Filosofering i nesleåkeren

I helgen kom det så sterkt for meg at det var på tide med neslesuppe. Jeg kikket ut stuevinduet og så hvordan brennesla struttet ved den gamle steinmuren nederst i hagen. (I parentes bemerket: andre, mer utholdende og dyktige hageeiere enn oss hadde antakelig skapt litt av et romantisk arrangement ut av denne steinmuren, og det er for så vidt min langsiktige plan også, men vi er ikke helt der enda.)

Som tenkt, så handlet. Mens Kjæresten og Poden var på sykkeltur skred jeg til verket og fylte tre store boller med nesler, og mens jeg satt der på huk kom jeg tanker om det fantastiske i at noen, en gang for utlenge siden, kom på at de skulle teste om det gikk an å spise denne stikkende, brennende planta. Og alt annet vi også spiser med største selvfølge. Jeg antar at slik utprøving kan ha skjedd med livet som innsats. Det er i alle fall ikke åpenbart for meg alltid, bare ved et blikk, hva som er spiselig eller giftig. Det hadde vært artig om jeg kunne klare å overføre noe av denne forundringen til historieelevene mine, tenkte jeg videre. Hvert år, i starten av vg2 har vi om de tidligste samfunn mennesker har levd i: jakt og sanker-samfunn. Det er sjelden det virkelig svinger av de timene må jeg ærlig innrømme. Selv er jeg jo, når jeg tar meg tid til å tenke over det, ganske fascinert av at folk har levd slik i små grupper som har streifet omkring og sanket mat (inkludert nesler, antar jeg) og jaktet inntil de fant på at de skulle dyrke maten istedet. Selvsagt har jeg andre epoker jeg finner det enklere å engasjere meg i og ikke minst, engasjere elevene i, men disse tidlige formødrene og forfedrene våre fortjener både respekt og beundring har jeg mange ganger tenkt. Og dessuten er det jo svimlende å tenke på at noen av dem faktisk, rent genetisk er våre egne tipptipptipptipptipptipp... osv. 

Så slik kan man falle i tanker mens man høster noen stakkars nesler i hagen en solblank mailørdag i 2013. Jeg merket meg også at det tok lang tid å a) plukke neslene og b) rense dem. Resten gikk ganske raskt, inkludert å fortære suppa. Helt forenlig med et vanlig, hektisk moderne liv er det dog ikke å skulle drive betydelig matauk av nesle kom jeg til. Det blir nok mest en kuriositet i sesongen.

Jeg har ellers et annet ugress i hagen jeg har et langt dårligere forhold til enn brennesla, nemlig den forhatte ugressklokka. På et eller annet tidspunkt etter at besteforeldrene mine, de som bygde huset vårt og anla hagen, ble for gamle og slitne til å holde hagen i hevd kom denne skrekkelige veksten snikende og den er nærmest umulig å komme til livs. Selv om jeg satte av all ferie og avspasering hele sommeren til å luke den bort ville jeg aldri kunne føle meg sikker på at jeg hadde fått bukt med uvesenet. Men i min jakt på miljøvennlige metoder for å bli kvitt den har jeg lest på nettet at det går an å bruke de små, spede røttene i salater blant annet. Kanskje det er det som er veien å gå? Se på dem som mat og sette i gang å grave med sankerformødrenes blikk for næringsrik kost til familien? I nevnte, vakre gamle steinmur "bor" det også en ukjent antall små og store ugressklokkerøtter, så det går jo an å starte der. 

Det får bli en oppfølger senere hvorvidt jeg får integrert ugressklokkerøtter i familiens grønnsaksrepertoar.

- Helga Marie - 

En skisse til dagsprogram for lørdag

Jeg er en uforbederlig tidsoptimist og tror alltid jeg skal rekke over det meste. Dette til tross for at jeg egentlig er ganske lat og dessuten har noen fysiske begrensninger for tiden. Jeg prøver derfor å justere ambisjonsnivået litt, og dette er det jeg har kommet frem til i dag:

1. Rydde bort sommerklær
2. Rydde på soverommet (henger ganske tett sammen med nr. 1)
3. Lese i "Berlin at War" (belønning for å ha gjort pkt. 1 og 2)
4. Dra på loppemarked i Håkons Hall
5. Lese mer bok

Dette bør være overkommelig, selv for meg. Wish me luck! ;)

- Helga Marie -

Dagen derpå

Ja, nå er det slutt på nasjonaldagsfeiringen for i år. I stua henger flagget fortsatt til tørk etter at jeg berget det inn fra nok en regnskur rett før klokka 21 i går kveld.

Kjæresten og jeg bor i et respektabelt villastrøk der omtrent annethvert hus har flaggstang, og både vi og naboen over gata setter vår ære i å heise og fire flagget presis. I går vant naboen på morgenen med Kjæresten rett bak, men jeg fikk ikke med meg finalen fordi jeg hadde øynene fulle av regn mens jeg fulgte med for å fange flagget før det tok bakken. Et flagg som har sopt bakken må nemlig brennes, det sa de på speider'n da jeg var sju år, og det er en regel jeg tror fullt og fast på enda. Jeg er stadig nervøs for at flaggpolitiet skal komme og ta meg på et eller annet. Feil knute i festet, for eksempel. Forøvrig har jeg mye å gå på når det gjelder både heise- og fireteknikk. Jeg skulle nok hatt en runde hos Garden for å perfeksjonere meg.

Men nok om det. Gårsdagen ble altså veldig bra. Kanskje er det en sammenheng mellom frustrasjonen over bunadskjortestrykingen kvelden før og gleden over å pynte seg neste morgen? I alle fall var Kjæresten og jeg iført vårt staseligste festantrekk i god tid til å spasere til byen for å se barnetoget. I byen var det masse folk, selvsagt. Stor stemning og vakkert vårvær. Da barnetoget var over burde vi selvsagt hørt tale og sunget nasjonalsang på Stortorvet, men istedet trodde vi naivt at alle andre gjorde det slik at vi kunne fyke avgårde til Søndre Park for å kapre et bord i solskinnet. Det var bare det at omtrent en fjerdedel av byen hadde samme tanke som vi. Likevel fikk vi, ved hjelp av flaks og freidighet, presset oss ned ved et bord og rakk å spise oss litt for mette på kyllingsandwich før vi måtte labbe hjemover i tide til neste post på programmet.

For ære være de som inviterer hjem folk hjem til seg på 17. mai-feiring, så man kan hygge seg med gode venner og god mat! Herlig. Dette var dagens virkelige høydepunkt. Alle hadde med seg litt hver, og det ble mye deilig mat samlet på et sted! Kjæresten og jeg hadde laget spansk omelett, tortilla, som er uhyre enkelt og inmari godt. Det tar litt tid å lage, men det er ikke vanskelig. Jeg har lært å lage det av en spanjol, så jeg vet at jeg gjør det riktig og her er triksene:

Tortilla (spansk omelett med poteter og løk)

Poteter:
Her er det størrelsen som bestemmer, selvsagt. Er de store holder det kanskje med 10, er det små eller mellomstore mandelpoteter som de vi tilfeldigvis hadde ble det nesten 20. Det skal være mye potet! Og den skal skjæres i tynne, tynne skiver. Personlig foretrekker jeg å bruke ostehøvel, men min spanske læremester syntes dette var i skumleste laget. Man må helt klart passe fingertuppene litt, men skivene blir perfekte!

Løk:
En stor løk holder. Denne skal hakkes ganske fint.

Poteter og løk blandes og passe med salt strøs over og blandes godt inn. Her gjelder det å bruke hendene slik at saltet fordeler seg best mulig. Det kan være fint å gjøre dette i et stort dørslag f.eks., for det trekker en del vann ut av potetene når saltet blandes inn.

Poteter og løk stekes i olje til potetene er møre. De skal ikke få særlig farge, så her må man passe på. Dette er den kjedeligste delen av jobben. Stekepanna skal være ganske full. Så full at det av og til detter ut en potetbit.

Mens potetene blir møre må man vispe sammen eggene. Til en sånn porsjon som dette bruker jeg tre egg. Vispe, vispe, vispe, vispe og så helle potetene over i eggeblandingen og røre godt rundt så egget får fordelt seg rundt potetene før du har det tilbake i stekepanna. Det kan være lurt med en ekstra dæsj olje før dette skjer.

Så må omeletten steken en stund før det er på tide å snu den for å steke den andre siden til alt er gjennomstekt. Snuoperasjonen foregår ved å bruke en tallerken (eller tilsvarende) som er stor nok til å dekke stekepanna, hvelve omeletten over på tallerkenen og deretter forsiktig få lurt den ned i panna igjen (gjerne litt mer olje) for å steke ferdig. Dette har gått bra til nå, men det har også hendt at det henger litt igjen i stekepanna. I såfall er det bare å holde hodet kaldt, skrape alt sammen ut av panna og ned på omeletten, lappe så godt man kan og snu den sist stekte siden opp når den skal serveres. Det pleier å gå veldig fint.

Ferdig stekt ser den gyllenbrun og deilig ut, og den smaker inmari godt! Jeg lover! Omeletten er god med salat og brød til og kan spises varm eller kald, alt etter ønske og behov.

Enjoy!

Dette var en "liten" digresjon, men vi fikk så mye skryt for den i går at jeg ble inspirert til å dele oppskriften her.

I dag var det tid for jobb igjen, og ute høljeregner det. Mai er jammen en mangfolding måned.

- Helga Marie -

Kvelden før...

Jeg sitter og skuler på "verket" mitt. Bunadskjorta. Den henger, forsøksvis strøket, og venter på at det skal bli nasjonaldag i morgen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har et heller anstrengt forhold til å stryke bunadskjorter. Kjæresten stryker sin egen. Det skal han få fortsette med. Men hvordan skal det gå om vi blir flere som skal ha bunad på 17. mai?

Det kan jo hende jeg hadde blitt skikkelig god på å stryke bunadskjorter hvis jeg gjorde det litt oftere en maks to ganger i året (dette året gjorde jeg det også til 8. mai da jeg skulle i barnedåp), men jeg er sjeleglad for at det er ca. et år til neste gang.

Sånn, det var det hjertesukket. Så får vi se, da, hvor mye vi kommer til å "se og bli sett". Værmeldingene er jo ikke overveldende gode, så kanskje blir det hjemmeliv frem til vi skal på venne-spleiselag utpå ettermiddagen. Hipp, hipp hurra!

- Helga Marie -

Svigermors fantastiske fruktsalat med krydderlake

Svigermor er en racer til å lage god mat; brød, middager, kaker, desserter... Å være på besøk hos svigers er som regel et eneste langt etegilde, og som den matmonsen jeg er nyter jeg det hemningsløst! Blant all den gode maten er det imidlertid en fruktsalat som er den store favoritten, og da Kjæresten og jeg giftet oss for snart to år siden var den selvskreven på kakebordet. Etterpå har jeg tenkt at det var den som burde vært desserten etter middagen, men av en eller annen grunn kom jeg ikke på det den gangen. Og de som var smarte nok fikk jo smake den til kaffen, og vi hadde MYE!

Egentlig er det nok Arne Brimi som er hjernen bak desserten, og ikke minst laken som er helt essensiell, men jeg kaller alltid opp oppskrifter etter dem jeg får dem av, derfor blir dette altså


SVIGERMORS FANTASTISKE FRUKTSALAT MED KRYDDERLAKE


Krydderlake til fruktsalat:

• 5 dl vann
• 600 g sukker
• 2 kanelstenger
• 5 grønne kardemommefrø
• 1 vaniljestang

• Kok opp vann, sukker, kanel og kardemomme.
• Splitt vaniljestanga, og skrap ut frøene. Ha vaniljefrø og den splittede stanga over i laken. Kok videre.
• Når alt sukkeret er oppløst, settes laken til side for avkjøling.

Denne krydderlaken kan være god å ha stående i kjøleskapet. Når den blir kald, tykner den. Passer godt som smakstilsetning i krem eller sammen med frukt og is. (Svigermor anbefaler å oppbevare den på norgesglass, noe jeg har tenkt å følge.)

Fruktsalat, vinteroppskrift:

• 1 frisk ananas
• 2 bananer
• 1 melon
• 1 klase druker
• 100 g pekannøtter

Fruktsalat, sommeroppskrift:

• 1 vannmelon
• 1 honningmelon
• 1 kurv nektariner
• 1 kurv jordbær
• 100 g pekannøtter

• Vask og rens frukten, og skjær den i fine biter.
• Vend frukten i laken og sett kaldt. Strø over nøtter før servering.

Bon apetit!

- Helga Marie -

Rabarbraens venner

For noen dager siden kom nyeste utgave av "Fjell og vidde" i posten, alltid et høydepunkt her i heimen. Kjæresten og jeg leser ivrig og drømmer om turer i Guds frie. Nå er det straks sommerferie for lærerstanden, og det blir litt enklere å oppfylle drømmer om friluftliv. Det var imidlertid Inge Eidsvågs forsvarstale for rabarbraen som fanget oppmerksomheten min mest. Først og fremst fordi jeg, i likhet med Inge Eidsvåg, bekjenner meg til rabarbraens venner. Som han knytter jeg sterke og gode sommerminner til smaken av rabarbra, det være seg syltetøy, suppe eller pai. Jeg er imidlertid ikke så bekymret over rabarbraens fravær fra butikkhyllene. Jeg har nemlig rett som det er kjøpt rabarbramarmelade fra Bonne Maman. Den står i butikkhylla på CC-mat. Og Nora har Noras hjemmelagede med jordbær og rabarbra. I sesongen har jeg også observert rabarbrastilker til salgs her og der på markeder og i enkelte butikker. Men disse er alltid tørre og ser lite fristende ut.

Det er noe eget med rabarbra fra hagen. I hagen "vår" har vi en gammel jordbærrabarbra. Den er kjempestor og blir til mye deilig, og trenger jeg nye ideer til oppskrifter er internett tingen. Bare på mat.no fikk jeg 59 treff på "rabarbra". Så jeg tror ikke, Inge, at det er noen fare med rabarbraen. Den klarer seg. Akkurat som du sa - den står der etter at jordbæra og bærbuskene er forsvunnet. Men derfor kan man jo gjerne være en rabarbravenn.

Siste oppskrift jeg prøvde var rabarbradrikk. Dette har resultert i flere flasker med deilig, delikat rosa saft. Jeg skal snart lage en ny runde, og da skal jeg justere oppskriften etter egen smak og bruke mer rabarbra og mindre sitron. Ellers smakte den fortreffelig! Og se denne lekre fargen:

 Kjæresten og jeg har kost oss med en flaske til hver middag så langt denne uka. Jeg har en klar følelse av at det snart er på tide å lage mer. Og ettersom det snart er sommerferie har jeg jo god tid til sånt. Jeg er klar til å realisere en og annen husmorambisjon. Og Inge, det er bare å stikke innom. Du skal få smake rabarbradrikke!

- Helga Marie -

En investering for fremtiden

Jeg har drømt om min egen symaskin. Da jeg bodde i barndomshjemmet for lenge, lenge siden og var medlem av 4H hadde jeg "lappeteknikk" som oppgave og sydde to puter og nesten et helt sengeteppe i log cabin-teknikk. På ungdomsskolen sydde jeg klær som jeg også brukte en periode, og da jeg flyttet for meg selv faldet jeg noen gardiner. Senere fikk jeg låne mormors gamle Singer så mor og jeg slapp å frakte hennes symaskin mellom Lillehammer og Oslo. Den virket, men bare på full fart, og jeg hadde ikke samme presisjonsnivå i høy hastighet som henne. Så fra da av drømte jeg om å ha min egen. Ikke hver dag, uke eller måned, men innimellom, når jeg ble minnet om gode grunner for å eie en symaskin.

Og nå har Kjæresten og jeg har kjøpt symaskin. Jada, vi har kjøpt den sammen, selv om jeg skal innrømme at initiativet kom fra meg. Foreløpig har den bodd hos oss i en drøy måned og vi har koblet den til strømmen, slått på den vesle lampen på undersiden, beundret den og tatt bilde med mobilen for å sende rundt til alle interessenter (mødrene våre, primært). Etterpå satte vi på trekket og plasserte den på gulvet i et hjørne. Men enda kan man jo håpe at det kan bli noen opplagte bukser og en og annen gardin med tid og stunder. Fin er den i alle fall, det er det ingen tvil om. Se bevis nr. 1 nedenfor:

En av grunnene til at jeg ikke har fått lagt opp bukse er forresten at jeg ikke har riktig nål til dongeristoff. Damen i symaskinbutikken forklarte at man må ha en litt grovere nål til dongeri, ellers files den raskt ned og blir umulig å sy med. Nyttig kunnskap. Dette hadde jeg aldri tenkt over på egenhånd. Akkurat da hadde jeg imidlertid ikke kjøpt nye jeans, så jeg kjøpte ikke nål, og da jeg hadde ny bukse var sybutikken stengt på grunn av sykdom. Og sånn går dagan. Men nå er det jo vinterferie, så da kan det kanskje bli til noe. Og ettersom vi har vinterferie begge to er det ikke godt å si hvem som kaster seg over vidunderet først, hehe.

- Helga Marie -

Rødt-i-rødt-i-rødt

Att söka och samla är en sak for sig därför att man inte kan se någonting annat än det man söker efter. Om man plockar lingon ser man bara det som är rött. (Tove Jansson)

Det har regnet og regnet de siste dagene og den stakkars villbringebæra blir klissvåt og mugner. Men i dag var værmeldingene litt mer positive og vi arrangerte en redningsaksjon som i alle fall har sørget for at et par kilo har havnet i fryseren som rørt syltetøy å kose seg med senere.

Og ettersom jeg hadde lest i Tove Janssons Sommarboken samme morgen kjente jeg så godt igjen den nærmest transelignende tilstanden man kommer i når det er så masse bær og jeg bare må plukke og plukke og plukke. Og innerst inne tror jeg at de bærene som blir stående igjen på busken er lei seg over å ikke bli syltetøy. Så det er nok bare å komme seg ut igjen til ny innsats i morgen!

- Helga Marie -

Foto: Erling Brenn

Vårens første rabarbrapai

Som et ledd i utsettelse av annet arbeid og i takknemlighet over vårens milde gaver har jeg laget rabarbrapai i dag. Det er vel et par uker siden jeg for alvor begynte å holde utkikk til rabarbraen i hagen. I dag var det definitivt på tide å smake og jammen ble det bra om jeg selv skal si det. (Og jeg har et fornøyd vitne i 2. etasje i huset der jeg bor.)

At rabarbraen var gammel i landet visste jeg fra før, men den har flere interessante sider som jeg fant ut mer om på Norsk institutt for skog og landskaps nettside da jeg lette etter litt mer håndfast informasjon om hvor lang historie planta har i Norge. Se bare her:

Dødsstraff for rabarbrasmugling
Rabarbra er ellers en plante med en særdeles interessant historie. Rabarbra kan kalles 1700-tallets ginseng. Det var stor etterspørsel i Europa og planten ble tillagt mange helsebringende egenskaper. Opprinnelig ble rabarbra innført fra Kina. Handel med rabarbra var lukrativ butikk. Den russiske tsaren kontrollerte all innførsel, og det skulle gå gjennom den kinesiske grensebyen Kiachta og overvåkes av "Rabarbra-kommisjonen". Smugling medførte dødsstraff. I Sverige finnes fortsatt uttrykket "å legge rabarber" på noe, som betyr at saken blir strengt regulert.

Hvem skulle trodd det?

Oppskriften min på rabarbrapai har jeg hentet fra mat.no. Den fungerer fint også med blåbær har jeg funnet ut. En annen ting jeg har funnet ut er at det er mye væske i rabarbra, så det lønner seg å ikke fylle opp forma helt. I min paiform blir oppskriftens 1 kg rabarbra i meste laget. Det renner ut i ovnen, svir seg og er tungt og vanskelig å vaske bort. Jeg prøvde meg med en del mindre denne gangen, men det fløt fortsatt over så enten må jeg bli flinkere til å få til paideigen (og der er det helt klart forbedringspotensiale) eller jeg må gå til anskaffelse av en ny paiform med høyere kanter. Eller jeg kan la Kjæresten lage paideig, for han er grådig flink på å få den akkurat passe smidig, og han kjevler den perfekt. Det siste var nok den enkleste løsningen når jeg tenker meg om.

Resultatet i dag ble fortært av brodern og meg i fellesskap. Det vil si - litt sparte vi til broderns kjæreste. Hadde vi ikke lovet på forhånd spørs det hvordan det hadde gått...



Her var paien nettopp ute av ovnen og slik så den ut etter kalaset:




Den er ekstra god med vaniljeis til!

Bon appetit.

- Helga Marie -