lørdag 10. juli 2010

En evig juli-brud

Lukten fra duftskjærsminen i hagen er et sterkt sommertegn for meg. Så sant det er mulig holder jeg meg hjemme når hun tar på seg brudestasen noen uker i juni-juli. I år er hun senere enn i fjor, men like vakker. Det er ingen som friserer henne fra år til år, så hun har fått velte seg utover og har etter hvert blitt ganske så omfangsrik til stor glede for oss som ser og lukter henne nå om dagen. Se bare her:


Synd jeg ikke kan sende med lukt også, men den kommer helt sikkert fra en annen duftskjærsmin nær deg. Gå og stikk nesa i en blomst!

- Helga Marie -

onsdag 7. juli 2010

De er faktisk ikke interessert...

Nordmenn elsker Sverige. Vi har alltid sett opp til "storebror" i øst, det er vårt nærmeste Amerika. Alt er litt større, vareutvalget litt bedre, de store bandene har alltid konsert på Nya Ullevi... Men vi elsker Sverige. Vi er (relativt) oppdatert på hva som skjer der borte og da er det jo lett å tro at dette går andre veien også. Det gjør det ikke. Og det vet vi selvsagt også, egentlig, men det er så lett å glemme det. Helt til man blir konfrontert med sin egen ubetydelighet og liker det dårlig.

For å ta nok en liten omvei, så kan jeg bekjenne at jeg ikke er spesielt nasjonalistisk av meg. Jeg trodde i alle fall ikke at jeg var det. Jeg er selvsagt glad i Norge og alt det der, men jeg har ingen problemer med å se at andre land er minst like bra på mange måter, og jeg kan for eksempel få litt hetta av 17. mai med norsk glad-nasjonalisme i fri flyt. Jeg kjenner ikke lenger den dype lykkefølelsen når norske idrettsutøvere gjør det bra i OL. Jeg blir heller flau over sjåvinistiske bemerkninger fra sportskommentatorene, særlig når det gjelder svenskene, og de samme til det kjedsommelige forutsigbare spørsmålene om Petter Northug.

Men nå lurer jeg på om jeg har ombestemt meg litt. For jeg har vært i Stockholm og blitt oversett. Ikke så å forstå at jeg ikke har hatt en fin tur. Jeg koste meg noe aldeles vanvittig. Været var himmelsk, Kjæresten og jeg forelska, Stockholm er en av de fineste byene jeg vet, og i det hele tatt var de tre dagene hos "storebror" svært hyggelige. Likevel, jeg fikk altså kjenne litt på den der følelsen når man elsker en som ikke merker at en er der.

Først var det dette med "Skandinavias hovedstad" som svenskene, eller Stockholmerne, har begynt å snike inn i turistbrosjyrene sine. Greit nok, Stockholmer er større og finere enn Oslo, og jeg ville blitt alvorlig syk av skam om noen kom på at Oslo skulle få et sånt tilnavn. Det hadde bare ikke gått. Jeg er glad i Oslo, men det får være grenser. Litt realitisk må man være på "egne" vegne. Men Stockholm er da vel for søren ikke hovedstad for hele Skandinavia. Og hva med København? Er ikke det en minst like ærverdig by, kanskje? Jeg snurpet munnen sammen og ladet fingrene til en gretten bloggpost.

Så var det denne utstillingen på Nationalmuseum, da. Denne sommeren vises utstillingen "Hemma - skandinaviska interiör i konsten" uten at en eneste norsk kunstner var representert. Snurt lette jeg etter Harriet Backer og Kitty Kielland og andre. Det var både danske og (tror jeg) finske kunstnere der, så begrepet "skandinavisk" var forsåvidt dekkende, men hvorfor i himmelens navn skulle ikke vi også få være med på moroa? Senere oppdaget jeg at utstillingen, med unntak av ett maleri, utelukkende besto av malerier i museets eie. Ok, da. Så har de ikke noe "norsk" maleri som passet i kategorien. Men skaden var likevel skjedd. Jeg følte meg ikke medregnet. Som representant for oljerike lillebror i vest var det uansett for sent.

Vasamuseet kom "siste stikk". På et stort, flott kart som viste Sverige i Nord-Europa figurerte erkefienden under navnet Danmark. Det var overhodet ikke snakk om noe Danmark-Norge, og Norge, på det aktuelle kartet, var en samling grå fjelltopper. Og greit nok, det er ikke så langt fra sannheten heller, men at vi ikke engang kunne nevnes som fiende var nedtur. Men det er klart, det var på 1600-tallet de tok Härjedalen, Jämtland og Båhuslen, så slik sett bød vi selvsagt ikke på stor motstand.

Jeg fikk en liten revasj på Stockholm Central mandag morgen. Vi skulle låse inn bagasjen før vi tok en siste runde i byen og ble vitne til et sant kaos: Boksene kunne bare betales med femmere eller tiere og det var en eneste stakkars vekselmaskin til alle de sinte, overopphetede turistene (hvorav mange norske...) og den tok bare 20- og 50-lapper. Ojojoj - det haglet med forbannelser over et slikt tungrodd system og jeg sukket tilfreds inni meg: "På Oslo S er det jo evigheter siden de begynte med kortbetaling"! Alltid velorganiserte storebror har altså noen brister i systemet. Hah!

Men om noen lurer, så reiser jeg til Stockholm igjen så snart jeg får sjansen. Jeg elsker den byen og taktikkene fra Han er faktisk ikke interessert virker så dårlig på byer.

- Helga Marie -

lørdag 3. juli 2010

En annen verden

Mitt faderlige opphav har denne vinteren skrevet på "mors og fars historie". Han har nedtegnet det han husker av det de har fortalt om oppvekst og voksenliv, samt det han husker av eget samliv med dem. Kjæresten og jeg var på besøk hos mor og far i begynnelsen av denne uka, og da fikk jeg lese manuset hans. Nå venter han bare på å få noen bilder av en nevø før han skal sende det hele til trykking.

Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.

Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.




































Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.

- Helga Marie -