mandag 25. juni 2012

Forsiktig sommerferiestart

Kjapp opptelling av status:

Sol (og god del skyer når sant skal sies...)
Et stk. sommerforkjølet mor på sofaen i stua
To stk. sovende menn i svært ulik alder på soverommet

Det tar seg vel opp...

- Helga Marie -

fredag 22. juni 2012

Jeg setter meg til og holder et eller annet varmt eller kaldt mens jeg venter...

Dagens overskrift har jeg lånt fra en av lærerne mine på folkehøgskole. Han var åpen på at det var skikkelig tøft hvert gang et kull gikk ut fra skolen og forsvant til videre studier og han ville gjerne ha besøk av oss når vi for forbi senere.

Nå er jeg ikke lærer på folkehøgskole, "bare" i videregående, og på folkehøgskole blir det selvsagt ekstra intenst, men duverden, jeg kommer til å savne de flotte avgangselevene "mine". Onsdag kveld var det offisiell avslutning på skolegangen deres, og det er veldig rart at de ikke er der når jeg begynner på jobb igjen i august...

Men mest av alt er jeg utrolig glad for å ha den jobben jeg har der jeg stadig får bli kjent med flotte, unge mennesker som ikke er redde for å gi av seg selv og si hva de tenker og mener i ulike situasjoner. Det er fantastisk å se hvordan de utvikler seg i disse viktige årene. Tre år fra 1. til 3. klasse på videregående er en stor, stor forskjell.

Jeg skjønner ikke at ikke dette kommer tydeligere frem i alle kampanjer for å få lærere til skolene, og jeg låner inspirasjon fra en av Hannes bloggposter og lenker opp den samme Youtube-filmen her:



Det er jo derfor vi blir lærere, er det ikke?

- Helga Marie -


søndag 10. juni 2012

Det er et eller annet med juni...

Junikvelder er spesielle. De er så fulle av liv og forventning og tidlig sommer og løfter om bare føtter, berusende blomsterduft, forelskelse og en egen sårhet som bare finnes i juni...

Et raskt tilbakeblitt viser at jeg blir ekstra lyrisk innstilt i juni. Antakelig har det en sammenheng. Dikt (andres, vel og merke) er det jeg må ty til når egne ord blir platte og uten evne til å fange øyeblikket. For tre år siden dukket blant annet Junikveld av Hans Børli opp på bloggen og her er en reprise for den som ønsker det.

Forøvrig kan jeg melde at det er knyst stille i huset. Mann og barn sover, uten for stuevinduet blomstrer endelig den hvite syrinen og jeg skal legge meg jeg også. Det er bare så deilig å sitte opp i det nattstille huset og være alene littegrann. Deilig fordi jeg vet at jeg ikke egentlig er alene. Bare her i stua akkurat nå.

I morgen tidlig når Poden vil opp samtidig med at pappaen hans står opp kl. 5 og ikke har tid til å ta morgenstellet kommer jeg nok til å angre på at jeg ikke la meg for en time siden. Men akkurat nå syns jeg det er verdt det - å sitte her og bare være meg i all stillhet.

- Helga Marie -

søndag 3. juni 2012

Små vassa tänder og skära hender...




Mitt lilla barn

Ett barn ska jag ha när jag blir stor
med smala ben och mjuka skor
små vassa tänder och skära händer
mage som en sockertopp och ljusbrunt hår precis rakt opp

och jag ska köpa saker varje da’
så många som mitt lilla barn vill ha
och skrika ska mitt lilla barn få göra
för skrik tycker jag om att höra
och bråka hela dagarna,
och skrämma kor i hagarna,

men ska jag säga akta dig för eld och djupa vatten
spring aldrig, aldrig bort från mig i den svarta natten
(repris) 
  
Vi ska busa mycket varje da’
mitt eget lilla barn och ja’
och skrika som gorillor ska vi göra
hoppa runt och skrämma folk ni ska få höra
och vi ska bita dom i benen
och bidna fast dom vid den stora stenen
 

Om mitt barn får ont i magen några gånger
ska jag sjunga för det jättefina sånger
och jag ska byta blöjor på mitt barn
och sätta på små kläder
och världens minsta gummistövlar ifall det blir dåligt väder. 
 

(Text: Barbro Lindgren, Musik: Georg Wadenius)

Mamma og pappa på vift

Snart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og Abigail's Party på Nationaltheatret som avslutning.

Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.

Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.

Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.

Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:

  • Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra Safteriet - anbefales på det varmeste!) på Åpent Bakeri ved Damplass
  • Koste oss en lang stund på Tronsmo (oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!)
  • Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra!
  • Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen
  • Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)
  • Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med How to Be a Woman av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)
  • Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...

... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.

I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...

Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!

På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.

Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.

Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!

- Helga Marie -