Nå er livet gjemt hos Gud...

I morgen skal jeg i begravelse. Trist. De fleste begravelser er jo på sett og vis triste, men når gamle mennesker dør er ofte følelsen av takknemlighet og vemod like sterkt som sorgen.

Men i morgen skal jeg i en trist, trist begravelse. Et liv som tok slutt så altfor tidlig. Et liv som nok hadde mange lyse og glade stunder, men også mye vondt og vanskelig, særlig mot slutten. Likevel er det som i Svein Ellingsens sang: "Ingen er glemt av Gud". Hvis jeg ikke husker feil skrev han dette diktet da han mistet en liten datter i en bilulykke:

Nå er livet gjemt hos Gud.
Vi overgir alt til ham.
Håpet er tent i tyngste sorg.
Ingen er glemt av Gud.

Vi får hvile i Guds fred
og sove i jordens fang.
Kristus har gjort vår grav til sin.
Alltid er vi hos Gud.

Gud, vår Far, tar vare på
det liv som er revet bort.
Kristus har gjort i stand et rom.
Før oss gikk han til Gud.

Dagen kommer, Kristi dag,
da tiden blir visket bort.
Kristus står frem og alt blir nytt.
Døden blir knust av Gud.

Nå er livet gjemt hos Gud.
Vi overgir alt til ham.
Håpet er tent i liv og død.
Ingen er glemt av Gud.

Svein Ellingsen, 1977

- Helga Marie -

Inn i ukjent terreng

Jeg har egentlig lovet meg selv at bloggen min ikke skal forvandles til en mammablogg, men det er likevel ikke til å unngå at jeg skriver litt om det livet mitt handler om nå for tiden. Det er forunderlig hvor annerledes livet blir med et spebarn i huset. Fortsatt kan jeg for eksempel streve litt med å skjønne at det er jeg som skal våkne og aksjonere når Poden begynner å snøfte og knirke ved siden av meg om natten. Men det er kanskje ikke annet å vente - knappe seks uker mot drøye 36 år... Gamle vaner er vonde å vende.

Tittelen på dette innlegget kan således referere til nesten alle sider ved det å bli mamma for første gang, men det jeg tenkte på da jeg skrev den inn var amming.

Jeg var supermotivert for amming. Og jeg skal innrømme at jeg ikke helt trodde på at det kunne være så problematisk å "få det til". I mitt stille sinn har jeg vært litt overbærende til alt maset om amme- og sugeteknikk osv. Jeg har vel tenkt at dette gikk av seg selv. Nå har jeg skjønt at det gjør det slettes ikke, og Poden er på full fart til å bli et flaskebarn.

Ikke at det gjør så mye på en måte, for det viktigste er selvsagt at han får nok mat. Og jeg føler heller ikke samfunnets ammepress så sterkt (tror jeg, da). Det er mitt eget ønske om å amme og sorg over at den spesielle nærheten mellom mor og barn blir fratatt oss (meg) som gjør det vanskelig å gi seg på det. Poden bryr seg ikke så mye om det, tror jeg. Han får masse kos og nærhet ellers, og for ham representerer nok puppen etter hvert kun hardt arbeid for svært lite uttelling. Så rasjonelt sett er valget enkelt. Men vanskelig likevel. Jeg har grått mange tårer over at jeg ikke "får det til".

På vei over i flaskeverdenen er det imidlertid påtakelig lite informasjon å finne om hvordan man best skal ordne seg når man skal over på morsmelkerstatning og mating med flaske. På helsestasjonen har de stadig trøstet meg med at jeg ikke er noen dårlig mamma fordi om jeg ikke ammer, men noe praktisk informasjon om flaskemating har jeg ikke fått så langt. I morgen skal vi på seksukerskontroll, og da skal jeg intervjue helsesøster om temaet og jeg skal vente med å hente frem kanonene til jeg har funnet ut hva jeg kan lære av henne. Men denne artikkelen gjorde meg eitrende forbanna og ganske skeptisk med tanke på morgendagen. Det virker unektelig ganske hult å trøste meg med at jeg ikke er en dårlig mor som ikke ammer hvis de offentlige helsemyndighetene ikke gjør tilgjengelig informasjon for oss som må se oss om etter alternativer til puppen. Heldigvis kan man da lese engelsk, og på NHS sin hjemmeside er det en god del informasjon, og jeg roser meg i tillegg av å ha sunn fornuft, så jeg skal nok finne ut av dette, men jeg syns det er ille at man hindres i å få informasjon.

Velvel. Jeg har fått øst ut frustrasjon, og hvis tid og inspirasjon tillater det kommer jeg tilbake med en aldri så liten rapport fra morgendagens kontroll.

- Helga Marie -

Dagen etter

Hanne sier det så bra, så jeg lenker rett og slett til henne. Jeg har ikke andre ord, i alle fall er de ikke bedre.

Det føltes ellers både godt og veldig vondt å i det minste flagge på halv stang på en dag som i dag.

- Helga Marie -