onsdag 29. juli 2009

Når utstyret ikke er i orden...

Kjæresten sliter. I morgen reiser vi til Göteborg og fredag skal vi på U2-konsert. Det gleder han seg hemningsløst til, så det er ikke det som er problemet, men problemene er reiserelatert, så de blir i og for seg forsterket av den nært forestående avreisen.

Kjæresten min er en turvant mann. Der han bodde før hadde han alt turutstyret sitt i nøye orden. Det tok ham fem minutter å bli turklar, mindre hvis han nettopp hadde vært på tur og sekken allerede var delvis pakket. Men så skulle han flytte. Og etter flyttingen står den imponerende organiserte turboden tom tilbake i hans gamle hjem, og til overmål har mange av de essensielle sakene havnet på et flyttelass som gikk midlertidig tilbake til barndomshjemmet noen timers kjøretur unna. Så nå mangler han teltet sitt, liggeunderlaget, stormkjøkken og diverse annet som lå klappet og turklart tidligere.

Vi var inne på tanken om å hente utstyret før Göteborgturen, men så fikk vi låne telt og liggeunderlag av vår gode venninne Heidi og dermed kunne vi utsette avhentingen til vi har bedre tid. Men Kjæresten sliter likevel. Med panikk i stemmen kom han på at vi ikke har stormkjøkken her. Vi fikk ny primus i bryllupsgave, så det viste seg at vi egentlig bare mangler kjeler. Men ettersom vi denne gangen faktisk skal kjøre bil helt frem til der vi skal slå opp telt er det ikke så viktig at utstyret er lett, så vi kan ta med kjeler fra kjøkkenskapet.

- Men turbestikk, da? kom det like etter. Nå er det jo slik at selv om hans ferske bedre halvdel ikke er like turvant som ham, så har hun både turtallerkener og turbestikk, derfor var det kun munter latter som møtte bekymringene hans. Latteren steg til nye høyder da han forsøkte å forklare hvordan det føltes å skulle campe med ordentlige kjeler fra kjøkkenskapet: - Du kan jo tenke deg selv, om du skulle på bytur og måtte gå i, ja, arbeidsklær! Skrekk og gru.

Hvis jeg skal være litt grei, så kan jeg jo medgi at jeg skjønner at det er trasig å ikke har de vante tingene sine rundt seg, så en tur til barndomshjemmet må skje snarlig, både for å treffe slekta og for å hente essensielt turutstyr og annet.

I mellomtiden skal vi forsøke å takle campinglivet i Sverige med lånt telt og med en "fant fra hver bygd" av annet utstyr. Og så skal vi jo på U2-konsert, da. Det bør overskygge alt annet!

- Helga Marie -

tirsdag 28. juli 2009

694 nye venner på en uke

Med denne overskriften kan det hende noen tror at jeg prøver meg på ny Facebook-rekord eller noe lignende. Dette har imidlertid intet med sosiale nettsteder å gjøre, bortsett fra at jeg finner opplevelsen verdt en bloggpost.

Dette imponerende antall nye venner har ingen anelse om at jeg har blitt så begeistret. Sant å si er det på ingen måte et gjensidig vennskapsforhold. De nevnte 694 nye vennene (tallet er tilfeldig valgt og kun ment for å anslå et høyt antall) har vist lite ønske om å ha noe med meg å gjøre. De har stort sett rømt som bittesmå, olja lyn da jeg kom trampende gjennom sommervarmen bortsett fra denne vesle frøkna i Mausoleo (liten landsby på Cap Corse) som ble sittende lenge nok til at jeg fikk tatt et halvdårlig bilde (klikk på bildet for en større utgave):



Det dreier seg som dere ser om firfisler og frem til i sommer hadde jeg hatt fint lite med dem å gjøre. Jeg har muligens observert et par småtasser på tur i Nordmarka. Men via naturprogram på tv (jeg er en stor, stor tilhenger av naturprogram) har jeg med interesse lagt merke til at de blant annet har evne til å kaste halen om noen forsøker å fange dem den veien. Og at halen faktisk vokser ut igjen. I tillegg har jeg gode minner om det fornøyelige kapitlet fra Matilda av Roald Dahl der Matildas venninne har iverksatt straffetiltak mot Mrs. Trunchbull og lagt en firfisle i vannmuggen hennes.

Men på Korsika fikk jeg altså anledning til å se i alle fall snurten av et enormt antall små firfisler. De satt og solte seg overalt på murkanter og vegger, stier og steiner. De kunne sitte alene eller flere sammen og se helt lammet ut inntil noen forstyrret freden og de pilte til tryggheten ute av syne. Jeg ble fullstendig fascinert, særlig av farten. Stadig, selv etter mange titalls glimt av det samme, måtte jeg peke og le av de små skapningene som rømte foran meg på stien eller på en mur.

Det nærmeste vi kom dem var da vi solte oss og badet i elven Tavignano i nærheten av Corte. Der slo de seg ned på steinene rundt oss, og så lenge vi lå stille lå de også stille. Da jeg forsøkte meg som naturfotograf forsvant de indignert, dessverre.

Interessant nok knytter det seg myter og forestillinger til et dyr som firfisla. Store norske leksikon kan fortelle følgende:
I egyptisk og gresk symbolikk stod firfislen for hell og lykke og for guddommelig visdom, mens den i kristendommen representerte det onde.
Det skulle ikke forundre meg om firfislens utseendemessige likhet med en viss slange har hatt en uheldig innvirkning her, men jeg har ikke funnet ut noe om saken. Er det noen som vet mer? Fortell, fortell. I mellomtiden sympatiserer jeg helt klart mest med egyptisk og gresk forståelse av firfislen.

- Helga Marie -

torsdag 23. juli 2009

Endelig interrail!





Jeg er av de som aldri kom meg på interrail i slutten av tenårene eller da jeg var student. Jeg drømte om det fra jeg gikk på ungdomsskolen og kjøpte en egen liten reiseguide med tips til interrailere. Det ble med det. Sommeren 1992, da jeg var snart 17 år, var jeg på sykkeltur til Gotland med ei god venninne, en tur som slett ikke la demper på interrail-drømmen. Men av en eller annen grunn ble det likevel aldri akkurat interrail, men mange andre fine turer istedet.

Men i sommer har det blitt interrail - som bryllupsreise! Kjæresten og jeg er skjønt enige om at det er deilig å reise med tog så etter hvert landet vi på interrail og kjøpte billetter, dog ikke den originale typen der du kan reise hver dag i en måned. Vi gikk for "interrail comfort" med bestilte plassbiletter på de fleste strekningene og overnatting på hotell. Utgangspunktet var en drøy uke i St. Florent på Korsika og i ettertid er det vel riktig å si at interrailbilletten ble brukt stort sett for å komme seg til og fra. (Vi kjøpte en billett av typen 10 reisedager i løpet av 22 døgn.)

Altså kan vi muligens ikke skryte på oss en ekte interrail-sommer. Men jeg vet ikke om jeg drømmer om det lenger heller. Jeg syns det er deilig å være i ro på samme sted over litt tid. Samtidig må jeg si at vi hadde noen flotte stopp både i København, Milano, Nice, Firenze, München, Göttingen og Göteborg. Det geniale med å reise med tog fremfor fly er jo nettopp at i de fleste byer ligger togstasjonen sentralt. Så selv om man bare har et par timer et sted kan man altså låse inn bagasjen og labbe avgårde inn til byen. Dermed ble det litt smak av interrail likevel. Og med hver sin store ryggsekk ble det også litt mer interrailfølelse. Skal jeg på interrail igjen skal jeg definitivt pakke lettere, men det skal også sies at det som veide mest var alt jeg kjøpte med meg hjemover.

Som bryllupsreise fungerte det også flott. Kanskje med unntak av nattoget fra Firenze til München da det eneste alternativet som var ledig var en såkalt "couchette" med seks køyer. Vi delte altså sovekupe med to andre par og en liten gutt. Men er man trøtt nok så sover man godt uansett og det er heller ikke så gode muligheter for å sove i bredden i en vanlig sovekupé heller, noe vi fant ut på vei sørover. Akkurat å sove i høyden fungerer også relativt dårlig i en vanlig seng etter min mening, bare for å ha sagt det.

Alt i alt kan jeg anbefale "interrail comfort", men noen spesielt billig reiseform er det nok ikke. En siste ting: Ta med yatzy!

- Helga Marie -

P. S. De fleste bildene er tatt av Erling Brenn, de andre har jeg tatt.

mandag 6. juli 2009

Svever på en rosa sky...

...til Korsika for noen uker og aktiviteten på mikrofonstativet blir nok laber en tid. God sommer til alle!

- Helga Marie -

fredag 3. juli 2009

Love is not Love



Sonnet No. CXVI

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments; love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove.
O no, it is an ever-fixèd mark
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth's unknown although his height be taken.
Love's not Time's fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle's compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

William Shakespeare

Begge bildene er tatt av Erling Brenn (nederst til venstre)

onsdag 1. juli 2009

Förbjudet för gästerna att äta upp varandra


Denne advarselen er å finne ved inngangen til "Glada grodan servering" i Elsa Beskows deilige bildebok Solegget. I anledning et visst bryllup på lørdag har vi hagefest for de av bryllupsfølget som kan fredag kveld. Kanskje vi bør sette opp en slik advarsel i sommerkvelden rett før et bryllup? Eller kanskje er det vertskapet som bør advares? Det er lett å være dødsforelska vordende brudepar i sommervarmen...

- Helga Marie -