onsdag 30. mars 2011

Hos tannleggen. Eller: En identitetskrise

Altså. Jeg har sterke tenner, la meg bare ha sagt det med en gang. Jeg fikk alltid skryt for tennene mine hos tannlegen. På hver eneste kontroll. "For noen flotte tenner!" sa tannlegen.

Riktignok hadde jeg sånn ekkelt svart belegg, men dette, sa tannlegen, var bare nok et tegn på sterke tenner som tålte nesten hva som helst. Belegget ble forøvrig pusset bort ved hvert tannlegebesøk og etter hvert forsvant det fra den synlige siden av tennene.

Da jeg var åtte år fikk tennene mine, ikke bare riper i lakken, men et skikkelig hakk. Det var etterjulsvinter og god, gammeldags vinter med skøyteis på den asfalterte banen som tilhørte barneskolen der jeg gikk. En populær aktivitet var selvsagt ishockey for dem som var tøffe nok og hadde kølle. De av oss, som ikke var like tøffe, og som holdt beinhardt på de feminine idealene prøvde oss på ymse kunster som med litt (mye) velvilje kunne minne om kunstløp. Her var piruetter en viktig øvelse, og i ettertid kan jeg ikke huske om dette var første gangen jeg prøvde.

Noen uker tidligere hadde familien vært på bruktkjøp- og byttedager på en av de andre skolene i byen, og jeg hadde fått noen flotte brukt-nye skøyter. De var hvite og fine. Og ikke kunstløpskøyter med pigger, men en slags veldig damete bandyskøyter. Så da jeg skulle ta en piruett på isen denne ettermiddagen, mest av alt for å vise meg frem for søte Mads fra klassen, da tryna jeg skikkelig og da jeg reiste meg lå halve tanna igjen på isen. Den andre halvdelen var slått løs og mellom tann og tannkjøtt kunne man se helt til nerven. Og ettersom jeg vrælte med åpen munn da mamma åpnet døra var dette omtrent det første hun så.

Denne nokså triste hendelsen, sett fra et tannsynspunkt, avsted kom talløse turer til tannlegen, først for å redde stumpene ved å lime på en plastikkdel, deretter for å rotfylle ettersom nerven døde og så en runde for å forsøke å bleke den døde delen av tanna. Det positive var at jeg faktisk fikk en del oppmerksomhet fra den tidligere nevnte Mads som syntes skikkelig synd på meg.

Utover dette, var det fremdeles bare ros å høre, helt frem til og med våren 2004. Da ble det en lang pause mellom meg og tannlegen.

Det var ikke tilsiktet, men ulike forhold gjorde likevel at det plutselig gikk seks år, men jeg hadde jo sterke tenner, så jeg bekymret meg bare litt innimellom, og jeg hadde jo ikke vondt noe sted. Den tannlegen jeg hadde gått hos noen år i 2004 hadde påpekt at jeg hadde noen antydninger til hull, men så lenge jeg var flink til å pusse tennene og i allefall ta tanntråd noen ganger i uka ("en og annen gang er bedre enn aldri") ville de holdes i sjakk.

Så kom 2010 og jeg hadde fått ny tannlege i ny by. En tannlege som ikke var det miste imponert av tennene mine. Det var minst seks hull (jada, et for hvert år jeg ikke hadde vært hos tannlegen) og lange tirader om tannhygiene. Og han hadde meg fanget, for der satt jeg og gapte og kom ingen vei mens han la ut om at det fort kunne bli rotfylling av dette, ja. Du snakker om nye toner. Jeg skjønte raskt at det var liten vits i å komme trekkende med mine tidligere pokaler for fine tenner, så jeg lyttet meg motvillig gjennom tre-fire besøk til alle hullene var tettet.

Vel ute på gata måtte jeg erkjenne at det sved litt å ikke få den sedvanlige rosen. Jeg var ikke lengere "hun som aldri har hull". Og i går lærte jeg både å pusse tenner og ta tanntråd. Tannlegen min er streng. Han sjekket at jeg hadde forstått. Jeg måtte se på ham og nikke mens jeg holdt et speil for å se hva han bedrev der inne.

Det er igrunnen ikke like moro å gå til tannlegen som det en gang var...

- Helga Marie -

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar