Man lærer stadig noe nytt

En av de tingene jeg stadig stopper opp ved og undres over er at jeg nå, i snart halvannet år, har hatt en ganske så suveren posisjon i et annet menneskes liv. Ikke at jeg tror min sønn så langt tenker "mamma, hun kan ALT", men jeg tror han føler det! Og jeg vet jo at små barn har for vane å tro at det er slik, så med mindre Poden her hjemme overgår sine jevnaldrende i å gjennomskue de voksne kan jeg altså regne med at denne statusen vil vedvare i noen år.

Det ser imidlertid ikke alltid slik ut på "mammasiden" av gjerdet, men man lærer jo stadig noen triks. Et ferskt eksempel på det: Poden har vært forkjølet en stund og i helgen ble det litt verre. Mandag kom det gult puss fra høyre øye og jeg lurte på hva jeg nå skulle foreta meg. Hva gjør man så? Jo, nr. 1: Jeg spør  mor (hvem ellers?). (Nr. 2 ville vært å google, selvsagt.) Intellektuelt sett vet jeg selvsagt at hun ikke kan alt, men innerst inne tror jeg jo at hun kan absolutt alt i hele verden. Hun foreslo kokt saltvann avkjølet til passe temperatur og ville gjerne låne bort øyeskylleglass, men der måtte jeg si meg uenig: Jeg tror IKKE at Poden ville godta å blunke med øyet nedi et bittelite glass. Så hva gjør man da?

Vel, vel. Man får vel helle på litt vann, da. Så Poden ble etter hvert lagt bakover, noe han protesterte heftig mot ettersom han forbinder den inntatte posisjonen med å få nesedråper, noe han ikke setter særlig stor pris på. Det viste seg at han heller ikke satte pris på å få skyllet øynene fra et lite målebeger (og ikke bare øynene, men håret, hele fjeset, ørene osv). En annen variant fungerte noe bedre: bomullsdotter med sterilt saltvann på.

I går var jeg imidlertid innom apoteket i et annet ærend og forhørte meg litt om hva som kunne være lurt når man prøver å kurere øyekatarr hjemme uten antibiotika. Saltvann var et godt valg, skjønte jeg, og så kom forslaget som gjorde hele forskjellen: Saltvannsampullene som her i heimen kun har blitt sett på som nesedråper fungerer selvsagt også til øyeskylling! Tada! 

Så nå sitter Poden rolig på fanget med håndkle rundt seg og får skylt øynene med små saltvannsampuller. Han kommer forhåpentligvis til å glemme de første forsøkene vi hadde og kun huske den fantastiske følelsen når den smarte mammaen hans skylte øynene med morsomme små plastikkflasker. Hurra for mamma som kan alt! :)

- Helga Marie - 

En ny epoke har begynt

Nå er vi der. Poden skal leveres hos dagmamma og mor og far skal på jobb. Vi er i startgropa og rutinene er langt fra innarbeidet. Alle tre er foreløpig der at vi ikke er glad for at denne endringen har nådd oss. Vi vil ha det som før: Vi vil ha en voksen hjemme som holder fortet og passer Poden. På mange måter har vi lite å klage over: Vi har fått plass hos en fantastisk dagmamma. Kjæresten skal jobbe deltid, så han og Poden skal få herje hjemme hver tirsdag og torsdag. Jeg begynner såpass sent på mandag og onsdag at vi ikke må ut av huset spesielt tidlig så tross alt er det mange ting å være glade for. Men likevel. Likevel. Vi har lyst til å være sammen med Poden selv.

I dag hadde dessuten Poden og mor en ny, annerledes og ganske fin morgen (helt til Poden skjønte hva vi skulle, vel å merke...). Far dro tidlig og tok bilen. Ute var det mange blåe grader, så selv om veien til dagmamma ikke er så lang var det ikke aktuelt å gå hele veien i dag. Bussen ble altså redningen, og utfordringen var å time det slik at vi rakk bussen men slapp å vente. Ikke den enkleste øvelsen jeg vet... Og løpe nedover gata vår (bratt og glatt) med barnevogn er heller ikke tilrådelig for ansvarlige foreldre. Dog var det løsningen i morges. Poden skjønner jo (heldigvis?) ikke at foreldrene hans kan opptre uansvarlig så han var relativt fornøyd der i skinnposen sin, påkledd så armene sto omtrent rett ut fra kroppen og utover sidene på vogna.

Hva var det altså som var fint med denne morgenen? Det hørtes jo litt stressende ut? Og joda, det var litt stress. Men før det ble det hadde vi det riktig fint. Og vi rakk bussen. Faktisk ville vi nådd den uansett, men den var litt forsinket, så vi måtte vente, men da fikk vi sett mange biler som kjørte forbi og vi fikk beundret januarmorgenen med sine -18 som gradvis gikk over fra mørkeblå til turkisaktig og deretter helt lyst. Og bussen kom og tok oss dit vi skulle og Poden var glad og fornøyd og syntes det var stor stas da mor småløp med vogna i motbakke etter at vi hadde gått av bussen.

Det som ikke var så greit var avskjeden. Jeg vet at han har det fint der han er. Men det er leit å gå fra ham når han gråter så tårene triller...

- Helga Marie - 

Lønn for "strevet"

De er kanskje litt slitte og godt brukt, men de har fortsatt mye moro å se frem til.

Etter mange år i ymse esker på et tidvis iskaldt, tidvis stekende hett loftskott er de tilbake: Det er småfolk i familien igjen! (Tusen takk til mor og svigermor for å ha tatt vare på gamle skatter i tilfelle noen hadde behov for dem en gang.)

Godt nytt år!

- Helga Marie - 

Små vassa tänder og skära hender...

Mitt lilla barn

Ett barn ska jag ha när jag blir stor
med smala ben och mjuka skor
små vassa tänder och skära händer
mage som en sockertopp och ljusbrunt hår precis rakt opp

och jag ska köpa saker varje da’
så många som mitt lilla barn vill ha
och skrika ska mitt lilla barn få göra
för skrik tycker jag om att höra
och bråka hela dagarna,
och skrämma kor i hagarna,

men ska jag säga akta dig för eld och djupa vatten
spring aldrig, aldrig bort från mig i den svarta natten (repris) 

  

Vi ska busa mycket varje da’
mitt eget lilla barn och ja’
och skrika som gorillor ska vi göra
hoppa runt och skrämma folk ni ska få höra
och vi ska bita dom i benen
och bidna fast dom vid den stora stenen 

Om mitt barn får ont i magen några gånger
ska jag sjunga för det jättefina sånger
och jag ska byta blöjor på mitt barn
och sätta på små kläder
och världens minsta gummistövlar ifall det blir dåligt väder.  

(Text: Barbro Lindgren, Musik: Georg Wadenius)

Mamma og pappa på vift

Snart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og Abigail's Party på Nationaltheatret som avslutning.

Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.

Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.

Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.

Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:

• Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra Safteriet - anbefales på det varmeste!) på Åpent Bakeri ved Damplass
• Koste oss en lang stund på Tronsmo (oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!)
• Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra!
• Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen
• Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)
• Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med How to Be a Woman av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)
• Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...

... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.

I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...

Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!

På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.

Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.

Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!

- Helga Marie -

Shame on you, Name It!

I går var jeg innom "Name It" på Strandtorget for å bruke en tilgodelapp og der fant jeg to plagg som fikk meg til å se rødt. Dessverre hadde jeg ikke åndsnærværelse til å ta bilde, men det kan hende jeg er så sinna at jeg skal innom der til uka for å dokumentere hvordan små jenter og gutter forskjellsbehandles fra første stund. De solgte nemlig trøyer med skrift på der det på jenteplagget typisk stod ord som "søt", "glad" og ELSKET og det siste stod ikke på guttetrøya! Der stod det "tøff" og "turbo" og forsåvidt "søt", men  hvorfor står det ikke ELSKET på guttetrøya? Som om ikke Poden er like mye elsket som om han var ei jente?!?? Som guttemamma kjente jeg meg virkelig provosert og generelt kjente jeg meg nedstemt. Denne forskjellsbehandlingen er jo egentlig gammelt nytt, og samfunnet kommer visst aldri videre. Jenter skal være glade og nusselige og ufarlige og elsket, gutter skal være tøffe, ville og ikke riktig så elsket som de gode, glade små jentene, eller??

Det er som Hanne skriver om her og her. Stereotypier og oppdragelse til passiv og aktiv oppførsel er fortsatt sterkt tilstede. Jeg gremmes.

- Helga Marie -

Lang, lang rekke

Ok, jeg innser at det jeg er opptatt av for tiden (og derfor kommer til å skrive om) vil dreie seg ganske mye rundt mitt nye liv som mamma. Det tar tid å venne seg til, det er det ingen tvil om, men åh, så forelska jeg er i Poden. Så da går det andre greit. Stort sett. Som å få avbrutt nattesøvnen for mating (jeg kan ikke klage så veldig for han sovner igjen ganske raskt stort sett) og ja, det å være alene hver dag med et spebarn. Han er jo selvsagt verdens skjønneste, søteste lille gutt, men det er litt deilig å snakke litt med andre voksne i alle fall en gang i løpet av dagen før Kjæresten kommer hjem fra jobb.

Faktisk har jeg hatt ganske mye underholdning siden nyttår når jeg tenker på det, og denne uka har jeg opptil flere avtaler så jeg kjenner at jeg skal nok passe meg for å ha altfor mye planlagt også, men i dag var jeg altså på trilletur med Barnas Turlag og det var skikkelig moro. Åtte mødre og en far trasket rundt i Nordre Ål, dels i klynge, dels to og to og dels på lang, lang rekke før vi endte opp inne i Håkons Hall med nistematen vår. Jeg hadde tatt med fotoapparat men fikk aldri fiska det frem og dumt var det, for det var virkelig et festlig syn å se alle barnevognene på rekke og rad krysse Sigrid Undsets vei. Uvisst om bilistene syntes det var like stas...

Ellers må jeg innrømme at jeg nok fort kan møte meg selv i døra i disse tider, for jeg har aldri vært særlig tålmodig med barnevognligaen tidligere. Jeg har irritert meg over at de tar opp plass på fortauet (de går jo alltid to i bredden...) og all plassen de tar på kafeer bare for å nevne noe. Nå er jeg der selv...

Fortsettelse følger trolig...

- Helga Marie -

Inn i ukjent terreng

Jeg har egentlig lovet meg selv at bloggen min ikke skal forvandles til en mammablogg, men det er likevel ikke til å unngå at jeg skriver litt om det livet mitt handler om nå for tiden. Det er forunderlig hvor annerledes livet blir med et spebarn i huset. Fortsatt kan jeg for eksempel streve litt med å skjønne at det er jeg som skal våkne og aksjonere når Poden begynner å snøfte og knirke ved siden av meg om natten. Men det er kanskje ikke annet å vente - knappe seks uker mot drøye 36 år... Gamle vaner er vonde å vende.

Tittelen på dette innlegget kan således referere til nesten alle sider ved det å bli mamma for første gang, men det jeg tenkte på da jeg skrev den inn var amming.

Jeg var supermotivert for amming. Og jeg skal innrømme at jeg ikke helt trodde på at det kunne være så problematisk å "få det til". I mitt stille sinn har jeg vært litt overbærende til alt maset om amme- og sugeteknikk osv. Jeg har vel tenkt at dette gikk av seg selv. Nå har jeg skjønt at det gjør det slettes ikke, og Poden er på full fart til å bli et flaskebarn.

Ikke at det gjør så mye på en måte, for det viktigste er selvsagt at han får nok mat. Og jeg føler heller ikke samfunnets ammepress så sterkt (tror jeg, da). Det er mitt eget ønske om å amme og sorg over at den spesielle nærheten mellom mor og barn blir fratatt oss (meg) som gjør det vanskelig å gi seg på det. Poden bryr seg ikke så mye om det, tror jeg. Han får masse kos og nærhet ellers, og for ham representerer nok puppen etter hvert kun hardt arbeid for svært lite uttelling. Så rasjonelt sett er valget enkelt. Men vanskelig likevel. Jeg har grått mange tårer over at jeg ikke "får det til".

På vei over i flaskeverdenen er det imidlertid påtakelig lite informasjon å finne om hvordan man best skal ordne seg når man skal over på morsmelkerstatning og mating med flaske. På helsestasjonen har de stadig trøstet meg med at jeg ikke er noen dårlig mamma fordi om jeg ikke ammer, men noe praktisk informasjon om flaskemating har jeg ikke fått så langt. I morgen skal vi på seksukerskontroll, og da skal jeg intervjue helsesøster om temaet og jeg skal vente med å hente frem kanonene til jeg har funnet ut hva jeg kan lære av henne. Men denne artikkelen gjorde meg eitrende forbanna og ganske skeptisk med tanke på morgendagen. Det virker unektelig ganske hult å trøste meg med at jeg ikke er en dårlig mor som ikke ammer hvis de offentlige helsemyndighetene ikke gjør tilgjengelig informasjon for oss som må se oss om etter alternativer til puppen. Heldigvis kan man da lese engelsk, og på NHS sin hjemmeside er det en god del informasjon, og jeg roser meg i tillegg av å ha sunn fornuft, så jeg skal nok finne ut av dette, men jeg syns det er ille at man hindres i å få informasjon.

Velvel. Jeg har fått øst ut frustrasjon, og hvis tid og inspirasjon tillater det kommer jeg tilbake med en aldri så liten rapport fra morgendagens kontroll.

- Helga Marie -

En ganske ok fredagskveld

Her er noen grunner til at dette er en ganske (egentlig VELDIG) ok fredagskveld:

1. Jeg har verdens skjønneste baby og har vært mamma i nøyaktig en måned
2. Jeg har overlevd min første uke i mamma permisjon alene 
3. Jeg kom meg ut på en bitteliten trilletur med Poden i vintersola
4. Kjæresten laget sin sedvanlig herlige pizza og Poden sov slik at mamma og pappa fikk spise og skravle akkurat som i gamledager
5. Kjæresten har tatt med seg Poden til sengs og jeg ser krim på og diller på nettet samtidig
6. Når jeg skal legge meg om en stund får jeg sove mellom de to mennene i mitt liv: En stor og kjekk en på høyre side, og en bitteliten og søt en på den venstre.

Livet er sannelig ikke verst!

Riktig god natt og god helg, alle sammen.

- Helga Marie -

Det største

Tirsdag 6. desember klokka 10.19 ble jeg mamma til en stor, nydelig, bitteliten, deilig, skjønn, perfekt gutt. Det var en sjelsrystende opplevelse å sette et barn til verden - mye sterkere enn jeg kunne ane på forhånd. Jeg kommer aldri til å glemme det, uansett hvor dement jeg måtte bli, det er jeg sikker på.

Jeg er så full av takknemlighet for at alt har gått så bra, og jeg storkoser meg med å være mamma til den herlige vesle gutten som er betrodd i hendene på Kjæresten og meg. Og av og til kan jeg kjenne angsten ta meg - min lille baby vil også møte både motgang og sorg - ting jeg ikke kan verne ham mot, ting jeg ikke aner noe om nå (heldigvis). Da er det godt å vite at jeg kan legge alt i hendene på en som ser alle, både fødte og ufødte, hele livet enten det er langt eller kort:

For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg
for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult
for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis
og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg
da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp
i din bok,
de fikk form
før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud,
er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem,
er de talløse som sand,
blir jeg ferdig,
er jeg ennå hos deg.

Salme 139, 13-18

God natt!

- Helga Marie -