake. Noen år senere holdt det samme på å skje igjen. Den gangen oppdaget jeg fadesen i siste liten. Iført en nokså fullstappet, stor og uformelig ryggsekk kastet jeg meg inn på toget igjen før det gikk videre. Jeg kjempet mot de nye passasjerene som forsøkte å finne frem til plasser for seg og bagasjen og prikket min nabo fra reisen hardt på skulderen. Han så meget uforstående og irritert ut, men skjønte til slutt bablingen min kombinert med pekebevegelser mot setet. Etterpå, da jeg sto på perrongen og så toget tøffe videre mot trønderhovedstaden kunne jeg bare konstatere at jeg hadde vært heldig og at neste gang kan jeg vurdere å slenge sekken på perrongen før jeg border toget på nytt.
Nuvel. I går skulle jeg på en viktig Oslotur. Nå er jeg svært glad i å reise til Oslo, så slik sett er alle Osloturer viktige. Men denne gangen var jeg ute i det høytidelige ærend å hente brudekjolen min. Til det trengte jeg, slik jeg så det, flere ting. Reisefølge (søster), transport (bil) og betalingsmuligheter (lommebok). Det viste seg imidlertid at jeg aldri om så langt som til å ta med lommeboka. Jeg hadde med mye annet artig, men akkurat muligheter for legitimering og betaling var det dårlig med. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg var litt småsur en stund. Ikke bare trengte jeg virkelig en del penger denne dagen, men bare minuttet før vi oppdaget at lommeboka ikke var med på tur hadde jeg lagt ut om at jeg selvsagt skulle dekke turen for Søs som tross alt var med delvis fordi jeg ville ha reisefølge.
Men når jeg nå skulle reise avgårde uten lommebok var det jo heldig at jeg hadde med Søs. Hun overtok rattet og betalte alle mine utlegg i byen - strengt tatt var det riktig behagelig. Da hun hadde utstyrt meg med dagskort og lommepenger kunne hun i tillegg få ordnet noen av sine egne ærend også. En ren vinn-vinn-situasjon etter min mening.
Jeg tar med meg Søs neste gang jeg glemmer lommeboka også!
- Helga Marie -
For noen år siden reiste lommeboka mi alene på tur til Trondheim. Jeg hadde lagt den i setet og glemt den. Fort gjort, og heldigvis kom den tilbake. Noen år senere holdt det samme på å skje igjen. Den gangen oppdaget jeg fadesen i siste liten. Iført en nokså fullstappet, stor og uformelig ryggsekk kastet jeg meg inn på toget igjen før det gikk videre. Jeg kjempet mot de nye passasjerene som forsøkte å finne frem til plasser for seg og bagasjen og prikket min nabo fra reisen hardt på skulderen. Han så meget uforstående og irritert ut, men skjønte til slutt bablingen min kombinert med pekebevegelser mot setet. Etterpå, da jeg sto på perrongen og så toget tøffe videre mot trønderhovedstaden kunne jeg bare konstatere at jeg hadde vært heldig og at neste gang kan jeg vurdere å slenge sekken på perrongen før jeg border toget på nytt.
Nuvel. I går skulle jeg på en viktig Oslotur. Nå er jeg svært glad i å reise til Oslo, så slik sett er alle Osloturer viktige. Men denne gangen var jeg ute i det høytidelige ærend å hente brudekjolen min. Til det trengte jeg, slik jeg så det, flere ting. Reisefølge (søster), transport (bil) og betalingsmuligheter (lommebok). Det viste seg imidlertid at jeg aldri om så langt som til å ta med lommeboka. Jeg hadde med mye annet artig, men akkurat muligheter for legitimering og betaling var det dårlig med. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg var litt småsur en stund. Ikke bare trengte jeg virkelig en del penger denne dagen, men bare minuttet før vi oppdaget at lommeboka ikke var med på tur hadde jeg lagt ut om at jeg selvsagt skulle dekke turen for Søs som tross alt var med delvis fordi jeg ville ha reisefølge.
Men når jeg nå skulle reise avgårde uten lommebok var det jo heldig at jeg hadde med Søs. Hun overtok rattet og betalte alle mine utlegg i byen - strengt tatt var det riktig behagelig. Da hun hadde utstyrt meg med dagskort og lommepenger kunne hun i tillegg få ordnet noen av sine egne ærend også. En ren vinn-vinn-situasjon etter min mening.
Jeg tar med meg Søs neste gang jeg glemmer lommeboka også!
- Helga Marie -
onsdag 20. mai 2009
Fordeler med vårforkjølelse...
... forutsatt at den er a) ille nok til at man ikke orker å gjøre ting man burde gjøre (som jobbe, lese til eksamen eller pusse vinduer) og b) ikke så ille at man bare orker å ligge i senga og sove med kald klut på panna.
Det beste er dessuten hvis man i tillegg har noen som kan løpe ærend, som etterfyller sjokolade- og potetgullageret og tilbyr ulike fristende matretter og drikkevarer med passe mellomrom.
For at det hele skal bli perfekt trenger man en siste ting:
KATTER! Her representert ved halvsøstrene Ulla (øverst) og Guri. Ingen av dem lever lenger, dessverre, og allergien setter en stopper for mitt kattehold, men en pus på fanget hadde gjort dagen så perfekt som den kan bli for en forkjølet person, full av selvmedlidenhet.
- Helga Marie -
- Man kan se kritikkløst på tv
- Man kan se på dvd så lenge man orker
- Man kan surfe på internett i det uendelige
- Man kan blogge flere ganger om dagen
- Man kan lese en lett fordøyelig bok selv, eller
- Man kan lytte til lydbok
Det beste er dessuten hvis man i tillegg har noen som kan løpe ærend, som etterfyller sjokolade- og potetgullageret og tilbyr ulike fristende matretter og drikkevarer med passe mellomrom.
For at det hele skal bli perfekt trenger man en siste ting:
KATTER! Her representert ved halvsøstrene Ulla (øverst) og Guri. Ingen av dem lever lenger, dessverre, og allergien setter en stopper for mitt kattehold, men en pus på fanget hadde gjort dagen så perfekt som den kan bli for en forkjølet person, full av selvmedlidenhet.
- Helga Marie -
lørdag 9. mai 2009
Om å ha dårlig selvdisiplin
Dette er det jeg har å gjøre i dag og alle andre dager fremover til slutten av mai og litt ut i juni:
1. Lese til muntlig eksamen
2. Lese til muntlig eksamen
3. Rette prøver og sette karakterer
4. Lese til muntlig eksamen
5. Rette flere prøver og sette flere karakterer
Ute skinner sola. Ikke at det er så varmt, akkurat, men det er vår. Vår, vår, vår, deilig vår.
Hva gjør jeg? Jeg er beviselig ikke ute (har ikke nettilgang på verandaen, gitt):
1. Retter litt innimellom
2. Plukker rabarbra for å lage pai
3. Lager paideig
4. Hører på lydbok
5. Leser litt fagdidaktikk
6. Blogger
7. Leser andre sine blogger (veldig mye fint lesestoff!)
8. Retter litt igjen
Om to timer er det "Hallo i uken". Det skal jeg i allefall ha med meg. Kanskje jeg skal se om jeg klarer å være effektiv i to timer? Det kan jeg klare.
Takk for oppmerksomheten - rettebunke, here I come! (Totalt uten selvmedlidenhet og med tonnevis av selvdisiplin.)
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)