Denne våren var jeg endelig klar til å innse det: Jeg blir aldri like sylslank igjen som jeg var da jeg var konfirmant. Erkjennelsen har vel kanskje vært der en stund, men det var først i går, da jeg kjørte med bunaden min til Sigruns systue på Svingvoll for å bli tatt mål av og få den sydd ut at jeg tok skrittet fullt ut og tok farvel med Helga Marie snart 15 år.
Og for å si det rett ut: Hun har vært en sann tvangstrøye de siste gangene jeg har forsøkt å iføre meg hennes smale liv og minipupper. Frem til våren 2000, nei egentlig frem til våren 2005 gikk det forbausende bra, men høsten 2005 startet jeg på mastergradsstudiet og ble plutselig sittende på rumpa i nesten to år. Det gjorde ikke godt for en relativt treningssky person. Jeg fikk såvidt pint på meg bunaden igjen både våren 2006 og 2008, men det var med nødskrik og en befrielse å komme seg ut igjen.
På nasjonaldagen i fjor kapitulerte jeg og pyntet meg på annet vis, men i en barnedåp i september, etter noen ukers jogging var jeg oppsesen nok til å klemme meg inn i bunaden igjen. Det var ikke så deilig. Ikke fikk jeg pustet ordentlig, og ikke var det plass til noe særlig av den gode middagen eller kakene heller (når jeg tenker meg om er dette kanskje metoden for å få den til å passe igjen?). Bunnivået kom da et av hektene gav etter utpå ettermiddagen.
Og i går ble den altså avlevert, tvangstrøya, for å få en mer passende fasong til en litt lat og bedagelig dame på snart 36 år.
Jeg tror det blir kjekkere med 17. mai i år enn på lenge!
- Helga Marie -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar