fredag 14. mai 2010

Ukeslutt med Hans Børli


Kvitveis

Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?

Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.

Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.

Å, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.

Hans Børli

torsdag 13. mai 2010

Bøker på reise

For flere år siden gav en venn meg boken Salamanderkrigen av Karel Capek. Han hadde funnet den i Oslo et sted, muligens på Blindern der vi begge var studenter på den tiden, hadde lest den og gav den videre til meg. Boken var registrert hos BookCrossing og hadde et eget ID-nummer skrevet for hånd på tittelsiden sammen med en liten hilsen. Jeg likte ideen med å dele bøker på denne måten, noe som ikke hindret meg i å ruge på Salamanderkrigen i flere år før jeg sendte den videre. Den ble satt fri på venterommet hos tannlegen min, og jeg er spent på om den finner veien ut derfra. Ser jeg den der neste gang jeg er der bør jeg kanskje finne et annet sted.

Samtidig ble jeg inspirert til å scanne bokhylla etter kandidater til et spennende, eierløst liv borte fra bokhyllas trygge, kjedelige vegger og endte med å sende Jeg drømte om fred av Dang Thuy Tram med bussen. Ingen har lagt igjen noen melding om at de har funnet den, men jeg håper at den i alle fall har unngått søppelbøtta. Det har den ikke fortjent.

Ellers er det ikke lett å sende bøker jeg er genuint glad i ut i det store intet, derfor blir det enten de jeg ikke har likt så godt, eller bøker jeg ikke tror jeg kommer til å lese igjen. Og nå har jeg to nye klare til å sendes avgårde: Dorés bibel av Torgny Lindgren som jeg faktisk likte svært godt, og Rabbit, Run av John Updike som jeg aldri kom meg gjennom.

 
 
I vår verden av ekstremt forbruk er det en fantastisk tanke at man kan skape et kjempestort, verdensvidt bibliotek på denne måten. Jeg ble minnet om dette forrige helg da jeg hadde besøk av gode, leseglade venninner og vi endte opp med å lete oss gjennom bokavdelingen på Hammartun skolekorps' loppemarked. Så vanvittig mange bøker folk kjøper, eier og ikke leser... Og jeg hører definitivt med i denne kategorien. Og klarte selvsagt å dra med meg hjem tre bøker (egentlig godt gjort at det ikke ble mange flere!) som nå bidrar til å fylle bokhylla. Så da kan det jo lette litt på samvittigheten, eller jeg vet ikke helt hva, at det går an å la noen av bøkene vandre videre til et hemmelig liv på reise.


God bok!

- Helga Marie -

P.S. Bildene av bøkene har jeg finnet hos Gyldendal og Esquire. Takk for lånet! Og takk til bokmerker.org som minnet meg om BookCrossing akkurat i dag.

søndag 2. mai 2010

Forsvunnet

Ved siden av rettearbeid har jeg fått tid til å lese litt denne helgen, og nå nærmer jeg meg slutten av Daniel Mendelsohns erindringsbok The Lost. A Search for Six of Six Million, som jeg nevnte i en bloggpost tidligere. Nå er jeg snart kommet til endes med begge deler, og det er vel ingen tvil om at det er boka som har gjort sterkest inntrykk!

Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.

Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.

Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.

Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.

Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.

- Helga Marie -

lørdag 1. mai 2010

Gratulerer med dagen, farfar!

Farfar døde da jeg var to år gammel, og av den grunn har jeg ingen egne minner om ham. Det var heller ikke mange gangene vi møttes i løpet av de par årene vi eksisterte sammen her på jorden. Foreldrene mine og jeg bodde på en annen kant av landet, og de få bildene som finnes av ham og meg er fra vinteren 1976 og sommeren 1977. Han døde den høsten. De andre besteforeldrene mine levde til jeg var i slutten av tenårene, og selv om jeg fortsatt var litt for ung til å interessere meg for dem som annet enn besteforeldre husker jeg dem i alle fall godt.

I dag er det 1. mai, og jeg innrømmer gjerne at den dagen først og fremst er en ekstra fridag for meg (hvis den faller på en vanlig hverdag, vel å merke). I år skulle statsministeren hit til byen for å holde tale, men jeg holdt meg hjemme sammen med rettebunken min. Ikke helt i farfars ånd, skal jeg tro familiefortellingene.

Som ung mann engasjerte farfar seg i fagbevegelsen og var med på å starte lokallag av Arbeiderpartiet i bygda der han bodde. Jeg vet ikke sikkert hvilket år det var, men gjetter på 20-tallet, eller tidlig på 30-tallet. Så kom krigen. Farfar var familieforsørger uten arbeid. Det eneste arbeidet som var å få var for tyskerne. Farfar tok jobb for okkupasjonsmakten, og det ble slutten på den politiske karrieren. Ikke at han skiftet ståsted politisk, men i etterkrigstiden var det ikke bruk for medløpere, så farfar ble spilt ut på sidelinjen.

Dette er gammel familiehistorie, og farfar har vært død i over tretti år. Det er umulig å få vite sikkert hvordan han taklet å bli fryst ut av det miljøet som hadde vært så viktig for ham. Men det er vel rimelig å anta at han opplevde det vanskelig, og han tok seg stort sett arbeid som tømmerhogger for arbeidsgivere langt unna hjembygda.

Arbeiderpartimann var han uansett på sin hals resten av livet, og jeg antar at arbeidernes internasjonale kampdag var viktig for ham, så da jeg, til tross for labert politisk engasjement, sto opp for å heise flagget klokka 8 i dag tidlig var det like mye for å hedre farfar (og forsåvidt farmor) som for å hedre arbeiderne. De hadde vel helst sett at jeg var mer politisk engasjert istedet for bare å vise symbolsk støtte gjennom flagget, men samtidig tror jeg de ville satt pris på gesten.


 - Helga Marie -