Blott en dag...

Vanligvis er jeg ikke så begeistret for Carola, men Lina Sandell er Lina Sandell uansett hvem som synger, så vær så god:



- Helga Marie -

Søndagstanker: En plass i Guds store favn

Det hender av og til på gudstjeneste at jeg kjenner sterkt og varmt at jeg er i Guds nærvær og at jeg kan komme og være i kirka med hele meg, akkurat som den jeg er. Følelsen er ikke der like sterkt alltid. Riktignok føles det som oftest godt å gå til gudstjeneste, men noen ganger altså ekstra godt. Og i dag var det en slik dag. Tomasmesse i Nordre Ål kirke med tid til ettertanke, vakker musikk, nattverd og fellesskap med alle de andre som var tilstede. Og selv om vi ikke sang denne salmen i kveld ble jeg minnet om den:

Som når et barn kommer hjem om kvelden
og møter en vennlig favn,
slik var det for meg å komme til Gud,
jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Det var en plass i Guds store rom,
en plass som lenge ventet meg.
Og jeg kjente: Her er jeg hjemme,
jeg vil være et barn i Guds hjem.

(Göte Strandsjö, 1967 - Salmer 1997 nr. 55)

God søndagskveld, og god natt!

- Helga Marie - 

Søndagstanker: Morfars aftenbønn

Morfar, noen-og-tjue år gammel

Denne vakre unge mannen ble min morfar. I de årene jeg fikk kjenne ham var han en eldre mann, inderlig snill, litt beskjeden, men med verdens nydeligste smil som lyste opp hele ansiktet.

Da jeg var i førskolealder laget jeg min egen minnebok. Den finnes i en eller annen eske på loftet, med perm av papp jeg hadde brettet og dekorert selv og ark jeg hadde sydd fast til ryggen. Morfar var en av de utvalgte som fikk skrive og han rev seg i det lille håret han hadde igjen. Jeg vet ikke om han hadde skrevet i så mange minnebøker før. Han endte med å skrive et vers av en salme jeg har blitt svært glad i, antakelig fordi det var han som viste meg den. Salmen står på nr. 423 i norsk salmebok og det var dette tredje verset jeg fikk i minneboken min:

Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

Ole Theodor Moe, 1904

Men det er en annen salme som var morfars aftenbønn. Den står også i norsk salmebok, på nr. 817, 2. vers:

Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

Elias Blix, 1875

Jeg syns jeg er heldig som har fått møte kristen tro blant annet gjennom en sånn mann som morfar. Ha en riktig god, ny uke.

Morfar og mormor på Skibladner i 1988

- Helga Marie -

Søndagstanker: Forgjeves?

I går falt blikket mitt på en liten sak nederst på en side i Aftenposten. Delara Darabi ble henrettet 1. mai i all stillhet for å unngå bråk. Ikke engang hennes egen advokat fikk beskjed før etterpå. I henhold til iransk lov skal advokaten ha beskjed senest 48 timer innen henrettelsen skal skje, dette i følge informasjon på Save Delara Blog.

Jeg har ikke så mye å si, egentlig. Det er så fryktelig sørgelig at respekten for menneskeverdet er så liten. Og det skjer ikke bare i Iran. Som en kollega tørt bemerket: "Det er lett å ta Iran, hva med Kina?" Han har selvsagt rett - ifølge Amnesty Internationals årsstatistikk for 2008 henrettet Kina flere mennesker enn alle andre land til sammen. Men Kina er en viktig handelspartner for vesten, så hva gjør man da?

Det kan være lett å bli motløs, men som overnevnte artikkel om årsstatistikken også nevner er den globale trenden synkende. Så det er ingen grunn til å gi opp: "Den som gir seg er en dritt!"

Og som jeg fortrøstingsfullt lener meg på:

28 Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. 29 Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. 30 Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. 31 Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver. (Matteus 10, 28-31)

- Helga Marie -

Søndagstanker: Til kirke, til kirke

Jeg liker å gå til gudstjeneste på søndager. Søndag med kirkegang gjør at dagen oppleves helt annerledes enn andre dager. Mer høytidelig på en måte - mer ettertenksom, kanskje? Jeg blir ofte gående og tenke på det som skjedde i kirka resten av dagen, nynne på salmene og av og til må jeg slå opp og lese bibeltekstene en gang til hjemme.

I ungdomstiden var jeg relativt aktiv i mer lavkirkelige kretser, deriblant Norges kristelige student- og skoleungdomslag (NKSS) og Misjonssambandet. Jeg har mange gode minner derfra. Det var et godt og trygt fellesskap å være i, med et tydelig fokus på Jesus. Samtidig opplevde jeg et og annet som jeg reagerte litt negativt på, særlig var dette tanker og holdninger som reflekterte en konservativ teologi. Så selv om jeg sikkert av mange ble oppfattet som konservativ i denne tiden var ikke det en merkelapp jeg nødvendigvis gav meg selv. Og i dag passer den definitivt ikke.

Grunnen til at jeg kom på dette akkurat i dag var at det innimellom var en del snakk om hvor feil det var å være bare "søndagskristen", akkurat som det var helt feil å være "miljøkristen". For å ta det siste først (første gangen jeg hørte uttrykket skjønte jeg ikke hva det betydde i det hele tatt) så var visst det å bare "dilte etter" og ikke ha gjort seg opp en klar mening om sitt forhold til Jesus selv. Jeg må innrømme at jeg reagerte nokså negativt på denne betegnelsen da som nå. For det første var jeg slett ikke sikker på at betegnelsen ikke rammet meg selv. Det var ikke hver dag jeg følte meg så veldig kristen og da var det greit å ha venner som var det som jeg kunne lene meg litt på. Tross alt betydde det jo noe for meg om jeg ikke alltid var helt klar over hva. Mulig at dette var bevisst nok til at jeg unngikk merkelappen "miljøkristen", men jeg reagerte likevel på at det var så negativt å bare "være med". Er ikke Gud like glad i alle? Og er det så sikkert at han opererer med samme bekjennelseskrav som mennesker gjør? Jeg er sannelig ikke sikker nå heller.

"Søndagskristen" var en annen uglesett tilstand. Det betydde at man konsentrerte kristenlivet sitt om gudstjenesten på søndag og ellers hadde fri. Og det er selvsagt litt snodig hvis man bare er religiøs akkurat den drøye timen gudstjenesten varer. Men nå tror jeg jo ikke at de fleste som går i kirka på søndagene kjenner det sånn. Sikkert ikke alle de som ikke er på en eller annen gudstjeneste eller møte hver uke heller. Vi som tror og tviler har nok dette med oss i hverdagene også. Det føler jeg meg ganske sikker på.

Nå skal det sies at i 16-19 årsalderen er man skråsikker på mangt. Kanskje har mange av de jeg diskuterte dette med forandret seg de også og tenker annerledes nå enn de gjorde da. Men hos meg har det brent seg fast at det var visse ting som ikke var godtatt og/eller helt bra, noen spesielle standarder som gjaldt hvis alt skulle være på stell og jeg tenker at noe av problemet som kristne miljøer står overfor er det å være i skjæringspunktet mellom å være tydelig og samtidig ikke fortape seg i uviktige detaljer. Og disse detaljene er det jo selvsagt en viss uenighet om.

Jeg er i alle fall glad for å være "søndagskristen". Det er en dag i uka jeg kjenner helt tydelig og konkret at jeg hører hjemme i Guds store familie. Så får det heller være om den følelsen innimellom forsvinner i dagliglivets trivialiteter. Takk og pris for en dag i uka der det går an å legge hverdagen til side og få være litt mer høytidsstemt, ettertenksom og religiøs enn alle de andre dagene!

- Helga Marie -