- Rydde bort sommerklær
- Rydde på soverommet (henger ganske tett sammen med nr. 1)
- Lese i "Berlin at War" (belønning for å ha gjort pkt. 1 og 2)
- Dra på loppemarked i Håkons Hall
- Lese mer bok
- Helga Marie -
Viser innlegg med etiketten selvoppdragelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten selvoppdragelse. Vis alle innlegg
lørdag 15. oktober 2011
En skisse til dagsprogram for lørdag
Jeg er en uforbederlig tidsoptimist og tror alltid jeg skal rekke over det meste. Dette til tross for at jeg egentlig er ganske lat og dessuten har noen fysiske begrensninger for tiden. Jeg prøver derfor å justere ambisjonsnivået litt, og dette er det jeg har kommet frem til i dag:
- Helga Marie -
- Helga Marie -
mandag 9. mai 2011
Vær da ikke bekymret...
... heter det i skriften. Jeg er ikke så god på det der. Jeg bekymrer meg stadig og for mange ting, men egentlig tilsier all erfaring så langt at for det meste har både skriften og Piet Hein rett, for det man bekymrer seg for blir det ofte ikke noe av likevel:
- Helga Marie -
OM BEKYMRINGERSå slutt på bekymringene for i dag!
Huskevers.
Bekymringer trækker
en negativ rente.
De voxer sig små,
hvis man ka la dem vente.
- Helga Marie -
tirsdag 19. april 2011
Selverkjennelse en måneds tid før 17. mai
Denne våren var jeg endelig klar til å innse det: Jeg blir aldri like sylslank igjen som jeg var da jeg var konfirmant. Erkjennelsen har vel kanskje vært der en stund, men det var først i går, da jeg kjørte med bunaden min til Sigruns systue på Svingvoll for å bli tatt mål av og få den sydd ut at jeg tok skrittet fullt ut og tok farvel med Helga Marie snart 15 år.
Og for å si det rett ut: Hun har vært en sann tvangstrøye de siste gangene jeg har forsøkt å iføre meg hennes smale liv og minipupper. Frem til våren 2000, nei egentlig frem til våren 2005 gikk det forbausende bra, men høsten 2005 startet jeg på mastergradsstudiet og ble plutselig sittende på rumpa i nesten to år. Det gjorde ikke godt for en relativt treningssky person. Jeg fikk såvidt pint på meg bunaden igjen både våren 2006 og 2008, men det var med nødskrik og en befrielse å komme seg ut igjen.
På nasjonaldagen i fjor kapitulerte jeg og pyntet meg på annet vis, men i en barnedåp i september, etter noen ukers jogging var jeg oppsesen nok til å klemme meg inn i bunaden igjen. Det var ikke så deilig. Ikke fikk jeg pustet ordentlig, og ikke var det plass til noe særlig av den gode middagen eller kakene heller (når jeg tenker meg om er dette kanskje metoden for å få den til å passe igjen?). Bunnivået kom da et av hektene gav etter utpå ettermiddagen.
Og i går ble den altså avlevert, tvangstrøya, for å få en mer passende fasong til en litt lat og bedagelig dame på snart 36 år.
Jeg tror det blir kjekkere med 17. mai i år enn på lenge!
- Helga Marie -
Og for å si det rett ut: Hun har vært en sann tvangstrøye de siste gangene jeg har forsøkt å iføre meg hennes smale liv og minipupper. Frem til våren 2000, nei egentlig frem til våren 2005 gikk det forbausende bra, men høsten 2005 startet jeg på mastergradsstudiet og ble plutselig sittende på rumpa i nesten to år. Det gjorde ikke godt for en relativt treningssky person. Jeg fikk såvidt pint på meg bunaden igjen både våren 2006 og 2008, men det var med nødskrik og en befrielse å komme seg ut igjen.
På nasjonaldagen i fjor kapitulerte jeg og pyntet meg på annet vis, men i en barnedåp i september, etter noen ukers jogging var jeg oppsesen nok til å klemme meg inn i bunaden igjen. Det var ikke så deilig. Ikke fikk jeg pustet ordentlig, og ikke var det plass til noe særlig av den gode middagen eller kakene heller (når jeg tenker meg om er dette kanskje metoden for å få den til å passe igjen?). Bunnivået kom da et av hektene gav etter utpå ettermiddagen.
Og i går ble den altså avlevert, tvangstrøya, for å få en mer passende fasong til en litt lat og bedagelig dame på snart 36 år.
Jeg tror det blir kjekkere med 17. mai i år enn på lenge!
- Helga Marie -
lørdag 16. oktober 2010
En perfekt oktoberlørdag
Dette har vært en aldeles perfekt lørdag. Den startet med at jeg våknet tidligere enn jeg pleier - helt av meg selv (i alle fall nesten helt av meg selv). Kjæresten og jeg har besøk av Svigermor i helgen, og vi møttes alle tre glade og fornøyde til frokost på kjøkkenet i halv ni-tiden. I min bok er det en meget anstendig, relativt tidlig frokosttid på en lørdag.
Mens Kjæresten og Svigermor tok en snartur på posten (for å kjøpe billetter til Kristin Asbjørnsens Dølajazz-konsert i Lillehammer kirke i ettermiddag) og handle noen småting fikk jeg gjort flere små husting som har ventet på oppmerksomhet uten å få det en stund: Pelargoniaene er nå god plassert i kjelleren for vinteren og det er ny pære i utelampa utenfor kjøkkendøra. Jeg fikk hengt opp klesvask på verandaen i høstsola, og da de to shopperne kom tilbake dro Kjæresten og jeg på joggetur.
Jeg har nemlig et prosjekt om å komme i bedre form. Jeg har funnet et ypperlig opptreningsprogram for sånne noviser som meg på Löplabbets nettsider, og på 12 uker skal jeg altså bli betydelig sprekere og istand til å følge mosjonistprogrammet deres. Jeg har aldri likt å jogge. Jeg har nesten aldri gjort det og har forsøkt å lure meg unna stort sett hver gang jeg har blitt nødt tidligere. Men nå er jeg snart ferdig med min åttende joggeuke med tre ganger pr. uke og i dag jogget jeg 30 og et halvt minutt i strekk uten en eneste gåpause!! Det er revolusjon! Jeg er så stolt! Det hjalp veldig at Kjæresten var med og heiet på meg når jeg begynte å bli sliten, og det hjalp også en hel del at det var nydelig sol, men uansett gode forhold: Jeg gjennomførte dagens program med glans! Hurra!!
Dagens fysiske aktiviteter var ikke over med dette. Vi tre dro nemlig en tur på fjellet og kom oss nesten opp på Nevelfjell før jeg forlangte lunsj. Da vi nærmet oss bunnen av nisteboksen fant vi ut at tiden frem til konserten var i knappeste laget til å nå toppen denne gangen, så vi snudde og rakk hjem til dusj og fasadefiksing før jazzkonsert i kirka.
Og konserten var virkelig rosinen i pølsa i dag. Jeg har ikke vært på konsert med Kristin Asbjørnsen før, og jeg må bare si: For en artist! For et band! Og for en stemning! Jeg var helt revet med og det er jeg slett ikke alltid på konsert. Den særegne stemmen hennes og instrumentene krøp inn under huden på meg og gjorde meg både lykkelig og rørt på samme tid. En fantastisk opplevelse!
Nå sitter vi mette og late i stua. Jeg med Mac'en i fanget, Kjæresten med Top Gear på tv og Svigermor med avis. Det er godt å være mennesker på en slik lørdag, og jeg håper at verdens beste Elisabeth som har bursdag i dag har hatt en like bra dag som vi. Gratulerer, Elisabeth! :)
- Helga Marie -
P.S. Jeg skal være den første til å innrømme at bildet mitt fra konserten ikke yter rettferdighet til opplevelsen på noen som helst måte - mobilkamera har sine begrensninger - men det var nå litt kjekt med et bilde likevel.
Mens Kjæresten og Svigermor tok en snartur på posten (for å kjøpe billetter til Kristin Asbjørnsens Dølajazz-konsert i Lillehammer kirke i ettermiddag) og handle noen småting fikk jeg gjort flere små husting som har ventet på oppmerksomhet uten å få det en stund: Pelargoniaene er nå god plassert i kjelleren for vinteren og det er ny pære i utelampa utenfor kjøkkendøra. Jeg fikk hengt opp klesvask på verandaen i høstsola, og da de to shopperne kom tilbake dro Kjæresten og jeg på joggetur.
Jeg har nemlig et prosjekt om å komme i bedre form. Jeg har funnet et ypperlig opptreningsprogram for sånne noviser som meg på Löplabbets nettsider, og på 12 uker skal jeg altså bli betydelig sprekere og istand til å følge mosjonistprogrammet deres. Jeg har aldri likt å jogge. Jeg har nesten aldri gjort det og har forsøkt å lure meg unna stort sett hver gang jeg har blitt nødt tidligere. Men nå er jeg snart ferdig med min åttende joggeuke med tre ganger pr. uke og i dag jogget jeg 30 og et halvt minutt i strekk uten en eneste gåpause!! Det er revolusjon! Jeg er så stolt! Det hjalp veldig at Kjæresten var med og heiet på meg når jeg begynte å bli sliten, og det hjalp også en hel del at det var nydelig sol, men uansett gode forhold: Jeg gjennomførte dagens program med glans! Hurra!!
Dagens fysiske aktiviteter var ikke over med dette. Vi tre dro nemlig en tur på fjellet og kom oss nesten opp på Nevelfjell før jeg forlangte lunsj. Da vi nærmet oss bunnen av nisteboksen fant vi ut at tiden frem til konserten var i knappeste laget til å nå toppen denne gangen, så vi snudde og rakk hjem til dusj og fasadefiksing før jazzkonsert i kirka.
Og konserten var virkelig rosinen i pølsa i dag. Jeg har ikke vært på konsert med Kristin Asbjørnsen før, og jeg må bare si: For en artist! For et band! Og for en stemning! Jeg var helt revet med og det er jeg slett ikke alltid på konsert. Den særegne stemmen hennes og instrumentene krøp inn under huden på meg og gjorde meg både lykkelig og rørt på samme tid. En fantastisk opplevelse!
Nå sitter vi mette og late i stua. Jeg med Mac'en i fanget, Kjæresten med Top Gear på tv og Svigermor med avis. Det er godt å være mennesker på en slik lørdag, og jeg håper at verdens beste Elisabeth som har bursdag i dag har hatt en like bra dag som vi. Gratulerer, Elisabeth! :)
- Helga Marie -
P.S. Jeg skal være den første til å innrømme at bildet mitt fra konserten ikke yter rettferdighet til opplevelsen på noen som helst måte - mobilkamera har sine begrensninger - men det var nå litt kjekt med et bilde likevel.
lørdag 10. oktober 2009
Når lykken er bedre enn forstanden
Dette innlegget burde nok kommet litt tidligere i soppsesongen til, om ikke skrekk og advarsel, så i det minste som en påminnelse. Nå er tiden ute for både steinsopp og rødskrubb i år. Når neste års soppsesong kommer skal jeg være litt bedre forberedt - jeg har nå kjøpt en soppbok, og det var da den kom i hus nå på tampen av soppsesongen at jeg skjønte at jeg hadde tatt feil av steinsopp og rødskrubb.
Nå er jo ikke dette krise, for begge er matsopper (selv om rødskrubben faktisk er giftig hvis den ikke varmebehandles godt før den spises). Men jeg trodde altså at jeg hadde plukket steinsopp når det egentlig var rødskrubb jeg hadde funnet. Erfarne soppkjennere ler kanskje av at det går an å ta feil av disse to. I ettertid syns jeg det er litt snodig selv også. For den som gjerne vil se selv kan dere titte her. Begge sopper kan forveksles med andre sopper, men ikke med hverandre. Så ja, jeg er litt flau. Og tenker at jammen er vi heldige, Kjæresten og jeg, ettersom det altså sto mellom to spiselige arter. Noen ganger er rett og slett lykken bedre enn forstanden.
Her er et bilde av noen av eksemplarene jeg fant. Ganske fine? Og de ble gode også, da de vel var stekt.
- Helga Marie -
P.S. Soppboken min heter Sikre sopper og omtale av den finnes her.
Nå er jo ikke dette krise, for begge er matsopper (selv om rødskrubben faktisk er giftig hvis den ikke varmebehandles godt før den spises). Men jeg trodde altså at jeg hadde plukket steinsopp når det egentlig var rødskrubb jeg hadde funnet. Erfarne soppkjennere ler kanskje av at det går an å ta feil av disse to. I ettertid syns jeg det er litt snodig selv også. For den som gjerne vil se selv kan dere titte her. Begge sopper kan forveksles med andre sopper, men ikke med hverandre. Så ja, jeg er litt flau. Og tenker at jammen er vi heldige, Kjæresten og jeg, ettersom det altså sto mellom to spiselige arter. Noen ganger er rett og slett lykken bedre enn forstanden.
Her er et bilde av noen av eksemplarene jeg fant. Ganske fine? Og de ble gode også, da de vel var stekt.
- Helga Marie -
P.S. Soppboken min heter Sikre sopper og omtale av den finnes her.
onsdag 7. oktober 2009
Bokhylla mi
Jeg har skrevet om den tidligere. Bokhylla og dens innhold. Noen bøker er gamle venner som jeg har lest gang på gang og vet at jeg kommer til å lese flere ganger. Andre har jeg kanskje bare lest en gang, men opplevelsen var så stor at jeg vil ha boka som minne. Noen bøker er oppslagsverk og skal slett ikke leses fra perm til perm. Og noen har jeg aldri lest...
Sistnevnte har jeg et noe ambivalent forhold til. I noen omganger har jeg ryddet i bokhylla og gitt bort endel bøker, men det har alltid vært bøker jeg har lest først. De har som regel vært greie, til og med gode, men ikke så gode at de fortjener hyllecentimeter i en allerede overfylt stue. Og bøkene jeg ikke har lest kan jeg jo ikke gi bort! De kan jo vise seg å være fantastiske. Mitt kroneksempel her er Sangen om Salomon av Toni Morrison som jeg forsøkte å lese for så å legge den bort i flere år. Den var tung og traurig. Men plutselig var dagen der da jeg oppdaget for en flott roman det var. Jeg klarte ikke å legge den bort før den var utlest i firetiden på natten. Siden har jeg ventet på en ny slik åpenbaring eller skjult skatt i min egen hylle, men så langt uten resultat. Og det er noen bøker som har fått noen sjanser.
En god venninne som har mye av samme problemet fortalte forleden at hun nå har organisert bokhylla på nytt og fått samlet sin "skammens meter" på en plass. Dette var en god idé. Det ville jeg også gjøre. Da ville jeg ha dem samlet og klare til lesing. Søndag satte jeg igang. Men resultatet ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Underveis oppdaget jeg nemlig at, joda, det går fint an å gi bort bøker man ikke har lest selv først. Plutselig føltes det som den eneste, kloke løsningen.
Jeg plukket ut den ene boka etter den andre og puttet i bærepose som siden ble med på jobb. Nå har jeg overlatt posen til "romkameraten" min så får hun ta seg av innholdet om hun vil. Det hun ikke vil ha kan andre få forsyne seg med - jeg blir nok kvitt dem. Dermed har jeg kvittet meg med hele problemet - de står der ikke lenger, og jeg slipper å tenke at jeg skal lese dem. Hah! Jeg vant! Til neste gang det er mammutsalg...
Sistnevnte har jeg et noe ambivalent forhold til. I noen omganger har jeg ryddet i bokhylla og gitt bort endel bøker, men det har alltid vært bøker jeg har lest først. De har som regel vært greie, til og med gode, men ikke så gode at de fortjener hyllecentimeter i en allerede overfylt stue. Og bøkene jeg ikke har lest kan jeg jo ikke gi bort! De kan jo vise seg å være fantastiske. Mitt kroneksempel her er Sangen om Salomon av Toni Morrison som jeg forsøkte å lese for så å legge den bort i flere år. Den var tung og traurig. Men plutselig var dagen der da jeg oppdaget for en flott roman det var. Jeg klarte ikke å legge den bort før den var utlest i firetiden på natten. Siden har jeg ventet på en ny slik åpenbaring eller skjult skatt i min egen hylle, men så langt uten resultat. Og det er noen bøker som har fått noen sjanser.
En god venninne som har mye av samme problemet fortalte forleden at hun nå har organisert bokhylla på nytt og fått samlet sin "skammens meter" på en plass. Dette var en god idé. Det ville jeg også gjøre. Da ville jeg ha dem samlet og klare til lesing. Søndag satte jeg igang. Men resultatet ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Underveis oppdaget jeg nemlig at, joda, det går fint an å gi bort bøker man ikke har lest selv først. Plutselig føltes det som den eneste, kloke løsningen.
Jeg plukket ut den ene boka etter den andre og puttet i bærepose som siden ble med på jobb. Nå har jeg overlatt posen til "romkameraten" min så får hun ta seg av innholdet om hun vil. Det hun ikke vil ha kan andre få forsyne seg med - jeg blir nok kvitt dem. Dermed har jeg kvittet meg med hele problemet - de står der ikke lenger, og jeg slipper å tenke at jeg skal lese dem. Hah! Jeg vant! Til neste gang det er mammutsalg...
tirsdag 16. juni 2009
Hvor er lommeboka mi?!
Jeg vil ikke karakterisere meg selv som spesielt glemsk, men det hender at jeg imponerer meg selv.
For noen år siden reiste lommeboka mi alene på tur til Trondheim. Jeg hadde lagt den i setet og glemt den. Fort gjort, og heldigvis kom den tilbake. Noen år senere holdt det samme på å skje igjen. Den gangen oppdaget jeg fadesen i siste liten. Iført en nokså fullstappet, stor og uformelig ryggsekk kastet jeg meg inn på toget igjen før det gikk videre. Jeg kjempet mot de nye passasjerene som forsøkte å finne frem til plasser for seg og bagasjen og prikket min nabo fra reisen hardt på skulderen. Han så meget uforstående og irritert ut, men skjønte til slutt bablingen min kombinert med pekebevegelser mot setet. Etterpå, da jeg sto på perrongen og så toget tøffe videre mot trønderhovedstaden kunne jeg bare konstatere at jeg hadde vært heldig og at neste gang kan jeg vurdere å slenge sekken på perrongen før jeg border toget på nytt.
Nuvel. I går skulle jeg på en viktig Oslotur. Nå er jeg svært glad i å reise til Oslo, så slik sett er alle Osloturer viktige. Men denne gangen var jeg ute i det høytidelige ærend å hente brudekjolen min. Til det trengte jeg, slik jeg så det, flere ting. Reisefølge (søster), transport (bil) og betalingsmuligheter (lommebok). Det viste seg imidlertid at jeg aldri om så langt som til å ta med lommeboka. Jeg hadde med mye annet artig, men akkurat muligheter for legitimering og betaling var det dårlig med. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg var litt småsur en stund. Ikke bare trengte jeg virkelig en del penger denne dagen, men bare minuttet før vi oppdaget at lommeboka ikke var med på tur hadde jeg lagt ut om at jeg selvsagt skulle dekke turen for Søs som tross alt var med delvis fordi jeg ville ha reisefølge.
Men når jeg nå skulle reise avgårde uten lommebok var det jo heldig at jeg hadde med Søs. Hun overtok rattet og betalte alle mine utlegg i byen - strengt tatt var det riktig behagelig. Da hun hadde utstyrt meg med dagskort og lommepenger kunne hun i tillegg få ordnet noen av sine egne ærend også. En ren vinn-vinn-situasjon etter min mening.
Jeg tar med meg Søs neste gang jeg glemmer lommeboka også!
- Helga Marie -
For noen år siden reiste lommeboka mi alene på tur til Trondheim. Jeg hadde lagt den i setet og glemt den. Fort gjort, og heldigvis kom den tilbake. Noen år senere holdt det samme på å skje igjen. Den gangen oppdaget jeg fadesen i siste liten. Iført en nokså fullstappet, stor og uformelig ryggsekk kastet jeg meg inn på toget igjen før det gikk videre. Jeg kjempet mot de nye passasjerene som forsøkte å finne frem til plasser for seg og bagasjen og prikket min nabo fra reisen hardt på skulderen. Han så meget uforstående og irritert ut, men skjønte til slutt bablingen min kombinert med pekebevegelser mot setet. Etterpå, da jeg sto på perrongen og så toget tøffe videre mot trønderhovedstaden kunne jeg bare konstatere at jeg hadde vært heldig og at neste gang kan jeg vurdere å slenge sekken på perrongen før jeg border toget på nytt.
Nuvel. I går skulle jeg på en viktig Oslotur. Nå er jeg svært glad i å reise til Oslo, så slik sett er alle Osloturer viktige. Men denne gangen var jeg ute i det høytidelige ærend å hente brudekjolen min. Til det trengte jeg, slik jeg så det, flere ting. Reisefølge (søster), transport (bil) og betalingsmuligheter (lommebok). Det viste seg imidlertid at jeg aldri om så langt som til å ta med lommeboka. Jeg hadde med mye annet artig, men akkurat muligheter for legitimering og betaling var det dårlig med. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg var litt småsur en stund. Ikke bare trengte jeg virkelig en del penger denne dagen, men bare minuttet før vi oppdaget at lommeboka ikke var med på tur hadde jeg lagt ut om at jeg selvsagt skulle dekke turen for Søs som tross alt var med delvis fordi jeg ville ha reisefølge.
Men når jeg nå skulle reise avgårde uten lommebok var det jo heldig at jeg hadde med Søs. Hun overtok rattet og betalte alle mine utlegg i byen - strengt tatt var det riktig behagelig. Da hun hadde utstyrt meg med dagskort og lommepenger kunne hun i tillegg få ordnet noen av sine egne ærend også. En ren vinn-vinn-situasjon etter min mening.
Jeg tar med meg Søs neste gang jeg glemmer lommeboka også!
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)