mandag 23. mai 2011

I just love your books!

Lørdag kveld var jeg på Litteraturhuset for å høre Nadine Gordimer samtale med Jakob Lothe om Sør-Afrika, om kampen mot apartheid, om tiden etter 1994 og selvsagt mest av alt om forfatterskapet hennes.

Det var en opplevelse! Jeg har lest langt mindre av Gordimer enn jeg skulle ønske, men det er jo heldigvis ikke forsent å gjøre noe med det, så nå har jeg fått en enda lengere liste over bøker jeg skal lese. Uansett har jeg likt svært godt det jeg har lest, og allerede på videregående gjorde hun et sterkt inntrykk da vi leste "The Moment Before the Gun Went Off" i engelsken i tredjeklasse.

Jeg satt på andre rad og strakte hals for å se forbi giraffen foran meg og nøt (nesten) hvert sekund. Jakob Lothe er nemlig ingen god intervjuer, hvor dyktig han enn er som foreleser og forsker. Han var grundig forberedt, men klarte ikke å frigjøre seg fra notatene sine, eller fra hangen til lange innledninger, så istedet for at det meste av tiden ble viet Gordimer ble det lange passasjer der Lothe leste opp fra notatene sine for så omsider å komme til et spørsmål som han kunne stilt mye før. Og han var ikke god på oppfølgingsspørsmål. En sånn type samtale er en kunst som Gordimer behersker, men ikke intervjueren. Likevel ble det bra, takket være henne vi alle hadde kommet for å høre på.

Etter at samtalen var over var det tid for signering av bøker og jeg kjente det rykke i meg, for det hadde jo vært så fantastisk å få si "hei" til den vevre damen som sa så mye klokt og som jeg gjerne kunne lyttet til i flere timer. Men klok av skade tok jeg med meg inntrykkene mine og ruslet ut i byen igjen.

Hvorfor klok av skade, lurer du kanskje på? Jo, det har seg nemlig slik at jeg alltid har følt meg litt flau over å be om autografer, så det er ikke noe jeg har drevet mye med. Og jeg har ikke gode erfaringer med det de gangene jeg faktisk har spurt. Det har igrunnen alltid bekreftet det jeg egentlig vet - at det er flaut å be noen om å skrive navnet sitt på en papirlapp for å ta vare på det etterpå, uansett hvor kjent personen er. Her kommer et utvalg av mine triste møter med kjendiser jeg har hatt autografen til:
  1. 1984 eller 1985: Kfuk-speiderne på Gjøvik har jubileumsmarsj fra Jaren på Hadeland til Raufoss på Toten (tror jeg). En del av programmet er at Kirsten Langbo skal ha barnetime for oss utenfor huset sitt, noe jeg gleder meg voldsomt til fordi jeg har et nært og intenst forhold til spesielt Barna på Mikkelsplassen. De som vil får autograf etterpå viser det seg, men jeg mangler både penn og papir og får ingen autograf av Kirsten Langbo som blir irritert og går inn og smeller døren igjen etter seg. En av mine barndomshelter får en stygg ripe i lakken.
  2. 1987 (eller noe sånt): Anne-Cath Vestly har barnetime for barn i Øyer i gymsalen på Solvang barneskole. Etterpå deler hun ut autografer ferdigskrevet på en skriveblokk. Som ansvarlig storesøster har jeg påtatt meg å få med autografer til yngre søster og bror. Når jeg ber Vestly om hele tre ark med navnet hennes på "til søstera og broren min" påstår hun at "det sier alle", men tross alt får jeg autografene. Vestly har imidlertid fått en stygg ripe i lakken. Hun var ikke den søte og hyggelige dama jeg hadde sett på tv og hørt i radio likevel.
  3. 1988 (eller noe sånt): Bjørn Eidsvåg har konsert i Øyer kirke og skriver autografer i sakristiet etterpå. Igjen har jeg påtatt meg å skaffe autografer til to yngre søsken, og Eidsvåg lurer på om jeg har tenkt å selge autografene hans utenfor kirka etterpå. Jeg blir flau og synes at Eidsvåg er en dust.
  4. Lang pause til januar 2000. Isabel Allende er i London og skal intervjues av en journalist i en av de store salene på National Theatre. Dette er egentlig på slutten av min Allende-periode. Jeg har slukt bøkene hennes i flere år, men den siste, som danner utgangspunkt for turneen hun nå er på, syns jeg var dårlig. Jeg lar meg likevel fascinere voldsomt av dette fyrverkeriet av en bitteliten dame, og etterpå står jeg leeeeeenge i kø for å få boken min signert. Hele tiden mens jeg står i køen prøver jeg å tenke ut noe virkelig klokt å si om hvor stor pris jeg har satt på bøkene hennes. Noe jeg kan rekke å si på de sekundene jeg har til rådighet før min tid er omme. Det eneste jeg klarer å hoste frem er "I just love your books!" Allende takker høflig. Hun er helt klart den hyggeligste kjendisen jeg har møtt til da, og jeg får til og med bilde av henne og meg sammen. Jeg er likevel nokså flau over at jeg ikke klarte å få trykket utav meg noe smartere når jeg hadde sjansen.
I 2011 har jeg endelig skjønt at å få boken sin signert av forfatteren ikke danner grunnlag for en interessant samtale om livet og litteraturen, og jeg ønsker heller ikke å få inntrykket mitt av Nadine Gordimer ødelagt av noe som helst (som om det ville skjedd...) så jeg kikker meg bak en siste gang på den vesle 87 år gamle damen som skal sitte der og signere bøker for en laaaaaaaaaang kø av mennesker, og så spaserer jeg ut i en kjølig maikveld, full av inntrykk og en varm glede over å ha vært så heldig å få se og høre et så interessant menneske i en times tid.

Og bare så det er sagt, Nadine: "I just love your books!"

- Helga Marie -

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar