En liten reise i tid

Jeg innrømmer at jeg er en temmelig sentimental type. Det er ingen tvil om at jeg har en hang til å mimre og føle meg hensatt til steder og stemninger når den rette påminnelsen kommer. Lukt og lyd er effektivt, årstid ligeså. Plutselig var jeg transportert tilbake i tid. Riktignok ikke så langt tilbake i tid, bare to år. Men Blindern, og særlig humanistisk fakultet lå der i aprilsola akkurat som for to år siden da jeg var i siste innspurt av masteroppgaveskriving. Nå er jeg igjen i en innspurtfase, riktignok bare med tre små oppgaver på seks sider, men det var nok til å gjenskape følelsen av avslutning, av studentliv som går mot en ugjenkallelig slutt og kombinert med en superhyggelig lunsjavtale med en god venninne var det virkelig duket for mimring.

En ganske sentral forskjell er det at jeg nå for tiden må nøye meg med å skrive på en av fakultetets datamaskiner på Sophus Bugges hus og ikke på min egen kjære MacBook på egen lesesalsplass med utsikt over hele Oslo. Det kan selvsagt føles som en degradering, men det fungerte forholdsvis greit. Tankeflukt kan man få til ved å la blikket gli over fylte bokhyller også!

Etter et par timers mer eller (kanskje helst) mindre effektiv skriving møttes vi på plassen utenfor Sophus og ruslet i deilig vårsol til Åpent Bakeri. Det var noe vi gjorde innimellom - ikke så veldig ofte - da vi var fulltidsstudenter. Helst når noe ekstra var på gang. En oppgave levert, eller når det kanskje var behov for litt å trøste seg med. Og med fare for å høres helt banal ut må jeg si at Åpent Bakeri er et fantastisk sted. Kafeen og utsalget ved Damplass i Ullevåll Hageby er skrekkelig populær og det er egentlig bare dumt å gå dit rundt lunsjtider, og noen plass ute i sola fikk vi ikke. Men siden det var så vakkert vær var det i det minste god plass inne. Det er ikke riktig alltid. Jeg har flere favoritter på Åpent Bakeri. En av dem er kjempestort rundstykke med smør og rørt jordbærsyltetøy. Så er det blåbærbolle med crème fraîche og hylleblomstsaft. Og kaffe. Og kakao. Åh, så mye deilig. Så det var litt hardt å bestemme seg. Blåbærbollen hadde forresten eggekrem og ikke crème fraîche, et "fremskritt" jeg kjenner at jeg er litt imot.

I vårsola gikk praten, akkurat som våren for to år siden og vi var hjertens enige om at vi hadde det godt som fulltidsstudenter med studielån i lommeboka og bare innleveringsfrister å bekymre oss over (og dem husker vi nesten ikke lenger).

Så sentimental kan man bli. Og det er deilig. For selv om vi lever her og nå, så er det så deilig å av og til få besøke en deilig, forgangen periode av livet. Kjenne at alt er som det var, selv om alt er forskjellig. Og etterpå reise tilbake til nåtiden og ha det ganske så greit der også. Til tross for innleveringsfrister.

Forøvrig kan det meddeles at juletrebelysningen fortsatt henger oppe året rundt!

- Helga Marie -

Påskesol, Bach og oppgaveskriving

Sukk... En palmesøndag viet til oppgaveskriving... Jeg blir litt mismodig og synes synd på meg selv. Dagen startet ganske bra sett fra et oppgaveskrivingssynspunkt: Det var overskyet og ikke særlig fristende utevær uansett. Derimot var det første del av Matteuspasjonen på P2, noe som hindret meg i å komme raskt i gang med skriving og lesing. (Matteuspasjonens del 1 sendes forresten på nytt i NRK klassisk kl. 14.00 på onsdag!)

Nå klokken 14.00 er det derimot blitt fantastisk vakker sol ute og jeg har lyst til helt andre ting enn å filosofere over og diskutere historiebevissthet og historiesyn. Jeg har lyst til å være ute i våren og nyte fridager og påske. Nå får jeg faktisk sjansen til det i slutten av ferien, og da kan jeg slappe ekstra godt av hvis jeg har vært flink til å skrive nå i første halvdel. Så hva venter jeg på? Dessuten er jo historiedidaktikk ganske spennende når jeg bare kommer meg i gang. Og som sagt har jeg hørt Bach på radio i dag. Det er ikke helt det samme som å komme seg på en konsert for å høre den, men det duger.

Og livet er jo alltid lysere når sola skinner, selv når man må holde seg inne det meste av dagen. Så får jeg glede meg over at jeg har tid til å jobbe med oppgavene mine og at jeg neste år satser på å få med meg en live-fremføring av en eller annen pasjon fordi jeg er ferdig med eksamen for første påske på fire år. Så da skrider jeg tilbake til verket og håper på det beste.

- Helga Marie -

Sånn egentlig

Denne bloggen ble opprettet som en del av PPU-studiet ved universitetet i Oslo våren 2008. Nå er våren 2009 kommet og mappeinnlevering og muntlig eksamen nærmer seg. Jeg har skrevet tre poster som har noe med historiedidaktikk å gjøre og det er neimen ikke mange som har lest bloggen min (knapt jeg selv) så derfor foretar bloggen min et hamskifte og blir til min private blogg der jeg kan skrive om historiedidaktikk hvis det opptar meg, men sannsynligvis om helt andre ting. Så egentlig var dette en strengt faglig relatert blogg som utviklet seg videre og lot historie være historie.

Jeg har hatt blogg tidligere og spesielt i innspurten av mastergraden min skrev jeg flittig. Pussig hvordan denne situasjonen ligner. Her skal jeg skrive fordypningsoppgave i pedagogikk, men se, det er jo så mye mer spennende å skrive en bloggpost om, for å være litt brutal, ingen verdens ting av betydning.

Det er forsåvidt noe å tenke over dette med blogging. Hvorfor gjør vi det? "Alle" blogger jo. Og hvem leser bloggene sånn rent bortsett fra folk vi kjenner som likevel kjenner innholdet i bloggen? Og hvorfor tror vi at det vi skriver er interessant nok til å publisere og sende ut til evig liv i cyberspace?

Generell skrivekløe kan jo være en diagnose. Med min egen blogg står det ingen redaktør mellom meg og potensielle lesere. Jeg kan skrive om det som faller meg inn når jeg vil og håpe at noen kikker innom. Samtidig skal det litt til å oppnå status som blogger. Det er som i andre skrivende situasjoner: Det krever noe ekstra å bli lagt merke til. Og jeg må ha noe å si.

Så da er spørsmålet: Har jeg noe jeg vil si? Er det noe av det jeg tenker på som er så viktig at andre må få del i det?

Jeg har ikke noe svar, bare en pedagogikkoppgave som venter på at jeg skal vende skrivekløen min dit. Det får stå åpent - hvorvidt jeg har noe å si. Finner jeg ut at jeg ikke har det så får det heller være. Men inntil da skriver jeg og ser hvor det ender.

- Helga Marie -