torsdag 30. april 2009

Sol, sang, frihet, vår...

Det er så deilig vær i dag - det er langhelg (riktignok innspurt med oppgaveskriving) - snart skal jeg spise middag - verden er full av gode mennesker og jeg har nettopp lært hvordan jeg skal få inn en filmsnutt fra YouTube i bloggen min, så her kommer en av mine favorittsanger - til ære for denne siste dagen i april:

onsdag 29. april 2009

Brutus var en skurk

Jeg er overbevist av ordene Shakespeare legger i munnen på Marcus Antonius ved Caesars kiste: "Friends, Romans, countrymen, lend me your ears..." Den monologen er et nydelig stykke talekunst, eller retorikk, om du vil. Jeg begynner å ane at jeg kanskje ikke skal ha som mål å være Shakespeare-misjonær på jobb, men ingen kan hindre meg i å være det her fra mikrofonstativet mitt, så her overlater jeg ordet til Marcus Antonius i Marlon Brandos skikkelse fra 1953: Se, hør og nyt!



- Helga Marie -

mandag 27. april 2009

Dagens bursdagsbarn: Mary Wollstonecraft


En av mine heltinner er Mary Wollstonecraft her portrettert av John Opie. I dag er det 250 år siden hun ble født, så jeg feirer henne litt her fra mikrofonstativet mitt: Gratulerer med dagen, Mary!

Mary Wollstonecraft levde dramatisk og uten å bry seg særlig mye om konvensjoner, men jeg har ikke tenkt å la dette være noen sensasjonslysten biografi. De som har lyst til å finne ut mer om damen har gode muligheter til det andre steder. Det eneste jeg vil kommentere i sakens anledning er at å leve som hun gjorde krevde mot, og det er opplagt at det motet også var nødvendig for å både tenke og publisere som hun gjorde - helt utenom det som var vanlig og ønskelig for en dame den gangen.

Jeg har lest skammelig lite av det hun skrev, bare Min nordiske reise som ble til i løpet av et opphold i Norge, Sverige og Danmark i 1795. For en nordmann er det selvsagt spennende å lese hvordan en verdensdame som Wollstonecraft oppfattet våre fortidige landsmenn og naturen rundt dem for over 200 år siden og boken er herved anbefalt!

A Vindication of the Rights of Woman er likevel hennes mest kjente verk og et av de jeg skal lese - når jeg bare får tid. Men i en kort oppsummering av innholdet, så var Wollstonecraft av de første som tok til orde for at kvinnen ikke var (eller er) mannen naturlig underlegen, men at hun ble gjort slik av mangel på utdannelse og intellektuell stimulans. Med dette gikk hun rett i strupen på Rousseau som mente at kvinnens bestemmelse var å behage mannen og at jenters utdannelse best mulig måtte forberede dem til dette.

Ideene hennes om likestilling mellom kjønnene er selvsagte i dag, men hadde kanskje ikke vært så selvsagte om det ikke var for modige kvinner som dagens heltinne.

Så hurra for Mary Wollstonecraft på 250 års dagen og les gjerne om henne i dagens Aftenposten for utfyllende informasjon.

- Helga Marie -

søndag 26. april 2009

Søndagstanker: Til kirke, til kirke


Jeg liker å gå til gudstjeneste på søndager. Søndag med kirkegang gjør at dagen oppleves helt annerledes enn andre dager. Mer høytidelig på en måte - mer ettertenksom, kanskje? Jeg blir ofte gående og tenke på det som skjedde i kirka resten av dagen, nynne på salmene og av og til må jeg slå opp og lese bibeltekstene en gang til hjemme.

I ungdomstiden var jeg relativt aktiv i mer lavkirkelige kretser, deriblant Norges kristelige student- og skoleungdomslag (NKSS) og Misjonssambandet. Jeg har mange gode minner derfra. Det var et godt og trygt fellesskap å være i, med et tydelig fokus på Jesus. Samtidig opplevde jeg et og annet som jeg reagerte litt negativt på, særlig var dette tanker og holdninger som reflekterte en konservativ teologi. Så selv om jeg sikkert av mange ble oppfattet som konservativ i denne tiden var ikke det en merkelapp jeg nødvendigvis gav meg selv. Og i dag passer den definitivt ikke.

Grunnen til at jeg kom på dette akkurat i dag var at det innimellom var en del snakk om hvor feil det var å være bare "søndagskristen", akkurat som det var helt feil å være "miljøkristen". For å ta det siste først (første gangen jeg hørte uttrykket skjønte jeg ikke hva det betydde i det hele tatt) så var visst det å bare "dilte etter" og ikke ha gjort seg opp en klar mening om sitt forhold til Jesus selv. Jeg må innrømme at jeg reagerte nokså negativt på denne betegnelsen da som nå. For det første var jeg slett ikke sikker på at betegnelsen ikke rammet meg selv. Det var ikke hver dag jeg følte meg så veldig kristen og da var det greit å ha venner som var det som jeg kunne lene meg litt på. Tross alt betydde det jo noe for meg om jeg ikke alltid var helt klar over hva. Mulig at dette var bevisst nok til at jeg unngikk merkelappen "miljøkristen", men jeg reagerte likevel på at det var så negativt å bare "være med". Er ikke Gud like glad i alle? Og er det så sikkert at han opererer med samme bekjennelseskrav som mennesker gjør? Jeg er sannelig ikke sikker nå heller.

"Søndagskristen" var en annen uglesett tilstand. Det betydde at man konsentrerte kristenlivet sitt om gudstjenesten på søndag og ellers hadde fri. Og det er selvsagt litt snodig hvis man bare er religiøs akkurat den drøye timen gudstjenesten varer. Men nå tror jeg jo ikke at de fleste som går i kirka på søndagene kjenner det sånn. Sikkert ikke alle de som ikke er på en eller annen gudstjeneste eller møte hver uke heller. Vi som tror og tviler har nok dette med oss i hverdagene også. Det føler jeg meg ganske sikker på.

Nå skal det sies at i 16-19 årsalderen er man skråsikker på mangt. Kanskje har mange av de jeg diskuterte dette med forandret seg de også og tenker annerledes nå enn de gjorde da. Men hos meg har det brent seg fast at det var visse ting som ikke var godtatt og/eller helt bra, noen spesielle standarder som gjaldt hvis alt skulle være på stell og jeg tenker at noe av problemet som kristne miljøer står overfor er det å være i skjæringspunktet mellom å være tydelig og samtidig ikke fortape seg i uviktige detaljer. Og disse detaljene er det jo selvsagt en viss uenighet om.

Jeg er i alle fall glad for å være "søndagskristen". Det er en dag i uka jeg kjenner helt tydelig og konkret at jeg hører hjemme i Guds store familie. Så får det heller være om den følelsen innimellom forsvinner i dagliglivets trivialiteter. Takk og pris for en dag i uka der det går an å legge hverdagen til side og få være litt mer høytidsstemt, ettertenksom og religiøs enn alle de andre dagene!

- Helga Marie -

lørdag 25. april 2009

En travel tid


Det er virkelig vår i hagen. De siste dagene har vært nesten sommervarme og nå er det rett før løvet spretter over alt. Og alt syder av liv - barna sykler i gatene og leker, lukta av grillkull brer seg...

Ettersom jeg er flittig student om dagen lar jeg hagearbeidet være, til glede for noen små naboer viser det seg. I går morges ble jeg stående og kikke ut kjøkkenvinduet på en blåmeis som strevde voldsomt. Han basket rundt nede i en liten grop og det kunne nesten se ut som om han var fanget under gammelt gress. Jeg begynte nesten å lure på om jeg måtte sette i gang en redningsaksjon da han brått dukket frem fra gresset og fløy - med nebbet fullt av materiale til reir selvfølgelig! Han satte kursen direkte mot naboens tak og smatt inn mellom to planker i raftet (er det ikke det det heter?) Skal si de har ordnet seg! Rom med utsikt og matfat rett ved siden av. Materen henger nemlig fortsatt oppe. De kan jo i det minste få tømme den før jeg lar dem finne all maten selv. Bildet er forresten hentet fra FreeDigitalPhotos.net.

Et ekorn lengre nede i hagen var også ivrig opptatt med å samle seg et eller annet hvorpå det turnerte epletrær og garasjetak elegant før det forsvant med fangsten. Og rabarbraen har nettopp sprunget ut. Bittesmå, skrukkete nyfødte blad. Snart blir det rabarbrapai! Hurra!

- Helga Marie -

fredag 24. april 2009

Ukeslutt ved Edward Monkton

I de voksnes vold

I forlengelsen av gårsdagens bloggpost om Delara Darabi kom jeg på en annen sak som har figurert i nyhetsbildet den siste tiden: Drapet på ni år gamle Christoffer Kihle Gjerstad som A-magasinet hadde en lengre artikkel om forrige fredag. Stefaren er dømt for drapet i tingretten og denne uka startet ankesaken i lagmannsretten.

Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!

Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?

Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.

Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).

- Helga Marie -

torsdag 23. april 2009

Du må ikke tåle så inderlig vel...

... den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg henger meg her på den verdensomspennende bloggaksjonen for å redde Delara Darabi fra dødsstraff. Dødsstraff er noe av det mest avskyelige jeg kan tenke meg! Uansett hvilken forbrytelse man har begått skal ikke noen stat ha rett til krenke en annens rett til liv. I det siste har jeg vært ekstra opptatt av spørsmålet om dødsstraff fordi en episode (som ikke har med Delara å gjøre) har minnet meg om at det faktisk er en del mennesker som er for dødsstraff. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an å argumentere for at det skal være greit å med kaldt blod dømme et annet menneske til døden.

One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)

Inspirert av Hannes hjørne limer jeg inn teksten til bloggaksjonen her og oppfordrer alle andre til å delta i aksjonen:

Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

No man is an island, entire of itself...any man's death diminishes me, because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.
(John Donne)

- Helga Marie -

tirsdag 21. april 2009

En liten reise i tid


Jeg innrømmer at jeg er en temmelig sentimental type. Det er ingen tvil om at jeg har en hang til å mimre og føle meg hensatt til steder og stemninger når den rette påminnelsen kommer. Lukt og lyd er effektivt, årstid ligeså. Plutselig var jeg transportert tilbake i tid. Riktignok ikke så langt tilbake i tid, bare to år. Men Blindern, og særlig humanistisk fakultet lå der i aprilsola akkurat som for to år siden da jeg var i siste innspurt av masteroppgaveskriving. Nå er jeg igjen i en innspurtfase, riktignok bare med tre små oppgaver på seks sider, men det var nok til å gjenskape følelsen av avslutning, av studentliv som går mot en ugjenkallelig slutt og kombinert med en superhyggelig lunsjavtale med en god venninne var det virkelig duket for mimring.

En ganske sentral forskjell er det at jeg nå for tiden må nøye meg med å skrive på en av fakultetets datamaskiner på Sophus Bugges hus og ikke på min egen kjære MacBook på egen lesesalsplass med utsikt over hele Oslo. Det kan selvsagt føles som en degradering, men det fungerte forholdsvis greit. Tankeflukt kan man få til ved å la blikket gli over fylte bokhyller også!

Etter et par timers mer eller (kanskje helst) mindre effektiv skriving møttes vi på plassen utenfor Sophus og ruslet i deilig vårsol til Åpent Bakeri. Det var noe vi gjorde innimellom - ikke så veldig ofte - da vi var fulltidsstudenter. Helst når noe ekstra var på gang. En oppgave levert, eller når det kanskje var behov for litt å trøste seg med. Og med fare for å høres helt banal ut må jeg si at Åpent Bakeri er et fantastisk sted. Kafeen og utsalget ved Damplass i Ullevåll Hageby er skrekkelig populær og det er egentlig bare dumt å gå dit rundt lunsjtider, og noen plass ute i sola fikk vi ikke. Men siden det var så vakkert vær var det i det minste god plass inne. Det er ikke riktig alltid. Jeg har flere favoritter på Åpent Bakeri. En av dem er kjempestort rundstykke med smør og rørt jordbærsyltetøy. Så er det blåbærbolle med crème fraîche og hylleblomstsaft. Og kaffe. Og kakao. Åh, så mye deilig. Så det var litt hardt å bestemme seg. Blåbærbollen hadde forresten eggekrem og ikke crème fraîche, et "fremskritt" jeg kjenner at jeg er litt imot.

I vårsola gikk praten, akkurat som våren for to år siden og vi var hjertens enige om at vi hadde det godt som fulltidsstudenter med studielån i lommeboka og bare innleveringsfrister å bekymre oss over (og dem husker vi nesten ikke lenger).

Så sentimental kan man bli. Og det er deilig. For selv om vi lever her og nå, så er det så deilig å av og til få besøke en deilig, forgangen periode av livet. Kjenne at alt er som det var, selv om alt er forskjellig. Og etterpå reise tilbake til nåtiden og ha det ganske så greit der også. Til tross for innleveringsfrister.

Forøvrig kan det meddeles at juletrebelysningen fortsatt henger oppe året rundt!

- Helga Marie -

tirsdag 7. april 2009

Det hemmelige teater

Til tross for at jeg var nokså skuffet over at jeg ikke fikk sett "Jerusalems skomaker" i går har jeg lyst til å reklamere litt for Det hemmelige teater som sto bak forestillingen. Det var tross alt ikke deres feil at avisen blingset, så om jeg skulle anklage noen og lage bråk ville det slik sett være mer naturlig å gå løs på lokalavisa. Det var forresten en tanke - jeg kunne jo bare bedt om at regningen ble sendt dit! Hvilken genial idé. At jeg ikke kom på det i går kveld.

Samme det, men forestillingen var i alle fall en del av Det hemmelige teaters program og jeg var på en av forestillingene deres i fjor sommer. Det var første gang jeg hørte om dem. Broren min gryntet noe om at: - de er jo ikke så veldig hemmelige, da, men jeg hadde ikke hørt om dem før. En god venninne som er mer "inside" på det som skjer av teaterliv i distriktet hadde fått med seg at teateret hadde sommerfestival og feiret 25-årsjubileum og at forestillingen "Sommerboken" basert på Tove Janssons fantastiske roman var et av tilbudene.

Turen til Bødal i Vestre Gausdal der Frydenlund Teater (en av scenene Det hemmelige teater bruker) var vakker og sensommersolfylt. Og der, høyt oppi lia ligger det altså et helt ordentlig teater. Langt, langt, langt unna asfalt og alle paradegater og storslagne teaterbygg fra forrige århundreskifte. Og hvilken teateropplevelse det var å få være med Helena Klarén til en sommerøy i den finske skjærgården og til den siste sommeren med bestemor...

Det hemmelige teater anbefales varmt. Til sommeren er det festival igjen og det eneste "hemmelige" ved dette tiltaket bør være navnet!

- Helga Marie -

Naturdrama og idyll

Etter at jeg flyttet fra storby til småby og fra blokkleilighet til villa har jeg blitt fast matstasjon for et relativt stort antall småfugler gjennom vinteren. De propper i seg solsikkefrø, usaltede peanøtter og meiseboller og nå som våren nærmer seg ligger solsikkeskallene i hauger under buskene der matbeholderne henger. Det skal bli en liten jobb å samle det opp igjen, men det er verdt det. For den som ikke har oppdaget dette selv så kan jeg fortelle at det er godt selskap i disse småttingene som spiser og spiser på harde livet for å overleve gjennom vinteren. Jeg har tenkt litt på det her jeg har lukket hendene om en varm kopp te og kikket ut på livet der. Det er godt å slippe akkurat den kampen for tilværelsen, kjenner jeg.

Det kan se så idyllisk ut. Til tider er det forbrødring mellom mange arter der ute, men kjøttmeis, blåmeis og sisik er de mest trofaste. Og midt i all idyllen så kan jeg ikke unngå å legge merke til at søte og nusselige som de er disse fuglene, så er de ikke spesielt glade i hverandre. Det er kjekling og angrep, lynraske utfall og strategiske tilbaketrekninger stadig. Og den bittevesle søte blåmeisen er den aller hissigste. Innimellom har jeg hatt lyst til å stikke hodet ut av verandadøra til dem og hvese at: "Har dere noen gang opplevd at matfatet ble tomt?" slik mitt faderlige opphav kunne finne på å gjøre når jeg og søsknene mine kranglet om en eller annen pannekake eller pølsebit ved middagsbordet. Men så tar jeg meg i det og tenker at disse småttingene har vel faktisk opplevd det. I motsetning til meg og søsknene mine. Dessuten tror jeg evnen til å resonnere er relativt begrenset. Skal tro hvor stor (eller liten) en blåmeisehjerne er?

I nabolaget bor det også en og annen katt, men i år har jeg ikke sett spor av fuglemassakre i mateområdet. Før i går. Jeg var på vei for å fylle på med solsikkefrø da avslørende rester av fjær og dun viste seg under en busk der snøen hadde smeltet... Jeg kjente temperamentet stige da en liten tass av en halvstor kattunge patruljerte hagen litt senere på dagen. Men jeg er glad i katter også, og tross alt er det mange fugler igjen. Men å være katte- og fugleelsker samtidig er nesten vanskeligere å forene enn å like både hunder og katter.

Men siden jeg ikke trenger å kjempe for livet ved solsikkefrø-automaten og må tjene til livets opphold på andre måter er det vel best at jeg vender tilbake til didaktikkoppgaven min.

Jeg hadde ellers tenkt å skrive litt om teateropplevelsen i dag, men den ble det ikke noe av. Det var nemlig ikke gratis likevel og undertegnede hadde fornøyd trasket avgårde uten lommebok og den var det uansett ingen kontanter i. Så jeg måtte slukøret rusle meg en tur i vårkvelden i stedet. Men anmeldelsene i avisa i dag er gode og det blir kanskje en fast tradisjon så da får jeg vel sjansen neste år?

- Helga Marie -

mandag 6. april 2009

En urpremiere?


I dagens utgave av lokalavisen GD leser jeg at det skal være en mulig urpremiere i Nordre Ål kirke i kveld kl. 20. Gratis til og med! Morten Jostad (på bildet, lokal dramatiker og skuespiller) har dramatisert fortellingen "Jerusalems skomaker" av Sigrid Undset og denne fremføres altså i nærmeste kirkebygg denne mandagskvelden ledsaget av klassisk musikk. Såvidt Jostad vet har denne fortellingen ikke vært dramatisert før, derfor altså en mulig urpremiere. Jeg skal - og vil du væra med, så heng på!

- Helga Marie -

søndag 5. april 2009

Påskesol, Bach og oppgaveskriving

Sukk... En palmesøndag viet til oppgaveskriving... Jeg blir litt mismodig og synes synd på meg selv. Dagen startet ganske bra sett fra et oppgaveskrivingssynspunkt: Det var overskyet og ikke særlig fristende utevær uansett. Derimot var det første del av Matteuspasjonen på P2, noe som hindret meg i å komme raskt i gang med skriving og lesing. (Matteuspasjonens del 1 sendes forresten på nytt i NRK klassisk kl. 14.00 på onsdag!)

Nå klokken 14.00 er det derimot blitt fantastisk vakker sol ute og jeg har lyst til helt andre ting enn å filosofere over og diskutere historiebevissthet og historiesyn. Jeg har lyst til å være ute i våren og nyte fridager og påske. Nå får jeg faktisk sjansen til det i slutten av ferien, og da kan jeg slappe ekstra godt av hvis jeg har vært flink til å skrive nå i første halvdel. Så hva venter jeg på? Dessuten er jo historiedidaktikk ganske spennende når jeg bare kommer meg i gang. Og som sagt har jeg hørt Bach på radio i dag. Det er ikke helt det samme som å komme seg på en konsert for å høre den, men det duger.

Og livet er jo alltid lysere når sola skinner, selv når man må holde seg inne det meste av dagen. Så får jeg glede meg over at jeg har tid til å jobbe med oppgavene mine og at jeg neste år satser på å få med meg en live-fremføring av en eller annen pasjon fordi jeg er ferdig med eksamen for første påske på fire år. Så da skrider jeg tilbake til verket og håper på det beste.

- Helga Marie -

torsdag 2. april 2009

Knus, knas

I dag tidlig kom jeg for sent til bussen. Det var skikkelig ergerlig. Først hadde jeg fundert noen minutter på om jeg virkelig måtte stå opp for å ta kvart på åtte-bussen og hadde jeg holdt meg til den tanken hadde det vært like greit. For bussen kom bittelittegranne tidlig og jeg var ute bare akkurat i tide og siden bussen alltid er litt sent ute tok jeg ingen forholdsregler og kastet et blikk over skulderen på vei mot busstoppen. Altså gled bussen opp på siden av meg og forsvant idet jeg kom til bussholdeplassen. Da var det for sent. Jeg sto likevel på busstoppen i ti minutter i håp om at jeg hadde tatt feil.

Det rare er at jeg må ha hatt på følelsen at jeg kunne bli for sen. Jeg tok nemlig svært lett på vannpyttknusing på vei til bussen. For jeg skal gjerne innrømme at når våren er i anmarsj og nattekulda har lagt et tynt islag på vannpytter i veien ser jeg det nærmest som en plikt (en gledelig en!) å knuse isen så snart jeg har sjansen. På vei til bussen i dag gjorde jeg det ikke skikkelig fordi jeg visste at jeg hadde litt knapt med tid. Jeg får ta mitt monn igjen senere, men snart er det ikke kaldt nok om nettene til at det blir is mer.

Når høsten kommer er det en helt annen sak. Jeg knuser isen da også, for jeg syns det er så moro å høre og kjenne at det knaser under skoene mine. Men det er med en annen ærefrykt jeg foretar dette ritualet hver høst. Det er et helt annet alvor over isen om høsten. Den har rett til å være der og skal snart overta både små og store vann. Men om våren er det om å gjøre å få den vekk - den er på vikende front og jeg hjelper til så godt jeg kan.

Om noen syns at dette er barnslig så er jeg helt enig. Jeg innrømmer at jeg faktisk rødmet litt over meg selv da jeg knuste is på vei forbi et klasserom her en morgen og plustelig ble klar over at jeg kunne observeres fra vinduene. Hm. Ikke at jeg tar det veldig tungt, men det er klart at slike aktiviteter ikke passer så godt sammen med verdig læreroppførsel.

Men tilbake til bussen i dag tidlig - hva skulle jeg så foreta meg? En snau time mellom litt før åtte og litt før ni en morgen tidlig i april? Alternativene var å bli stående der jeg var, henge på Statoil til neste buss eller dra inn til byen og henge på busstasjonen til neste buss. Det ble til at jeg valgte det siste. Og i en krok av ventehallen fikk jeg jammen rettet to stiler. Så dermed var jeg temmelig fornøyd med meg selv når sant skal sies.

- Helga Marie -

onsdag 1. april 2009

April, april!

I går var jeg så bekymra for hva 1. april ville bringe, men da dagen kom ble den rett og slett ganske bra og jeg ble bare lurt littegranne av en elev som noen få sekunder fikk meg til å tro at jeg hadde hull på skoen. Det var jo kanskje egentlig like greit at jeg ble lurt, så ble han glad og jeg fikk også noe å le av.

Noe annet som fremkalte latteren i dag var Top 100 April's Fool Day Hoaxes of All Time - jeg anbefaler et besøk. Det er jo fantastisk å more seg på andres bekostning, så alle som har behov for det bør besøke denne nettsiden.

- Helga Marie -