Hm. Det er et godt ord, medmenneske. Være sammen med. Glede seg sammen med. Lide sammen med. Være der. Orke at man ikke alltid kan hjelpe. Orke selv om ting virker håpløse.
Det er store krav. Men viktige å tenke på. For selve kardinalsynden for den som ønsker å være et medmenneske er å komme med lettvinte løsninger og tomme ord til trøst. Og det er så forferdelig vanskelig å la det være. For man vet jo av og til ikke sin arme råd. Er det ikke noe jeg kan gjøre for at det fortvilte medmennesket mitt kan få det litt bedre? Ingenting jeg kan si? Og det er ikke alltid det. Noen ganger må man tåle at det ikke finnes noe å si eller gjøre akkurat der og da. Annet enn å høre på. Stryke over håret eller ryggen. Gi en klem. Lage en kopp te. Vaske et gulv.
Jeg skal på ingen måte påstå at jeg alltid klarer det selv. Langt derifra. Men jeg blir lei meg og får lyst til å bite av meg tunga når jeg skjønner at jeg har gått i fella og gitt noen "gode råd". Eller et eller annet tilsvarende upassende.
Lettest er det kanskje å oppdage disse fellene når det er andre som går i dem og den som utsettes for det er jeg selv. For omtrent ti år siden, for eksempel, var moren min alvorlig syk av brystkreft. Det er gode prognoser for den diagnosen når den oppdages tidlig, og mor ble helt frisk. Men det visste vi jo ikke da det sto på som verst med cellegiftkurer og strålebehandling. Og jeg skal aldri glemme hvor redd jeg var for å miste henne. Stadig var jeg innom tanken: "kanskje dette er siste gangen vi går på ski sammen?", "kanskje er dette den aller siste fjellturen vår?" Og det som psyket meg ut mer enn noe annet var alle hyggelige, velmente mennesker som kunne vise til at de selv eller noen andre var blitt friske. Hva hjalp vel det oss hvis mor var i den gruppa på ca. 30% som ikke kom til å bli frisk? Det var ment som en oppmuntring, men det føltes som en fornærmelse, og det lærte meg noe om at andres erfaringer ikke er så mye verdt i møte med angst og sorg. Med mindre erfaringene setter en i bedre stand til å tåle andre menneskers fortvilelse og angst.
Så å være et medmenneske kan kanskje virke som det samme som å være et overmenneske? Men det er en viktig ting til. Man kan be om tilgivelse når man skjønner at man har gått over streken.
- Helga Marie -
Viser innlegg med etiketten menneskeverd. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten menneskeverd. Vis alle innlegg
onsdag 11. mai 2011
tirsdag 8. mars 2011
Et dikt på kvinnedagen
Lurte du på hvorfor kvinnedagen var viktig, sa du? Vel... Her er noen av mine svar:
- fordi tusener av jenter rundt om i verden ikke får gå på skole
- fordi mange, mange, mange kvinner dør hver dag som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel
- fordi det ikke er en eneste kvinne i Egypts grunnlovskomité
- fordi mange jenter stadig lever med et umenneskelig press om å være pene og attraktive og glatt aksepterer å bli kalt hore og klådd på puppene for å få oppmerksomhet
Kjerringa mot strømmen- Helga Marie -
I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.
Hun var en av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.
tirsdag 21. september 2010
Vil ikke vite, vil ikke se...
... for det er så trist og får meg til å skamme meg! Nå er ikke det å skamme seg særlig konstruktivt, så jeg tenker ikke å holde på med det så veldig lenge. Når jeg har skammet meg ferdig skal jeg forsøke å kanalisere kreftene mine i en mer matnyttig retning. Men når man er så uforskammet heldig å være født og oppvokst i verdens rikeste land, hvordan kan man la være å føle en form for skam når man blir minnet om alle de som lever i den verste fattigdom og nød? Ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi de tilfeldigvis er født i deler av verden der mulighetene er så fullstendig annerledes enn her.
Hva var det så som satte i gang denne flommen av dårlig samvittighet akkurat i dag? Jo, jeg tok meg omsider tid til å lese nyhetsbrevet fra JOY som jeg fikk i innboksen min for to uker siden. Hva er så JOY? Jeg anbefaler et besøk på nettsidene deres - de gir et flott innblikk i arbeidet organisasjonen driver, men altså: For noen år siden var min søster med som frivillig på en sommerleir ved barnehjemmet Internat nr. 3 i Baku. Leiren ble drevet av Røde Kors/Røde Halvmåne og Normisjon i fellesskap, men av ulike grunner ble dette samarbeidet nedlagt og de frivillige, som hadde opplevd hvor viktig leiren var for barnehjemsbarna, startet på egenhånd for i første omgang å drive leiren videre. Slik ble JOY etablert, og siden har de utvidet aktiviteten og jobber nå målrettet med kursing av de ansatte og lokale frivillige for å bedre hverdagen for de barna som er så uheldige å havne på barnehjem.
Hver gang Søster kommer hjem fra Aserbajdsjan er hun full av inntrykk, og inspirert til innsats for disse barna som gjemmes og glemmes av storsamfunnet. Jeg lar meg imponere av henne og blir utrolig stolt, samtidig som jeg skjemmes over å være så lite engasjert selv. Så, Søster, om du leser dette, så gir jeg deg herved tillatelse til å minne meg om dette innlegget, for jeg vil gjerne bidra mer enn jeg har gjort til nå. Selvsagt med penger, men kanskje er det på tide å gi litt mer av tiden sin også? Det er slutt på å ikke ville vite og ikke ville se!
- Helga Marie -
P.S. Jeg har lånt illustrasjonen fra JOY's hjemmeside i bloggposten min og håper organisasjonen synes det er greit.
søndag 2. mai 2010
Forsvunnet
Ved siden av rettearbeid har jeg fått tid til å lese litt denne helgen, og nå nærmer jeg meg slutten av Daniel Mendelsohns erindringsbok The Lost. A Search for Six of Six Million, som jeg nevnte i en bloggpost tidligere. Nå er jeg snart kommet til endes med begge deler, og det er vel ingen tvil om at det er boka som har gjort sterkest inntrykk!
Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.
Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.
Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.
Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.
Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.
- Helga Marie -
Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.
Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.
Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.
Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.
Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.
- Helga Marie -
fredag 19. februar 2010
En bitteliten turkamerat
Min vesle reisende har med seg et lite pass der det står hvor hun kommer fra, og etter hvert kan jeg føre opp hvor hun reiser. Om en måneds tid skal hun få være med meg og klassen til London, og i påsken blir hun med Kjæresten og meg til New York. Lucky girl! Turbilder kommer, så følg med.
- Helga Marie -
mandag 16. november 2009
Bare veldedighet?
Jeg vokste opp med tre "søsken" fra Manila på kjøleskapdøra. Det var to gutter og ei jente, og de var ganske ofte omtalt i heimen, og i kveldsbønna var de alltid nevnt ved navn.
Nå, mange år senere har jeg to fjernadopsjonsbarn. Jeg opplever det som svært meningsfylt å kunne bidra til at disse barna får skolegang, og at de og familiene deres får et visst minstemål av helsestell. Det føles ikke som om jeg får gjort så mye for å redde verden her jeg sitter på min trygge tue i et steinrikt hjørne i nord, men i det minste kan jeg da støtte disse to barna, eller rettere sagt, et enkeltbarn og et dagsenter representert ved ei alvorlig lita jente med en enorm føflekk på halsen.
Jeg skal innrømme at jeg ikke har tenkt særlig over hvorvidt slike fjernadopsjonsprogram fritar myndighetene i de aktuelle landene en klar forpliktelse overfor sin egen befolkning, og jeg ser Norsk Folkehjelps Ungdoms poeng i innlegget i Dagsavisen i dag. Selvsagt er det myndighetene på Filippinene som bør ta seg av Jonnars skolegang. Selvsagt bør Adrianas helse være Brasils sak.
Men hva foreslår Norsk Folkehjelps Ungdom at jeg skal gjøre istedet? Skal jeg la Jonnar og Adriana i stikken for en kamp som går over år, år, år? Jeg ser ikke hva jeg som enkeltmenneske kan bidra med utenom å gi pengestøtte til organisasjoner som driver et arbeid jeg har tro på. Og når Jonnar får fullføre skolegangen sin og bli ingeniør som han drømmer om, så har Filippinene fått et barn fra slummen som kan være med for å kjempe den kampen som er nødvendig for en mer rettferdig fordeling.
Jeg vet ikke om Jonnar eller Adriana tenker på min pengestøtte som veldedighet, eller om de opplever det som nedverdigende. Jeg håper virkelig ikke det. For de pengene jeg betaler til Misjonsalliansen hver måned springer ut av et genuint ønske om en bedre verden for alle, og hvis mitt bidrag gjør at disse to barna kan forsørge seg selv og familien sin når de blir voksne, og selv bidra til å gjøre sine land bedre til å ta vare på de fattige, ja da skjønner jeg ikke annet enn at det funker.
- Helga Marie -
P.S. Bildet er lånt fra Misjonsalliansens faddersider.
onsdag 27. mai 2009
Aktiv dødshjelp
I tidligere innlegg har jeg skrevet og uttalt meg mot dødsstraff. Jeg like sterk motstander av aktiv dødshjelp og syns det er tragisk at FrP har vedtatt å legalisere dette. Ikke at jeg har så mange forventninger til partiet, men dette var et lavmål. Forøvrig er jeg slett ikke alltid enig med KrF heller, men her er en artikkel fra Aftenposten der en av kandindatene på Oslos stortingsliste uttaler seg med et perspektiv som er helt sentralt i dødshjelpdebatten, nemlig at få antakelig ville valgt aktiv dødshjelp om det ikke var for at de følte seg til bry. Jeg er enig med Even Westerveld - jeg tror heller ikke FrP er klar over hva de har åpnet opp for.
- Helga Marie -
- Helga Marie -
mandag 25. mai 2009
Lærerikt å være lærer
Denne bloggposten handler ikke om at det er lærerikt å ha elever selv om det gamle fyndordet "man lærer så lenge man har elever" helt klart har noe for seg. Nei, dette handler om at jeg kommer borti mye interessant jeg ikke visste om før i denne jobben, gjennom kanaler jeg ikke hadde tenkt kom til å gi meg så mye for egen del. Hør bare her:
Før jul i 2007 fikk alle engelskelevene på vg1 og vg2 en heldagsprøve der vi hadde sakset fra tidligere eksamensoppgaver og de to langsvarsalternativene handlet begge om ulike aspekter ved bruk av internett. Vedlagt som utgangspunkt var en liten artikkel som blant annet nevnte den uavhengige amerikanske nettavisen t r u t h o u t. Jeg hadde aldri hørt om denne før, men jeg må si at den er et svært interessant bekjentskap og jeg er stadig innom og leser spennende artikler om ulike aktuelle tema. I dag ble jeg spesielt berørt av artikkelen "The Day of the Dead" skrevet av Cindy Sheehan.
Hun berører sentrale spørsmål rundt ideen om at noen slåss og dør for egen og andres frihet og jeg kom i tanker om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland (som jeg oppdaget da jeg fortsatt var elev, forøvrig), der noen strofer lyder:
Det finnes heldigvis stemmer som taler mot krig og vold, men du verden, det er behov for mange, mange flere!
- Helga Marie -
Før jul i 2007 fikk alle engelskelevene på vg1 og vg2 en heldagsprøve der vi hadde sakset fra tidligere eksamensoppgaver og de to langsvarsalternativene handlet begge om ulike aspekter ved bruk av internett. Vedlagt som utgangspunkt var en liten artikkel som blant annet nevnte den uavhengige amerikanske nettavisen t r u t h o u t. Jeg hadde aldri hørt om denne før, men jeg må si at den er et svært interessant bekjentskap og jeg er stadig innom og leser spennende artikler om ulike aktuelle tema. I dag ble jeg spesielt berørt av artikkelen "The Day of the Dead" skrevet av Cindy Sheehan.
Hun berører sentrale spørsmål rundt ideen om at noen slåss og dør for egen og andres frihet og jeg kom i tanker om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland (som jeg oppdaget da jeg fortsatt var elev, forøvrig), der noen strofer lyder:
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Det finnes heldigvis stemmer som taler mot krig og vold, men du verden, det er behov for mange, mange flere!
- Helga Marie -
lørdag 23. mai 2009
Revolusjonært roteloft anbefales!
De siste ukene har jeg stadig vært innom og lest bloggen Revolusjonært roteloft og vil varmt anbefale den videre. Virrvarr skriver godt om mange tema som angår mennesker generelt, noen ganger sterkt og rørende, andre ganger hysterisk morsomt.
Tidligere denne måneden skrev hun om mobbing i forbindelse med at Curly fra "A Curly Life" har satt i gang et bokprosjekt om mobbing. Jeg leste det Virrvarr skrev som bidrag til boken og ble tankefull. Jeg har selv en historie om å ikke ha det altfor bra på skolen i noen år. Jeg vet likevel ikke om mine erfaringer kvalifiserer til merkelappen "mobbing". I alle fall var det ikke mobbing slik Virrvarr opplevde det. Dessuten er jeg ikke like modig som henne og tror jeg må fundere litt før jeg skriver om egne erfaringer i bloggen min.
I mellomtiden tenker jeg mye på at mobbing slett ikke er et forbigående fenomen. Det foregår daglig. Små og store barn får år av livet sitt ødelagt, ikke minst, som det påpekes i Virrvars bloggpost, fordi de voksne, lærerne, ikke ser og forstår hva som skjer, eller velger å ikke se. Det siste er selvsagt det verste.
Jeg tror også at mange ganger når mobbing tas opp blir det så generelt at det ikke angår klassen. Det syns jeg i alle fall å huske gjaldt for meg. I tillegg til beskyldninger fra enkelte lærere om at det var min egen feil fordi jeg var så sær. Tja. Hvem er ikke sær på sitt vis spør jeg nå, 22-23 år etter.
Nå er jeg imidlertid lærer selv og jeg ser den enorme utfordringen det er å a) se hva som skjer og b) sette inn de rette tiltakene for at det skal ta slutt.
Hm. Mye å tenke på. Men les Revolusjonært roteloft, da!
- Helga Marie -
P.S. Jeg har registrert mikrofonstativet mitt på Bloggurat.
Tidligere denne måneden skrev hun om mobbing i forbindelse med at Curly fra "A Curly Life" har satt i gang et bokprosjekt om mobbing. Jeg leste det Virrvarr skrev som bidrag til boken og ble tankefull. Jeg har selv en historie om å ikke ha det altfor bra på skolen i noen år. Jeg vet likevel ikke om mine erfaringer kvalifiserer til merkelappen "mobbing". I alle fall var det ikke mobbing slik Virrvarr opplevde det. Dessuten er jeg ikke like modig som henne og tror jeg må fundere litt før jeg skriver om egne erfaringer i bloggen min.
I mellomtiden tenker jeg mye på at mobbing slett ikke er et forbigående fenomen. Det foregår daglig. Små og store barn får år av livet sitt ødelagt, ikke minst, som det påpekes i Virrvars bloggpost, fordi de voksne, lærerne, ikke ser og forstår hva som skjer, eller velger å ikke se. Det siste er selvsagt det verste.
Jeg tror også at mange ganger når mobbing tas opp blir det så generelt at det ikke angår klassen. Det syns jeg i alle fall å huske gjaldt for meg. I tillegg til beskyldninger fra enkelte lærere om at det var min egen feil fordi jeg var så sær. Tja. Hvem er ikke sær på sitt vis spør jeg nå, 22-23 år etter.
Nå er jeg imidlertid lærer selv og jeg ser den enorme utfordringen det er å a) se hva som skjer og b) sette inn de rette tiltakene for at det skal ta slutt.
Hm. Mye å tenke på. Men les Revolusjonært roteloft, da!
- Helga Marie -
P.S. Jeg har registrert mikrofonstativet mitt på Bloggurat.
fredag 8. mai 2009
Ufrivillig farløs?!
Opphavet er på cruise i Storbritannia og Irland og i mellomtiden er jeg den glade mottaker av avisene deres, deriblant Vårt Land. I går ble jeg sittende og fundere en lang stund etter at jeg hadde lest avisen. Fastlege Dagrun Gunnarson vil ikke henvise lesbiske par til assistert befruktning, og begrunner det på følgende vis:
Det jeg har hengt meg mest opp i er egentlig ikke at det finnes leger som har problemer med å gå på akkord med sin overbevisning selv om det også kan være et tema å ta tak i. Hva om en lege er mot sex før ekteskapet, for eksempel? Er det da grunn til å nekte folk som ikke er gift prevensjon? Jeg har derimot blitt litt opphengt i begrepet "ufrivillig farløs" - hva er det for noe tøys? Hvor mange frivillig farløse finnes det der ute? Jeg vil tro at de er i et mindretall.
Og et spebarn er ikke verken frivillig eller ufrivillig farløs. Det blir født, uten å ha bedt om det på forhånd og er totalt overgitt omgivelsene for omsorg, kjærlighet, veiledning... At et barn har så lite det skulle sagt om hva slags liv det fødes inn i er uansett et tankekors. Men barnet stiller med åpent sinn og godtar og blir glad i de omsorgspersonene som omgir det til daglig. Det er i alle fall det min sunne fornuft sier meg. Jeg er ikke akkurat forsker på feltet.
At mange barn nok har behov for å få svar på hvem som er far er nok en realitet man må regne med. For et par-tre år siden så jeg en amerikansk dokumentar på NRK fra det homofile og lesbiske miljøet i San Francisco. De var tidlig ute med å etablere familier med barn og mange av barna er voksne nå og deltok i programmet om hvordan det hadde vært å vokse opp med to mødre eller to fedre.
Ikke overraskende var det ulike svar på det, men alle som deltok i programmet hadde et godt og nært forhold til sine foreldre. Hvor viktig fraværet av f.eks. en farsfigur var varierte ganske mye. To søsken, den eldste en voksen jente og den andre en gutt i 12-års alderen hadde reagert forskjellig. Gutten savnet en pappa. Og mødrene var åpne på at dette var en problemstilling de ikke hadde tenkt så mye på før den dukket opp. De hadde trodd at hvis de var to kjærlige foreldre ville ikke barnet savne en far, men så gjorde altså yngstesønnen det likevel.
Et annet poeng som ble trukket frem i programmet var at mange av de homofile og lesbiske foreldrene håpet at barna deres ville bli heterofile. Det overrasket meg veldig. Man skulle jo tro at de - om noen - ville være åpne for alle varianter? En datter som hadde vist seg å være lesbisk fortalte (sammen med moren) om hvor vanskelig det hadde vært for moren å godta dette. Hun følte at hun hadde mislyktes i oppdragelsen og det tok tid før hun innså hvor håpløst det var å ha en sånn holdning. Teorien programmet forfektet var at å få et barn som var heterofilt var et bevis på at miljøet ikke hadde noe å si for legningen og altså en viktig anerkjennelse av evnene til foreldreskap.
Det kan ikke være lett å skulle drive banebrytende familieliv. "Alle" omkring har en mening om saken og det er mange faktorer man ikke er herre over i forhold til barna sine. Men det er det da jammen for alle foreldre. Man aner ikke hva de små kommer til å møte på sin vei. Av vanskeligheter i forhold til skole, venner, selvbilde... Det er mange, mange skjær i sjøen og det viktigste foreldre kan gjøre enten de er mor og far, mor og mor, far og far eller alene med oppdragelsen er å møte barnet med kjærlighet, åpenhet og respekt, lytte, snakke med, oppmuntre, lære dem respekt for medmennesker og våge å ta del i smerte over ting i livet som er vanskelige. Det er det som betyr noe. Det står forresten mye spennende å lese om tilknytning mellom barn og foreldre på Hannes hjørne, så ta gjerne en kikk innom om emnet interesserer deg.
Å være født ufrivillig farløs er uansett en håpløs språklig konstruksjon fordi:
1. Når man er spebarn vet man ikke at man "skal" ha en far og en mor.
2. Å være ufrivillig farløs forutsetter, språklig sett, at man kan være "frivillig farløs" og det begrepet er nesten enda verre fordi det indikrer at man har tatt grep for å kvitte seg med en uønsket far (og noen gjør jo det...).
Hadde legen derimot sagt "planlagt farløs" skulle jeg ikke kranglet. Jeg lover!
- Helga Marie -
"Mitt syn er at det blir heilt feil av helsevesenet å bidra til at det blir fødd ufrivillig farlause barn."
Det jeg har hengt meg mest opp i er egentlig ikke at det finnes leger som har problemer med å gå på akkord med sin overbevisning selv om det også kan være et tema å ta tak i. Hva om en lege er mot sex før ekteskapet, for eksempel? Er det da grunn til å nekte folk som ikke er gift prevensjon? Jeg har derimot blitt litt opphengt i begrepet "ufrivillig farløs" - hva er det for noe tøys? Hvor mange frivillig farløse finnes det der ute? Jeg vil tro at de er i et mindretall.
Og et spebarn er ikke verken frivillig eller ufrivillig farløs. Det blir født, uten å ha bedt om det på forhånd og er totalt overgitt omgivelsene for omsorg, kjærlighet, veiledning... At et barn har så lite det skulle sagt om hva slags liv det fødes inn i er uansett et tankekors. Men barnet stiller med åpent sinn og godtar og blir glad i de omsorgspersonene som omgir det til daglig. Det er i alle fall det min sunne fornuft sier meg. Jeg er ikke akkurat forsker på feltet.
At mange barn nok har behov for å få svar på hvem som er far er nok en realitet man må regne med. For et par-tre år siden så jeg en amerikansk dokumentar på NRK fra det homofile og lesbiske miljøet i San Francisco. De var tidlig ute med å etablere familier med barn og mange av barna er voksne nå og deltok i programmet om hvordan det hadde vært å vokse opp med to mødre eller to fedre.
Ikke overraskende var det ulike svar på det, men alle som deltok i programmet hadde et godt og nært forhold til sine foreldre. Hvor viktig fraværet av f.eks. en farsfigur var varierte ganske mye. To søsken, den eldste en voksen jente og den andre en gutt i 12-års alderen hadde reagert forskjellig. Gutten savnet en pappa. Og mødrene var åpne på at dette var en problemstilling de ikke hadde tenkt så mye på før den dukket opp. De hadde trodd at hvis de var to kjærlige foreldre ville ikke barnet savne en far, men så gjorde altså yngstesønnen det likevel.
Et annet poeng som ble trukket frem i programmet var at mange av de homofile og lesbiske foreldrene håpet at barna deres ville bli heterofile. Det overrasket meg veldig. Man skulle jo tro at de - om noen - ville være åpne for alle varianter? En datter som hadde vist seg å være lesbisk fortalte (sammen med moren) om hvor vanskelig det hadde vært for moren å godta dette. Hun følte at hun hadde mislyktes i oppdragelsen og det tok tid før hun innså hvor håpløst det var å ha en sånn holdning. Teorien programmet forfektet var at å få et barn som var heterofilt var et bevis på at miljøet ikke hadde noe å si for legningen og altså en viktig anerkjennelse av evnene til foreldreskap.
Det kan ikke være lett å skulle drive banebrytende familieliv. "Alle" omkring har en mening om saken og det er mange faktorer man ikke er herre over i forhold til barna sine. Men det er det da jammen for alle foreldre. Man aner ikke hva de små kommer til å møte på sin vei. Av vanskeligheter i forhold til skole, venner, selvbilde... Det er mange, mange skjær i sjøen og det viktigste foreldre kan gjøre enten de er mor og far, mor og mor, far og far eller alene med oppdragelsen er å møte barnet med kjærlighet, åpenhet og respekt, lytte, snakke med, oppmuntre, lære dem respekt for medmennesker og våge å ta del i smerte over ting i livet som er vanskelige. Det er det som betyr noe. Det står forresten mye spennende å lese om tilknytning mellom barn og foreldre på Hannes hjørne, så ta gjerne en kikk innom om emnet interesserer deg.
Å være født ufrivillig farløs er uansett en håpløs språklig konstruksjon fordi:
1. Når man er spebarn vet man ikke at man "skal" ha en far og en mor.
2. Å være ufrivillig farløs forutsetter, språklig sett, at man kan være "frivillig farløs" og det begrepet er nesten enda verre fordi det indikrer at man har tatt grep for å kvitte seg med en uønsket far (og noen gjør jo det...).
Hadde legen derimot sagt "planlagt farløs" skulle jeg ikke kranglet. Jeg lover!
- Helga Marie -
søndag 3. mai 2009
Søndagstanker: Forgjeves?
I går falt blikket mitt på en liten sak nederst på en side i Aftenposten. Delara Darabi ble henrettet 1. mai i all stillhet for å unngå bråk. Ikke engang hennes egen advokat fikk beskjed før etterpå. I henhold til iransk lov skal advokaten ha beskjed senest 48 timer innen henrettelsen skal skje, dette i følge informasjon på Save Delara Blog.
Jeg har ikke så mye å si, egentlig. Det er så fryktelig sørgelig at respekten for menneskeverdet er så liten. Og det skjer ikke bare i Iran. Som en kollega tørt bemerket: "Det er lett å ta Iran, hva med Kina?" Han har selvsagt rett - ifølge Amnesty Internationals årsstatistikk for 2008 henrettet Kina flere mennesker enn alle andre land til sammen. Men Kina er en viktig handelspartner for vesten, så hva gjør man da?
Det kan være lett å bli motløs, men som overnevnte artikkel om årsstatistikken også nevner er den globale trenden synkende. Så det er ingen grunn til å gi opp: "Den som gir seg er en dritt!"
Og som jeg fortrøstingsfullt lener meg på:
- Helga Marie -
Jeg har ikke så mye å si, egentlig. Det er så fryktelig sørgelig at respekten for menneskeverdet er så liten. Og det skjer ikke bare i Iran. Som en kollega tørt bemerket: "Det er lett å ta Iran, hva med Kina?" Han har selvsagt rett - ifølge Amnesty Internationals årsstatistikk for 2008 henrettet Kina flere mennesker enn alle andre land til sammen. Men Kina er en viktig handelspartner for vesten, så hva gjør man da?
Det kan være lett å bli motløs, men som overnevnte artikkel om årsstatistikken også nevner er den globale trenden synkende. Så det er ingen grunn til å gi opp: "Den som gir seg er en dritt!"
Og som jeg fortrøstingsfullt lener meg på:
28 Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. 29 Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. 30 Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. 31 Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver. (Matteus 10, 28-31)
- Helga Marie -
mandag 27. april 2009
Dagens bursdagsbarn: Mary Wollstonecraft
En av mine heltinner er Mary Wollstonecraft her portrettert av John Opie. I dag er det 250 år siden hun ble født, så jeg feirer henne litt her fra mikrofonstativet mitt: Gratulerer med dagen, Mary!
Mary Wollstonecraft levde dramatisk og uten å bry seg særlig mye om konvensjoner, men jeg har ikke tenkt å la dette være noen sensasjonslysten biografi. De som har lyst til å finne ut mer om damen har gode muligheter til det andre steder. Det eneste jeg vil kommentere i sakens anledning er at å leve som hun gjorde krevde mot, og det er opplagt at det motet også var nødvendig for å både tenke og publisere som hun gjorde - helt utenom det som var vanlig og ønskelig for en dame den gangen.
Jeg har lest skammelig lite av det hun skrev, bare Min nordiske reise som ble til i løpet av et opphold i Norge, Sverige og Danmark i 1795. For en nordmann er det selvsagt spennende å lese hvordan en verdensdame som Wollstonecraft oppfattet våre fortidige landsmenn og naturen rundt dem for over 200 år siden og boken er herved anbefalt!
A Vindication of the Rights of Woman er likevel hennes mest kjente verk og et av de jeg skal lese - når jeg bare får tid. Men i en kort oppsummering av innholdet, så var Wollstonecraft av de første som tok til orde for at kvinnen ikke var (eller er) mannen naturlig underlegen, men at hun ble gjort slik av mangel på utdannelse og intellektuell stimulans. Med dette gikk hun rett i strupen på Rousseau som mente at kvinnens bestemmelse var å behage mannen og at jenters utdannelse best mulig måtte forberede dem til dette.
Ideene hennes om likestilling mellom kjønnene er selvsagte i dag, men hadde kanskje ikke vært så selvsagte om det ikke var for modige kvinner som dagens heltinne.
Så hurra for Mary Wollstonecraft på 250 års dagen og les gjerne om henne i dagens Aftenposten for utfyllende informasjon.
- Helga Marie -
fredag 24. april 2009
I de voksnes vold
I forlengelsen av gårsdagens bloggpost om Delara Darabi kom jeg på en annen sak som har figurert i nyhetsbildet den siste tiden: Drapet på ni år gamle Christoffer Kihle Gjerstad som A-magasinet hadde en lengre artikkel om forrige fredag. Stefaren er dømt for drapet i tingretten og denne uka startet ankesaken i lagmannsretten.
Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!
Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?
Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.
Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).
- Helga Marie -
Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!
Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?
Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.
Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).
- Helga Marie -
torsdag 23. april 2009
Du må ikke tåle så inderlig vel...
... den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg henger meg her på den verdensomspennende bloggaksjonen for å redde Delara Darabi fra dødsstraff. Dødsstraff er noe av det mest avskyelige jeg kan tenke meg! Uansett hvilken forbrytelse man har begått skal ikke noen stat ha rett til krenke en annens rett til liv. I det siste har jeg vært ekstra opptatt av spørsmålet om dødsstraff fordi en episode (som ikke har med Delara å gjøre) har minnet meg om at det faktisk er en del mennesker som er for dødsstraff. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an å argumentere for at det skal være greit å med kaldt blod dømme et annet menneske til døden.
One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)
Inspirert av Hannes hjørne limer jeg inn teksten til bloggaksjonen her og oppfordrer alle andre til å delta i aksjonen:
Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.
Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.
(fra Amnesty Norge)
Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.
Du kan bidra på flere måter:
* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986
No man is an island, entire of itself...any man's death diminishes me, because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.
(John Donne)
- Helga Marie -
Jeg henger meg her på den verdensomspennende bloggaksjonen for å redde Delara Darabi fra dødsstraff. Dødsstraff er noe av det mest avskyelige jeg kan tenke meg! Uansett hvilken forbrytelse man har begått skal ikke noen stat ha rett til krenke en annens rett til liv. I det siste har jeg vært ekstra opptatt av spørsmålet om dødsstraff fordi en episode (som ikke har med Delara å gjøre) har minnet meg om at det faktisk er en del mennesker som er for dødsstraff. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an å argumentere for at det skal være greit å med kaldt blod dømme et annet menneske til døden.
One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)
Inspirert av Hannes hjørne limer jeg inn teksten til bloggaksjonen her og oppfordrer alle andre til å delta i aksjonen:
Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.
Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.
(fra Amnesty Norge)
Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.
Du kan bidra på flere måter:
* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986
Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency
Your Excellency
I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.
I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.
I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”
Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.
I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.
Yours sincerely
No man is an island, entire of itself...any man's death diminishes me, because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.
(John Donne)
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)