tag:blogger.com,1999:blog-71538660809588090592024-03-13T22:21:19.760+01:00Helga Maries mikrofonstativHelga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.comBlogger188125tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-8041098045914700682013-08-20T19:09:00.002+02:002013-08-20T19:09:45.625+02:00Og så var det hverdag igjenNok en gang har det gått tid og evighet siden en oppdatering om livet i og rundt villastrøket i småbyen. Sommeren er på hell, skolen er i gang igjen og dermed også vi som jobber der.<br />
<br />
Ferieringen kan lett bli en vane, og jeg stilte meg helt uforstående til en ekspeditrise i en klesbutikk her i byen som jeg kom i snakk med på min aller siste (panikkartede) feriedag. Hun var sjeleglad over å ikke være plaget med en så lang ferie som meg - hun hadde savnet jobben sin altfor mye. I mitt stille sinn måtte jeg ta en sjekk: "Har jeg savnet jobben i ferien?" Svaret er: "Ikke et øyeblikk." Men det er godt å være tilbake likevel, selv om det er krevende å avvende uker med late dager uten krav fra noen kant.<br />
<br />
I alle disse late ukene har jeg altså ikke klart å stable på beina en eneste bloggpost, men jeg er glad for at ikke alle tar ferie fra bloggingen. En av mine absolutte favoritter, <a href="http://helgasdagbok.blogspot.no/">Helgas dagbok</a>, har skrevet jevnlig og det er jeg glad for, for jeg blir så glad av å lese det hun skriver. Det er så klokt, så ærlig og så underholdende og jeg anbefaler bloggen varmt til alle. Det er høy gjenkjennelsesfaktor på så mangt av det hun skriver om.<br />
<br />
Og hva var det så jeg ville skrive om for egen del denne gangen? Ikke så mye i dag, bare komme i gang igjen, kanskje? Kanskje det handler om "nyspissede blyanter og nye bøker"-syndromet: I år skal jeg virkelig, virkelig gjøre en innsats.<br />
<br />
God sensommer, og så vil tiden vise hvor flittig jeg klarer å formulere hverdagshendelser til noe andre også kan ha glede av å lese.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-16561620776618460702013-05-28T21:53:00.000+02:002013-05-28T21:53:23.624+02:00Kjære farmor!I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Du var sju år og hvor bevisst du var på det som skjedde akkurat da vet jeg ikke. Jeg vet at du hadde en klar politisk overbevisning senere og at du brukte stemmeretten din.<div>
<br /></div>
<div>
Det var onsdag 11. juni at et enstemmig Storting sa ja til å gi stemmerett til alle norske borgere som var 25 år og over. Da din tur kom for første gang var denne grensen senket til 23 år, så den første gangen du brukte stemmeretten din var kanskje ved kommunestyrevalget i 1928? Da var du allerede mor til flere og hadde plikter og ansvar som få i den alderen nå til dags. Selv var jeg bekymringsløs utenlandsstudent da jeg var 23 år.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Uansett hvor og når du stemte første gangen stemte du i alle fall ved stortingsvalget 14. september i 1981 og samtidig gav du meg et minne for livet. Jeg var seks år og var tydeligvis på besøk hos deg akkurat da. Jeg husker hvordan jeg betraktet deg der du gjorde deg klar. Pyntet og høytidsfylt (og kamplysten) toget du avgårde med meg ved hånden. Jeg småsprang for å holde følge og skjønte at vi var på vei til noe stort. Utfallet av valget ble nok ikke helt etter ditt hjerte den dagen ettersom dette ble innledningen til den store høyrebølgen, men uavhengig av valgseire og -nederlag lærte du meg en lekse om demokrati uten å si så mange store ord.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Det er ikke bare i år, med stemmerettsjubileum, at jeg tenker på dette. Men i dag var jeg på et seminar på Maihaugen som het "I kamp for stemmerett" og da tenkte jeg slik på deg. Jeg ønsket så sterkt at du kunne være der sammen med meg og høre om det spennende arbeidet som ble drevet frem mot 1913 og ikke minst hadde det vært så flott å kunne spørre deg, et tidsvitne fra årene etter hvordan dette opplevdes for deg og andre unge kvinner den gangen.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg bruker historien din når jeg underviser elevene mine om demokratiutviklingen i landet vårt, men om den klarer å levendegjøre historien for dem slik den gjør det for meg er kanskje for mye forlangt. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Uansett skal du vite at jeg er stolt av å være barnebarnet ditt og at jeg savner deg!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
- Helga Marie - </div>
Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-18127342800736812532013-05-27T19:50:00.000+02:002013-05-27T19:50:30.079+02:00Filosofering i nesleåkerenI helgen kom det så sterkt for meg at det var på tide med neslesuppe. Jeg kikket ut stuevinduet og så hvordan brennesla struttet ved den gamle steinmuren nederst i hagen. (I parentes bemerket: andre, mer utholdende og dyktige hageeiere enn oss hadde antakelig skapt litt av et romantisk arrangement ut av denne steinmuren, og det er for så vidt min langsiktige plan også, men vi er ikke helt der enda.)<div>
<br /></div>
<div>
Som tenkt, så handlet. Mens Kjæresten og Poden var på sykkeltur skred jeg til verket og fylte tre store boller med nesler, og mens jeg satt der på huk kom jeg tanker om det fantastiske i at noen, en gang for utlenge siden, kom på at de skulle teste om det gikk an å spise denne stikkende, brennende planta. Og alt annet vi også spiser med største selvfølge. Jeg antar at slik utprøving kan ha skjedd med livet som innsats. Det er i alle fall ikke åpenbart for meg alltid, bare ved et blikk, hva som er spiselig eller giftig. Det hadde vært artig om jeg kunne klare å overføre noe av denne forundringen til historieelevene mine, tenkte jeg videre. Hvert år, i starten av vg2 har vi om de tidligste samfunn mennesker har levd i: jakt og sanker-samfunn. Det er sjelden det virkelig svinger av de timene må jeg ærlig innrømme. Selv er jeg jo, når jeg tar meg tid til å tenke over det, ganske fascinert av at folk har levd slik i små grupper som har streifet omkring og sanket mat (inkludert nesler, antar jeg) og jaktet inntil de fant på at de skulle dyrke maten istedet. Selvsagt har jeg andre epoker jeg finner det enklere å engasjere meg i og ikke minst, engasjere elevene i, men disse tidlige formødrene og forfedrene våre fortjener både respekt og beundring har jeg mange ganger tenkt. Og dessuten er det jo svimlende å tenke på at noen av dem faktisk, rent genetisk er våre egne tipptipptipptipptipptipp... osv. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Så slik kan man falle i tanker mens man høster noen stakkars nesler i hagen en solblank mailørdag i 2013. Jeg merket meg også at det tok lang tid å a) plukke neslene og b) rense dem. Resten gikk ganske raskt, inkludert å fortære suppa. Helt forenlig med et vanlig, hektisk moderne liv er det dog ikke å skulle drive betydelig matauk av nesle kom jeg til. Det blir nok mest en kuriositet i sesongen.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg har ellers et annet ugress i hagen jeg har et langt dårligere forhold til enn brennesla, nemlig den forhatte ugressklokka. På et eller annet tidspunkt etter at besteforeldrene mine, de som bygde huset vårt og anla hagen, ble for gamle og slitne til å holde hagen i hevd kom denne skrekkelige veksten snikende og den er nærmest umulig å komme til livs. Selv om jeg satte av all ferie og avspasering hele sommeren til å luke den bort ville jeg aldri kunne føle meg sikker på at jeg hadde fått bukt med uvesenet. Men i min jakt på miljøvennlige metoder for å bli kvitt den har jeg lest på nettet at det går an å bruke de små, spede røttene i salater blant annet. Kanskje det er det som er veien å gå? Se på dem som mat og sette i gang å grave med sankerformødrenes blikk for næringsrik kost til familien? I nevnte, vakre gamle steinmur "bor" det også en ukjent antall små og store ugressklokkerøtter, så det går jo an å starte der. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Det får bli en oppfølger senere hvorvidt jeg får integrert ugressklokkerøtter i familiens grønnsaksrepertoar.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
- Helga Marie - </div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-78749096150799408032013-05-22T18:59:00.000+02:002013-05-22T19:00:14.575+02:00Man lærer stadig noe nyttEn av de tingene jeg stadig stopper opp ved og undres over er at jeg nå, i snart halvannet år, har hatt en ganske så suveren posisjon i et annet menneskes liv. Ikke at jeg tror min sønn så langt tenker "mamma, hun kan ALT", men jeg tror han <i>føler </i>det! Og jeg vet jo at små barn har for vane å tro at det er slik, så med mindre Poden her hjemme overgår sine jevnaldrende i å gjennomskue de voksne kan jeg altså regne med at denne statusen vil vedvare i noen år.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Det ser imidlertid ikke alltid slik ut på "mammasiden" av gjerdet, men man lærer jo stadig noen triks. Et ferskt eksempel på det: Poden har vært forkjølet en stund og i helgen ble det litt verre. Mandag kom det gult puss fra høyre øye og jeg lurte på hva jeg nå skulle foreta meg. Hva gjør man så? Jo, nr. 1: Jeg spør mor (hvem ellers?). (Nr. 2 ville vært å google, selvsagt.) Intellektuelt sett vet jeg selvsagt at hun ikke kan alt, men innerst inne tror jeg jo at hun kan absolutt alt i hele verden. Hun foreslo kokt saltvann avkjølet til passe temperatur og ville gjerne låne bort øyeskylleglass, men der måtte jeg si meg uenig: Jeg tror IKKE at Poden ville godta å blunke med øyet nedi et bittelite glass. Så hva gjør man da?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Vel, vel. Man får vel helle på litt vann, da. Så Poden ble etter hvert lagt bakover, noe han protesterte heftig mot ettersom han forbinder den inntatte posisjonen med å få nesedråper, noe han ikke setter særlig stor pris på. Det viste seg at han heller ikke satte pris på å få skyllet øynene fra et lite målebeger (og ikke bare øynene, men håret, hele fjeset, ørene osv). En annen variant fungerte noe bedre: bomullsdotter med sterilt saltvann på.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
I går var jeg imidlertid innom apoteket i et annet ærend og forhørte meg litt om hva som kunne være lurt når man prøver å kurere øyekatarr hjemme uten antibiotika. Saltvann var et godt valg, skjønte jeg, og så kom forslaget som gjorde hele forskjellen: Saltvannsampullene som her i heimen kun har blitt sett på som nesedråper fungerer selvsagt også til øyeskylling! Tada! </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Så nå sitter Poden rolig på fanget med håndkle rundt seg og får skylt øynene med små saltvannsampuller. Han kommer forhåpentligvis til å glemme de første forsøkene vi hadde og kun huske den fantastiske følelsen når den smarte mammaen hans skylte øynene med morsomme små plastikkflasker. Hurra for mamma som kan alt! :)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
- Helga Marie - </div>
Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-48158020072855475482013-05-20T18:34:00.001+02:002013-05-27T19:51:19.091+02:00Stakkars, forsømte bloggen min...Sukk. Det står dårlig til med skrivingen om dagen. Siste innlegg var 23. januar... Det fire måneder siden, aldeles straks. På de fire månedene har det på sett og vis skjedd masse og samtidig ikke så mye.<br />
<br />
Vi har mer eller mindre vennet oss til å være to foreldre i jobb og levere Poden hos dagmamma mandag, onsdag og fredag. Kjæresten jobber deltid frem til sommeren og er hjemme tirsdag og torsdag, en luksus som reduseres en del til høsten. Kjæresten skal fortsatt ha litt redusert stilling, men blir bare hjemme en dag i uka fra august. Vi blir nok vant til det også, antar jeg.<br />
<br />
Ellers har vi vært gjennom en rekke såvidt jeg forstår obligatoriske forkjølelser hos både Pode, mor og far. I skrivende stund har Poden ny runde med forskjølelse nå også krydret med øyekatarr. Om det er virus eller bakterie er uvisst enda. Vi skyller med rent vann og ser det an.<br />
<br />
Det har vært både vinterferie og påskeferie, begge tilbragt for en stor del hos besteforeldre med full oppvartning av både Pode og foreldre. Vi erkjenner at vi er usedvanlig heldige alle tre. Dessuten har det også vært en og annen helgetur. De to langhelgene i mai har vi holdt oss hjemme og det har vært fint. I pinsen har det vært storfamiliehelg med stor 17. mai-lunsj og barnehagetog som nær regnet bort og dessuten flott og høytidelig barnedåp med påfølgende trivelig selskap.<br />
<br />
Og som de lærerne vi er ser både Kjæresten og jeg snart enden på skoleåret. Veldig rart. En stund virker det som om det er uendelig langt og man har uendelig med tid og så med et knips er mai der med heldagsprøveavslutning, russetid, eksamensmeldinger og standpunktkaraktersetting...<br />
<br />
Nå krysser vi fingrene for at været skal ta seg opp litt mer på det jevne. Varmen i helgen gav mersmak. Nå vil vi spise ute, kle oss i shorts og singlet og late som om sommeren har begynt!<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-87482163011404375062013-01-23T20:30:00.000+01:002013-01-23T20:30:32.608+01:00En ny epoke har begyntNå er vi der. Poden skal leveres hos dagmamma og mor og far skal på jobb. Vi er i startgropa og rutinene er langt fra innarbeidet. Alle tre er foreløpig der at vi ikke er glad for at denne endringen har nådd oss. Vi vil ha det som før: Vi vil ha en voksen hjemme som holder fortet og passer Poden. På mange måter har vi lite å klage over: Vi har fått plass hos en fantastisk dagmamma. Kjæresten skal jobbe deltid, så han og Poden skal få herje hjemme hver tirsdag og torsdag. Jeg begynner såpass sent på mandag og onsdag at vi ikke må ut av huset spesielt tidlig så tross alt er det mange ting å være glade for. Men likevel. Likevel. Vi har lyst til å være sammen med Poden selv.<div>
<br /></div>
<div>
I dag hadde dessuten Poden og mor en ny, annerledes og ganske fin morgen (helt til Poden skjønte hva vi skulle, vel å merke...). Far dro tidlig og tok bilen. Ute var det mange blåe grader, så selv om veien til dagmamma ikke er så lang var det ikke aktuelt å gå hele veien i dag. Bussen ble altså redningen, og utfordringen var å time det slik at vi rakk bussen men slapp å vente. Ikke den enkleste øvelsen jeg vet... Og løpe nedover gata vår (bratt og glatt) med barnevogn er heller ikke tilrådelig for ansvarlige foreldre. Dog var det løsningen i morges. Poden skjønner jo (heldigvis?) ikke at foreldrene hans kan opptre uansvarlig så han var relativt fornøyd der i skinnposen sin, påkledd så armene sto omtrent rett ut fra kroppen og utover sidene på vogna.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hva var det altså som var fint med denne morgenen? Det hørtes jo litt stressende ut? Og joda, det var litt stress. Men før det ble det hadde vi det riktig fint. Og vi rakk bussen. Faktisk ville vi nådd den uansett, men den var litt forsinket, så vi måtte vente, men da fikk vi sett mange biler som kjørte forbi og vi fikk beundret januarmorgenen med sine -18 som gradvis gikk over fra mørkeblå til turkisaktig og deretter helt lyst. Og bussen kom og tok oss dit vi skulle og Poden var glad og fornøyd og syntes det var stor stas da mor småløp med vogna i motbakke etter at vi hadde gått av bussen.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Det som ikke var så greit var avskjeden. Jeg vet at han har det fint der han er. Men det er leit å gå fra ham når han gråter så tårene triller...</div>
<div>
<br /></div>
<div>
- Helga Marie - </div>
Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-67128015626621802312013-01-12T20:07:00.000+01:002013-01-12T20:07:28.372+01:00Dette livet, dette livet...Fredag, altså i går, på vei hjem fra jobb. Har nettopp kjørt venninnekollega hjem og har skrudd på radioen. En sanger og en sang jeg ikke har hørt om før. Lytter bare halvveis først. Men så: Gjenkjennelsen. Både fordi jeg er blitt mor selv, men også fordi jeg er noens barn. Noen har tenkt (og tenker) dette, eller i alle fall noe lignende om meg:<br />
<br />
<iframe width="560" height="315" src="http://www.youtube.com/embed/kIryuDjGuR4" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-84421555218942221742013-01-02T22:49:00.000+01:002013-01-02T22:49:26.682+01:00Lønn for "strevet"<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjsX7zJHUOsownovkmZcDlq8IL_uF8hdCfMS3gBa81ge-3gO3oSW8yYQDPCVnVp2A0XIx-9huJ_wmJo4SocoiY9qIZLCGVk3sM3tbp1c4zyZXg6T7MxNR25bQa6wEnakhbqS81eU61EP6w/s1600/DSC00684.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="213" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjsX7zJHUOsownovkmZcDlq8IL_uF8hdCfMS3gBa81ge-3gO3oSW8yYQDPCVnVp2A0XIx-9huJ_wmJo4SocoiY9qIZLCGVk3sM3tbp1c4zyZXg6T7MxNR25bQa6wEnakhbqS81eU61EP6w/s320/DSC00684.JPG" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">De er kanskje litt slitte og godt brukt, men de har fortsatt mye moro å se frem til.</td></tr>
</tbody></table>
<div>
<br /></div>
Etter mange år i ymse esker på et tidvis iskaldt, tidvis stekende hett loftskott er de tilbake: Det er småfolk i familien igjen! <span class="Apple-style-span" style="font-size: xx-small;">(Tusen takk til mor og svigermor for å ha tatt vare på gamle skatter i tilfelle noen hadde behov for dem en gang.)</span><div>
<br /></div>
<div>
Godt nytt år!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
- Helga Marie - </div>
Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-4807764860316109832012-10-06T09:15:00.002+02:002012-10-06T09:35:03.986+02:00BildespesialNoen glimt fra dagene i Paris:<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjK7eRZbms0-OMTnipHmFV2wdAqbG3AGlypeTGrflF2kA7sX6qwEoFwpf-Ez1FpjeHZomwEEfKZka_PQJEs9-Jj9tFERsm616E7rSumcmLSs__ZpzZjKeDMWSn7FbuqqNPkR4Nt0qTS6SQ/s1600/DSC09587.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjK7eRZbms0-OMTnipHmFV2wdAqbG3AGlypeTGrflF2kA7sX6qwEoFwpf-Ez1FpjeHZomwEEfKZka_PQJEs9-Jj9tFERsm616E7rSumcmLSs__ZpzZjKeDMWSn7FbuqqNPkR4Nt0qTS6SQ/s320/DSC09587.JPG" width="240" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Poden gransker "kjærlighetslåser" på Pont de l'Archevêché. Notre Dame i bakgrunnen.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxpJisDvv69Ria79SS7tO2RImrCLGHmALsQRectdUSqlt0NKDEAziNAXBCsnQCxqdH3-PH5YUcPDzfEsH_GkbwzEzmB_VxaF3YEO0Qg1xOrsHtaHocD7nrchsY5tnDeCLbBziNUusVSuc/s1600/DSC00642.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxpJisDvv69Ria79SS7tO2RImrCLGHmALsQRectdUSqlt0NKDEAziNAXBCsnQCxqdH3-PH5YUcPDzfEsH_GkbwzEzmB_VxaF3YEO0Qg1xOrsHtaHocD7nrchsY5tnDeCLbBziNUusVSuc/s320/DSC00642.JPG" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Blomsterflor i Versailles</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj-zafXtreyQ7RKeLjpU0iOz-YTUK_Q64FPt7dMpo2o7_z53wpG94CNBkxW-9DAJUUJpGkiR0RimYpNyKCjvcl6_-s4SIvt3YA5jSQ45SyusVcchOj1nMQnFcQVDfz01YjEZgTcIj9q_eo/s1600/DSC09600.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj-zafXtreyQ7RKeLjpU0iOz-YTUK_Q64FPt7dMpo2o7_z53wpG94CNBkxW-9DAJUUJpGkiR0RimYpNyKCjvcl6_-s4SIvt3YA5jSQ45SyusVcchOj1nMQnFcQVDfz01YjEZgTcIj9q_eo/s320/DSC09600.JPG" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Ved Grand Canal</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinrekAIaV-r7t0LMwl0njoMfUgt5rUFMkTINpHCal9Trz3-8_I63cMNbgEVlk6x3Xd-piKzGgh_0LeHDzMq-ZzWSNxIaJCfQiL8nEb4O7cT9i3N6q9mGKQJFpDkFR3h-mRGFJ8T-cyliA/s1600/DSC09605.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinrekAIaV-r7t0LMwl0njoMfUgt5rUFMkTINpHCal9Trz3-8_I63cMNbgEVlk6x3Xd-piKzGgh_0LeHDzMq-ZzWSNxIaJCfQiL8nEb4O7cT9i3N6q9mGKQJFpDkFR3h-mRGFJ8T-cyliA/s320/DSC09605.JPG" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Poden syntes det mest spennende var å granske gartnerne som ryddet blomsterbed for vinteren. (Blomsterfloret var altså på hell!)</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhXkqsPJicVoLgsXQMxXl7nIVuzLFRlRJVhgSg_ESkwfSOg9zUjIm3ZejhCRqnBEAVAXTxlWRT84O4QrGNRwoc5pRLGB2FYYwk-mJnau2W4jbKkpVAo4nANYkXBZedlwRPy3eRLqwhSnNc/s1600/DSC09608.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhXkqsPJicVoLgsXQMxXl7nIVuzLFRlRJVhgSg_ESkwfSOg9zUjIm3ZejhCRqnBEAVAXTxlWRT84O4QrGNRwoc5pRLGB2FYYwk-mJnau2W4jbKkpVAo4nANYkXBZedlwRPy3eRLqwhSnNc/s320/DSC09608.JPG" width="240" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Napoleon er borte, men Triumfbuen består!</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-572183011432857852012-10-05T23:30:00.002+02:002012-10-06T09:23:49.166+02:00Reiseberetning fra ParisStorbyferie med baby? Ikke noe problem! Vi leier en leilighet med eget soverom, så går det så fint, så! Det er klart vi må legge opp ferien på hans premisser - sørge for at det ikke blir for lange opphold på museer og sånt. Være i parker så han kan få kose seg i gresset og skulle det bli dårlig vær får han vel lov til å krype litt på gulvet i Louvre? En venninne som kjenner Paris tipser om at det er ikke alltid så lett å finne stellerom og metroen er ikke særlig egnet for barnevogner, men vi har jo tenkt på alt og har skaffet oss en reisetrille for anledningen. Riktignok ikke av typen paraplytrille for Poden trenger et sted å sove innimellom.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Søndag ettermiddag reiste vi, lettere småstressa, fra heimen i retning Gardermoen. Som de ihuga togfantaster vi er likte vi ikke helt å skulle kjøre bil til flyplassen. Hvor mye tid må man egentlig beregne når det gjelder parkering? Vi skal jo dessuten hente Prampack'en - er det kø der, tro? Da vi skulle til Berlin i fjor høst var det helt sykt lange køer i sikkerhetskontrollen, det kan vi ikke ta sjansen på i år... Mange ting å bekymre seg over, og når fylling av bensin ble utvidet til bæsjepause bare en snau time hjemmefra ble mor enda litt heitere i toppen. Men ting roet seg ned. Trafikken fløt fint. Vi fant parkeringsplass uten problemer. Det var ikke kø for å hente Prampack og ikke var det særlig kø ved sikkerhetskontrollen heller. Vi følte oss som verdensmestre i reising der vi ruslet inn på flyet med baby i pysj etter en hyggelig middag i ro og fred etter taxfree-shopping. Men verre skulle det bli.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Vi landet litt forsinket på Orly. Det tok litt tid å komme seg inn til byen og da vi endelig kom frem til 26 Bis Boulevard Diderot var det blitt ganske sent. Og vi kom oss inn den første døra til leiegården, men ikke til den andre. Vi skjønte ikke instruksjonene til husverten om hvor han hadde lagt nøkkelen og trøtte og grinete som vi var alle tre ble det tilløp til krisestemning. Husverten tok ikke telefonen (det var rundt midnatt) og hadde ikke en av de innfødte fra gården berget oss er det ikke godt å si hvor vi hadde tilbragt natta... Men inn i leiligheten kom vi oss endelig og lagt oss fikk vi også. Og så kunne storbybyeventyret begynne:</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Mandag:</div>
<div>
Vi spaserer langs Seinen, beskuer Notre Dame, nyter solen, spiser sandwicher i parken bak Notre Dame, nyter synet av vakre blomster, tester en karusell på lekeplassen (mor og far holder på å le seg skakke mens Poden troner stø og alvorlig på pappas fang), Poden flørter med folk han møter, vi spaserer i Jardins de Luxembourg, Poden får leke seg i gresset en stund, vi spaserer i Latinerkvarteret, vi spiser på restaurant. Mange ting fungerer helt fint. MEN. Poden vil ikke spise. Bare bittelittegranne mat går han med på å smake på. Drikke gjør han heldigvis, men mat - NEI TAKK. Han skyver irritert fra seg de fleste forsøk på å tilby ymse smaksprøver. Og mor er litt sår i halsen.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Tirsdag:</div>
<div>
Vi spaserer til Gare d'Austerlitz og tar RER til Versailles. Planen er å spasere i parken (temaet for hele ferien kunne kanskje vært "spasere") men på veien fra stasjonen i Versailles til selve slottet får mor fryktelig lyst til å se alt som har skjedd med oppussing siden hun var der sist for ti år siden. Det blir tilløp til diskusjon og misstemning, men fars sunne fornuft avgjør saken. Tur på Podens premisser, remember! Det viser seg å være lurt å holde seg til plan A, for rett innenfor portene får vi et minneverdig bleieskift i delvis ly av noen hekker som dundrer Händel mot oss. Glad som jeg er i klassisk musikk får jeg faktisk ettertrykkelig nok av barokkmusikk som skal skape Solkonge-stemning i absolutt hver en krok av parken. Jeg tviler på at det dundret så voldsomt da Louis XIV holdt hoff der. Parken er ellers aldeles fantastisk og vi nyter det fine været alle tre. Og spaserer og spaserer. På vei tilbake til stasjonen stanser vi for å spise og her blir det på ny litt krisestemning da Poden viser seg å ha diare og det viser seg at foreldrene hans ikke har tenkt på å ta med klesskift. Skulle kanskje trodd at 10 måneder som foreldre hadde gjort oss litt mer drevne, men ikke det, nei. Vi får likevel pakket ham inn på et vis og drar temmelig raskt tilbake til Boulevard Diderot. Han vil fortsatt ikke spise og mor har fortsatt sår hals.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Onsdag:</div>
<div>
Triumfbuen er dagens store mål og på veien spaserer vi (nok en gang) gjennom vakre parker, nærmere bestemt Jardin des Tuileries og langs Champs-Elysees. Litt småsultne er vi voksne og ikke i umiddelbar nærhet av en hyggelig kafé så vi faller for fristelsen til å kjøpe crèpes i ei lita sjappe langs avenyen. Der og da virker det som en utmerket idé. Litt senere har vi funnet Starbucks og selv om det antakelig er forkastelig å oppsøke noe så erkeamerikansk i Paris så er vi likevel lettet over valget da det viser seg at stelleromsfascilitetene er greie. Det trenger vi nemlig sårt! Heldigvis har vi lært fra dagen før. Poden vil ikke ha mat nå heller, men litt melk er greit. Også far begynner å skumle om at den der crèp'en, altså... Vi spaserer videre og beskuer triumfbuen, men kun på avstand. Det er dessuten gråvær og regn. Vi tar turen til toppen neste gang. Den kvelden viser det seg at fars teori om crèp'en nok hadde en viss sammenheng med virkeligheten og ikke bare for ham... </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Torsdag:</div>
<div>
Hjemreisedag. Mor og far er i elendig forfatning etter natten. Poden er derimot rimelig tilfreds. Vi har leiligheten til kl. 12 og flyet går ikke før kl. 2030 og hva gjør vi i mellomtiden? Den opprinnelige planen om å sette bagasjen i oppbevaringsboks og ha en siste hyggelig Paris-dag virker lite tiltalende for å si det mildt. Mors forkjølelse blomstrer forresten (for den som lurte på det) og alt i alt virker det som om vi ikke har så mye annet å finne på enn å komme oss til Orly for å slå ihjel noen timer frem til vi omsider kan sjekke inn bagasjen. Så litt over kl. 13 er vi på plass. Heldigvis finner vi oss raskt et bortgjemt hjørne, nok en gang på Starbuck (you've gotta love those Americans!) der vi har plass til oss selv, all bagasjen og litt gulvplass så Poden kan leke seg mens de sjabre foreldrene hans bytter på å "leke". Det blir noen timer, for å si det sånn. En og annen tur til disken for å kjøpe et eller annet så vi kan forsvare at vi klamrer oss til lenestolene i time etter time blir det jo. Et par turer til stellerommet likeså. Etter innsjekking går resten av Orly-oppholdet raskt. Vi føler oss til og med ganske ovenpå der vi serverer Poden grøt (som han faktisk spiser!) og melk og da han like etterpå presterer å sovne tvert på mors fang før take-off og sover seg gjennom hele flyturen føler vi oss som ganske vellykkede foreldre på tur. Mor er pottetett i nesa, men hva gjør vel det - vi er snart hjemme igjen!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Til ettertanke:</div>
<div>
Det finnes sikkert andre og mer fornuftige feriemål for småbarnsforeldre enn Paris og andre storbyer. Det er for eksempel helt riktig at metroen er et tungvint sted når man har med barnevogn (heldigvis hadde vi bæresele også) og at brukbare stellerom er mangelvare. Kanskje er det like greit for de som kommer etter oss på restauranten i Versailles at de ikke vet at det ble skiftet diarébleie på sofaen ved et dekket bord der (det var faktisk servitrisen som henviste oss dit!).<br />
<br />
Jeg vil likevel med overbevisning hevde at Podens tenner (som jeg etter hvert velger å gi ansvaret for matvegring og diaré), mors forkjølelse og dårlig mage på grunn av crèpe eller annet ikke er så lett å gjøre noe med og at man også kan bli syke på fjelltur eller hjemme hos seg selv eller hvor som helst. Så jeg reiser til Paris igjen! (Men jeg bør kanskje gjøre noe med fransken min først. Det hadde gjort en del ting både lettere og hyggeligere!)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
- Helga Marie - </div>
Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-80424322832461987472012-06-25T16:07:00.002+02:002012-06-25T16:09:29.311+02:00Forsiktig sommerferiestartKjapp opptelling av status:<br />
<br />
Sol (og god del skyer når sant skal sies...)<br />
Et stk. sommerforkjølet mor på sofaen i stua<br />
To stk. sovende menn i svært ulik alder på soverommet<br />
<br />
Det tar seg vel opp... <br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-48330634286292838522012-06-22T22:27:00.000+02:002012-06-22T22:28:08.201+02:00Jeg setter meg til og holder et eller annet varmt eller kaldt mens jeg venter...Dagens overskrift har jeg lånt fra en av lærerne mine på folkehøgskole. Han var åpen på at det var skikkelig tøft hvert gang et kull gikk ut fra skolen og forsvant til videre studier og han ville gjerne ha besøk av oss når vi for forbi senere.<br />
<br />
Nå er jeg ikke lærer på folkehøgskole, "bare" i videregående, og på folkehøgskole blir det selvsagt ekstra intenst, men duverden, jeg kommer til å savne de flotte avgangselevene "mine". Onsdag kveld var det offisiell avslutning på skolegangen deres, og det er veldig rart at de ikke er der når jeg begynner på jobb igjen i august...<br />
<br />
Men mest av alt er jeg utrolig glad for å ha den jobben jeg har der jeg stadig får bli kjent med flotte, unge mennesker som ikke er redde for å gi av seg selv og si hva de tenker og mener i ulike situasjoner. Det er fantastisk å se hvordan de utvikler seg i disse viktige årene. Tre år fra 1. til 3. klasse på videregående er en stor, stor forskjell.<br />
<br />
Jeg skjønner ikke at ikke dette kommer tydeligere frem i alle kampanjer for å få lærere til skolene, og jeg låner inspirasjon fra en av Hannes <a href="http://hannej.blogspot.no/2012/06/what-teachers-make.html">bloggposter</a> og lenker opp den samme Youtube-filmen her:<br />
<br />
<iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="http://www.youtube.com/embed/0xuFnP5N2uA" width="420"></iframe>
<br />
<br />
Det er jo derfor vi blir lærere, er det ikke?<br />
<br />
- Helga Marie - <br />
<br />
<br />Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-75500645586525928932012-06-10T23:05:00.000+02:002012-06-10T23:05:50.963+02:00Det er et eller annet med juni...Junikvelder er spesielle. De er så fulle av liv og forventning og tidlig sommer og løfter om bare føtter, berusende blomsterduft, forelskelse og en egen sårhet som bare finnes i juni...<br />
<br />
Et raskt tilbakeblitt viser at jeg blir ekstra lyrisk innstilt i juni. Antakelig har det en sammenheng. Dikt (andres, vel og merke) er det jeg må ty til når egne ord blir platte og uten evne til å fange øyeblikket. For tre år siden dukket blant annet Junikveld av Hans Børli opp på bloggen og <a href="http://helmies.blogspot.no/2009/06/ukeslutt-med-hans-brli.html">her</a> er en reprise for den som ønsker det. <br />
<br />
Forøvrig kan jeg melde at det er knyst stille i huset. Mann og barn sover, uten for stuevinduet blomstrer endelig den hvite syrinen og jeg skal legge meg jeg også. Det er bare så deilig å sitte opp i det nattstille huset og være alene littegrann. Deilig fordi jeg vet at jeg ikke egentlig er alene. Bare her i stua akkurat nå.<br />
<br />
I morgen tidlig når Poden vil opp samtidig med at pappaen hans står opp kl. 5 og ikke har tid til å ta morgenstellet kommer jeg nok til å angre på at jeg ikke la meg for en time siden. Men akkurat nå syns jeg det er verdt det - å sitte her og bare være meg i all stillhet.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-19776673265772222422012-06-03T12:28:00.001+02:002012-06-03T12:28:57.612+02:00Små vassa tänder og skära hender...<iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="http://www.youtube.com/embed/ajXxM-DPVDQ" width="420"></iframe> <b></b><br />
<b><br /></b><br />
<b>Mitt lilla barn</b><br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<br /></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<span style="font-size: small;"><span>Ett barn ska jag ha när jag blir stor<br /> med smala ben och mjuka skor<br /> små vassa tänder och skära händer<br /> mage som en sockertopp och ljusbrunt hår precis rakt opp</span></span></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<br /></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<span style="font-size: small;"><span>och jag ska köpa saker varje da’<br /> så många som mitt lilla barn vill ha<br /> och skrika ska mitt lilla barn få göra<br /> för skrik tycker jag om att höra<br /> och bråka hela dagarna,<br /> och skrämma kor i hagarna,</span></span></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<br /></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<span style="font-size: small;"><span>men ska jag säga akta dig för eld och djupa vatten<br /> spring aldrig, aldrig bort från mig i den svarta natten </span><span>(repris)</span><span> </span></span></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<span style="font-size: small;"><span> <span> </span></span></span></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<span style="font-size: small;"><span><span></span>Vi ska busa mycket varje da’<br /> mitt eget lilla barn och ja’<br /> och skrika som gorillor ska vi göra<br /> hoppa runt och skrämma folk ni ska få höra<br /> och vi ska bita dom i benen<br /> och bidna fast dom vid den stora stenen</span><span> </span></span></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<br /></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<span style="font-size: small;"><span><span></span>Om mitt barn får ont i magen några gånger<br /> ska jag sjunga för det jättefina sånger<br /> och jag ska byta blöjor på mitt barn<br /> och sätta på små kläder<br /> och världens minsta gummistövlar ifall det blir dåligt väder. </span><span> </span></span></div>
<div style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">
<br /></div>
<span style="font-size: small;"><span style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;">(Text: Barbro Lindgren, Musik: Georg Wadenius)</span></span><span style="font-family: Arial; font-size: 10pt;"><span style="font-size: small;"><span style="font-family: Times,"Times New Roman",serif;"> </span></span></span>Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-74743827778681793822012-06-03T12:19:00.001+02:002012-06-03T12:20:30.347+02:00Mamma og pappa på viftSnart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Abigail%27s_Party">Abigail's Party</a> på Nationaltheatret som avslutning.<br />
<br />
Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.<br />
<br />
Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.<br />
<br />
Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.<br />
<br />
Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:<br />
<br />
<ul>
<li>Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra <a href="http://www.safteriet.no/">Safteriet</a> - anbefales på det varmeste!) på <a href="http://www.apentbakeri.no/">Åpent Bakeri</a> ved Damplass</li>
<li>Koste oss en lang stund på <a href="http://www.tronsmo.no/hvor">Tronsmo</a> (<a href="http://www.bokogsamfunn.no/tronsmo-igjen-trua/">oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!</a>)</li>
<li>Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra! </li>
<li>Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen</li>
<li>Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)</li>
<li>Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med <i>How to Be a Woman</i> av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)</li>
<li>Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...</li>
</ul>
<br />
... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.<br />
<br />
I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...<br />
<br />
Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!<br />
<br />
På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.<br />
<br />
Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.<br />
<br />
Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!<br />
<br />
- Helga Marie - <br />
<br />
<br />Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-72355008544562217092012-04-25T10:56:00.002+02:002012-04-25T10:56:12.217+02:00Det går opp noen lys av og tilNyhetssendingene nå om dagen er selvsagt fulle av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det er naturlig at den tar så mye plass - det er tross alt ingen vanlig "tretten-på-dusinet" straffesak det er snakk om. Det som skjedde 22. juli i fjor var uhyrlig på alle vis og selv om jeg var blant de heldige som ikke var direkte berørt på den måten at jeg mistet noen jeg kjente og var glad i ble jeg likevel berørt så til de grader som samfunnsborger og medmennske. Jeg tror vanskelig jeg kan glemme hvordan det var å våkne til nyhetene tidlig lørdag 23. juli og få nyheten om hvor mange av Utøya-ungdommene som var drept.<br />
<br />
Likevel er det noe som hele tiden har gjort meg både optimistisk og håpefull: De mange direkte berørte som så tydelig markerer at de ønsker gjerningsmannen stilt for retten i en vanlig rettssak og dømt etter de lover og regler som gjelder i vårt samfunn. Jeg er selvsagt enig. Å dømme gjerningsmannen i en rettferdig rettssak der han får anledning til å forsvare seg mot anklagene er det eneste riktige, og at de som er sterkest berørt så klart ønsker dette gjør meg rørt, ydmyk og imponert.<br />
<br />
Og det er på mange måter det lyset som har gått opp for meg nå etter at rettssaken startet: Jeg innrømmer at jeg av og til har lekt med tanken på hvor deilig det ville være å fly i synet på tiltalte og klore ut øynene på ham. Men dette ønsket er heldigvis ikke like sterkt som ønsket om at samfunnet vårt må ta et realt oppgjør med denne terroristen i form av en rettferdig rettssak. At vi skal slippe å ha ham i gatene våre noe mer er selvsagt. Men han skal behandles skikkelig slik at alle hans forestillinger om det samfunnet han vil ødelegge blir gjort til skamme. Vi skal vise ham! Så kan han sitte der med skjegget i postkassa og se multikulturalismen blomstre utenfor fengselsmurene. Det er igrunnen den beste (verste) straffen han kan få.<br />
<br />
Forøvrig er jeg helt enig med <a href="http://hannej.blogspot.com/2012/04/mitt-lfte-til-deg-anders.html">Hanne</a>.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-84000691109976316402012-03-12T21:54:00.000+01:002012-03-12T21:54:59.349+01:00HuseierbekymringerKjæresten og jeg ble jo huseiere her i november. Det har ingen av oss vært før, vi har levd leieboernes glade dager der en telefon til huseier om ymse problemer fikset det meste. Eller i allefall fritok det oss for ansvar når vi vel hadde meldt fra.<br />
<br />
Nå, derimot, har vi ansvaret selv, og det tynger. Jeg begynner å lure på om det ikke var likegreit å betale husleie "rett ut av vinduet" som det populært benevnes når selveierstatusen skal fremheves som eneste saliggjørende tilstand. Nå må vi både oppdage feil og mangler selv, finne ut hva det er eller eventuelt ringe til noen som kan hjelpe oss med å finne ut hva det er. Det siste koster selvsagt penger.<br />
<br />
Forleden uke bemerket Kjæresten at varmtvannet vårt var så ekstremt varmt. Virkelig, virkelig varmt. Det var nesten som å ha sånn kran der det til enhver tid kommer ut kokende vann (husker ikke hva det heter...). Jeg hadde tenkt over det samme, men istedet for å reagere med mistenksomhet var jeg glad til. Oppvarmingen av vannet her i huset er nemlig stilt inn slik at det skal ta knekket på legionellabakterier nå og da, men ellers er det aldri så varmt at man brenner seg, selv ikke på det varmeste. (Derfor brenner jeg meg stadig når jeg vasker hendene mine hjemme hos andre, men det er en annen sak.) Kjærestens observasjon førte imidlertid til aksjon. Først telefon til vår gamle utleier (min far) og deretter til vakthavende rørlegger hos GK rør som i sin tid la inn varmepumpe i huset. Dette førte videre til utrykning fra samme vakthavende, til følgende diagnose: ødelagt sirkulasjonspumpe og nytt besøk av "legen" neste morgen. En tid etter kom regningen på kalaset. Det kostet søren hakke meg over 10 000,- kroner!! Av dette var litt i underkant av halvparten ny sirkulasjonspumpe. Akk, akk. Det koster å være huseier.<br />
<br />
Og det stopper selvsagt ikke her. Innimellom er det tydelig at det av en eller annen grunn slår opp lukt fra kloakksystemet i området, og denne kommer på finurlig vis inn på vårt vaskerom. Somregel lukter det bare "vanlig" kloakk, noe som er ille nok, men i kveld stinker hele vaskerommet og gangen fra første etasje til loft av bensin! Skikkelig ekkelt. Ny telefon til tidligere huseier/utleier, denne gangen min mor som sukket tungt og mente at vi fikk prøve å henvende oss til kommunen denne gangen, ettersom rørleggerfirmaet som i sin tid koblet oss på det kommunale systemet har gått konkurs og før det ikke var så overivrige etter å gjøre noe med saken.<br />
<br />
Jeg må si jeg begynner å føle meg voksen nå. Og i morgen blir det telefon til kommunen. Sånn for moro skyld. For å se hva som skjer.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-74265672394045523072012-03-10T21:59:00.000+01:002012-03-10T21:59:24.412+01:00MysteriumHar bloggen min plutselig blitt populær, eller er det bloggurat som tøyser med meg? Plutselig har jeg over 180 lesere! Har jeg virkelig det? Hm... Merker at jeg blir skikkelig nysgjerrig på hvem dere er hvis det nå skulle stemme, altså. Jeg føler meg ikke helt overbevist for såvidt jeg vet har jeg ikke skrevet noe spesielt mer bemerkelsesverdig i det siste enn jeg har gjort før.<br />
<br />
Hvis det nå er slik at jeg plutselig har flere lesere enn jeg pleier å ha hadde det vært stas å vite litt mer om hvem dere er. Legg gjerne inn en kommentar!<br />
<br />
Ellers en liten oppdatering om livet i heimen: Vi deler, som jeg nok har nevnt opptil flere ganger, hus med mine foreldre. Det vil si at de har "kårboligen" sin i huset vårt, men de bor også store deler av uka i ferieboligen sin, derfor er de bare her i huset av og til foreløpig og slik vil det nok fortsette en god stund etter at de begge er blitt pensjonister. Men denne helgen er de altså på plass. Og i kveld hadde de sagt ja til å være barnevakter og Kjæresten og jeg skulle på kino. Men kom vi oss avgårde? Å nei, det ble med den vakre tanken. Men det er jo sånn når man bor i småbyen - det er ikke gitt at det som går på kino er det man har lyst til å se. Og noen ganger går det man har lyst til å se på ukurante tidspunkt. Så vi ble altså hjemme.<br />
<br />
Nå har vi ikke så mye å klage over, for vi har ikke vært foreldre med barnevaktbehov i mer enn ca. 3 måneder, og det har helt sikkert gått så lang tid (og mere til) mellom kinobesøk også i vårt barnløse liv, men det var jo likevel, hva skal jeg si, <i>klassisk</i>, da, at når vi hadde muligheten så strandet det på noe annet. Det kan jo komme en dag da vi er så lykkelige for å komme ut at vi går på hva som helst så lenge vi kommer oss ut av huset, men der er vi ikke ennå, og vi hadde en riktig koselig hjemmelørdagskveld istedet.<br />
<br />
Velvel. Klokken er ennå ikke 22, men vi er allerede på vei til sengs. Lørdagskvelder er ikke hva de en gang var, men det har de kanskje heller aldri vært?<br />
<br />
God natt i alle fall, dere som leser, enten dere er 10, 50 eller 180.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-91139246337143129112012-03-08T21:58:00.000+01:002012-03-08T21:58:15.974+01:00Et barn av sin tidSøndag nevnte jeg såvidt min fordums store heltinne fra bøkenes verden: Anne fra Bjørkely, og da passet det egentlig godt å ta opp tråden, for etter at jeg leste serien om Anne på nytt etter at jeg begynte i permisjon var det nå andre sider ved bøkene jeg interesserte meg for enn det var før. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at jeg leste bøkene som ivrigst fra jeg var elleve og i noen år fremover. Den gangen var jeg mest av alt interessert i, og betatt av, karakteren Anne. Jeg identifiserte meg intenst med henne til tross for at jeg verken var foreldreløs eller hadde hennes talent for å havne i komiske og tragikomiske situasjoner. Antakelig handlet det om å føle seg annerledes enn de andre, for det gjorde jeg ofte, og Anne ble en slags medsammensvoren kan man kanskje si?<br />
<br />
Nå var det imidlertid den siste av bøkene som fanget oppmerksomheten min mest. Handlingen er nemlig lagt til første verdenskrig, og boken kom ut allerede i 1921, så den er så tett på begivenhetene at den er fullstendig fri fra historiens analyser av "the Great War". Antakelig var det historielæreren i meg som våknet. Hun fantes jo ikke sist jeg leste bøkene. Nå for tiden er man jo mest opptatt av å se på konsekvensene av første verdenskrig og de kunne selvsagt ikke L. M. Montgomery eller hennes Anne-univers vite så mye om i 1921, så der brenner idealismen og patriotismen gløder og hovedpersonen syns at ofrene de har måttet gjøre har vært "verdt det" til tross for at yndlingsbroren hennes altså ble drept i kamphandlinger. Pasifister, i den usympatiske menighetsrådsformannen Mr. Pryors skikkelse, får virkelig gjennomgå, og Woodrow Wilson (han med de 14. punktene som IKKE ble tatt inn i Versaillestraktaten) blir latterliggjort mens de store generalene er helter og deres rolle i å sende hundretusener av unge soldater i døden problematiseres overhodet ikke.<br />
<br />
Antakelig er de holdningene som kommer til orde i <i>Rilla of Ingleside</i> representative for stemningen som rådet på hjemmefronten, og fortvilte, desperate dikt som <a href="http://helmies.blogspot.com/2009/05/fortsettelse.html">"Dulce et Decorum Est"</a> av Wilfred Owen ble antakelig ikke allment kjent før langt senere. Som et tidsvitne om hvordan det var for dem som ventet og ventet, fryktet og håpet hjemme kan kanskje romanen gi leseren et glimt av innsikt, for etterpåklokskapens grelle lys hadde ikke nådd Montgomery da hun skrev om mennesker som sto midt oppe i begivenhetene.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-58253748714951936652012-03-04T22:05:00.000+01:002012-03-04T22:05:04.010+01:00Gode, gamle vennerNår har nye venner blitt gode gamle? Jeg tror at når man treffer noen som, for å sitere min fordums heltinne Anne fra Bjørkely, tilhører "slekta som kjenner Josef" så er man gamle venner med en gang.<br />
<br />
I helgen har jeg vært så heldig å ha besøk av to slike gamle venner. Vi møttes første gang som mastergradsstudenter på Blindern høsten 2005 og våren 2006 og det er jo ikke så lenge siden selv om det faktisk begynner å bli noen år, men vi har vært på nett fra første stund, og det er alltid så stas når de tar turen ut av storbyen Oslo og kommer seg helt til lille Lillehammer.<br />
<br />
Denne helgen var ingen av oss helt i toppform av ymse grunner, så det ble en sofagris-helg med mye Jane Austen attåt. Herlig! I går kveld så vi <i>Fornuft og følelser</i>, selvsagt <a href="http://www.imdb.com/title/tt0114388/">den med Kate Winslet og Emma Thompson</a>, og i dag har vi kost oss med bonusmaterialet. Da vi var ferdige med å se kommentarsporet med Emma Thompson og produsent Lindsay Doran hadde vi enda ikke fått nok, så vi kjørte på med BBCs nyeste <a href="http://www.imdb.com/title/tt0844330/"><i>Persuasion</i></a>, eller <i>Overtalelse</i> om du vil. Vi var dog skjønt enige om at denne filmen ikke er like god som den første, men så er jo også boka langt mer alvorlig og "mørk" enn de andre bøkene Jane Austen skrev. <br />
<br />
Men for å knytte tilbake til dette med gode gamle venner, så er det så herlig å kunne ha en sånn helg selv om man ses sjelden. Fordi man kjenner hverandre så godt trenger man ikke snakke absolutt hele tiden og kan faktisk kose seg med å se på film sammen.<br />
<br />
Og da passer det godt å runde av med et dikt av Jan Erik Vold:<br />
<blockquote class="tr_bq">TA VARE<br />
<br />
på vennene ta VARE<br />
på vennligheten, vis gjerne<br />
litt selv om du kan, dagen er blå<br />
og dagen er grønn, dagen <br />
er hvit - det er ikke annet<br />
enn livet det her, vi er alle borte - nå<br />
eller om litt, take it easy menneske<br />
but take it, det er ikke<br />
annet enn virkelighet<br />
vet du, snart er 101 inne snart<br />
er 101 ute - jeg sier:<br />
vennlighet varer lenger, ta VARE<br />
på vennligheten, ta VARE<br />
på vennene - HEI HEI! ta nå<br />
vare på hverandre. </blockquote>God natt!<br />
<br />
- Helga Marie - Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-17641471490319676092012-02-29T19:29:00.000+01:002012-02-29T19:29:50.766+01:00Nå er livet gjemt hos Gud...I morgen skal jeg i begravelse. Trist. De fleste begravelser er jo på sett og vis triste, men når gamle mennesker dør er ofte følelsen av takknemlighet og vemod like sterkt som sorgen.<br />
<br />
Men i morgen skal jeg i en trist, trist begravelse. Et liv som tok slutt så altfor tidlig. Et liv som nok hadde mange lyse og glade stunder, men også mye vondt og vanskelig, særlig mot slutten. Likevel er det som i Svein Ellingsens sang: "Ingen er glemt av Gud". Hvis jeg ikke husker feil skrev han dette diktet da han mistet en liten datter i en bilulykke:<br />
<br />
Nå er livet gjemt hos Gud.<br />
Vi overgir alt til ham.<br />
Håpet er tent i tyngste sorg.<br />
Ingen er glemt av Gud.<br />
<br />
Vi får hvile i Guds fred<br />
og sove i jordens fang.<br />
Kristus har gjort vår grav til sin.<br />
Alltid er vi hos Gud.<br />
<br />
Gud, vår Far, tar vare på<br />
det liv som er revet bort.<br />
Kristus har gjort i stand et rom.<br />
Før oss gikk han til Gud.<br />
<br />
Dagen kommer, Kristi dag,<br />
da tiden blir visket bort.<br />
Kristus står frem og alt blir nytt.<br />
Døden blir knust av Gud.<br />
<br />
Nå er livet gjemt hos Gud.<br />
Vi overgir alt til ham.<br />
Håpet er tent i liv og død.<br />
Ingen er glemt av Gud.<br />
<br />
<i>Svein Ellingsen, 1977</i><br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-31875709714932776432012-02-25T19:58:00.000+01:002012-02-25T19:58:03.672+01:00Sutring fra sofakrokenI hine hårde dage da både Søster og jeg bodde i hovedstaden og rett som det var spiste middag og campet foran tv'n sammen pleide jeg å kommentere ting som irriterte meg og hun pleide å sukke noe om at det var da voldsomt til bjeffing fra sofakroken.<br />
<br />
Men i kveld er det sutring fra sofakroken. For idet vi omsider er på vei til å få alle pakkenellikene våre i bilen for å dra på vinterferie kommer noen sånne kjipe magegreier som kastet på meg. Så nå sutrer jeg fra sofakroken, Søster. Ingen bjeffing i kveld.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-18896821792590337952012-02-18T10:56:00.000+01:002012-02-18T10:56:52.788+01:00Shame on you, Name It!I går var jeg innom "Name It" på Strandtorget for å bruke en tilgodelapp og der fant jeg to plagg som fikk meg til å se rødt. Dessverre hadde jeg ikke åndsnærværelse til å ta bilde, men det kan hende jeg er så sinna at jeg skal innom der til uka for å dokumentere hvordan små jenter og gutter forskjellsbehandles fra første stund. De solgte nemlig trøyer med skrift på der det på jenteplagget typisk stod ord som "søt", "glad" og ELSKET og det siste stod ikke på guttetrøya! Der stod det "tøff" og "turbo" og forsåvidt "søt", men hvorfor står det ikke ELSKET på guttetrøya? Som om ikke Poden er like mye elsket som om han var ei jente?!?? Som guttemamma kjente jeg meg virkelig provosert og generelt kjente jeg meg nedstemt. Denne forskjellsbehandlingen er jo egentlig gammelt nytt, og samfunnet kommer visst aldri videre. Jenter skal være glade og nusselige og ufarlige og elsket, gutter skal være tøffe, ville og ikke riktig så elsket som de gode, glade små jentene, eller??<br />
<br />
Det er som Hanne skriver om <a href="http://hannej.blogspot.com/2012/02/forrige-dagen-kom-storebror-11-hjem-fra.html">her</a> og <a href="http://hannej.blogspot.com/2012/02/menn-er-fra-confex-kvinner-er-fra.html">her</a>. Stereotypier og oppdragelse til passiv og aktiv oppførsel er fortsatt sterkt tilstede. Jeg gremmes.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-3031767396793317602012-01-24T20:19:00.000+01:002012-01-24T20:19:02.232+01:00Lang, lang rekkeOk, jeg innser at det jeg er opptatt av for tiden (og derfor kommer til å skrive om) vil dreie seg ganske mye rundt mitt nye liv som mamma. Det tar tid å venne seg til, det er det ingen tvil om, men åh, så forelska jeg er i Poden. Så da går det andre greit. Stort sett. Som å få avbrutt nattesøvnen for mating (jeg kan ikke klage så veldig for han sovner igjen ganske raskt stort sett) og ja, det å være alene hver dag med et spebarn. Han er jo selvsagt verdens skjønneste, søteste lille gutt, men det er litt deilig å snakke litt med andre voksne i alle fall en gang i løpet av dagen før Kjæresten kommer hjem fra jobb.<br />
<br />
Faktisk har jeg hatt ganske mye underholdning siden nyttår når jeg tenker på det, og denne uka har jeg opptil flere avtaler så jeg kjenner at jeg skal nok passe meg for å ha altfor mye planlagt også, men i dag var jeg altså på <a href="http://www.turistforeningen.no/lillehammer/article.php?ar_id=30410&fo_id=4728">trilletur med Barnas Turlag</a> og det var skikkelig moro. Åtte mødre og en far trasket rundt i Nordre Ål, dels i klynge, dels to og to og dels på lang, lang rekke før vi endte opp inne i Håkons Hall med nistematen vår. Jeg hadde tatt med fotoapparat men fikk aldri fiska det frem og dumt var det, for det var virkelig et festlig syn å se alle barnevognene på rekke og rad krysse Sigrid Undsets vei. Uvisst om bilistene syntes det var like stas...<br />
<br />
Ellers må jeg innrømme at jeg nok fort kan møte meg selv i døra i disse tider, for jeg har aldri vært særlig tålmodig med barnevognligaen tidligere. Jeg har irritert meg over at de tar opp plass på fortauet (de går jo alltid to i bredden...) og all plassen de tar på kafeer bare for å nevne noe. Nå er jeg der selv...<br />
<br />
Fortsettelse følger trolig...<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7153866080958809059.post-16412940891546204952012-01-11T20:06:00.001+01:002012-01-11T20:07:59.610+01:00Inn i ukjent terrengJeg har egentlig lovet meg selv at bloggen min ikke skal forvandles til en mammablogg, men det er likevel ikke til å unngå at jeg skriver litt om det livet mitt handler om nå for tiden. Det er forunderlig hvor annerledes livet blir med et spebarn i huset. Fortsatt kan jeg for eksempel streve litt med å skjønne at det er jeg som skal våkne og aksjonere når Poden begynner å snøfte og knirke ved siden av meg om natten. Men det er kanskje ikke annet å vente - knappe seks uker mot drøye 36 år... Gamle vaner er vonde å vende.<br />
<br />
Tittelen på dette innlegget kan således referere til nesten alle sider ved det å bli mamma for første gang, men det jeg tenkte på da jeg skrev den inn var amming.<br />
<br />
Jeg var supermotivert for amming. Og jeg skal innrømme at jeg ikke helt trodde på at det kunne være så problematisk å "få det til". I mitt stille sinn har jeg vært litt overbærende til alt maset om amme- og sugeteknikk osv. Jeg har vel tenkt at dette gikk av seg selv. Nå har jeg skjønt at det gjør det slettes ikke, og Poden er på full fart til å bli et flaskebarn.<br />
<br />
Ikke at det gjør så mye på en måte, for det viktigste er selvsagt at han får nok mat. Og jeg føler heller ikke samfunnets ammepress så sterkt (tror jeg, da). Det er mitt eget ønske om å amme og sorg over at den spesielle nærheten mellom mor og barn blir fratatt oss (meg) som gjør det vanskelig å gi seg på det. Poden bryr seg ikke så mye om det, tror jeg. Han får masse kos og nærhet ellers, og for ham representerer nok puppen etter hvert kun hardt arbeid for svært lite uttelling. Så rasjonelt sett er valget enkelt. Men vanskelig likevel. Jeg har grått mange tårer over at jeg ikke "får det til".<br />
<br />
På vei over i flaskeverdenen er det imidlertid påtakelig lite informasjon å finne om hvordan man best skal ordne seg når man skal over på morsmelkerstatning og mating med flaske. På helsestasjonen har de stadig trøstet meg med at jeg ikke er noen dårlig mamma fordi om jeg ikke ammer, men noe praktisk informasjon om flaskemating har jeg ikke fått så langt. I morgen skal vi på seksukerskontroll, og da skal jeg intervjue helsesøster om temaet og jeg skal vente med å hente frem kanonene til jeg har funnet ut hva jeg kan lære av henne. Men <a href="http://www.mamma.no/content/nektes-informasjon-om-flaskemating">denne artikkelen</a> gjorde meg eitrende forbanna og ganske skeptisk med tanke på morgendagen. Det virker unektelig ganske hult å trøste meg med at jeg ikke er en dårlig mor som ikke ammer hvis de offentlige helsemyndighetene ikke gjør tilgjengelig informasjon for oss som må se oss om etter alternativer til puppen. Heldigvis kan man da lese engelsk, og på <a href="http://www.nhs.uk/Planners/birthtofive/Pages/bottle-feeding.aspx">NHS sin hjemmeside</a> er det en god del informasjon, og jeg roser meg i tillegg av å ha sunn fornuft, så jeg skal nok finne ut av dette, men jeg syns det er ille at man hindres i å få informasjon.<br />
<br />
Velvel. Jeg har fått øst ut frustrasjon, og hvis tid og inspirasjon tillater det kommer jeg tilbake med en aldri så liten rapport fra morgendagens kontroll.<br />
<br />
- Helga Marie -Helga Mariehttp://www.blogger.com/profile/08215400781611834121noreply@blogger.com2